Er du mørkredd og skvetten? Urolig over å være alene i store hus? Var for lyder på natten…? Da burde «Silent House» gi god næring til den irrasjonelle frykten for busemenn bak gardinene. En av to stemningsfulle grøssere denne uken (den andre er «The Woman in Black») der hovedpersonen tilbringer mesteparten av spilletiden snikende rundt i et mørkt hus med en liten lykt, omgitt av skumle lyder og truende skikkelser. God fornøyelse!
Dette er en nyinnspilling av den uruguayske grøsseren «La casa muda», (2010) som ble sluppet på Blu-ray her hjemme i fjor. Forvirrende nok også under tittelen «The Silent House», og med et cover som gjorde sitt beste for å forkle at filmen ikke var amerikansk. Nyinnspillingen følger mønsteret fra originalen, som hadde et røffere filmfoto, en litt annen dynamikk mellom karakterene og et ganske annet sluttpoeng. Et par av de scenene som fungerer dårligst i «Silent House» var ikke med i originalen, og vice versa. Så begge har sine styrker og svakheter, selv om jeg personlig faktisk synes at den amerikanske versjonen er mest spennende. Men hipp som happ, smak og behag.
Det spesielle er at «Silent House» utspiller seg i realtid, og ser ut til å være filmet i en sammenhengende tagning. I virkeligheten ble den spilt inn i tolv minutter lange segmenter, i stil med Alfred Hitchcocks «Rope» (1948), noe som i seg selv er temmelig teknisk imponerende. Hitchcock spilte inn «Rope» i ti minutter lange avsnitt fordi det var så lenge filmrullene til de gamle 35mm-kameraene varte før de måtte skiftes – mens «Silent House» er filmet på det hypermoderne digitalkameraet Canon EOS 5DMark II… som kan filme i tolv minutter av gangen før du må bytte fil på minnekortet. Så der har du det teknologiske fremskrittet på nesten 65 år: to minutter.
Det andre bemerkelsesverdige med «Silent House» er hovedrolleinnehaver Elizabeth Olsen, som tidligere i år imponerte skikkelig i det dunkle dramaet «Martha Marcy May Marlene». Ja, hun er lillesøsteren til motetrollene Mary-Kate og Ashley, men la oss ikke bruke det mot henne. I motsetning til dem er Elizabeth virkelig talentfull. Så hva gjør et stjerneskudd som dette i en beskjeden rett-på-hjemmekino-skrekkfilm som «Silent House»? Vel, det er lettere å skjønne etter å ha sett filmen, som hadde sin verdenspremiere under Sundance-festivalen i fjor. Den har faktisk sine tematiske likhetstrekk med prisvinneren «Martha Marcy May Marlene», og er ikke helt hva den gir seg ut for å være.
Elizabeth Olsen går igjennom mesteparten av filmen i en blanding av frykt og ren panikk – noe hun gjør overbevisende nok. Ikledd en T-skjorte med dyp utringning, men det er faktisk en snedig mening med det, også. Hun er Sarah, som pakker ut fra familiens forfalne sommerhus sammen med pappa John (Adam Trese) og onkel Pete (Eric Sheffer Stevens). Et stort, gammelt kråkeslott uten strøm – med mange mørke rom, presenninger og planker over de knuste vinduene.
Mens far og onkel sjekker ut muggproblemer i kjelleren banker Sarahs barndomsvenninne Sophia (Julia Taylor Ross) på døren, helt overlykkelig over å se henne igjen. Sarah husker knapt Sophia, og holder en høflig distanse, men de avtaler å treffes senere. Noe er definitivt ustødig med denne jenta, som jeg tipper vi kommer til å møte på et senere punkt i filmen.
Onkelen reiser sin vei, og etter at Sarah hører et voldsomt brak i andre etasjen er plutselig faren forsvunnet. Sarah sniker lenge rundt i det bekmørke huset med en glødelampe – før hun oppdager at hun er låst inne. Nøkkelen til ytterdøren er borte vekk, bakdøren er boltet med hengelås. Og en mystisk mann er inne i huset. Uhyggen kan begynne for alvor. Det er selvfølgelig bare et spørsmål om tid før den livredde jenta begir seg ned i kjelleren, og oppdager enda skumlere ting.
Men ikke riktig de skumle tingene vi forventer. Den første timen av «Silent House» er skikkelig spennende. Sarah sniker rundt i huset mens en truende skikkelse forfølger henne, og siden filmen utspiller seg i realtid tar denne snikingen sin tid – med noen uutholdelig dvelende scener som trolig fungerer best hvis man er fanget i en mørk kinosal sammen med filmen. Og ikke like bra på dagtid foran flatskjermen med Snickers-is og en doven katt på fanget.
Regissørparet Chris Kentis og Laura Lau fikk en del oppmerksomhet for sin forrige film, skrekkthrilleren «Open Water» (2003) – om et ektepar som blir forlatt midt i havet utenfor Jomfruøyene etter en dykketur, omgitt av sultne haier. I likhet med «Silent House» var også den filmet på video for lite penger, og løst basert på virkelige hendelser. Men «Open Water» kom faktisk opp på norske kinoer en kort stund.
«Silent House» tar etter hvert noen uventede retninger, og forandrer plutselig sjanger – men det kan vi ikke snakke mer om uten å avsløre noen store hemmeligheter. For min del fungerte filmen bedre før overraskelsene kom, men smak og behag. Er du en av de få utvalgte som har sett originalen vil du sikker ha mindre velvilje for denne amerikanske kopien, men på egne ben fungerer «Silent House» brukbart. Mye takket være en veldig bra prestasjon fra Elizabeth Olsen, virtuos kameraføring og en kjip marerittstemning.
Her er forresten traileren til den uruguayske originalversjonen:
