De nordiske mediedagene går denne uken av stabelen i Bergen (med Comoyo som en av sponsorene), og torsdag formiddag byr på en godbit for de av oss som ikke bare nøyer oss av å le av en vits, men må klø oss litt på haka og ANALYSERE litt i samme slengen: et foredrag med selveste Steve Rasch, hovedklipper på Larry Davids banebrytende «antisitcom» «Curb Your Enthusiasm» («Ingen grunn til begeistring» på norsk, selv foretrekker jeg som vanlig den svenske oversettelsen: «Simma lugnt, Larry!»).

I den anledning slo det meg: hvor lite det egentlig har vært snakk om den visuelle formen og estetikken i «Curb Your Enthusiasm» – og i Larry Davids tid i/med «Seinfeld» – spesielt med tanke på hvor gjennomanalysert, nesten «ferdigprata» fenomenet «Curb …» og Larry David etterhvert er. Hvor mye som er ment om det.

En av dem som har ment mest (og først) om Larry David her til lands er selvsagt en viss Harald Meldal Eia. NRK forsøkte (med blandet hell) opprinnelig å lansere «Ingen grunn til begeistring» med pedagogiske introer til hver episode, hvor samme Eia (som også har lagt en av sine mange studieturer til nordamerikansk humorbransje til settet på nettopp «Curb …») nitidig forklarte referanserammer, internvitser og hele sulamitten. Brukte han plansje og pekestokk også, eller er det bare et såkalt falsk minne?

Jeg glemte å spørre ham om det, det er dessuten litt vanskelig å i det hele tatt skyte inn spørsmål når du legger en femtiøring på Harald Eia og gir stikkordet «Larry David».

– Larry David fornyet hele sitcomgenren ved å la alle fire hovedkarakterene i «Seinfeld» ha sin egen historie. Noe som visstnok skjedde fordi han var så overfølsom og redd for å såre noen. Han ville ikke at Julia Louis-Dreyfus skulle bli lei seg under gjennomgangen av manuset fordi det ikke var noe om Elaine i den ukens episode. I tillegg er han jo et geni, så resultatet ble en ganske komplisert struktur etterhvert, som de ikke helt greide å følge opp når Larry David forlot showet.

Eia mener mange av de formmessige kjennetegnene ved «Curb …» ble født ut av et behov for å signalisere at dette skulle bli noe helt annet enn «Seinfeld», ved å adoptere en nesten dogmeaktig estetikk (og ved å fjerne lattersporet fra «Seinfeld» (og andre sitcoms)).

– Det skulle være dokumentarisk i formen, hele den mockumentarygreia lå veldig i tiden da. Kanskje også for å signalisere at dette var noe helt annet enn «Seinfeld». Men de oppdaget tidlig at det hadde sine begrensninger – det blir for eksempel mange scener man ikke kan være med på. Hvis man følger Larry, hvorfor skal kamera plutselig følge hva en annen rollefigur gjør? Hva gjør man med pinlige sexscener og andre ting det ikke ville vært naturlig å dokumentere? Og så videre. Så gradvis forlot man mye av det, stille og rolig. Kameraføringen ble mindre håndholdt, scenene ligner mer på drama. Det som står igjen er den «énkamera-stilen». Alle som pitcher show til de amerikanske tv-selskapene vil lage show i den stilen, de er så lei av sitcoms. Til toppsjefenes fortvilelse, fordi det faktisk ikke er det publikum vil ha. Det er en ganske overraskende observasjon i seg selv; at selv i USA er den kommersielle tv-bransjen prisgitt trendsvingningene i de kreative miljøene.

Trendsvingninger som selvfølgelig forlengst har nådd over vannet. Danske «Klovn» og norske «Helt Perfekt» deler mange likhetstrekk med «Curb …». Begge tar utgangspunkt i en fiktiv, karikert utgave av en høyst levende hjemlig komiker (henholdsvis Frank Hvam og Thomas Giertsen). Regiansvarlig på «Helt Perfekt», Arild Fröhlich, har ingen problemer med å innrømme at teamet bak seersuksessen har latt seg inspirere av Larry David. Også når det kommer til de formmessige valgene.

– Jeg så mye på «Curb Your Enthusiasm», spesielt i starten. Nettopp det dokumentariske preget har vi brukt i «Helt Perfekt», selv om vårt program er styggere, og har et strengere, mer dogmatisk forhold til den formen. I vår serie må du alltid komme inn i en scene samtidig med hovedkarakteren, og du vet aldri mer enn ham. Det blåser jo Larry David i, særlig etterhvert. Så har du det med å gå vekk fra scenografi, kun bruke reelle settinger og enkel lyssetting, det gjelder vel til stor grad for «Curb …» enda, men vi rendyrker det mer. Det tar litt tid å få med seg filmarbeidere på det, det bryter med absolutt alle regler de har lært seg.

Fröhlich mener denne estetikken også setter sitt tydelige preg på humoren og tonen.

– Det dokumentariske preget gjorde at alt føltes mer autentisk, selv om både rollefigurer og situasjoner kunne være like outrerte og karikerte som i en tradisjonell sitcom. Formen gjør at man kan gå enda et steg lenger, samtidig som det fortsatt oppfattes som autentisk. Det gjør at den blir veldig nyttig, he he. Det pinligere blir pinligere. Det blir hardere, på en positiv måte.

Heller ikke hovedrolleinnehaver (og produsent) Giertsen legger skjul på at han har lært mye av å se på Larry David.

– Det viktigste jeg har lært av Larry David er historiefortelling – og måten de arbeider uten dialogmanus. Vi har, i likhet med «Curb …», kun storylines i manus og ikke dialog – den improviserer vi frem. Å jobbe uten dialogmanus gir en dialog som man aldri kunne skrevet. Nettopp klippingen er veldig avgjørende. Vi har jobbet mye med tempoet i klipperytmen. Det fine med en såpass røff klippestil som vi kan tillate oss er at du kan klippe uten å tenke så mye på kontinuitet eller estetikk, og heller fokusere mer på innholdet og humoren.

Med andre ord er de formmessige valgene også med på å forme selve humoren og tonen. Giertsens regimakker Fröhlich utdyper:

– Vi skyter veldig mye materiale for hver scene. Det kan vi gjøre på grunn av formen, som gjør at vi ikke bruker like mye tid på lyssetting og slike ting. Vi setter ikke en eneste lampe, vi kan bruke 50 % av tiden vår til å filme, noe som er eksepsjonelt mye i TV-sammenheng. Timing betyr som kjent alt i humor. Vi setter den komiske timingen i klippen. Spesielt siden vi jobber med en del amatører, som ikke har den inne. I likhet med «Curb …» kan vi ikke bruke etablerte fjes i småroller, da det vil bryte med illusjonen.. Da blir det i klippen vi setter pauser og slike ting. Jeg vil tippe at Larry David klippemessig har en ganske enkel filosofi og litt av samme fokuset som vi har: det som teller er karakterene og situasjonene, ikke det filmatiske eller det estetiske. Det handler kun om at det skal være gøy.

En enkel filosofi? Kanskje. Men enklere sagt enn gjort. Spør noen som har forsøkt seg på det, for eksempel Harald Eia.

– I bunn og grunn er Larry David, i likhet med alle de andre som er dyktige til dette her, ekstremt pragmatisk når det kommer til form. Det er latteren som teller. Det er tross alt så forbanna vanskelig å få til riktig, det vet alle som har forsøkt seg på dette.

Det oppsummerer vel det hele nokså greit. Eller hei, vent! Vi har jo glemt det aller mest gjenkjennelige formmessige grepet ved «Curb your Enthusiasm»!

Eia får ordet igjen:

– Kjenningsmelodien til «Curb…» hørte Larry David i en reklamefilm når han var på ferie i Italia. Det den sier er «Slapp av, dette går bra! Selv om Larry har tapt en million dollar og må skille seg». Komedie er jo, på tross av alle forsøkene på å analysere det, en dypt overfladisk kunstform, som sier at livet ikke er så gærent allikevel. De seriene som følger i fotsporene til «Curb …» har skjønt poenget og bruker lignende musikk. Det er litt som stumfilm-musikk: «Slapp av, selv om Chaplin tryna så er det ikke farlig, det er bare på gøy.»

Et lite, relatert mysterium gjenstår imidlertid: Hva i alle dager er egentlig den bass-soloen fra Seinfeld ment å signalisere? Eia er ganske blank, i likhet med Frölich. Og artikkelforfatteren. Så vi prøvde å sende spørsmålet videre til Eias kollega Ole-Martin Ihle, bassist og researcher for «Brille». Og GJETT om han hadde noe å si om det, a!

– Dette er jo ikke en bass, men en synthbass. Soundet er veldig åttitalls – da tenker jeg åttitallet som i litt «jappete» og selvopptatt. På en måte låter det litt sånn som Jerry Seinfeld er som type: litt lettvint, lettere følelsesmessig avstumpet, likeglad, positiv og lite emosjonell. Det er bassing uten dypde, helt bokstavelig talt: veldig lite bass og mye diskant, med veldig hard slaplyd. Ikke akkurat Fender-lyd. Det er mer sånn slaplyd som kom ut av 80-tallsbassene uten hode, om du husker dem, og kjipe Trace Elliot-kabinetter. Litt Level 42-lyd – ikke et vondt ord om Mark King, men jeg har aldri likt slaplyden hans. Soundet sier på en måte at «livet er greit, så lenge jeg har det bra». Med «Seinfeld»s fokus på uviktige ting er det også litt artig at de har tatt det instrumentet som i de flestes øyne er mest uviktig og laget en jingle av det alene.

Hmm. Liberal tolkning. Men mulig at han er inne på noe. Gode alternative forslag mottas i kommentarfelt!