Game of Thrones S07E06: En sang om familiesverd, dypfryste zombie-isbjørner og tåkete tidsperspektiver
Så har vi endelig kommet hit: sesongens nest siste episode, som tradisjonelt pleier å by på de mest spektakulære scenene og de største overraskelsene.
I det henseende kan vi trygt slå fast at «Beyond the Wall» lever opp til forventningene. Når det gjelder logikk og tidsregning, kanskje ikke i like sterk grad.
På dette tidspunktet burde det være unødig å påpeke at det muligens kan dukke opp sporadiske, småspoilers i løpet av denne recapen, men vi kommer for eksempel ikke til å avsløre at Jon forvandles til en zombie før mye senere.
Så du er advart.
Og ja, det var bare tøys.
Denne episoden er seriens hittil lengste:
Solide sytti minutter fullspekket med familiefeider, tragedier, action, dustete avgjørelser, peiskos, pikkprat, romantikk, ruskevær, zombie-horder og sjokkerende dødsfall.
Men før vi starter, her er Michael Bolton med seriens nye temalåt. Er det feil at jeg føler at dette er helt awesome?
HOUSE STARK
Jon Snow (Kit Harington) og hans middels muntre menn trasker videre på sin glade vei langt forbi den gale siden av Veggen.
Sist gang Jon var her hadde han den lidderlige rødtoppen Ygritte til å varme seg, men alt han har nå er Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju), Gendry (Joe Dempsie), Jorah Mormont (Iain Glen), Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann) og Brotherhood without Banners-karene.
Pluss en håndfull anonyme wildlinger som sikkert kommer til å klare seg fint, og overlever hele veien hjem igjen (blunk).
Heldiggrisen Gendry har aldri sett snø før, og Jon Snow holder seg for godt til å komme med flaue ordspill om etternavnet sitt.
Tormund er strålende fornøyd over å være hjemme igjen:
«Beautiful, eh? I can breathe again. Down South the air smells like pig shit».
La gå Winterfell er det nærmeste Tormund har vært Sør, og det er jo i Nord. Tormunds tips for å ikke fryse av seg ballene:
«Walking’s good. Fighting’s better. Fucking’s best».
Synd det ikke er en levende dame i 160 kilometers omkrets her.
«We’ll have to make due with what we’ve got», sier Tormund, og smiler lurt mot Gendry – som skulle ønske at han var et varmere sted med et par årer i hendene.
«This one’s maybe not so smart», hvisker Tormund til Jon.
Heldigvis er Gendry bra til å fighte, og det er ifølge Tormund bedre enn å være smart.
«Smart people don’t come up here, looking for the dead».
Han vil høre mer om denne dragedronningen Jon nektet på bøye kneet for. Tormund gjentar det han sa tilbake i sesong fire:
«You spent too much time with the free folk, now you don’t like kneeling».
Men så legger han til noe interessant:
«Mance Rayder was a brave man, proud man. The King beyond the Wall never bent the knee. How many of his people died for his pride?»
Hm, kan virke som at Tormund mener at Jon burde svelge stoltheten og bøye seg for dragedronningen, kanskje fordi han har sett fordelen av å inngå allianser.
Gendry furter fortsatt over at det bannerløse broderskapet solgte ham til en heks, men Beric Dondarrion (Richard Dormer) har et pragmatisk syn på saken:
De utkjemper en krig, krig koster penger, og Melisandre betalte kontanter for ham.
Gendry forteller broderskapet hva han ble utsatt for av heksa, som bant ham fast til en seng, kledde seg naken og sugde ut blodet hans med igler.
Han kunne jo ha dødd.
The Hound har liten tålmodighet med denne sytingen. Gendry er jo fortsatt i live, og i fin form, så hvorfor sutre som en jævla sutrefitte? Han peker mot Beric:
«This one’s been killed six times, you don’t hear him bitching about it».
Første gang Jon var på denne siden av The Wall var med salige Jeor Mormont, Jorahs pappa.
Han beskriver faren som en bra mann:
«He deserved a better son».
Jon var fange hos wildlingene da Jeor ble drept av sine egne menn, men Jon gjør det klart at de hevnet drapet.
Hver eneste mytterist ble henrettet. Jorah kan ikke forestille seg en verre måte for faren å ha dødd på:
«The Night’s Watch was his life, he’d have died to protect every one of those men. And they butchered him».
Jon er enig i at det var en drittdød, akkurat som faren hans fikk.
«My father was the most honorable man I’ve ever met. He was good all the way though, and he died on the executioner’s block».
Westeros er et dårlig sted for gode menn.
Jorah påminner Jon om at pappa Ned Stark engang ville henrette ham, også.
«He was in the right, of course. Didn’t make me hate him any less».
Jon er glad for at faren ikke fikk tak i ham, og det samme er Jorah.
Så gir Jon ham tilbake familiesverdet Longclaw, som han engang fikk av Jeor.
Bare rett og rimelig at hans sønn skal bære det, men Jorah føler ikke at han fortjener det:
«I brought shame onto my house. I broke my father’s heart. I forfeited the right to claim this sword. It’s yours. It’ll serve you well. And your children after you».
Fint at de får snakket ut om ting i løpet av denne spaserturen, og hyggelig å se Jon og Jorah bonde litt.
Det kommer sikkert til å gjøre alt enda kleinere når Jon boller hans elskede khaleesi.
Tilbake i Winterfell forteller Arya (Maisie Williams) en anekdote fra barndommen til Sansa (Sophie Turner) – om den gangen hun i all hemmelig øvde på bueskytte i forgården, og etter utallige forsøk endelig traff blinken.
Hun hørte noen klappe fra balkongen der de står nå. Det var pappa Ned, som smilte til henne.
«I knew what I was doing was against the rules, but he was smiling so I knew it wasn’t wrong. The rules were wrong. I was doing what I was meant to be doing, and he knew it. Now he’s dead. Killed by the Lannisters. With your help».
Damn. Arya viser brevet hun fant i kammerset til Lillefinger. Sansa hevder at hun ble tvunget til å skrive denne beskjeden, men Arya lurer på om de holdt en kniv mot strupen hennes, eller torturerte henne i strekkbenken.
Ikke akkurat, men Sansa var jo bare et barn.
Arya har null sympati:
«So was I. I would have let them kill me before I betrayed my family».
Sansa hevder at de fortalte henne at dette var eneste utvei for å redde faren, og det er jo sant.
Arya har ikke noe annet enn forakt for søsteren sin:
«And you were stupid enough to believe them! I remember you, standing on that platform with Joffrey and Cersei when they dragged father to the block. I remember the pretty dress you were wearing. I remember the fancy way you did your hair».
Og først nå skjønner Sansa at lillesøsteren var blant publikum da faren deres ble halshugget.
Kjempet hun seg opp på scenen, overvant Lannister-soldatene og reddet pappa?
Nei, hun gjorde heller ikke en dritt. De var jo begge bare hjelpeløse barn. Arya blir bare sintere:
«I didn’t betray him. I didn’t betray Robb. I didn’t betray our entire family for my beloved Joffrey!».
Og nå er Sansa like sint:
«You should be on your knees thanking me! We’re standing in Winterfell again because of me. You didn’t win it back. Jon didn’t win in back. He lost the Battle of the Bastards. The knights of the Vale won the battle, and they rode North for me. While you were off where? Traveling the world?»
Arya er spakere nå, og sier at hun trente.
«Well, while you were training I suffered things you can never imagine».
Arya hevder at hun har god forestillingsevne, men det spørs om hun han se for seg alle overgrepene storesøsteren har blitt utsatt for siden sist de så hverandre.
Men hun kan jo alltid sjekke med Bran, han har sikkert sett alt sammen med det snuskete, tredje ravnøyet sitt.
Sansa mener at lillesøsteren aldri ville ha overlevd det hun har overlevd, og der står de – uten å ane noe om hva den andre har lidd seg igjennom.
Arya leser søsteren som en åpen bok, og ser at hun er redd for at lordene i Nord skal få kloa i dette brevet:
«They wouldn’t think much of Lady Sansa if they knew how she did Cersei’s bidding. What would little Lyanna Mormont say? She’s younger that you were when you wrote this. Are you going to say: but I was just a child?»
Sansa forstår at Arya er sint, og sinte folk kan noen ganger gjøre uheldige ting. Arya:
«Sometimes fear makes them do unfortunate things. I’ll go with anger».
Hvis Arya skriver en selvbiografi burde den få tittelen «I’ll go with Anger: Memoirs of a Faceless Girl».
Jon og gjenger vandrer videre, og Tormund benytter sjansen til å hilse pent på The Hound.
«Fuck off», mener The Hound.
Tormund lurer på om bikkja var født mannevond, eller om han bare hater wildlinger. Neida:
«I don’t give two shits about wildlings. Its gingers I hate».
Ikke så rart, de mangler jo sjel. Tormund mener at rødt hår er dritvakkert:
«We are kissed by fire. Just like you».
Tormund peker på brannskade-arrene The Hound har i panna.
Han hater folk som peker, også.
Tormund er en skarp menneskekjenner:
«I don’t think you’re truly mean. You have sad eyes».
The Hound er ukomfortabel med intimitet:
«You wanna suck my dick, is that it?»
Ordet «dick» er ikke en del av widlingers ellers så frodige vokabular, så i dag lærer Tormund et nytt synonym for ordet «cock».
«Ah, dick», sier Tormund, og smaker på ordet.
«I like it».
«I bet you do», svarer The Hound.
«Nope, it’s pussy for me».
Tormund liker bare damer med hår på brystet, og hevder at han har en yndig blomst som venter på ham tilbake i Winterfell.
En blond, blåøyd, storslått kvinne, som er på høyde med The Hound.
Han fersker umiddelbart hvem Tormund snakker om.
Det finnes ikke så mange kvinner i Westeros som matcher beskrivelsen av Brienne, dama som nesten slo ham ihjel.
Tormund påpeker at han teknisk sett ikke er sammen med henne, da:
«But I see the way she looks at me».
The Hound kjenner blikket:
«Like she wants to carve you up and eat your liver?»
Tormund lyser opp:
«You do know her!»
Han vil lage babyer med Brienne:
«Think of them; great, big monsters. They’d conquer the world!»
Ho, boy.
Stakkars Brienne.
The Hound lurer på hvordan en gal fucker som ham har overlevd så lenge.
«I’m good at killing people» svarer Tormund, med et skuldertrekk.
Beric syntes ikke at Jon likner mye på faren Ned (ha ha, lurer på hvorfor), og går ut ifra at han tar mer etter moren Catelyn (ha, feil igjen).
Beric kjente Ned Stark da han var kongens hånd, som sendte ham ut for å drepe The Mountain.
Beric er ikke så forbauset over at den røde heksa brakte Jon tilbake i live, selv har han jo dødd seks ganger.
Han mener at de begge tjener Lystes herre nå, og at høyere makter har bestemt at Jon må leve.
Hvorfor aner han ikke:
«I don’t think it’s our purpose to understand. Except one thing: we’re soldiers. We have to know what we’re fighting for. I’m not fighting so some man or woman I barely know can sit on a throne made of swords».
Han fighter for livet:
«Death is the enemy. The first enemy, and the last. The enemy always wins, and we still need to fight him».
Deep shit, Beric.
Han har også en advarsel til Jon:
«You and I won’t find much joy while we’re here, but we can keep others alive. We can defend those who can’t defend themselves».
«I am the shield that guards the realms of men».
Det er kanskje alt de trenger å vite akkurat nå.
HOUSE TARGARYEN
Tilbake i Dragonstone chiller Daenerys (Emilia Clarke) og Tyrion (Peter Dinklage) foran peisen, og hun lurer på om Tyrion vet hvorfor hun liker ham.
«You’re not a hero».
Litt skuffende, Tyrion har jo gjort heltemodige ting rett som det er.
Men Dany vil ikke at han skal være en helt:
«Heroes do stupid things, and they die. Drogo, Jorah, Daario, even this… Jon Snow. They all try to outdo each other. Who can do the stupidest, bravest ting».
Gutter, altså.
De er bare så umodne. OMG, liksom.
Tyrion syntes det er interessant at fyrene hun nevner alle forelsket seg i henne.
Nehei, Jon er slettes ikke forelsket i henne, sier Dany litt for fort.
Tyrion kjøper det ikke:
«Oh, my mistake. I suppose he stares at you longingly because he’s hopeful for a successful military alliance».
Dany mener at Jon er for liten for henne, og angrer det så fort ordene kommer ut. Tyrion tar det ikke så ille opp:
«As heroes go, he’s quite little».
Dany vet at Tyrion er modig, og hun ville ikke ha utnevnt en feiging til sin Hånd.
Dany håper uansett at dette oppdraget vil lykkes, sånn at hun endelig kan møte søsteren til Tyrion, som hun har hørt så mye fint om.
Cersei er sikkert travelt opptatt med å planlegge en felle for dem mens de koser seg foran peisen, men Tyrion syntes ikke de skal gjøre det samme:
«If we want to create a new and better world, I’m not sure deceit and mass murder is the best way to start».
Dany er ikke overbevist:
«Which war was won without deceit and mass murder?»
Et poeng, men hele slekta til Tyrion hersket med frykt som eneste våpen.
«It makes their power brittle, because everyone beneath them longs to see them dead».
Jeg antar at dette var den moralske pep-talken Varys oppfordret Tyrion til å ta med Dany i forrige episode.
Han prøver å overtale dragedronningen til å velge en annen vei enn tyrannene som hersket før henne.
Det betyr allikevel at de vil gå rett inn i løvens hule for å møte Cersei uten en backup-plan, og det virker ikke som en særlig sterk strategi.
Tyrion hevder at broren Jaime har lovet å holde stramme tøyler på Lannister-soldatene.
Til gjengjeld lovte Jaime at han ville formane Daenerys om å ikke gjøre noe «impulsivt».
Det liker hun ikke å høre.
Tyrion er fortsatt uenig i avgjørelsen om å slenge Randyll Tarly og hans sønn Dickon på dragegrillen, og Dany blir veldig morsk i fletta.
Tyrion understreker at det var selve definisjonen på en impulshandling:
«We had no time to discuss the possibilities before you ended their possibilities».
Dette går omtrent like bra som alle gangene stabssjefen John Kelly har prøvd å formane Donald Trump om å telle til ti og trekke pusten før han går inn på Twitter-appen på mobilen sin.
Dany går umiddelbart i forsvarsposisjon.
Hun insinuerer at Tyrion står på samme side som familien sin i denne saken, og det stemmer:
«You need to take your enemy’s side if you’re going to see things the way they do. And you need to see things the way they do if you’re going to anticipate their actions, respond effectively, and beat them. Which I want you to do very much. Because I believe in you, and in the world you want to build. But the world you want to build doesn’t get built all at once. Probably not in a single lifetime».
Tyrion, Westeros sanne idealist.
Han vil forsikre seg at Danys fremtidsvisjoner blir virkeliggjort, at hjulet hun skal knuse forblir knust.
Så hvem tar over tronerekken etter at Dany er død, siden hun ikke kan få barn selv?
Vel, bortsett fra dragene: men de barna bør neppe settes på tronen. De kommer bare til å smelte den.
Dany vil ikke snakke om saken før hun har en krone på hodet, og liker slett ikke at Tyrion tar opp dette.
«You’ve been thinking about my death quite a bit, haven’t you? Is this one of the items you discussed with your brother in King’s Landing?»
Han benekter det ikke, og svarer bare at han prøver å klarlegge dragedronningens langsiktige plan. Dany er ilter nå:
«Perhaps if you planned for the short term, we wouldn’t have lost Dorn and Highgarden».
Ouch. Det er litt påfallende at denne samtalen kommer like etter at Jaime fikk vite at Cersei er gravid.
Vi skal ikke se bort i fra at brødrene Lannister har luftet muligheten for en fredsavtale, som inkluderer en klausul om at Cerseis ufødte barn vil få sin plass på tronen etter Danys død.
Kan muligens være et krav Jaime har stilt for å være en støttespiller i forhandlingene, uten å ane at søsterens graviditet med stor sannsynlighet bare er ren løgn.
Men hvem vet?
Dany vil uansett ikke snakke noe mer om dette før hun har bli den rettmessige dronningen av De sju kongedømmene.
Og det vil, i aller beste fall, neppe skje denne sesongen.
HOUSE STARK
Det er umulig å si hvor lenge Jon og gjengen har vasset rundt i snøen, men det blåser opp til skikkelig ruskevær nå. De får øye på en svær isbjørn. Ingen vanlig isbjørn. Snarere en frostbjørn. Den har blå øyne, og er åpenbart en wight.
Betryggende å se at White Walkerene kan forvandle dyr til zombier, også.
Wight-bamsen angriper en av wildlingene, men heldigvis ikke Tormund. Kampen er i gang.
Broderskapet trykker på «flame on»-knappene på sverdene sine, og tenner på zombie-bjørnen. Synd for The Hound, som stivner helt da han ser to ting han er livredd for samtidig.
Heldigvis blir han reddet i siste liten av Thoros of Myr (Paul Kaye), som blir brutalt bitt og filleristet. Au, da!
The Hound er helt paralysert, ute av stand til å gjøre noe.
Bjørnen blir endelig drept med en Dragonglass-dolk av Jorah, som tross alt kommer fra Bear Island – men Thoros er alvorlig såret.
Beric gir ham en stor slurk voksenbrus, og forsegler såret med det flammende sverdet sitt.
Formen er ikke særlig bra:
«I just got bit by a dead bear!»
Men kanskje han overlever. Og hvis ikke kan jo kanskje Thoros gjenopplive seg selv…?
Et annet spørsmål som melder seg: hvis karene hadde så store problemer med å overvinne en jævla isbjørn, hvordan i alle dager vil dette gå når de møter hele White Walker-horden?
Tilbake i Winterfell beklager Sansa seg til Lillefinger (Aidan Gillen), uten å ane at han sto bake hele dette komplottet.
Jon har vært borte i flere uker nå, uten et eneste livstegn.
Snodig at han ikke har send en eneste melding til Sansa på denne tiden, men hun får vel ta det som et tegn på at Jon stoler på Sansas lederegenskaper.
Lady Stark frykter at hæren kan desertere hvis hennes autoritet settes i tvil.
Lillefinger hvisker honning-ord i øret hennes; om hvor bra Sansa har styrt ting i kongens fravær.
Så bra at flere kanskje foretrekker henne fremfor Jon. Ikke betryggende, mener Sansa:
«Yes, they turned their backs on Jon when it was time to retake Winterfell. Then they named him their king, and now they’re ready to turn their backs on him again. How far would you trust men like that? They’re all bloody wind wanes».
Han hevder at Arya aldri ville bedra sin familie, og foreslår at kanskje Brienne kan bistå i denne saken.
Sannelig ikke så lett å forutsi hva han egentlig pønsker på denne gangen.
Westeros motsvarighet til Suicide Squad nærmer seg fjelltoppen The Hound så i flammene.
Thoros er fortsatt i live, og holder en jevn promille for å døyve smertene.
Og der, bak fjellknausen, er de. En White Walker og noen wights på bedagelig spasertur mot Veggen.
Jeg begynner å mistenke at de mangler retningssans, og har gått i rundt ring de siste sesongene.
Det ville i alle fall forklare hvorfor de aldri ser ut til å komme frem.Uansett en perfekt anledning til å gå på zombiejakt før vennene deres dukker opp.
Så Jon og co går til angrep.
Jon deler White Walker-sjefen på midten, og han forvandles til isklumper. I samme sekund kollapser alle wightene, bortsett fra en.
Perfekt. Tormund gir zombien en på tygga, men den skriker høyt. Noe rumler bak fjellet. Wight-vennene er på vei. Oh shit.
Jon sender Gendry tilbake til Eastwatch, med ordre om å fakse en ravn-ekspressmelding til Dany om hva som har skjedd her.
Jon hevder at Gendry er den raskeste av dem til å løpe, selv om jeg trodde han mest hadde trent overkropp og armmuskler.
Selv hvis Gendry har trent mye cardio i skjul på en hjemmelaget tredemølle burde det ta sin søte tid før han når tilbake til Eastwatch.
Han etterlater hammeren sin i hendene på Tormund, og løper så fort beina vil bære ham.
Resten av gjengen flykter i motsatt retning, men ender opp på tynn is. Bokstavelig talt.
De står i et innelukket område, foran en innsjø dekket av tynn is som kan briste når som helst… og gjennom den eneste åpningen kommer tusenvis av wights.
Rasende, rabiate frostzombier som kravler over hverandre. Oh boy, oh boy, oh boy!
Dette kommer til å bli livlig. Jon og gjengen tar sjansen, og løper over isen. De søker dekning på en holme, mens wight-horden stormer mot dem.
En av karene blir tatt av zombie-massen (heldigvis bare en rødpels), og isen knekker.
Hundrevis av wights faller i vannet, resten samler seg rundt innsjøen.
Mange tusen levende døde, som heldigvis ikke har lært seg å svømme sånn som zombiene til salige George A. Romero.
Alt Jon og gjengen kan gjøre nå er å vente, og håpe at Gendry løper pungen av seg uten å få lungebetennelse.
Og det gjør han. Forbausende raskt.
Så raskt at han kommer tilbake til Eastwatch innen natten senker seg.
Hei, vent nå litt? Hadde de ikke vært på fottur i mange dager, om ikke uker…?
Gendry kollapser uansett rett foran porten, utslitt etter å ha slått alle maraton-rekorder i Westeros samtidig.
Der plukkes han opp av Davos Seaworth (Liam Cunningham), og ravn-meldingen til Dany blir sendt sporenstreks.
Morgenen etter har Thoros fryst ihjel.
Ekstra dårlige nyheter for Beric: nå kan ingen gjenopplive ham igjen. De brenner liket, for å forsikre at han ikke kommer tilbake som en frostzombie.
Beric tenner sverdet sitt, og Thoros får sin begravelse. Hvil i fred, gamle drukkenbolt.
Håper Lystes herre har åpen bar i himmelen.
Et raskt spørsmål: hvis karene var i ferd med å fryse i hjel, kunne de ikke bare ha varmet seg rundt sverdet til Beric…?
Jorah bemerker at nesten alle de levende døde kollapset da Jon drepte deres White Walker-leder, noe som kan være nøkkelen til å vinne hele krigen.
Jon mener at deres eneste redning nå er Dany, men Beric har en bedre idé.
Han peker opp mot The Night King (Vladimir Furdik), som venter på en høyde sammen med White Walker-apokalypsens fire ryttere.
«Kill him. He turned them all».
Hvis Nattkongen faller, faller også hele horden hans. Beric risikerer gjerne sitt siste liv for å få en slutt på dette:
«I’ve been waiting for the end for a long time. Maybe the Lord brought me here to find it».
The Hound har ikke den helt store troen:
«Every lord I’ve ever met’s been a cunt. Don’t see why the Lord of Light should be any different».
Beric går ikke til angrep på The Night King, men vi har fått informasjon som trolig vil spille en sentral rolle når krigen tilspisser seg i neste sesong.
I Winterfell leverer Maester Wolkan (Richard Rycroft) en ravn-beskjed til Sansa, men den er ikke fra Jon.
Det er en invitasjon til King’s Landing, som hun absolutt burde takke nei til.
Sansa akter ikke under noen omstendigheter å sette sin fot i King’s Landing så lenge Cersei er dronningen der. Så isteden sender hun Brienne of Tarth (Gwendoline Christie) som sin stedfortreder.
Brienne vil nødig etterlate Lady Stark alene i klørne på Lillefinger.
For alt vi vet kan jo Lillefinger har arrangert dette selv, bare for å få sendt henne ut av Winterfell. Sansa vil uansett ikke bli behandlet som et barn.
«I am the Lady of Winterfell, and I am home. This is the safest place for me».
Så god tur til King’s Landing, Brienne. Send et postkort.
HOUSE TARGARYEN
I Dragonstone har Dany fått ravn-ekspressbeskjeden fra Jon Snow, og hun har tatt på seg en elegant vinterkåpe.
Hun burde kanskje også tatt på seg et tykt skjerf og topplue, det kan jo bli litt kjølig på flyturen.
Dragedronningen er fast bestemt på å hoppe på Drogon, og fly for å redde Jon Snow.
Tyrion bønnfaller henne om å holde seg hjemme.
«Sometimes nothing is the hardest thing to do. If you die, we’re all lost! Everyone, everything».
Sist gang Tyrion ba Dany om å gjøre ingenting hørte hun på ham, og alt gikk i dass
Hun akter ikke å begå den tabben igjen.
Så i stedet gjør Dany en helt annen tabbe:
Hun risikerer sitt eget liv, og alle tre dragene sine for å redde kongen i Nord. Så litt keen er hun nok.
Langt hinsides The Wall fordriver The Hound tiden med å kaste stein på wights. Med tanke på at det ser ut til å være flere titalls tusen av dem tviler jeg på at han har nok steiner.
Han kaster en stein, som slår bort kjeven på en av dem.
Kaster en til, som treffer isen – og sklir videre.
Uh-oh. Innsjøen er fryst igjen.
Frost-zombien som mistet kjeven subber over isen, og mot dem
Flere hundre følger etter.
Som The Hound sier:
«Oh, fuck!»
Han denger løs med krigshammeren til Gendry, og levende døde flyr i alle retninger.
Beric tenner sverdet, og kampen er i gang igjen.
Et halvt dusin mann mot hele De dødes hær.
Jon prøver desperat å beskytte wighten de har fanget, og roper «fall back!». Men de har ikke noe sted å falle tilbake:
Horden omringer dem på alle sider.
Å, nei! Tormund blir overmannet, og dras ned i et hull i isen – men blir reddet av The Hound. Puh.
En på laget blir dratt ned i zombiehavet, men heldigvis ingen vi bryr oss om.
Situasjonen er håpløs, og Jon begynner å bli skikkelig redd. Og det er da den første dragen kommer.
Ta-daa. Dany to the rescue.
Frostzombier blir grillet i histen og pisten.
Varmen fra drageilden smelter isen, og tusenvis av wights faller til bunns. En gloriøs massakre.
Mens Dany drar opp våre venner på Drogon tar The Night King saken i egne hender.
Han tar tak i et isspyd, spaserer gjennom flammene (!) og hever spydet.
Kaster det mot dragen Viserion. Treffer.
Nei, nei, nei!
Viserion faller skrikende mot bakken, mens drageblodet spruter.
Han faller gjennom isen, og dør!
For en nedtur. Alle ser på i sjokk.
Drogon og Rhaegal skriker sårt over å ha mistet broren sin. I det minste flaks at The Night King ikke kastet spyd tidligere – da kunne han jo ha drept Jon Snow umiddelbart, og forvandlet ham til en wight.
De sto jo som levende blink der ute på odden.
Uansett. Jon ser opp mot The Night King, og skjønner hva som er i ferd med å se før vi gjør. Skriker at Dany må komme seg bort, nå.
Han blir overmannet av wights, og faller gjennom isen.
Dany har ikke noe annet valg enn å flykte med Drogon, mens Tormund, Jorah, Beric og Bikkja klamrer seg til ryggfinnene.
Bra tenkt at The Hound spiddet wightzombien de fanget på en av ryggfinnene. The Night King hever et nytt spyd, kaster – og bommer heldigvis.
Jorah faller nesten av Drogon, men blir reddet av The Hound.
Nede på bakken rir The Night King videre med horden sin, og han har fortsatt fryktelig mange fotsoldater igjen. Det er umulig å tro at dette er slutten på Jon Snow. På isen ligger Longclaw-sverdet hans, og etter en lang pause stormer han opp fra vannet.
Øynene hans er blåglødende, iskalde, døde.
Neida, kødda.
Jon er selvsagt fortsatt levende. Snakk om flaks at Jon poppet opp akkurat der sverdet var, sånn at han kan hale seg opp av vannet med det.
Tipper han fryser litt.
Jon sjangler inn mot land, der han møtes av flere tusen wights. Flott. Heldigvis reddes han i grevens tid, igjen. Ikke av Dany, Drogon eller Rhaegal, men av en kar vi ikke har sett på en stund.
Onkel Benjen Stark (Joseph Mawle)!
Han gir Jon hesten sin, og blir igjen for å fighte med wight-horden.
Varer ikke mange sekunder før kaptein Coldhands blir overmannet, og ifølge serieskaperne er Benjen dessverre død for godt.
Tilbake på Eastwatch lemper The Hound wight-zombien de har fanget i en båt, og gir et respektfullt nikk til Tormund.
De er drage-buddies nå, de første utenom Dany som har ridd drage på rundt hundre år. Over dem skriker Rhaegal sårt.
Trist.
Dany ser ut til å være i sjokk, der hun står på toppen av Eastwatch-tårnet. Et horn blåser. Tut-tut.
En hest kan skimtes utenfor, med Jon Snow.
Bevisstløs, men levende. Han er så dypfryst at Davos må brekke bort pelsen fra overkroppen hans, men mirakuløst nok har Jon ingen tegn til frostskader, lungebetennelse eller koldbrann.
Dany kommer tidsnok til å se arrene på overkroppen hans, som bekrefter at Jon tok flere knivstikk enn noen mann kunne overleve.
I Winterfell snoker Sansa rundt på rommet til Arya, der hun finner en veske full av fjesmasker. En av dem er av salige Walder Frey.
Og der er Arya, like kald og hatefull som vanlig.
Sansa skvetter forskremt.
Arya forteller at maskene er ansiktene hennes, som hun fikk mens hun trente til å bli en fjesløs pike i Braavos.
Sansa skjønner ikke bæret. Arya vil leke en gjettelek: The Game of Faces. En enkel lek.
Arya stiller Sansa et spørsmål om henne selv, mens Sansa skal prøve å få løgner til å høres ut som sannhet.
«If you fool me, you win. If I catch a lie, you lose. Lets play».
Første spørsmål: Hva føler Sansa om at Jon er kongen i Nord? Er det kanskje noen andre Sansa føler er mer egnet til tittelen?
Sansa vil ikke leke, men vil gjerne vite hva disse maskene er for noe.
Greit, Sansa kan få lov til å stille spørsmål, og Arya svarer:
«We both wanted to be other people when we were younger. You wanted to be a queen, to sit next to a handsome’ young king on the Iron Throne. I wanted to be a knight, to pick up a sword like father and go off to battle. Neither of us got to be that other person, did we? The world doesn’t just let girls decide what they’re going to be. But I can now. With the faces, I can choose. I can become someone else. Speak in their voice, live in their skin. I could even become you».
Hun tar tak i dolken Lillefinger ga Bran, og som Bran ga Arya.
«I wonder what it would feel like to wear those pretty dresses, to be the Lady of Winterfell. All I’d need to find out is your face».
Hun gir Sansa dolken, selve symbolet på svik og bedrag – og går ut av døren.
En kryptisk scene, som kanskje antyder at Arya har spilt fjesspillet med Sansa helt siden hun ankom Winterfell, for å stadfeste hvor hennes lojalitet egentlig ligger.
At hun ga Sansa dolken kan tolkes som et tegn på at Arya endelig tror på henne, og nå vet det hun trenger å vite for å ta Lillefinger.
Eller kanskje hun drar rett til King’s Landing i tide til fredsforhandlingene?
Jon våkner opp på en båt, og det første han ser er fjeset til Dany.
Han ber umiddelbart om unnskyldning, dette med å dra på zombiejakt var en skikkelig drittidé:
«I wish I could take it back. I wish we’d never gone».
Nå har Dany mistet et av barna sine, men hun angrer ikke.
«If we hadn’t gone, I wouldn’t have seen».
Nå vet hun at alt Jon sa var sant. The Night King, hans White Walkers og wights – alle eksisterer, og de er en større trussel enn hun kunne forestilt seg.
«You have to see it to know. Now I know».
Hun har også sett arrene som bekrefter at Jon tok en kniv i hjertet, og dermed kom tilbake til live igjen.
Den typen visshet er det kanskje verdt å miste et dragebarn for, selv om de er de eneste barna Dany noensinne vil ha.
Hun har bestemt seg:
De skal overvinne The Night King’s horde, og de skal overvinne ham sammen.
«Thank you, Dany», svarer Jon.
Hun liker ikke navnet jeg har brukt siden disse recappene startet for drøyt fem år siden. Så unnskyld, da.
Dragedronningen er ikke helt sikker på hvem den siste personen som kalte henne Dany var.
Broren hennes, muligens.
«Not the company you want to keep».
Ok, hvis hun ikke liker å bli kalt Dany, hva med «my queen»?
Jon er klart til å bøye kneet.
Eller ville i alle fall ha vært det hvis han klarte å reise seg uten å fise isbiter. Jon er sikker på at folket i Nord vil se Dany…eh, beklager, Daenerys for den hun er.
Hun er nesten rørt til tårer over dette.
Dragedronningen tar hånden hans, musikken sveller opp.
«I hope I deserve it».
Nå må de vel pule, eller…? Nei. Hun nøler, men går ut.
I mellomtiden drar flere hundre wights opp noe fra innsjøen med digre kjettinger.
Viserion! The Night King vekker ham til live, og har akkurat fått sin atombombe:
En wight-drage.
Holy shit med sukker på!
Og så er det slutt, etter sytti tettpakkede minutter. Det er en slags poetisk symmetri i at den dragen Dany døpte etter sin klysete drittbror ender opp på fiendens lag.
Ok, det er unektelig noen logiske brister som skurrer litt i denne episoden, flere enn jeg kan huske å ha opplevd hittil i serien.
Undertegnede har normalt sett liten tålmodighet med pedantiske petimetre som bitcher om ubetydelige detaljer, og gjør det til en hobby å finne det de oppfatter som feil i serien.
Når det er sagt presser det plausibiliteten til bristepunktet at: A) Jon Snow ville sende Gendry for å løpe etter hjelp mange hundre kilometer. B) at Gendry klarer å løpe denne strekningen på under en dag, C) at de deretter klarer å sende en brev-ravn til Dany på kortere tid enn det tar å sende en e-post – og D) at Dany klarer å fly hele veien fra Dragonstone til flere hundre kilometer hinsides the Wall raskere enn et Concorde-fly.
La gå at denne sesongen har kondensert hendelser og tidsforløp i mye sterkere grad enn tidligere.
Jeg antar at avgjørelsen med å snause ned sesongen til sju episoder har sine konsekvenser.
Mens jeg skrev dette har dessuten regissør Alan Taylor innrømmet at tidsperspektivet i denne episoden er «litt tåkete». No shit.
De logiske bristene begrenser seg dessverre ikke til bare tidsperspektiv og avstandsberegning; jeg kunne ha kastet bort mye tid på å ramse opp saker og ting jeg stusser på her (som: hadde The Night King tilfeldigvis flere kilometer kraftkjetting liggende i slottet sitt? Hvorfor kastet han ikke spydene sine mot Jon og co mens de sto hjelpeløst på odden? Hvorfor brukte de ikke bare dragene til å fange en wight umiddelbart? Hvorfor har ingen på seg lue i vintervær? Etc, etc.).
Men la oss ikke være gledesdrepere.
Til gjengjeld byr denne episoden på noen skikkelig spektakulære scener, og rydder bordet for fredsforhandlinger (eller eventuelt full krig) mellom to dronninger med litt ulik ideologisk plattform.
Neste uke er det duket for sesongfinale, og noe sier meg at «Game of Thrones» har spart en del krutt til slutt.
Denne episoden blir angivelig den lengste i seriens historie, med en antatt spilletid på noen sekunder under 80 minutter.
Gjenstår å se om det dermed også blir vår lengste recap noensinne, og hvorvidt redaktør Pål kommer til å rive ut resten av håret sitt mens jeg presser deadline langt over bristepunktet igjen.
Stay tuned!
BESTE REPLIKK: Tormunds vinterkuldetips: «Walking’s good. Fighting’s better. Fucking’s best».
KRISTOFER HIVJU-WATCH: En av de mest Hivju-dominerte episodene i hele serien, og som en ekstra bonus overlever han mot alle odds frem til den bittersøte slutten! Jeg trodde ærlig talt at Tormund ville bli drept i denne episoden.
FERSKE FOLK: Ingen av stor betydning, bortsett fra en helvetes mange wights.
R.I.P: Thoros of Myr fryser ihjel, noe som må være en ironisk måte å dø for disippelen til en ildgud. Viserion blir drept av The Night King, men gjenoppstår som en wightdrage. Onkel Benjen stryker med i basketaket, sammen med en håndfull rødskjorte-wildlings vi aldri blir kjent med.
MISSING IN ACTION: Denne episoden hold seg unna King’s Landing, så vi får ikke vite hva slags bøll Cersei planlegger, eller se stakkars Jaime kjøpe babytøy og lekegrind mens Bronn himler oppgitt med øynene. Euron gjør fortsatt veldig grisete, våte ting med niesen Yara, mens Theon sitter i en skammekrok med eselhatt på hodet. Det er også en stund siden sist vi så Den røde heksa Melisandre forbereder seg på den kommende krigen. Sam og Gilly er forhåpentligvis på vei til Winterfell. Varys spiller «Game of Thrones»-utgaven av «Settlers of Canaan» med Missandei, mens Grey Worm prøver å finne opp den første protesepenisen laget av gjærbakst. Forresten litt påfallende at Bran skygget unna hele zombie-styret hinsides Veggen, fremfor å gi Jon litt assistanse.
SEX: Det så ut til at Jon og Dany ville danse incesttango, men hun trakk seg i siste liten. Vel, de har plenty av tid til å leke gjem salamien i sesongfinalen.
GØRR: Flere hundre wights blir hakket ihjel, men de fleste har fint lite kjøtt på bena. Thoros ble filleristet av zombiebjørn, og dragen Viserion ble drept skrikende og blødende. Snufs.
FORHOLDSVIS FUN FACTS:
Episoden er regissert av Alan Taylor, som ellers er kjent for filmene «Thor: The Dark World» og (urk!) «Terminator: Genysis». Han har tidligere stått bak seks episoder av «Game of Thrones», men dette er Taylors første på fem år – som gjør ham til den regissøren som har laget flest episoder av serien.
Store deler av ukens episode ble filmet på Island, men oppgjøret ved innsjøen ble spilt inn i et steinbrudd i Belfast, Irland.
Her er nok et tegn på at Arya er trukket mot den mørke siden av kraften.
Enkelte wights har tilsynelatende også evnen til å bli usynlige.
I følge Nikolaj Coster-Waldau starter opptakene av den neste (og siste) sesongen i oktober, noe som trolig betyr at den tidligst vil være premiereklar høsten 2018.
Noen fantasifulle konspirasjonsteorier (la gå at en av dem ble avkreftet i denne episoden):
Enkelte skarpøyde seere hevder at øynene på Longclaw-sverdets ulvehode åpner seg da Jon Snow spretter opp av innsjøen. Jeg er ikke helt overbevist, men uansett litt morsomt.
Ukens «Inside the Episode»:
Og til slutt en interessant innspillingsdokumentar om det enorme arbeidet bak zombieslaget:
