Det er sju år siden soulen mistet sin gudfar idet James Brown trakk sitt siste åndedrag.

Fra 1954 til 2006 forgylte soullegenden våre liv med låter som «Papa’s Got a Brand New Bag», «I Got You (I Feel Good)» og «It’s a Man’s Man’s Man’s World».

Men det var ikke bare soul, det var funk. Det svingte. I løpet av årene sammen med husbandet JB’s skapte han monumentale funkhits som «Get Up (I Feel Like Being a) Sex Machine» og «The Payback».

Jepp, James Browns bidrag til musikkhistorien er uvurderlig. Derfor er det nesten litt rart at det ikke er før nå at Universal Pictures har gitt grønt lys for biografilmen, og samtidig lar den prisbelønte skuespilleren Chadwick Boseman (kjent fra baseballfilmen «42») gestalte soulens gudfar.

Handlingen skal hovedsaklig ta for seg historien fra Browns fattige oppvekst i South Carolina fram til han slo gjennom for alvor.

Regissør Tate Taylor, som tidligere har gitt oss «The Help», ser ut til å hende inn flere av skuespillerne fra sitt kritikerroste rasedrama.

Vil du ha et dypere innblikk i Browns liv, kan vi anbefale dokumentaren «Soul Survivor – The James Brown Story». Her forklarer Brown iskaldt hvordan det var han, og ingen andre, som skapte R’n’B ut fra ingenting.

James Browns liv var like bråkete som musikken han skapte. Dop, alkohol, borgerrettskamp, fengselsopphold og en rekke kvinner innvirket alt sammen på livet hans. Men han fortsatte i full fart, og fikk gater og broer døpt etter seg mens prisene haglet over ham.

James Brown dukket, til tross for trusler fra Gaddafi, opp på norsk jord til en ellers kanselleringstung Moldejazz i 1986, og var her også et par ganger på nittitallet.

Den siste gangen han satte sine føtter på svensk mark, i 2000, gikk det imidlertid ikke så bra. Brown skulle opptre på Visbyfestivalen, sammen med de litt mindre meritterte artistene Robyn, Eric Gadd, Patrik Isaksson og Orup.

Det ble avlyst. På stedet. Den offisielle versjonen var en ankelskade. En annen at været var så dårlig og publikumstallet for lavt.

Den uoffisielle versjonen er derimot at veien opp til scenen var for skitten for Brown. Han hadde nemlig alltid et temmelig konkret krav på rideren: En rød, ren løper opp til scenen. Men den dagen, i Visby, var løperen skitten.

James Brown snudde derfor på hælen med sine hvite skinnsko og fløy hjem til USA. Igjen sto publikum og ventet. Og ventet.

Det kommer vi neppe til å se i filmen.