Jeg får litt frysninger i ryggsøyla av å tenke på månelandinga i 1969. Ikke fordi den var feika av Illuminati for å distrahere oss fra at The Beatles var i ferd med å gå i oppløsning (jeg har dessverre ikke røyka nok til å tro det) men på grunn av en tale som aldri ble fremført.

Talen er skrevet av William Safire, og den skulle fremføres av Richard Nixon i tilfelle noe gikk galt. Den starter slik:

Fate has ordained that the men who went to the moon to explore in peace will stay on the moon to rest in peace

These brave men, Neil Armstrong and Edwin Aldrin, know that there is no hope for their recovery. But they also know that there is hope for mankind in their sacrifice.

These two men are laying down their lives in mankind’s most noble goal: the search for truth and understanding.

Hver gang jeg leser den talen, ser jeg for meg hvordan det ville føles å være Neil og Buzz i den situasjonen, sittende på den digre grå steinen, ventende på at oksygenet deres skulle gå tomt mens Nixon stirret ut i millioner av stuer og leverte disse ordene med gravalvor i røsten.

Og så tenker jeg: «Verdensrommet, altså. Et jævla skummelt sted.»

Mens jeg skriver dette hører jeg, inne fra stua, at kona titter på «Cosmos» med vanligvis så trivelige Carl Sagan. Han har flydd romskipet sitt til Venus, med 380 varmegrader og sulfurstank. Nå har han fått romangst, han også.

– Even in the high clouds, Venus is a thoroughly nasty place, fastslår Sagan.

– Venus is the one place in the solar system most like Hell.

Du trenger ikke monstre eller flåter med fiendtlige skip som forfølger deg. Verdensrommet er uendelig stort og nifst helt på egen hånd. På avstand virker det frodig som havet, på nært hold er det tomt som en usedvanlig tom ørken.

På film skal vi snart helle mot sistnevnte perspektiv.

Eller, det er ikke helt sant. Akkurat nå skytes kinopublikummet opp i nok en runde med Kirk og Spock. Eksplosjoner skal fargelegge opp det sorte vakumet, samtidig som lydbølger får lov til å vibrere fritt fordi det er morsommere sånn.

Enkelte vil kanskje merke at Benedict Cumberbatchs udiskutable talenter hadde fortjent en ekstra finpuss av skurkens motivasjon og manerer i manus, men filmen er så metta med planeter (og senga til Kirk) fulle av nesten-menneskelige livsformer og tredimensjonale dingser som flyr deg rett i fleisen på en så innbydende måte at du ikke legger merke til at rommet først og fremst er tomhet og død materie.

Når eksplosjonene har lagt seg og adrenalinet stilnet vil vi imidlertid glede oss til to filmer som returner til gamleskolen, til det grusomme verdensrommet, der hvor romdrakta er det eneste som skiller deg fra en opprivende (bokstavelig talt) død og ingen kan høre deg skrike.

Bortsett fra George Clooney og Sandra Bullock, som strengt tatt har god grunn til å skrike sjæl.

I Alfonso «herregud hvorfor ba de ham ikke regissere ALLE Harry Potter-filmene?» Cuaróns nye film «Gravity» spiller de to astronauter som etter en ulykke driver fritt rundt i verdensrommet.

Et sånt utgangspunkt er skrekk på eksistensielt 1969-ulykkesplan, men på en eller annen måte skal de likevel forsøke å komme seg hjem igjen.

Nylig dukket den første traileren opp:

En velartikulert snik som har vært på testvisning med uferdige effekter rapporterte til Ain’t It Cool News at filmen ikke bare er «next level shit» men faktisk «several levels ahead of next level shit».

Skal man tro Stanley Boobrick (som han kaller seg) foregår historien i sanntid og er ofte skutt fra synsfeltet til hovedpersonene, noe som gir en følelse av håpløshet og en nærhet til rollefigurene som Boobrick ikke har følt siden utmattende «Into The Void».

Samtidig melder Slashfilm at det ryktes om en 17 minutter lang, ubrutt åpningssekvens (Cuarón har tydeligvis fått med seg alle folkene som jubla for den forrige gromfilmen hans, «Children of Men»), og en Sandra Bullock som visstnok er så fantastisk i rollen sin at man ikke kan gi den ut før i oktober (Oscar-sesong, vøtt).

Siden det er kjipt å vente så lenge på en film, kan vi trøste oss med at årets andre store romthriller fremskrittaktig nok dukker opp for streaming allerede 27. juni, noen dager før kinopremieren.

«Europa Report» er en film om en gruppe astronauter som legger ut på en privatfinansiert tur i tre år for å nå Jupiters vannrike måne Europa og lete etter tegn til liv.

Den glade gjengen, anført av Sharlto «District 9» Copley, har tydeligvis ikke har fått med seg advarselen fra slutten av «2010: Året vi får kontakt», hvor følgende beskjed blir sendt til jorda:

«ALL THESE WORLDS
ARE YOURS EXCEPT
EUROPA
ATTEMPT NO
LANDING THERE»

Jaja. Alle vet at om rollefigurer faktisk fulgte advarsler ville det eksistert langt færre romthrillere.

Selv om enkelte paralleller til den Europa-utforskningen i «2001: En romodyssé»-oppfølgeren må påregnes ser «Europa Report» ut til å bli et ganske annet beist.

For det første er sjangeren «found footage» – vi ser handlingen gjennom ulike kameraer plassert rundt om kring på romskipet og på hjelmene til astronautene. Betyr dette at alle dør grusomt, slik folk vanligvis gjør i denne sjangeren? Det gjenstår å se.

Man kan i hvert fall ta en titt på åssen det ser ut via viralsida til Europa Ventures, firmaet som har finansiert turen.

Foruten den alternative formen er filmens kanskje sterkeste kort at den er utviklet i samarbeid med blant andre NASA, JPL og SpaceX. Ifølge en pressemelding fra distributør Magnet «ser den for seg det neste steget innen bemannet romutforskning og er basert på nylige vitenskapelige oppdagelser og teorier».

Med andre ord, dette er filmen for alle romnerdene der ute som fnyser foraktelig av ting som lyd i verdensrommet (personlig synes jeg det kan være gøy, men det er kanskje mer stemningsfullt med stillhet) eller urealistiske fremstillinger av vektløshet. Endelig kan de lene seg tilbake og bare fokusere på historien.

Og historien er visst god. Sci-fi-entusiastene hos nettstedet io9 har allerede sett filmen og roser måten den dropper alt av kjærlighetsdrama (til tross for flere kvinnelige astronauter) og i stedet benytter den realistiske tonen til sin fordel for å bygge spenning.

«The brilliance behind this no-nonsense approach is seen the second real problems occur. The first time you witness a member of Europa Ventures breakdown or let out a tiny yelp, it hits you. Hard.»

Får vi endelig et møte med fremmed liv ute i verdensrommet som er like jævlig som «Alien»? Fingre krysset! Brenner Sandra Bullock opp i atmosfæren? Usikkert!

Men! Er vi heldige blir dette som om «Moon» (lei den her!) skulle kommet ut to ganger i løpet av ett år.