Det finnes grader av kjennskap til den genierklærte forfatteren Philip K. Dick (1928-1982). For å ta det kjedelige og mest åpenbare først: De fleste (meg inkludert) kjenner ham best som en stadig mer brukt kilde til filmideer. Hodet hans ga oss kimen til blant annet «Blade Runner», «Minority Report», «Total Recall» (som bildet øverst er hentet fra) og, denne uka, «Total Recall» om igjen – denne gangen med Colin Farrell i hovedrollen.

Videre er Dick en kultforfatter hvis status gradvis blir større med tiden, etter hvert som flere og flere lesere lar seg fascinere av forfatterens nesten skremmende utrettelige jag etter svar på et par grunnleggende spørsmål. Med Dicks egne ord:

«The two basic topics which fascinate me are «What is reality?» and «What constitutes the authentic human being?» Over the twenty-seven years in which I have published novels and stories I have investigated these two interrelated topics over and over again. I consider them important topics.»

Der Dick skiller seg ut fra mange forfattere som har balet med de samme spørsmålene er at han seint i karrieren hevdet å ha funnet nokså definitive svar. Dick hadde en religiøs åpenbaring på 70-tallet. Han fortalte at han plutselig husket mer og mer av virkeligheten slik den egentlig var (gjennom såkalt anamnesis). Dicks biografi er, i tillegg til å være en historie om en vanvittig litterær produksjon, også en historie om galskap og åpenbaring.

Her begynner det å skorte for en simpel novise, en kar som utelukkende har lest «The Divine Invasion» (den anbefales for øvrig).

Derfor finner du vedlagt en kort samtale med Peter Vollset, den jeg kjenner som har balet mest med Dicks forfatterskap. Samtalen er på ingen måte utfyllende, Peter har på ingen måte lest alt av Dick, men forhåpentligvis illustrerer samtalen litt av det sinnrike kaoset som møter de som gir seg i kast med forfatterskapet hans.

– Hva er gnostisisme?

– Jeg er ikke sikker på om jeg veit det. Det tror jeg kanskje ikke Philip K. Dick helt gjorde heller, han oppfant sin egen versjon av gnostisisme i et forsøk på å skjønne en dritt av hva som foregikk i huet sitt. Det blir reist spørsmål om han faktisk trodde på disse greiene. Det er delte meninger om det, men leser du VALIS, en bok som på mange måter er en kritikk av hans egen galskap, får du hint om at han faktisk gjorde det i vekslende grad.

– Men hva var det han trodde på?

– Det er noen hovedbestanddeler. Én er at Gud finnes. En annen at romerne jobber for djevelen uten å vite det selv. Legg merke til at jeg sier jobber (her blir det ordentlig weird). Du må huske på at det er vanskelig å vite akkurat hva Dick trodde på. En grunn til det er at han var spik spenna gæren, og en annen er at det skiftet. Men kjernen er at romerne har låst verden inni det som kalles jernfengselet og har stoppet tiden. Det er fortsatt noen hundre år etter Jesu tid og det vi kjenner som scifi-forfatteren Philip K. Dick er en illusjon. Han er egentlig en tidlig kristen.

– Og det er dette han kom fram til etter at han tok en form for smertestillende mot noe tannpine en gang på 70-tallet.

– Ja. Det kom en nabojente og banka på døren hans med en fiskemedaljong rundt halsen og da var det gjort. Jeg syns allikevel at mye tyder på at ikke alt skjedde på en gang. Det slo meg da jeg leste The Cosmic Puppets. Der kjenner du igjen mange av elementene som inngår i psykosen hans, synet om at verden er et sted som er forandret av av ondskapen – bare litt, men til det kjipere. I boka er det barndomsbyen som han vender tilbake til, og hvor gatene er de samme men heter andre ting. Hvis hovedpersonen husker sterkt nok kan han bringe det gamle tilbake.

– Finnes denne religiøse tematikken i noen av adapsjonene til film?

– Ikke i det hele tatt etter det jeg kan skjønne, selv om jeg riktignok ikke har sett «A Skanner Darkly». Men husk at han først og fremst var satiriker på 60-tallet, tiåret mange av filmideene hans stammer fra. Det er også undertrykt. Jeg tror kanskje Verhoevens «Total Recall» er nærmest, men det er lenge siden jeg så den. Dick er ganske morsom. Det er noe som ofte er oversett.

– Som Kafka, liksom?

– Jeg syns for så vidt at Kafka er en overvurdert humorist. Dick er morsom på en oppgitt måte ikke alle tar. Et eksempel fra The Cosmic Puppets er en sekvens hvor det blir fortalt at hovedpersonen «owned the only harpsichord on Mars. However, it was out of tune and he could find noone to service it». Den cembaloen kommer Dick ALDRI tilbake til i løpet av boka. Den er bare der for å understreke at det ikke nytter å gjøre ting på gamlemåten lenger, det nytter ikke å late som at Mars er jorden, og for å si noe om hovedpersonen. Han er en person som betaler for å frakte en forbanna cembalo til fuckings Mars. Og på Mars er det plenty med rørleggere og ingeniører, men ingen cembalostemmere.

– Jeg har ikke god kjennskap til Dicks bøker, men jeg kjenner åpenbart igjen kultgreia. Han virker en av de karene som på en måte blir overvurdert av sine egne fans fordi han er undervurdert av omverdenen.

– Tingen er at han ikke var så marginal i løpet av livet sitt. Han vant for eksempel Hugo-prisen, han fikk anerkjennelse. Men skjebnen hans er på mange måter tragisk. Det er for så vidt sikkert mange fans som syns at galskapen hans er en kul ting. Det passer til den myteskapningen, at han var en outsider.

– Føler du at du sitter på en hemmelighet som Dick-fan? Og er det en fin følelse?

– Jo, jeg føler for så vidt det. Men jeg skulle gjerne sett at forfatterskapet hans ikke var en hemmelighet. Om jeg hadde vært like glad i ham da jeg var 18 hadde kanskje det vært annerledes. Jeg har aldri møtt en annen Philip K. Dick-fan, men jeg kan se for meg at de kan være jævlig irriterende for andre scifi-fans.

– At de er sånn «å herregud, dere liker romskip og det er litikke teit»?

– Ja, jeg kan være sånn selv. Jeg leste «Dune» for noen år siden, en av bøkene som blir regnet som et absolutt sjangerhøydepunkt av nettsider. Og jeg sleit, ass. Det var sånn «hei! Dette handler ikke om at virkeligheten er relativ eller at samfunnet er dødt innvendig, jo! Det handler om en rom-Jesus som også er Zorro og alle i hele boken er sjukt badass og…» Fuck, liksom. Jeg klarte ikke å bry meg om rom-Jesus. Men når Philip K. Dick skriver om ROM-GUD, derimot! Og der er vi inne på et av de aspektene som går tilbake til Dick som satiriker. Leser du «Dune» har du lyst til å være hovedpersonen. Du finner ikke én Dick-hovedperson du har lyst til å være. De er plaga, livredde, i beste fall frustrerte og de som er flinke til noe er enda mer fucked. Hovedpersonen i «Martian Time Slip» er schizofren, og det er ikke framstilt som noe behagelig. Kombinasjonen av å være satiriker og amfetamin-junkie ga noen muligheter. Alle ideene han kom med, og som er blitt brukt, starter ikke med et «hadde det ikke vært fett om ditt og datt», som kanskje er typisk for en del science fiction, men for eksempel om hva som hadde skjedd om arbeidsgivere begynte å produsere kunstige mennesker.

– Hva er grunnen til at han blir så mye brukt i filmer, tror du?

– Selv om han har alle disse ideene, så er han aldri så voldsomt detaljert. De utgjør på en måte bare settingen for det han egentlig vil fortelle, og det er Hollywood ikke særlig interessert i.

– Så det Philip K. Dick er mest kjent for, er ting som i utgangpunktet ligger litt i periferien av det litterære prosjektet hans?

– Det tror jeg det går an å si.

 

Nyinnspillingen av «Total Recall» går på kino nå