Tenk deg at du sitter og chatter på internett. Du har kommet i kontakt med noen som kaller seg «Alice», og dere småprater om løst og fast. «Liker du film?» spør du. «Ja, særlig science fiction og komedier,» svarer Alice.

«Hva gjør du til sommeren?», spør du videre. «Jeg har ikke lagt noen planer ennå,» er svaret. Alt er såre vel, og det er ingen ting så langt i samtalen som avslører at Alice ikke er helt som andre.

Men Alice, eller «Artificial Linguistic Internet Computer Entity», som er hennes fulle navn, er en kunstig intelligens som besitter hundretusenvis av mulige responser på ulike spørsmål og utsagn.

Hvis du chatter med Alice over internett (prøv selv her), vil førsteinntrykket kunne være at det er en person som sitter i den andre enden.

Men så snart du graver litt dypere og forsøker å få Alice til å gi uttrykk for sine holdninger eller innerste følelser og tanker, vil du imidlertid raskt oppdage at det er noe som mangler i Alice.

Hvilke egenskaper måtte en maskin ha for at vi skulle betrakte den som bevisst?

For tiden jobber regissør Morten Tyldum med filmen «The Imitation Game»  om Alan Turing, en britisk matematiker som i 1950 stilte seg nettopp dette spørsmålet. Og fredag kommer Spike Jonze med sin science fiction-film «Her», som er en av de mest interessante fremstillingene av kunstig intelligens på film noensinne.

I filmen om Turing (nylig kjøpt opp av Harvey Weinstein for sju millioner dollar) inntar Benedict Cumberbatch rollen som en mann hvis fremste prestasjoner inkluderte å knekke nazistenes koder under andre verdenskrig og å bygge et teoretisk grunnlag for moderne datamaskiner.

Og så Turing-testen, da, en lakmustest for kunstig intelligens ment til å skille mellom ekte bevissthet og smarte kalkulatorer.

For hvordan kan du egentlig vite at andre mennesker har et indre liv?

At sjefen har virkelige følelser og ikke bare later som? Vel, du observerer dem, disse andre menneskene, og ser om de synes å reagere omtrent som du selv ville ha gjort på vennlighet, avvisning, fornærmelser og omtanke.

Og hvis dere snakker samme språk, kan du spørre dem rett ut og forhåpentligvis kan de gi gode og troverdige beskrivelser av sine indre liv. Dette er prinsippet i det som ble kalt «Turing-testen». Hvis den andre part kommuniserer og oppfører seg så likt et menneske at det ikke er mulig å se forskjell, mener Turing at vi må regne med at den andre part faktisk er bevisst.

«If it walks like a duck and quacks like a duck», rett og slett. Det er slik vi forholder oss til alle andre levende vesener: Hvis de på alle måter synes å reagere omtrent som oss selv, både i sorg og glede, bør vi regne med at de faktisk har følelser, og behandle dem og respektere dem deretter.

Hensikten med Turing-testen er altså å identifisere bevissthet, «et indre liv». Den må dermed også skille mellom ekte bevisstheter og ting som ved første øyekast kan virke bevisst.

I filmen «A.I.» skiller ikke David (spilt av Haley Joel Osment) seg fra andre gutter. Man kan ikke vite at han er en kunstig skapt intelligens før man kikker under huden. Siden man ved samtale ikke kan skille ham fra andre gutter, sier Turing at vi må konkludere med at Davids bevissthet er like ekte som vår egen.

Til sammenligning står Davids leke-teddybjørn, som både har ansikt og prater, men som lett kan avsløres som en «kunstig» intelligens. Teddybjørnens problem er at den bare gir enkle, programmerte responser. Den vil raskt avsløres som en rigid bevissthet som svarer på tiltale uten å bidra med særlig mer.

Mother, skipscomputeren i «Alien» er hakket mer avansert, men har likevel det samme problemet. Den synes ikke å ha noen egen personlighet, men responderer programmert og forutsigbart på Ripleys kommandoer.

I sterk kontrast står androiden Bishop fra «Aliens», Samantha fra Spike Jonzes kinoaktuelle «Her» og ikke minst HAL fra «2001: En romodysse», som alle fremstår med egne refleksjoner og tanker – og ikke minst motivasjoner.

Så hvilke egenskaper trenger man for å passere en Turing-test og fremstå som en ekte bevissthet? Et minimumskrav er et snev av det man kan kalle intelligens. Intelligens er evnen til å bruke gammel kunnskap til å løse nye oppgaver. Altså ikke bare å kunne ramse opp statisk kunnskap som hovedsteder, årstall og togtabeller, men en evne til å bruke denne kunnskapen til å løse nye, uforutsette problemstillinger.

Intelligens utgår derfor fra et dynamisk nettverk. Et nettverk som har mulighet til å endre sin struktur basert på erfaring. Menneskehjernen er i endring gjennom hele livet. Inntrykk og erfaringer former hjernen din og gjør at nye synapser og nerveforbindelser dannes.

Det er ikke disse synapsene eller koblingene i seg selv som er bevisstheten, det er den totale strukturen og aktiviteten i nettverket som utgjør dine tanker, følelser, meninger, minner – hele din personlighet. Det er altså ikke de enkelte hjernecellene som er det viktigste i hjernen, det er nettverket mellom dem – relasjonene de står i.

Hvis hjernen var en bok, ville hjernecellene være bokstavene mens bevisstheten var tekstens mening. Noen har brukt maurtua som en metafor på det samme. Maurtua er et uhyre komplisert samfunn, et lite økosystem i seg selv. Og mens dens minste bestanddeler, hver enkelt maur, har svært begrenset kunnskap om det som foregår, fremstår maurtua som et komplekst system som er mer enn summen av sine enkelte bestanddeler.

Maurene kryper da også stadig gjennom tankene til Maximillian i Darren Aronofskys «Pi». Maximilian forsøker å forstå komplekse nettverk som aksjemarkedet mens han selv gradvis mister taket om sin egen bevissthet. Så selv om det kanskje ikke var regissørens intensjon, kan både det uregjerlige aksjemarkedet og maurene som er ute av kontroll fungere som metaforer for Maximillians sinnstilstand.

Legemiddelfirmaer på 80-tallet jobbet for å spre idéen om at «depresjon er mangel på serotonin», underforstått at «serotonin er lykke». Legemiddelprodusentene hadde utviklet tabletter som økte effekten av serotonin, populært kalt «lykkepiller», og markedsføringen fungerte godt. Men budskapet var en grov forenkling.

Serotonin er ikke lykke, det er bare et signalstoff som virker mellom nerveceller. Tankene sitter ikke i de enkelte hjernecellene, de kommer fra samspillet mellom flere celler, og har altså utspring i nettverkets struktur.  Det er på samme måte ikke de enkeltstående elektroniske koblingene i HALs hjerne som gjør ham bevisst, men den komplekse aktiviteten i hele hans nettverk.

Den reduksjonistiske forståelsen legemiddelfirmaene forsøkte å selge inn, kan sies å tilsvare en analfabets forsøk på litteraturanalyse: Siden han ikke kan forstå teksten, vil han prøve å finne ut hva som kjennetegner god litteratur ved å studere de enkleste bestanddelene. Han kan for eksempel telle bokstaver og tegnsetting i ulike bøker, og etter inngående studier ville han kanskje konkludere med at dersom forfatteren mangler bokstaven «S» på tastaturet, blir det en dårligere bok.

Men analfabeten vil likevel ikke ha kommet nærmere en virkelig forståelse av litteratur.

Strukturen i nettverket utgjør intelligensen, og intelligenser kan være enkle eller komplekse, avhengig av kompleksiteten i nettverket. Det som hovedsakelig skiller menneskehjernen fra den hos laverestående arter er at menneskehjernen har mer «grå substans», altså den delen av hjernen hvor man finner flest forbindelser mellom hjerneceller. Gjennom fosterlivet og videre etter fødselen utvikles hjernen gradvis, og ettersom flere koblinger oppstår og nettverket blir mer komplekst, får barnet en større grad av egen bevissthet og intelligens.

Tilsvarende vil man se at når et nettverk brytes ned, skjer det motsatte og bevisstheten reduseres. Dette blir vi vitner til i «2001: En romodyssé» når HAL plukkes stykkevis fra hverandre. Gradvis kan vi både se og høre HALs bevissthet gå i oppløsning og reduseres som i en grusom demenstilstand, helt til bare de enkleste og mest grunnleggende delene av hans bevissthet står igjen.

Hvis du selv var en maskin som ønsket å passere en Turing-test og overbevise andre om at du hadde en virkelig intelligens, måtte du vise evne til fleksibilitet i svarene dine. Hvis du hele tiden gav rigide, programmerte svar, ville du neppe overbevise. Dynamiske svar er tingen, og det forutsetter kreativitet.

I et intelligent nettverk kan kreativitet sies å oppstå når synapsene fyrer på nye, uforutsigbare måter, altså at de av og til ikke fyrer helt som forventet og ikke opfører seg fullstendig deterministisk. Dette skjer hele tiden hos alle mennesker, og kan være noe av forklaringen på at vi ikke nødvendigvis oppfører oss helt likt i ellers like situasjoner. Det spekuleres i om kreative mennesker har mer av denne tendensen til «feilfyring» i hjernen, noe som kanskje også kan forklare det at kreativitet og psykotiske lidelser ofte løper sammen i familier.

Biologisk materiale er godt egnet til kreative intelligenser, i og med at det er et analogt og «slippery» materiale som ikke alltid oppfører seg helt deterministisk. Men det er ikke noe prinsipielt i veien for å ha en slik uforutsigbarhet også i andre materialer. Man kan fint legge inn den samme grad av tilfeldigheter i et elektronisk nettverk, og dette trikset brukes nettopp ofte av utviklere av kunstig intelligens.

Biologisk materiale er dermed ingen nødvendig forutsetning for intelligens. Det avgjørende er nettverkets kompleksitet og fleksibilitet, og slike nettverk kan forekomme i mange ulike medium. I stedet for å være biologisk som hos androiden Bishop, kan det for eksempel være elektronisk som hos HAL, virtuelt som hos Samantha, og i prinsippet til og med mekanisk som hos «The iron giant».

Men folk har likevel en terskel mot å tenke på ikke-biologiske maskiner som bevisste, uansett hvor komplekse og dynamiske de måtte bli. Alan Turing var bevisst dette, og fryktet at folks fordommer ville spille inn dersom de kunne se sin motpart i testen.

Derfor forutsatte han at Turing-testen skulle foregå som en utveksling av tekstmeldinger, der den som utførte testen og den som ble testet skulle sitte i hvert sitt rom. Man måtte unngå at utseendet avgjorde utfallet, det skulle ene og alene avhenge av testkandidatens evne til å føre en meningsfull samtale og overbevise om tilstedeværelsen av et indre liv.

I den visuelt slående «Blade Runner» fremstår replikantene som fleksible og dynamiske intelligenser. Dr. Eldon Tyrell har dessuten laget dem av biologisk materiale, så de er til forveksling lik vanlige mennesker.

Når Deckard får i oppgave å identifisere replikanter for å henrette dem (eller «to retire them», som de kaller det), holder det derfor ikke med en vanlig Turing-test.

Replikantene ville bestått en Turing-test med glans. I stedet har bladerunnerne utviket Voight Kampff-testen, en modifisert Turing-test – en slags Turing 2.0. Siden replikantene ikke har emosjoner på samme måte som mennesker, brukes denne testen til å registrere ytre tegn på følelser når testpersonene svarer på emosjonelt ladede spørsmål.

Bevissthet, intelligens og emosjoner er tre ulike fenomen, og tre indre aspekter ved hjernen som vitenskapen er langt unna å forstå. Turing-testen er er kanskje det beste verktøyet for å vurdere tilstedeværelse av bevissthet, men man kan likevel kritisere Alan Turing for å unngå de vanskeligste spørsmålene.

Testen hans forholder seg nemlig ikke direkte til det aller vesentligste: testkandidatens indre liv. I stedet baserer den seg på en subjektiv vurdering gjort av en utenforstående. Av denne grunn er testen ikke egnet til å identifisere bevissthet hos dyr eller individer som kommuniserer dårlig.

Og dette er en svakhet, for det viktigste bidraget fra en test på bevissthet burde ikke være muligheten til å bekrefte fravær av bevissthet, men å sikre at vi ikke overser bevissthet der den faktisk finnes.

I toppetasjen til Tyrells hovedkontor setter derfor Rachael fingeren på noe vesentlig når hun spør Deckard: «Have you ever retired a human by mistake?»

Foto: Studio Canal