Årets skumleste tv-program er ikke hjernesultne zombier i «The Walking Dead» eller hjemsøkte mentalsykehus i «American Horror Story». Det er heller ikke spraytan-oransje guidos og guidettes i «Jersey Shore» eller noen av spinoff-seriene, selv om de saktens kunne kvalifisert.

Årets skumleste tv-opplevelse, som klorer seg fast i hjernen min og holder meg våken om nettene, leveres av noen tynnhåra menn med chinos uten passform og mobilfutteral i beltet. «Through the Wormhole» er en dokumentarserie som går på Science Channel og som stiller de store spørsmålene her i livet – et spørsmål per program – og prøver å besvare dem i løpet av en knapp time.

Temautvalget minner mest om en liste over spørsmål en tiåring kunne finne på å spørre sine foreldre om: Hva skjer når vi dør? Er tidsreiser mulig? Er universet endeløst?

Forskjellen er at i denne programserien får man ikke svar fra velmenende fagfolk, men fra noen av klodens skarpeste hjerner.

Episodene drives fremover av den trygge fortellerstemmen til Morgan Freeman (som også har personifisert Gud ved et par anledninger). Han tar dermed på seg den gamle rollen til astronomen og forfatter Carl Sagan, som var Mr. Vitenskap i PBS-produksjonen «Cosmos: A Personal Voyage». Fram til midten på 90-tallet var dette den mest sette amerikanske tv-produksjonen noensinne. Serien har blitt vist i mer en 60 land og er sett av over en halv milliard mennesker.

I motsetning til Sagan er kanskje ikke Morgan Freeman en astrofysiker, men han har en brennende interesse for astronomi. Dette skinner gjennom ved hans elegante håndtering av tidvis kompliserte tema. Freeman fungerer også som en karismatisk motvekt til de ellers så grå vitenskapsmennene som figurerer i programserien. Produksjonsselskapet har også gjort en god jobb med å filme vitenskapsmennene i odde vinkler og visuelt interessante miljøer for å veie opp for deres manglende kameratekke.

Noen forklarer tyngdekraftsloven foran et snurrende tango-par. En annen kommer med universelle forklaringsmodeller på en solfylt strand der bølgene slår inn i bakgrunnen.

Det er beundringsverdig at de klarer å gjøre tørr vitenskap så sci-fi-sexy uten å miste noe av troverdigheten. For er det noe min interesse for dokumentarer har lært meg opp gjennom årene, så er det å granske kildene nøye. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tatt meg selv i å bli henført av vanvittige teorier om mayaindianere eller aliens, før jeg har kommet til sans og samling og sjekket bakgrunnen til de som har laget dokumentaren. Som regel er det usle History Channel som står bak slike produksjoner, men i det siste har faktisk Discovery begynt å levere pseudovitenskaplige sensasjonsjournalistikk også. Uten kildehenvisninger og fotnoter er det ikke alltid like enkelt å holde orden på hvem som prater tull og ikke.

Det fine med «Through The Wormhole» er at man slipper å konsentrere seg om universets gåter samtidig som man må gjøre bakgrunnssjekker på menneskene som sier noe. Her er det nesten utelukkende begavede og respekterte forskere som uttaler seg. Dersom en teori er kontroversiell, så står en betryggende Morgan Freeman i kulissene og påpeker dette.

Så hva er det da som er så ubehagelig og skummelt med en dokumentarserie som «Through The Wormhole»?

Tja, for det første så er dette virkelig/på ekte/4 real, i stedet for en virkelighetsflukt med teaterblod og skumgummihjerner. Og for de av oss som har ligget våkne mer enn én natt og grublet over vår egen dødelighet og kosmiske ubetydelighet, er titalls timer med knivskarp og eksistensiell vitenskap nesten det samme som å stirre rett ned i avgrunnen.

Zombier og spøkelser har jeg ingen problem med å håndtere. Men kunnskapen om at jeg og alle jeg noensinne har kjent kommer til å forsvinne i et kosmisk øyeblikk, og at planeten vår er dømt til å tilintetgjøres av en uungåelig eksplosjon som skjer med alle soler – det er litt verre å handskes med.

«Through The Wormhole» er dermed like kognitivt terapeutisk som det er lærerikt, underholdende superskummelt.

Er det rart jeg sitter på nåler?