Spin-off-serier – tv-selskapenes desperate melking – har verken godt rykte eller godt rulleblad.

Etter «M*A*S*H» kom floppene «After M*A*S*H» og «W*A*L*T*E*R». Etter «Friends» kom floppen «Joey». Og så videre, og så videre. *

Etter «Cheers» kom imidlertid megasuksessen «Frasier», hvis pilotepisode fyller 20 år mandag. Hvorfor gikk akkurat denne så bra?

Først og fremst er det ganske utrolig at NBC turte å satse på en «Cheers»-spin-off i det hele tatt.

Allerede i 1987 – mens «Cheers» ennå holdt på – lagde de nemlig «The Tortellis», basert på eksmannen til Carla Tortelli (spilt av Danny De Vitos kone Rhea Pearlman) som gikk fenomenalt elendig.

Likevel var det muligens naturlig for NBC å la Kelsey Grammer få fortsette sin rolle som Dr. Frasier Crane. Grammer var nemlig høyt verdsatt av manusforfatterne, produsentene og tv-selskapet.

Grammer fikk ofte ikke-morsomme replikker i «Cheers» – ikke på pur faenskap, men rett og slett fordi manusforfatterne elsket å se ham forvandle dølle setninger til noe rasende festlig.

En mediebransjekompis så hele «Frasier»-sagaen i ett strekk for første gang for et par år siden. Han syntes noen episoder var bra, mens andre episoder var kleine eller masete.

Det han imidlertid hang seg usedvanlig opp i var piloten. «Hvis jeg noen gang blir medielærer igjen, skal jeg vise den til studentene mine som et eksempel på en perfekt pilotepisode»

Kanskje var piloten en suksessfaktor? I løpet av 22 minutter blir man på elegant vis kjent med Frasier Crane og hans familie og venner, uavhengig om man har sett «Cheers» eller ei.

«Frasier» var flinke på kontinuitet, og nullstilte ikke ting Frasier hadde sagt eller gjort i «Cheers». I «Cheers» fortalte Frasier blant annet at hans far jobbet som forsker før hans død, men i «Frasier» er plutselig faren i live og er en pensjonert politimann.

Dette løste de ganske elegant da Sam Malone (Ted Danson) gjorde en gjesteopptreden i «Frasier» og ble overrasket over å se faren i live. Frasier forklarte at de hadde kranglet og faren kalte ham en stuffed shirt før han la på røret.

Frasier var nesten litt Tony Soprano i det tilfellet. «He’s f**king dead to me», på en måte.

«Frasier» undervurderte ikke seerne. Obskure referanser til teaterstykker, forfattere og operaer kommer på rekke og rad i de 11 sesongene. Matretter man aldri har hørt om og pompøse fremmedord er også gjengangere.

Et godt eksempel er Frasiers svar til en innringer i radioshowet hans hvor han legger ut om et usedvanlig avansert mikroskop – med en flott punchline.

Før piloten ble spilt inn var produsenter og manusforfattere nervøse for at publikum ikke ville forstå alle vitsene og referansene, og lettelsen var derfor stor da publikum brølte ut i latter over vitser de hadde bekymret seg over.

Og vitsene er morsomme.

Enten det er Frasier som mimrer om mobbing på barneskolen (they used to call me Shorts-In-The-Shower-Boy. You don’t have to be witty to be cruel), Niles som elsker å ha advokater som pasienter (they have excellent health insurance, and they never get better), eller pappa Martin som lurer på hvorfor han er så forskjellig fra sønnene sine (I used to think there was some sort of mix-up at the hospital when Frasier was born. Of course, when Niles came along, it shot that theory all to hell).

De undervurderte heller ikke seernes tålmodighet når de skrev episoder med færre vitser enn vanlig, til fordel for en mer seriøs historie. Enkelte episoder avsluttes til og med ikke med en vits, men ettertanke om død, ensomhet eller tristhet.

Hvor mange sitcom-serier med laugh-track gjør egentlig det?

Skuespillerne fortjener en tekst for seg selv, men jeg skal nøye meg med å vise dette tre sekunder lange klippet hvor Frasier blir fornærmet.

Man skal være temmelig død inni seg hvis man ikke ler – eller i alle fall smiler – av dette.

Men: Ikke alle sesongene er like bra. Personlig synes jeg de to første sesongene er utmerket, morsomme og flotte, men etter fjerde/femte sesong daler det sakte nedover i takt med at de originale manusforfatterne forlot serien.

Et stort kvalitetsfall kom da Niles og Daphne ble sammen.

Hvorfor i alle dager gjorde de dette? Mye av moroa i «Frasier» var jo nettopp småpatetiske Niles’ klønete og feige tilnærming til damen han elsker. Idet de ble sammen forsvant alt dette.

Det absolutte bunnpunktet kom imidlertid da Daphnes mor entret serien. «Frasier» gikk fra å være en smart, utenom-det-vanlige-komiserie, til en dum, intetsigende sit-com.

Daphnes mor plager meg. Hun har absolutt ingen funksjon foruten å være ekstremt irriterende, og skuespilleren (Millicent Martin) suger lut.

Det er som The Beatles skulle fått inn Pat Boone som sitt femte medlem, eller Anna Faris (*grøss*) som Walts nye partner i «Breaking Bad». Hele Daphnes familie – mor, far og brødre – kan egentlig ryke og reise.

Det er uansett på sin plass å gratulere «Frasier» med 20-årsdagen mandag. Tenårene mine hadde ikke vært de samme uten den serien.

Trist, men sant.

 

* For ordens skyld: Jeg påstår på ingen måte at «Frasier» er den eneste spin-off-serien som har slått an, og jeg gleder meg som en drittunge til «Better Call Saul».