Har man sett mye film, står man i fare for å utvikle en tvangsprega tendens til å henge seg opp i typiske sjangertrekk underveis i filmen.

Som «Reprise»-forfatter Eskil Vogt, regissøren bak Sundance-kometen «Blind», sier i et intervju med D2:

– Jeg elsker film og TV-serier, men jeg blir frustrert noen ganger over hvor forutsigbart det er. Uavhengig av hvor bra eller dårlig det er laget, man ser et par minutter og så tenker man: Okei, nå skjønner jeg hvor dette bærer. Nå kommer dét. Og dét. Og dét.

Enda verre blir det hvis man har viet én av de reindyrka filmsjangrene ekstra masse tid, slik tilfelle er med undertegnede og de såkalte Hong Kong-filmene.

På menyen? Svetteglinsende kampsportutøvere og bolleklippa stuntmenn som barker sammen i en kakofoni av pipestemmer og forhåndsteipede «kapow!».

Deretter kommer selvfølgelig det punktet i handlingen hvor helten må prøve seg på nunchakus, kampstaver og/eller spisepinner, hvorpå hele konfrontasjonen enten går 1) først veldig dårlig, men plutselig bra, 2) veldig, veldig bra, eller 3) kjempedårlig, men bra senere i filmen.

(I Hong Kong-klassikeren «Snake in The Eagle’s Shadow» gikk det ofte veldig dårlig, men plutselig bra. Og herfra ble det bare bedre.)

Noen filmer lar seg heldigvis ikke pent klemme inn i en enkelt ramme, men utforsker konturene til andre rammer også. Filmhistorien er spekket med gode eksempler på filmer som tør å la vidt forskjellige sjangre møtes.

Spike Jonzes premierklare «Her» med Joaquin Phoenix og operativsystemet Samantha i het romanse, kan tjene som ett eksempel på dette.

Her har vi en film som i utgangspunktet lyder herlig uanstrengt og latterlig, men som i tillegg våger å traske gjennom de mest høytidelige irrganger av menneskets sinn.

Historien om en mann som midt oppi skilsmissehelvetet oppdager OS1, operativsystemet med tilnærma menneskelig intelligens, er tilsynelatende også historien om teknologisk transcendens.

Det vil si, kanskje er det nettopp filmens fokus på teknologi og kjærlighet – to helt separate sfærer – som gjør at filmen må kombinere separate sjangre for i det hele tatt å kunne formidle noe.

I et intervju med Vulture deler Jonze en ganske elementær overbevisning om hvorfor utvisking av sjangergrenser er viktig:

Troa på at en film kan operere med flere stemninger enn bare én.

Denne troa har han ettersigende Coen-brødrenes «Fargo» å takke for, selv om han ikke nevner konkret hvordan – jeg tar en råsjans og hevder at det er fordi «Fargo» er en film der krim, drama, thriller og komedie på tilforlatelig vis glir over i hverandre.

Slik SF Signals anmelder beskriver «Her» kan det virke som om det er den samme subtile håndteringen av sjangeraspekter som gjør at Jonze kommer godt ut av sci-fi og romantikk-leiet.

Én ting er at rekvisittene i omgivelsene hele tiden gjør det klart at vi befinner oss i fremtiden, uten å være for prangende eller duppedingsete.

En annen ting er at kjærlighetshistorien er såpass tett sammenvevd med fremtidens teknologi (OS 1), uten å la det tekniske være noe annet enn en mulighet til å utforske menneskets følelsesliv.

Den komiske biten kan vel ikke sies å fungere av kraft i noe annet enn det totalt absurde ved hvordan dette såkalte kjærlighetsforholdet arter seg.

Bare se på de to, da:

For kinogjengeren som absolutt må vite hva han går til, kan imidlertid slike sjangerovertredelser på sitt ytterste oppleves som ubehagelig. Ta for eksempel dramakomedien.

Om Oskar Schindler i Liam Neesons skikkelse plutselig rev i en skikkelig jødevits mens han morskt inspiserte de improviserte fabrikkarbeiderne sine, ville hvem som helst ha reagert.

Dette er selvfølgelig satt på spissen. For en dramakomedie er en dramakomedie, ikke et drama med noe komedie attåt. I «Bernie» fra 2009 spiller Jack Black en gladkristen begravelsesmann med ildsjel og plettfri samvittighet, før han roter seg bort i en enkefrue, og blir mistenkt for drap.

Dramaet går hånd i hånd med den ufrivillig komiske hovedrollen, men aldri på tross av. Visst er Bernie en snurrig liten tønne av en mann, spjåkete bekledd og med parodisk bart, men innklippinga av dokumentariske skråblikk fra faktiske bygdetryner gir likevel det hele et preg av alvor.

– We cannot have grief tragically becoming comedy, hevder Bernie i filmens åpningssekvens.

At «Bernie» er inspirert av og basert på reelle hendelser bidrar således til å gjøre det hele til mer enn en simpel farse, der tyngden ligger innbakt i det underliggende budskapet: Selv den mest barmhjertige av oss kan bli offer for virkelighetens råskap.

Den perfekte illustrasjon på mer upretensiøs sjangerleik, en film hvor rammesjongleringa tok fullstendig overhånd, er kanskje den legendariske «From Dusk Till Dawn» (som nå blir serie) av Robert Rodriguez (med Quentin Tarantino som manusforfatter).

Her introduseres vi først for et slags sobert krimdrama, før Tarantino og Rodriguez snur fullstendig på hæla og vrir det hele om til en kompromissløs horrorfest med «splatter»-innslag.

Som en ung George Clooney beskriver det i intervjuet nedenfor.

– Den er liksom bare alt på én gang.

Den største grunnen til at mange husker «From Dusk Till Dawn» skyldes nok likevel ikke at den turte å blande sjangre de facto, men at sjangervrien skjedde så plutselig og underveis i filmen.

Idet våre hovedpersoner entret den skjebnesvangre brune strippeklubben, er det vel få av oss som forutså at sånn cirka hele klientellet snart ville hamskifte til blodkåte monstervampyrer fullstendig uten hemninger.

I andre filmer er møtet mellom to sjangre et bærende premiss som helst skal etableres fra første sekund, slik det for eksempel gjøres i «Zombieland» fra 2009 (en film som for øvrig ble til TV-serie tidlig i fjor).

Skal man gjøre humor ut av å spjære vandøde så blodspruten står, er det viktig med en solid, toneangivende komedie i bunn. «Zombieland» er filmen som mestret å bryte ned disse barrierene ved å fokusere på hvordan den nevrotiske og sosialt mistilpassa tenåringen med OCD-tendenser overlever et zombieutbrudd på grunn av nettopp disse skavankene.

I en virkelig vandød-epidemi trenger det ikke å være den røslige alfahannen som seirer, sier «Zombieland» – men den forsiktige attpåklatten som barrikaderte seg på hybelen med «World of Warcraft» lenge før isolasjonen ble status quo.

Humoren springer ut av settingen, men er også avhengig av den, og i dét gjensidighetsforholdet oppstår dermed en kostelig sjangerhybrid av de sjeldne.

Enda mer dristig i sitt sjangervalg er den romantiske horrorkomedien «Warm Bodies», som utmaler et kjærlighetsforhold mellom en zombie og et spill levende kvinnemenneske.

Skal en filmskaper lage en bevegende historie om noe såpass virkelighetsfjernt og fjollete, sier det seg selv at vedkommende da også må ha god føling på hvilke sjangertrekk som kan overlappe – og hvilke som ikke kan.

Slik regissøren ordlegger seg i et intervju med Nerdrepository.com, kan prosessen nærmest virke tilfeldig:

– Før vi lager en film henger jeg opp masse bilder fra filmer med den stemningen jeg er ute etter, noe som til slutt resulterer i en film med samme feeling som noen av dem.

I «Warm Bodies» ser vi at hovedpersonen, den speisa zombiegutten kun kjent som F, begynner å reflektere over tilværelsen. Har ikke livet som daukjøtt mer å by på enn bare stavring og grynting?

Tankeeksperimentet utvides når vi lærer at zombiene absorberer minnene fra alskens menneskehjerner de måtte ha spist, et narrativt grep som derpå legger fundamentet for grensesprengende zombieromantikk.

Er det slik at selv der det ikke finnes liv, finnes kjærlighet? Ved å ta Romero-konvensjonene i friskt perspektiv lykkes «Warm Bodies» sågar med å sentimentalisere den skrekken som hittil bare var skrekk.

(Det må for så vidt nevnes at ingenting av dette hadde funka om hovedpersonen var mindre flatterende sminka, slik de andre zombiene i filmen jo er.)

Men det er ikke bare i dette årtusen man finner gode eksempler på sjangerspleising. Beveger vi oss over på noe som for lengst er meisla dypt inn i den populærkulturelle bevisstheten, havner vi på actionkomedien.

Som et slags kroneksempel på begrepet undersjanger, er actionkomedien holdt hellig av mange.

Innunder her finner vi for eksempel buddycop-klassikere som «Rush Hour», der to vidt forskjellige politietterforskere (Jackie Chan, Chris Tucker) ble tvunget til å hanskes med kulturforskjeller og kidnapping uten noe utgangspunkt for å lykkes.

Sistnevnte var noe av et gjennombrudd for fyren som etter hvert har blitt kjent som selve actionkomedie-regissøren, han med det velklingende navnet Brett Ratner.

I et intervju med Yahoo fra 2007 gir Ratner en ganske enkel forklaring på hvorfor humor fungerer i en film som «Rush Hour».

– Vi ønsket at komikken skulle oppstå fra kampens hete, ikke i vitsene. Vitser er billige, de finner man overalt, sier han.

At en sammenskvising av to så populære filmsjangre kan pirre lommebøkene til Hollywood-produsenter, er heller ikke rart – potensialet for å nå ut til et bredere publikum ligger implisitt.

Men som «Shaun of the Dead»-regissør Edgar Wright poengterte i et intervju med About.com, kan parring av sjangre handle om mer enn bare målgruppe, det legger også opp til interessante måter å villede publikum på.

For de som har sett «Shaun of the Dead», er det tydelig at man har å gjøre med en såkalt «zomcom» (zombie-komedie). Etter regissørens mening var en av grunnene til filmens suksess, at de valgte å vente en halvtime med å blande inn de faktiske zombiene.

– Vi elsker ideen om å gi seeren en falsk følelse av trygghet, sier han.

Dette sier noe om hvordan møtet mellom to sjangre ikke bare kan være komplementært, men at de respektive sjangertrekkene samtidig kan ha forsterkende effekt på hverandre.

Hvorvidt «Her» føyer seg inn i rekken av vellykkede kryssjangerfilmer gjenstår å se, men det er så absolutt ingen tvil om at mange av filmhistoriens største øyeblikk oppsto i het omfavnelse mellom ulike stemninger.

Så får bare M. Night Shyamalans mange forsøk på horror-thrillere stå som eksempel på at unntakene likevel er mange.