Akkurat da du trodde det var trygt å begi deg ut til den grunne enden av barnebassenget kommer denne tannløse haifilmen. Undertegnede trodde først at «Shark Night» var en av de utallige akvatiske grøsserne som jevnlig slippes på DVD – i stil med «Megashark vs Giant Octopus», «Jersey Shore Shark Attack», «Shark Attack 3: Megalodon» og «2-Headed Shark Attack». Bare for å nevne noen. Men nei, «Shark Night» ble faktisk satt opp på kino i USA. I 3D, og gode greier. Hjemmekino-versjonen er imidlertid i flatt format, noe som gjør scenene der dataanimerte haier med jevne mellomrom kaster seg mot kameraet en smule poengløse.
Dette er dermed ikke en av disse «så dårlig at det blir litt gøy»-kalkunene, bare enda en «så middelmådig at du raskt mister interessen»-film. Fordi «Shark Night» ble laget med tanke på lav PG-13-aldersgrense i statene, er filmen dessuten fri for skikkelig gørrete scener – så for det meste ser vi ungdommer som veiver rundt i fjæra mens noen heller litt rødfarge i vannet. Litt av poenget med denne typen filmer er jo tross alt å se folk bli haimat på kreative måter. Vel, det er ikke så mye kreativitet å spore her, dessverre. Siden den lave aldersgrensen forbyr nakenscener er det til gjengjeld et stort fokus på å filme rumpeballer.
«Shark Night» fungerer som en helt standard, ungdomsvennlig slasherfilm, bare med dataanimerte haier isteden for en maskert drapsmann. Oppstarten er sjangertro på grensen til det selvparodiske, til de grader at hele opplegget nylig ble latterliggjort i Joss Whedons glimrende «Cabin in the Woods». Så du har en gjeng med usympatiske studenter, som er på vei til idylliske Lake Crosby for å en langhelg med festing, bading og forhåpentligvis sex, i et overdådig sommerhus som tilhører den sjenerte skjønnheten Sara (Sara Paxton). Gjengen er så «douchey» og klysete at det skal bli en sann fornøyelse å se dem bli spist opp.
Jeg har sett den samme introduksjonen i flere slasher-filmer enn jeg orker å huske, rent bortsett fra at disse idiotene ikke skal feste i en hytte for deretter å bli slaktet av Jason Vorhees/Leatherface/
En av dem er Dennis (Chris Carmack), Saras gamlekjæreste. For tre år siden var han en populær kjekkas, men etter at Dennis ble vansiret i en lei propellulykke ser han ut til å ha blitt en einstøing – som bare vanker sammen med bestekompisen Carl (Jimmy Lee Jr.). En sosiopatisk hillbilly med skarpslipte tenner, som bare er noen banjoleksjoner unna å forlyste seg med analvoldtekt mens han kakler «squeal like a pig, boy!». Hmm, jeg lurer på om vi kommer til å møte disse karene igjen senere i filmen.
Men først: la meg introdusere aftenens måltider. På menyen finner vi den brautende muskelbunten Blake (Chris Zylka), «bad girl»-bimboen Beth («American Idol»-deltageren Katharine McPhee), den sarkastiske nerden Gordon (Joel David Moore), den følsomme bokormen Nick (Dustin Milligan) og det afroamerikanske idrettsesset Token. Eh, jeg mener Malik (Sinqua Walls). Det burde være nok til å skjønne hvem som vil overleve, og hvem som blir spist først. Det riktige svaret på siste spørsmål er naturligvis: «The token black guy» Malik, som faktisk overlever haiangrepet med en arm i manko. Vel, i alle fall en stund.
Det viser seg av innsjøen rundt sommerhuset kryr av haier i flere størrelser og former. Med tanke på at haiene befinner seg i vannet skulle man tro at disse brødhodene etter hvert ville finne ut at det er smart å holde seg unna innsjøen, men nei. De bruker enhver unnskyldning til å svømme, kjøre vannscooter og dra ut med båt. Jezus. «Shark Night» prøver å slenge inn en rekke overraskelser den siste halvtimen, men undertegnede klare å gjette meg til alle sammen lenge før de skjedde. Greit nok, jeg har sett mer enn min del av denne typen skrekkfilmer, men fantasiløsheten her er påfallende. Til de grader at «Shark Night» ser ut til å ha resirkulert flere spesialeffekter fra Renny Harlins «Deep Blue Sea».
Filmen har faktisk et par bra skuespillere: Sara Paxton sprader for det meste rundt i bikini med et tomt blikk her, men hun gjør en solid jobb i ukens andre VOD-grøsserpremiere «The Innkeepers», som vi kommer tilbake til litt senere. Donal Logue er en dyktig karakterspiller som var å se i den grovt undervurderte kabelserien «Terriers». Jeg tipper at han fortsatt sørger over av den ble lagt ned etter første sesong. Det er litt trist å se Louge redusert til en birolle som enfoldig sheriff (i stil med Dewie fra «Scream»-serien), med sans for åttitallets store hårmetall-band Ratt – men han får i det minste en artig monolog mot slutten.
Regissør David R. Ellis er en tidligere stuntmann, som også har stått bak «The Final Destination» (2009) og «Snakes on a Plane» (2006). Den selvironiske humoren fra sistnevnte er helt fraværende (selv om man kan argumentere for at det eneste morsomme med «Snakes on a Plane» var all internettfjollingen som dukket opp før noen hadde sett filmen). «Shark Night» kunne ha trengt mye mer av den hemningsløse galskapen fra Alexandre Ajas «Piranha 3D», og mye mindre kjedelige såpeoperaintriger. Villmannsfilmen «Piranha 3D» hadde mye sarkastisk moro med de gamle klisjeene, mens «Shark Night» bare gjentar dem.
P.S. Etter slutteksten får vi en gjøglete rap-video med skuespillerne, som de åpenbart lagde i pausene på settet. Den er mer underholdende enn resten av filmen, det er i alle fall sikkert!
