Lena Dunham. Merk deg navnet. Uansett om hun vil det eller ei, kommer denne 25 år gamle manusforfatteren/regissøren/skuespilleren til å bære stemmen til hele sin generasjon i lang tid fremover. Eller som karakteren hennes i den nye HBO-serien «Girls» sier det: I hvert fall én av stemmene i én generasjon.

Etter en amerikansk sesong med usedvanlig mange kvinnesentrerte og kommersielt smarte komiserier av typen «2 Broke Girls», «New Girl», «Whitney» og «Are You There, Chelsea?», er det befriende å se en jentedominert serie som fremstår såpass ærlig og upolert i sin uttrykksform. Her gås det rett på sak, uten filter, og uten masse påtatt preik om «vaginas» som i de overnevnte titlene.

«Girls» følger den relativt nyutdannede New York-jenta Hannah, og hennes søken etter en spennende jobb, et problemfritt liv og et fullkomment jeg. I første episode møter vi henne i det professorforeldrene forsøker å kutte den økonomiske navlestrengen hun har livnært seg på helt fram til nå. Men etter å ha svelget en kopp med kokt opium, forteller Hannah mamma og pappa at hun tror hun kan være «the voice of my generation. Or at least a voice of a generation». Og hvis de kan underholde henne litt lenger får hun gitt ut boka som beviser dette.

Hun trenger bare 11.000 dollar pr måned i to år til. Vær så snill?

Det er Lena Dunham selv som spiller Hannah, noe hun gjør på en troverdig og selvutleverende måte. Fleskemagen hennes eksponeres jevnlig, hun jafser cupcakes i badekaret og spiser spaghetti som en bryggesjauer. I tillegg har hun en überkjip elsker med dårlig hår og forbløffende kontroll over henne.

Maktforholdet etableres i en stusselig sexakt som utspiller seg på en sjuskete sennepsgul speilfløyelssofa, filmet i matchende grell belysning. Vi kan formelig kjenne kjekssmulene bore seg inn i de bleike knærne til hovedpersonen, der hun ligger på magen med fjeset klemt ned i puta og rumpa til værs. Hannah skravler nervøst, men tør ikke stå for hva hun mener og jatter egentlig bare med etter hans pipe (bortsett fra når den nærmer seg brunøyet hennes. Da sier hun stopp).

Ved siden av det åpenbart komiske i situasjonene som utspiller seg, er den autentiske, sårbare og gjenkjennelige fremstillingen av Hannah seriens fremste styrke. Alle som har vært på hennes alder og situasjon, vet at livet i begynnelsen av 20-årene stort sett er en skrekkelig reise i usikkerhet, ofte bunnet i et ønske om å møte omverden på en selvsikker og verdensvant måte, si de rette tingene og utstråle stålkontroll.

De som har vært der, vet også at dette sjelden går etter planen.

I tillegg til Hannah blir vi kjent med hennes tre ganske forskjellige venninner og deres ymse problemer. Samboeren Marnie (Allison Williams) blir kvalm av tanken på kjærestens berøring, og sovner stadig i senga til Hannah bare for å unngå å ha sex med ham. Den rosa plysjkledde Shoshanna får vi ikke helt taket på i første episode, men hun spilles av Zosia Mamet, som du vil kjenne igjen fra «Mad Men» (der hun gir liv til Peggys maskuline fotografvenninne). Shoshanna har «Sex og Singelliv»-plakat hengende på stueveggen, og sammenlikner både seg selv og venninnene med kvartetten fra den banebrytende jenteserien til HBO.

Hun beskriver for eksempel den fjerde jenta i gjengen, Jessa (Jemima Kirke), som «Carrie, med innslag av Samantha og Charlotte-hår». Det er forresten mulig du drar kjensel på sistnevnte skuespiller fra Lena Dunhams debutfilm «Tiny Furniture» (2010).

Til tross for sin unge alder er Dunham allerede et beskrevet blad i bransjen. Den sjarmerende debutfilmen hennes vant Narrative Feature Film Award under SWSX. Det var også denne som gjorde superprodusent Judd Apatow oppmerksom på hennes talent. Filmer som «40 Year Old Virgin» og «Knocked Up» viser at Apatow er svak for sosialt klønete, men likevel sjarmerende antihelter, og Dunhams rollefigurer, både i «Girls» og «Tiny Furniture», er intet unntak i så måte. Det er altså Apatow som har produsert den ferske HBO-serien til Dunham.

I lanseringskampanjer blir «Girls» omtalt som en moderne variant av «Sex og singelliv». Men seriene har egentlig ikke så mange andre likhetstrekk enn kjønn, bosted og antall hovedpersoner, pluss det faktum at jentene vi møter i «Girls» også har tilfeldig sex og snakker med hverandre om dette i etterkant.

Selv har Dunham forklart at hun ønsket å skildre den skuffelsen jenter på hennes egen alder kan oppleve når de kommer til New York med håp om å ende opp som Carrie Bradshaw i Manolo’s på Manhattan, men isteden blir nødt til å innse at livet i The Big Apple byr på falmede sneakers og lange t-baneturer over Brooklyn Bridge.

For å si det på en annen måte: Der New York-serier som «Sex og singelliv» og «Gossip Girl» serveres med drømmefilter som på glanset papir, fremstår «Girls» mer direkte formidlet. Det hele er grått, latterlig, skjørt, tilfeldig, klønete og til tider vakkert – nettopp som livet selv.

Et perfekt utgangspunkt for god tv.