Her har vi en rett-på-video-grøsser som prøver å kombinere flere forskjellige undersjangre på en gang: folk blir besatt av onde ånder, slaktet i beste «slasher»-stil, filmet med skjult kamera og terrorisert med teknologi. Vel, «Playback» ville nok vært mye friskere hvis den hadde vært laget i Japan for ti år siden, men den har sine inspirerte øyeblikk og et par snedige ideer.
21 oktober, 1994: en ung mann ved navn Harlan Diehl slakter hele adoptivfamilien sin foran et videokamera, og utfører et snodig ritual som involverer en liten guttebaby. Så blir Diehl skutt rett ned av politiet mens han dreper babyens mor. Alt ser ut til å sirkle rundt en stumfilmsnutt der folk går rundt i ring. Dette klippet er faktisk «The Roundhay Garden», historiens aller første filmopptak. To sekunder spilt inn i 1888 av Louis Le Prince: den glemte oppfinneren av hele filmmediet, som forsvant sporløst under mystiske omstendigheter to år senere.
Perfekt timing for luringen Thomas Edison, som dermed kunne påta seg æren for å ha funnet opp filmmediet selv. Edison var en totalt skrupuløs businessmann, som ikke gikk av veien for å stjele andres ideer eller knuse konkurrenter som utfordret ham. Ingen fant noensinne ut om Le Prince ble myrdet, eller om han begikk selvmord på grunn av økonomiske problemer. Uansett plausibelt at Edison hadde en finger med i spillet. Et fascinerende utgangspunkt for en film, og en sann historie som det er merkelig at ingen har tatt for seg tidligere.
Ok, «Playback» – du har interessen min. Spol frem til 2011, mens tenåringen Julian (Johnny Pacar) lager sin egen amatørfilm om Harlan Diehl-drapssaken som et skoleprosjekt til journaliststudiene. Så det som starter som en brutal seriemorder-thriller med fascinerende mytologi, forvandler seg raskt til en tenåringsvennlig skrekkomedie om skoleelever i slutten av tjueårene. Og der mistet du interessen min igjen, «Playback». Etter solide sju minutter. Bra jobba.
Vel, i rettferdighetens navn er ikke alle disse «tenåringene» spilt av folk langt oppe i tjueårene. Hovedrolleinnehaveren Johnny Pacar er faktisk over tretti! Julian låner kamerautstyr av kompisen Quinn (Toby Hemingway), en bleik einstøing som jobber for en lokal TV-stasjon. Kanskje Quinn er den syttenårige utgaven av babyen vi så i prologen? En guffen fysak som smugfilmer jentegarderoben på skolen med skjult kamera, sniffer lightervæske og kjører rundt i en voldtektsvarebil med tung electromusikk på full guffe fra lydanlegget.
Under researcharbeidet til skoleprosjektet finner Quinn et nyhetsopptak fra drapsåstedet i TV-stasjonens videoarkiv. Dette videobåndet har snodige forstyrrelser i «The Ring»-stil, og plutselig spretter den avdøde seriemorderen Harlan Diehl frem og besetter Quinn. Diehl har tydeligvis ventet tålmodig inne i videokassetten i håp om at noen skulle slippe ham løs igjen. Sikkert gørr kjedelig, så det er forståelig at han er så rasende. Quinn utvikler samtidig evnen til å styre folk med tankekraft, men disse kreftene varierer fra scene til scene – og ser ut til å forsvinne helt i klimakset. Julian drar opp til gården der drapene fant sted, sammen med sin blonde kjæreste Riley (Ambyr Childers) – og oppdager uhyggelige fakta om drapssaken.
I mellomtiden blir vennene hans kverket en etter en, på diverse kreative måter. Min favoritt er stakkaren som får en knust CD-plate stukket i øyet. Au. Noen av skrekkeffektene i «Playback» fungerer helt ok. Den mest effektive taktikken er rolige scener som plutselig blir avløst av «bøh»-effekter, der man har klippet inn et raskt glimt av noe skummelt mens lydsporet går «gaaah!!». Jo da, man skvetter litt – uansett hvor billig disse Halloween-triksene er.
Christian Slater er det mest kjente navnet på rollelista her, men spiller bare en liten gjesterolle som småpervers politimann. Slater gjør faktisk en interessant rolleprestasjon her, selv om han har fint lite å gjøre med resten av filmen. Han er en slibrig snuskemann med lolitafetisj, som er fiksert på skolelyset DeeDee (Jennifer Minssoni). Slater gjør sitt beste, men det er litt trist å se ham redusert til å spille biroller i B-filmer som dette. Mark Metcalf (fra «Animal House» og flere «Twisted Sister»-musikkvideoer) gjør også et gjestespill som TV-reporter.
Så hva med referansene til filmmediets fødsel og «The Roundhay Garden»? Vel, de skusles bort i en halvhjertet teori som hevder at oppfinneren Louis Le Prince egentlig var djevelen, som fanget folks sjeler på film. Le Prince har besatt en ny guttunge hver generasjon mens han gjør seg stadig sterkere med hjelp av filmteknologi. Noe som hadde vært sært nok hvis han hadde funnet opp videokameraet, men ok. Har ikke mørkets fyrste bedre ting å ta seg til enn fantestreker som dette? Det er en skam å sløse bort et spennende utgangspunkt på noe så fjollete, men regissør/manusforfatter Michael A. Nickles klarer ikke å roe seg ned lenge nok til å finne ut hva slags film han ønsker å lage.
«Playback» er inspirert av alt fra «The Ring» og «Scream»-serien, til Michael Powell-klassikeren «Peeping Tom». Jeg kan si dette med sikkerhet fordi en av karakterene forteller at «min favorittfilm er «The Ring»!», en annen sier «min favorittskrekkfilm er «Scream»!» – og vi får se et langt nærbilde av DVD-coveret til «Peeping Tom». Subtile saker. Dette en skranglete tøysefilm, men siden historien skifter retning fra scene til scene er «Playback» i alle fall uforutsigbar, eksentrisk og litt mer oppfinnsom en gjennomsnittet av denne typen lavbudsjettgrøssere.
«Playback» fortjener ikke noen glødende anbefaling, men er høvelig underholdende så lenge den varer. La gå at jeg så den like etter «Street Kings 2» (anmeldelse kommer snart, red.anm.), og dermed hadde en veldig lav toleransegrense for billig moro. Jeg håper uansett at noen jobber med en skikkelig film om Louis Le Prince, for livshistorien hans er virkelig fascinerende. Full av mystiske dødsfall, svindel, dramatiske intriger og snodige hendelser. Det er så vidt jeg vet ikke engang laget en skikkelig dokumentar om Le Prince, som er så godt som glemt i dag. «The Roundhay Garden» er dessuten temmelig creepy:
