- Se «God Bless America» her
«My name is Frank. That’s not important. The important question is: who are you? America has become a cruel and vicious place. We reward the shallowest, the dumbest, the meanest and the loudest. We no longer have any common sense of decency. No sense of shame. There is no right and wrong. The worst qualities in people are looked up to and celebrated. Lying and spreading fear is fine as long as you make money doing it. We’ve become a nation of slogan-saying, bile-spewing hatemongers. We’ve lost our kindness. We’ve lost our soul».
«Svarte helvete!» Det var reaksjonen min da jeg først hørte om «God Bless America». Her har jeg lekt med ideen om et filmmanus der en bitter, dødssyk mann bestemmer seg for å ende livet sitt ved å drepe avskyelige kjendiser – og så kommer det en film med akkurat samme utgangspunktet. La gå at ideen ikke er så vanvittig unik, og at jeg aldri verden ville ha somlet meg til å skrive dette manuset. Det irriterte meg litt, uansett.
Men «God Bless America» er helt glimrende, og sikkert langt bedre enn noe jeg hadde klart å skrive. En av disse godbitene som bør ende opp på Filters «årets beste rett-på-hjemmekino-utgivelser»-liste.
Jeg tipper at enkelte sarte sjeler vil skru av filmen etter de første tre minuttene, som virkelig er en lakmustest på om dette er din greie eller ikke. Definitivt min. «God Bless America» er en rasende, provokativ satire av Bobcat Goldthwait – og i den grad folk husker ham er jeg redd det er som den plagsomme villmannen Zed med den rare stemmen i «Politiskole»-filmene. Her er rask påminnelse:
Bobcat hadde sin egen greie gående på åttitallet, med stand-up-karriere og filmroller, men det var lite i det han gjorde på den tiden som indikerte at han kom til å bli en kompromissløs indieregissør. Bobcat treffer en ubehagelig nerve med «God Bless America», som summerer bra opp hva som er galt med dagens amerikanske (og, for den delen, norske) trash-kultur, og grunnen til at jeg dro ut ledningen på tv-antennen min tre år tilbake.
Men filmen tar også for seg hva som er galt med… vel, folk generelt.
Du kan bare ta en tur på kino for å stadfeste av verden er stappfull av hensynsløse idioter, som synes at der er deres rett til å snakke høyt i mobiltelefon, skravle med venninner og te seg som bedritne rumpeklovner. Man gjør sitt beste for å overse sånne egoistiske møkkafolk, men før eller senere blir lysten til å skade dem helt overveldende. De fleste av klarer å behersker seg, men Frank (Joel Murray) har mistet tålmodigheten med dem alle. Han er en middelaldrende kontorrotte i et samfunn som surfer mot stupet. En verden der folk bare er opptatt av overfladisk kjendissladder, sport og pop-politikk. Der folk får meningene sine utdelt fra tv-en, og er glødende engasjert av utviklingshemmede som synger falskt på «Idol».
På natten ligger Frank våken mens han fantaserer om å skyte naboens konstant skrikende drittunge med en pumpehagle. På dagen sliter han med migrene og en allmenn følelse av håpløshet. Frank er dessuten fraskilt, med en uutholdelig bortskjemt datter som ikke vil ha noe med ham å gjøre. Ingen tvil om at livet til Frank suger, men det er i ferd med å bli mye verre. I løpet av en ekstra dårlig dag får Frank fyken fra forsikringsselskapet han jobber i, beskyldt for seksuell trakassering fordi han sendte blomster til en resepsjonist som var lei seg. Hos legen får Frank vite at han har en dødelig hjernesvulst, og bare noen måneder igjen å leve.
Foran tv-en hjemme ser han med vemmelse på et reality-tv-program der den ufordragelig bortskjemte rikmannsdatteren Chloe skal feire sin 16-årsdag (i en treffsikker parodi på den demoniske MTV-serien «My Super Sweet 16») – og får et hysterisk, rabiat raserianfall da den luksuriøse sportsbilen foreldrene gir henne er av feil modell. Et speilbilde av Franks egen datter, ti år frem i tid. Noe brister inni Frank, og han slipper taket. Han bestemmer seg for å drepe det egoistiske monsteret Chloe, før han begår selvmord.
Så Frank stjeler den gule sportsbilen til naboen, kjører til hjemmet hennes i Virginia – og skyter Chloe rett i fjeset på kloss hold. Noe som begeistrer hennes medelev Roxy (Tara Lynne Barr) fryktelig. Innen Frank rekke å begå selvmord banker Roxy på døren til hotellrommet hans, og foreslår at Frank dreper «Kardashian-søstrene, folk som gir high-fives eller religiøse rasshøl som nekter homofile å gifte seg». Det er jo så mange forferdelige mennesker som fortjener å dø, så det er bortkastet at Frank bare tar livet av seg før han for gjort verden til et litt bedre sted. Hvorfor slutte nå, når det finnes så mange Chloes der ute?
Roxy er åpenbart dypt forstyrret, men Frank lar seg overtale. Så de drar ut på en drapsturne som en veldig rar variant av Mickey og Mallory i «Natural Born Killers» – mens de kverker folk som fortjener det. Blir en del, det. De potensielle ofrene i deres popkulturelle Jihad inkluderer Chloes foreldre, drittfolk som snakker i mobilen og lager kvalm på kino (så ja, åpningen på anmeldelsen hadde faktisk et poeng), «God hate fags»-sekten, utagerende reality-TV-deltagere, FOX News, Bill O’Reilly, TMZ, Tea Party-medlemmer, skuespillerne i «Glee» – samt folk som går med krystaller, forsvarer Michael Jacksons overgrep mot barn, ser opp til Kim Kardashian, og alle som generelt mangler empati og anstendighet. Bare for å nevne noen.
Det har absolutt et element av katarsis og fantasioppfyllelse i å se Frank og Roxy utrydde forferdelige mennesker, men «God Bless America» er mer moralsk tvetydig enn som så. Etter hvert hviskes grensene ut for hva de anser som akseptable ofre, og ubehaget melder seg. Særlig hvis man drar disse personene inn i vår virkelighet, og sammenlikner dem med hva som foregår i hodet på virkelige «spree killers». Gjengangerne på diskusjonsfeltet til Dagbladets nettside burde i all fall ikke ha fri tilgang på våpen, eller ha Frank som et forbilde.
Et godt eksempel er scenen der Frank og Roxy plaffer ned en gjeng klysete idioter som lager bråk på kino. Akkurat som mange av oss har drømt om å gjøre. «God Bless America» ble spilt inn lenge før massakren under «The Dark Knight Rises»-visningen i Colorado – men i både «God Bless America» og virkeligheten er medias umiddelbare reaksjon å gi filmen skylda for drapene. En ond sirkel der meningsløs idioti bare fostrer enda mer meningsløs idioti.
Det vil være avskyelig å sammenlikne en satirisk komedie med syke møkkamenn som myrder barn på sommerleir – men «God Bless America» utforsker temaer som er høyst aktuelle, veldig kontroversielle og ubehagelige. Så det er lett å skjønne at enkelte har store problemer med filmen. Humoren her er så svart at jeg ikke engang vet om «God Bless America» kvalifiserer som en komedie, men de fikk meg uansett til å le hardere enn jeg har gjort på lenge. Ingen tvil om at Frank er et talerør for Bobcats personlige meninger, men det er meninger som til tider er skummelt nære mine egne. Fyren har noen fordømt gode poenger og dialogen er til tider forferdelig bra.
Goldthwait krydrer filmen med tv-klipp som gir inntrykk av å være groteske parodier, men egentlig bare er rekonstruerte øyeblikk fra helt vanlige TV-programmer. Reklamer for ringelyder med fisende griser, reality-deltagere som bæsjer i maten og kaster brukte tamponger på hverandre, konservative programledere som skjeller ut mødre som har mistet barna sine og gjør hånlig narr av mentalt tilbakestående stakkarer på «Idol». Alt er tatt rett fra virkeligheten, uten nevneverdige overdrivelser. Han stiller også spørsmål til hva i helvete som får voksne mennesker til å engasjere seg i hva Lindsay Lohan gjør med livet sitt. Er det ikke på tide at vi alle skjerper oss litt?
«God Bless America» mister litt av fokuset i takt med hovedpersonene, og den siste halvtimen er ikke like skarp som den kunne ha vært. Man får følelsen av at Bobcat Goldthwait hadde planer om en mer eksplosiv finale, men måtte fire ned på ambisjonene av hensyn til det lave budsjettet. Sånt er allikevel ikke nok til å forminske helhetsinntrykket. «Mad Men»-kjenningen Joel Murray er helt fenomenal i hovedrollen (ja, han er en av brødrene til Bill Murray), og det samme er Tara Lynne Barr, som var sytten år gammel under innspillingen.
Du kan dra paralleller til alt fra «Taxi Driver», «Bonnie and Clyde» og «Natural Born Killers» til John Waters’ «Serial Mum», «Network» og «American Dreamz» – men «God Bless America» har en unik stemme og fanger opp den verste delen av popkulturen vår på en skremmende treffsikker måte. I dette intervjuet med CNN snakker Bobcat litt om «God Bless America», hvordan han nesten døde av et hjerteattakk etter at datteren hans fortalte om sexlivet sitt og hvor glad han er over at komikerkollegaen Sam Kinison er død:
Her er et lengre og mer dyptpløyende intervju med regissøren:
Og mens vi er i gang, her er trailerne til de andre filmene Bobcat har regissert. Først: «Shakes the Clown» (1991):
«Sleeping Dogs Lie» (2006):
«World’s Greatest Dad» (2009):
- Se «God Bless America» her
