I disse tider slippes oppturen «13 Assassins» rett på VOD (les anmeldelsen her), og det er en skandale at denne samurai-suksessen ikke ble satt opp på kino her hjemme. Men vi begynner jo å bli vant til at severdige sjangerfilmer fra Asia i beste fall snikes rett ut på hjemmekino i gamlelandet. Så godt som ingen av mesterregissøren Takashi Miikes nærmere nitti filmer har blitt satt opp på kino her i Norge, selv om noen av dem i årenes løp har dukket opp på festivaler som Oslo Filmfest og Film fra Sør – sistnevnte viste «13 Assassins» for noen uker siden.
Den jevne nordmann har neppe noe nært forhold til Takashi Miike, og i den grad folk kjenner til denne regissøren er det trolig fordi han lagde en av de ytterst få filmene som er totalforbudt i Norge: «Ichi the Killer». Mer om den litt senere i sendingen. Her er et sitat som summerer opp Miike perfekt:
«Jeg lever et annet liv enn alminnelige japanere. Jeg har det samme fjeset, blodet og utdannelsen som dem, men har en helt annen oppfattelse av ting. Jeg er som en liten bekk som renner bort fra den store elven. Det gjelder film, også. Jeg er ikke en del av den etablerte filmbransjen. Jeg er en fri fugl, på egne veier».
Villmannen Takashi Miike er en av de mest produktive og allsidige filmskaperne i Asia, som har regissert nærmere nitti filmer på 21 år. Alt fra hemningsløse ekstremfilmer til varsomme dramaer og barnefilmer. Han ble vant til et høyt arbeidstempo under et tiår i TV-bransjen, og gjorde seg kjent som regissør da rett-på-video-markedet eksploderte i Japan på begynnelsen av 1990-tallet. Det var stor etterspørsel etter unge, sultne filmskapere som kunne jobbe fort med lave budsjetter – og Miike markerte seg raskt med en serie yakuza-filmer som var usedvanlig stødig regissert, og samtidig tøyde strikken når det gjaldt tabubelagte temaer.
Miike tok de jobbene han ble tilbudt, som oftest pakkeløsninger der manus, budsjett og skuespillere allerede var spikret. Han jobbet effektivt, billig og raskt – til gjengjeld hadde han helt frie tøyler til å forme filmene som han ville. Miike har uttalt at han foretrekker svake manus, siden de tvinger ham til å komme opp med måter å gjøre scenene mer interessante – og dermed gi filmene et personlig særpreg. Han er en fordømt dyktig regissør, men det er lett å skjønne at Miike kan være i meste laget for mange. Så det er på plass med en nok en advarsel: se opp støtende fysj-scener og gloriøse voldsomheter! Takashi Miike er slett ikke noe for dem med følsom mage, men definitivt noe for alle som vet å sette pris på provokative, grensesprengende kultfilmer. Her er ti av undertegnedes Miike-favoritter:
«The Bird People of China» (1998)
Det er lett å henge seg opp i de ekstreme virkemidlene Miike tidvis tar i bruk, siden han går så mye lengre enn sine kollegaer – og bruker sjokkeffektene på en så kløktig måte. Men han er som sagt en veldig allsidig filmskaper, med et unikt særpreg. «The Bird People of China» burde uansett overraske dem som tror at Miike bare lager hypervoldsomme ekstremfilmer. For her har vi et finstemt drama om en kontorslave og en gangster som finner roen i en kinesisk landsby der innbyggerne prøver å fly.
«Audition» (1999)
«Audition» starter opp som et romantisk drama, før den tar en avstikker rett inn i mørket. Under festivalvisningene friket folk helt ut, publikummere besvimte – og ved et tilfelle ble regissøren angrepet av en rasende dame som skrek «du er ond!!». Dette er dessuten en film som egenhendig klarte å avskrekke samboeren min fra å se flere kultruller sammen med meg. Ingen tvil om at «Audition» kan bli i meste laget, særlig fordi filmen bygger seg så metodisk og gradvis opp. Men snakker vi uhygge er dette et rent mesterverk. Siden jeg allerede har avslørt at «Audition» inneholder noen utsøkt creepy scener, kan du jo se en av dem her:
«Kiri Kiri!» trailer-time:
«Dead or Alive» (1999)
Her har vi et brillefint eksempel på hvordan Miike jobber. Han er tildelt et helt ordinært manus om en overkul yakuza som prøver å kuppe dopmarkedet i Shinjuku-distriktet i Tokyo, og starter en gangsterkrig. Høres forutsigbart ut, men Miike snur hele historien på hodet, vrir den skikkelig rundt noen ganger – og gir oss en forskrudd villmannsfilm. «Dead or Alive» starter med en åtte minutter lang sekvens som byr på knivkastende klovner, en gangster som snorter tre meter med kokain, drap på mann i kyllingdrakt og mye griseri.
Til slutt topper han alt i en finale der hovedpersonen røsker av seg armen for å vise at han mener alvor, og deretter utsletter hele jordkloden med en bombekaster. Spoilers ahoy:
«Visitor Q» (2001)
Hyrer du inn Takashi Miike til å regissere et bidrag til en rett-på-video-serie om ekte kjærlighet, da har du bare deg selv å skylde. «Visitor Q» er en lavbudsjettproduksjon skutt på video, løst basert på Pasolinis «Teorama» (1968). En grenseoverskridende komedie som krysser av de fleste tabuene på lista, og på veien klarer Miike også å skape noen nye. Her vil de aller fleste finne noe å bli støtt av: nekrofili, partering av skolebarn og en narkoman mor som blir mishandlet med teppebanker. Muligens en svart satire om oppbruddet av den japanske kjerneamilien, eller muligens bare en langfinger i været til tradisjonelle familieverdier. Her er en temmelig representativ scene fra filmen:
Og her er traileren:
«Ichi the Killer» (2001) (lei filmen her)
For all del, dette er en av Miikes mest hemningsløse sjokkfilmer, men det føles helt idiotisk at Filmtilsynet har slått fast at ingen i Norge skal få lov til se «Ichi the Killer». Den var tilgjengelig på DVD her hjemme et års tid, før sensurmafiaen forlangte at den ble trukket tilbake fra markedet. Så nå må alle kjøpe denne tegneseriefilmatiseringen usensurert fra Amazon i stedet. Helhjertet anbefalt! En forskrudd kjærlighetshistorie mellom en sadomasochistisk yakuza med et «Glasgow grin» og en hjernevasket, kronisk onanist i hjemmelaget superhelt-kostyme:
Jeg våger ikke å legge ut klipp fra noen av filmens drøyere scener, men her er en forsmak som setter stemningen:
«The Happiness of the Katakuris» (2001)
2001 var sannelig et bra år for Miike, da han rakk å regisserte sju filmer – og de fleste er helt glimrende. Så her er noe du ikke ser hver dag: en skrekk-musikal-komedie med leiranimasjoner, slapstick, zombier, en tvilsom sumobryter og vulkanutbrudd. En gladfilm om en optimistisk familie som åpner et hotell på landsbygda, der gjestene har en lei tendens til å dø på absurde måter. Løst basert på sørkoreanske «The Quiet Family» (1998), men noe helt for seg selv:
«Gozu» (2003)
Jeg aner ikke hvordan man kan begynne å summere opp denne galskapen. På overflaten er «Gozu» en forholdsvis enkel historie om yakuza-gangsteren Minami, som blir tvunget til å henrette sin gode venn Ozaki. Men så forsvinner liket sporløst, og Minami drar ut på jakt etter kadaveret i en by som ser ut til å befinne seg et sted inne i lillehjernen til David Lynch. Med spruting av brystmelk og en slikkende Minotauros i skitne underbukser.
Dette er ikke engang den mest forskrudde scenen i filmen:
Hvis du har aversjon mot å se gamle gubber med suppe-øse stappet opp i baken bør du neppe se dette:
«Three … Extremes» (2004)
Denne antologi-skrekkfilmen floppet totalt på amerikanske kinoer, men inneholder noen utsøkt ubehagelige øyeblikk. Miike deler regien med Fruit Chan og «Oldboy»-skaperen Chan-wook Park – og står for den siste episoden: «Box». En uhyggelig novellefilm som utforsker frykten for å bli begravet levende i en veldig liten eske:
Mens vi er i gang, et guffent klipp fra «Box»:
«Izo» (2004)
Her har vi Miikes første samuraifilm, en uoffisiell oppfølger til «Hitoki» fra 1969. tittelfiguren Izo er en leiemorder som blir henrettet i 1865, men som ikke engang døden kan stoppe. Så han tar en tidsreise til dagens Tokyo for å ta en blodig hevn på shogunens arvtagere. Veldig blodig, viser der seg – og mye rarere enn det høres ut. En kryptisk, abstrakt reise i hevnens vesen, som trolig er en av de voldsomste antivoldfilmene noensinne laget:
«Masters of Horror: Imprint» (2006)
Tanken var god. TV-serien «Masters of Horror» skulle være en tumleplass helt uten sensur eller begrensninger. Her skulle velkjente sjangerregissører få sjansen til å utfolde seg med total kreativ kontroll – for slagordet til kabelkanalen Showtime er tross alt «No Limits». Så det sier seg selv at Miikes bidrag til serien fikk kanalens sjefer til å si «Nei, her går tross alt grensen!». «Imprint» var den eneste av episodene av «Masters of Horror» som ble stoppet på amerikansk kabel-TY. En lystig blanding av grov tortur med nåler, onde ånder, aborterte fostre, en spedalsk dverg med en død hane på hodet, pedofile prester og en pike med en snakkende hånd voksende ut av hodet. Noe for hele familien, med andre ord.
2012 har vært et rolig sabbatsår for Takashi Miike, siden han hittil bare har regissert fire filmer. En av dem er en spillmatisering (ja, det er et ord!) av dataspillserien «Phoenix Wright Ace Attorney», som undertegnede har spilt mye på Nintendo DS. «Ace Attorney» vises forresten på Stockholm Filmfestival neste uke, så la oss avslutte Miike-moroa med den:
Her kan du leie «13 Assassins»:
… og her er fire andre filmer av Takashi Miike i sjappa vår:
 |
 |
 |
 |
| «Three Extremes» | «1 ubesvart anrop» | «Sukiyaki Western Django» |
«Yatterman» |
