Bør Andy Serkis bli Oscar-nominert som beste skuespiller for rollen som sjimpansen Caesar i «Rise of the Planet of the Apes»? Kort svar: Ja. Langt svar: Ja, for svingende!

Motion Capture er prosessen hvor man digitaliserer en skuespillers bevegelser for så å låne disse til en dataanimert karakter. Jeg har vært med på det selv en gang (hvilket jeg mener gir meg retten til å bruke den hippere forkortelsen «mocap»), men det kommer jeg tilbake til.

Målet med «mocap» er uansett å etterstrebe et så naturlig bevegelsesuttrykk som mulig. Med litt godvilje kan vi si at prosessen har røtter tilbake til disneyfilmen «Peter Pan» (1953), hvor man tegnet figurene over levende filmbilder av barn.

Selve prossessen skjer ved at man ikler seg en sort drakt påklistet noe som likner på pingpongballer som reflekterer lyset. Bevegelsene blir plukket opp av et dusin kameraer plassert i en 360-graders vinkel rundt vedkommende som har på seg drakten. Se mer her:

Andy Serkis er en skuespiller som bør være kjent for de fleste, selv om få ville kjent ham igjen om de gikk forbi ham på gaten. Med mindre, så klart, han skulle gå som en av sine mer ikoniske rollekarakterer: Gollum fra «Ringenes Herre»-trilogien (han dukker også opp i «Hobbiten»-traileren), King Kong fra filmen med samme navn, Captain Haddock fra «Tintin» eller altså Casear, alfa-apen fra «Rise of The Planet of The Apes».

En rekke kritikere mente Serkis burde ha motatt en oscarnominasjon som beste birolleinnehaver allerede for rollen som den forvridde Gollum.

Motargumentet var at deler av karakteren var et rent datagenerert produkt, det vil si uten Serkis’ bevegelser.

Enkelte mener også at jobben som «mocap»-skuespiller på en eller annen måte er lettere enn å være «vanlig» skuespiller.

Det er positivt feil. I motion capture er alt et nærbilde – med 12 kameraer eller annen sofistikert teknologi som plukker opp den minste bevegelse, for så å kunne plassere disse i hvilken som helst vinkel som skulle passe regissøren i den ferdige klippen.

Det nytter ikke å snike til seg en aldri så liten nesepirk, eller å forsøke å overtale 3D-animatøren til å fjerne feil seinere . Du skal sette deg inn i rollen i et halvtomt studio, ikledd tights og pingpongballer. Du skal mane frem følelser og ytre dine dialoger til en mulig usynlig skuespiller, gjerne mens man hopper rundt som en primat og lurer på hvorfor i huleste man ikke gjorde som pappa sa og valgte en yrkesfaglig linje eller BI i stedet.

Motsatt er det også svært vanlig at «ordinære» skuespillere – spesielt de store stjernene – benytter seg av standins, enten det er stuntmenn, håndaktører (skotske Brian Cox er  for eksempel kjent for å nekte å stille opp i scener hvor ansiktet hans ikke synes) og til og med rumpemodeller (Mel Gibson, i hvert fall om vi skal tro Julia Roberts rollekarakter i «Notting Hill»). Selv hobbitene i «Ringenes Herre» ble byttet ut med barn da de ble filmet bakfra, og det ryktes at Orlando Bloom ble byttet ut med et kosteskaft med parykk.

Min erfaring med mocap stammer fra en rolle i det kommende spillet til den norske Funcom – «The Secret World» – der jeg spiller en 45 år gammel alkoholisert indianer som bor i en campingvogn og dreper zombier med balltre. At min karakter har et alkoholproblem var jeg ganske glad for, da jeg har et relativt upresist forhold til kroppsspråk.

Om du – når du spiller dette seinere – ser en indianer som i et uoppmerksomt øyeblikk plukker nese eller justerer på pingpongballene sine, tar jeg absolutt selvkritikk for det.

Tilbake til Serkis. Grunnen til at vi snakker om ham nå er at 20th Century Fox – selskapet bak «Rise of the Planet of the Apes» har bestemt seg for å kjøre en kampanje for å få Serkis Oscar-nominert, og for å gjøre folk mer bevisste på motion capture som kunstart.

Blant annet har de trykket følgende annonse i amerikanske filmblader:

 

Fremdeles ikke overbevist? Ok, sjekk ut dette. «Planet of the Apes» ble første gang filmatisert i 1968, med Charlton Heston i hovedrollen. Hvem av disse ville du gitt en Oscar?

Charlton Heston oppdager en sjokkerende nyhet om apeplaneten han er strandet på i 1968:

Apen Caesar forsøker å gi en hjelpende hånd på menneskeplaneten han er strandet på i 2011 (med introduksjon av skuespilleren selv)

Andy Serkis portretteringer av menneskeligheten i dyr, monstre, alver og tegneseriefigurer har for lengst gjort seg fortjent til en nominasjon – og ikke i en obskur sidekategori, men som skuespiller. Alt annet ville vært en fornærmelse.

NB: Det er nå bestemt at det skal lages oppfølger til «Rise of the Planet of the Apes». Stas. Dette var såklart helt og holdent avhengig av at Serkis selv ønsket en film nummer to – det var ikke mulig å tenke seg at en annen skuespiller kunne spille Ceasar.