Oh, yes. There will be tits, and there will be dragons.
Vel, i alle fall drager.
Og ja, det er midt på sommeren. Men nå har vinteren endelig ankommet, og med vinteren kommer mørketiden.
Etter seks sesonger med intens oppbygging er vi inne i tronespillinnspurten, og den sjuende runden avspiser oss med bare sju episoder. Tre mindre enn vanlig, men til gjengjeld vil episodene være lengre.
I helt urelaterte nyheter vil undertegnede få samme betaling for å skrive disse recapene, uansett hvor lange de måtte bli. Hvis jeg må råtippe: alt for lange.
Denne sesongen kommer dessuten noen måneder senere enn normalt, og midt i fellesferien. Etter å ha unnagjort den obligatoriske spoler-advarselen er det bare å frese i gang med recap av årets første episode av verdenshistoriens mest spektakulære TV-serie.
Ståpels og sommerfugler i magen!
Da vi sist forlot serien hadde en atomprøvesprengning i Nevada-ørkenen forårsaket et prosjektiloppkast av ren ondskap, mens… vent, sorry.
Feil recap.
I Westeros hadde Cersei Lannister akkurat sprengt hele The Great Sept i et grønt inferno, sammen med spurvenes religiøse terrorvelde og store deler av adelen.
Hun fremprovoserte samtidig selvmordet til sønnen Tommen og kronet seg selv til dronning. Arya vinket farvel til De fjesløse, og dro hjem for å strupekutte Walder Frey.
Jon Snow overvant Ramsay Bolton og delte ut et rødt kort til den røde heksa Melisandre, mens Dany seilet mot Westeros med Greyjoy-husets gamle krigsflåte.
Eller for å si det litt kortere og mer konsist:
HOUSE FREY
Før åpningsmusikken kommer får vi en prolog der Lord Walder Frey (David Bradley) har samlet sammen hele slekta for nok en feiring.
«I’ve gathered every Frey who means a damned thing, so I can tell you my plans for this great house now that winter has come».
Over femti av hans nærmeste familie er på plass for nok en fest, så nå skal det skåles.
En gjeng servitører deler rundhåndet ut spesialbrygget vin for anledningen:
«No more of that Dornish horse piss! This is the finest Arbor gold. Proper wine for proper heroes!».
Den eneste som ikke får delta i skålen er Walder unge, niende kone Kitty (Lucy Hayes), noe som i denne sammenhengen er et utslag av barmhjertighet.
Walder er usedvanlig åpenhjertig i dag:
«Maybe I’m not the most pleasant man. I’ll admit it. But I’m proud of you lot. You’re my family, the men who helped me slaughter the Starks at the Red Wedding».
Vi kan alle se hvor dette er på vei, men det forminsker ikke gleden av å se Arya Stark ta en utspekulert hevn.
Stormende jubel.
«Yes, yes. Cheer. Brave men, all of you. Butchered a woman pregnant with her baby. Cut the throat of a mother of five. Slaughtered your guests after inviting them into your home».
Ubekvem stillhet og nervøs hosting i salen, nå. For de slaktet ikke hver eneste Stark. De glemte en pike som nå har gjenfunnet sitt navn. En pike som ikke bare har blitt foruroligende god til å kle seg ut, men dessuten er i verdensklasse når det gjelder å imitere stemmer.
Jeg er særlig imponert over at hun klarer å imitere seg rundt tretti centimeter høyere, og får hendene sine til å aldres rundt femti år mer ren viljestyrke.
Hvert bidige medlem av Frey-slekta begynner å hoste opp blod, alle selvfølgelig forgiftet.
«Leave one wolf alive, and the sheep are never safe».
Arya (Maisie Williams) drar av seg Walder-masken, mens hele House Frey dør i sitt eget blod foran henne.
Vel, alle bortsett fra Kitty, og Arya har en beskjed å gi henne:
«When people ask you what happened here, tell them: the North remembers. Tell them winter came for House Frey».
Et helt hus er dermed fjernet fra det metaforiske sjakkbrettet, og Arya har befestet sin posisjon som en fryktinngytende badass.
HOUSE STARK
Winder uler, og en kald storm blåser opp. Inni den finner vi The Night King (Vladimir Furdik), som rir målbevisst, sakte mot muren sammen med sin White Walker-horde. Ja, den inkluderer flere zombie-kjemper.
Muligens bare en fremtidsvisjon i det tredje øyet til Bran Stark (Isaac Hempstead Wright), som nå endelig har ankommet The Wall sammen med Meera Reed (Ellie Kendrick).
De ønskes velkommen av Nattvokternes nye Lord Commander Edd Tollett (Ben Crompton), som tar dem med inn i varmen.
I mellomtiden gir Jon Snow (Kit Harington) alle meistere i nord beskjed om å saumfare bibliotekene sine etter info om Dragonglass, det eneste våpenet som kan være effektivt i krigen mor White Walker-horden.
Han vet jo ikke at kompisen Sam allerede jobber med saken borte i Oldtown.
Jon innfører samtidig verneplikt for kvinner i Westeros, for de vil ikke vinne denne krigen med bare halvparten av befolkningen i kamp.
Lord Robett Glover (Tim McInnerny) fnyser over tanken, men den ti år gamle rumpesparkeren Lyanna Mormont (Bella Ramsey) syntes dette er en finfin ide:
«I don’t plan on knitting by the fire while men fight for me. I might be small, Lord Glover, and I might be a girl, but I am every bit as much a Northener as you. And I dont need your permission to defend the North!».
Sansa Stark (Sophie Turner), Davos Seaworth (Liam Cunningham) og Brienne (Gwendoline Christie) smiler over denne beintøffe jenta, som ser ut til å ha blitt litt eldre siden sist.
Så menn, kvinner og barn vil bli trent og utstyrt med våpen. Muren vil bli forsterket, og Mexico skal betale for det.
Jon vil at de ville wildlingene skal vokte Eastwitch-by-the-Sea ved Hardhome – der de sist møtte The Night King. Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) stiller selvsagt opp:
«Looks like we’re the Night’s Watch now».
Hvis White Walker-horden kommer seg forbi The Wall er de første to slottene på deres ferd Last Hearth og Karhold.
Begge tilhører hus som har forrådet The North.
Men som Sansa påpeker: Slottene har i seg selv ikke gjort noen fortred, og alle er nødvendige hvis denne krigen skal vinnes.
Så Sansa foreslår at begge slott skal tildeles nye, lojale familier.
Jon er uenig. Han akter ikke å frata Umber- og Karstark-husene familiehjemmene deres, noe som vekker interessen til Petyr «Littlefinger» Baelish (Aidan Gillen).
Det er akkurat sånne avgjørelser som forsterker hans formening om at Sansa fortjener å herske i Nord, ikke denne bastardsønnen.
Sansa ser ut til å føle det samme, og kritiserer halvbroren sin åpenlyst:
«So there’s no punishment for treason, and no reward for loyalty?!»
Anspent taushet i rommet, nå. Jon fester blikket i henne:
«The punishment for treason is death. Smalljon Umber died on the field of battle. Harold Karstark died on the field of battle».
Sansa mener at slottene skal gis til familiene til mennene som døde på slagmarken for ham. Vi er vitne til de første sprekkene i forholdet til Sansa og Jon.
En maktkamp som antyder at de er på kollisjonskurs, og at Lillefinger sådde et svart, lite frø da han antydet at Sansa fortjener å bli dronning.
Hun får bifall av de fremmøtte, men Jon lar seg ikke pelle på nese. Jon påpeker at han som leder for The Night’s Watch henrettet folk som bedro ham, og menn som nektet å følge ordre.
«My father always said: «The man who passes the sentence should swing the sword», and I have tried to live by those words. But I will not punish a son for his father’s sins, and I will not take a family home away from a family it has belonged to for centuries. That is my decision, and my decision is final!»
Så her er skapet, og der skal det stå. Jon tilkaller Ned Umber (Harry Grasby) og Alys Karstark (Megan Parkinson), som begge knapt er mer enn barn.
Han spør om deres troskap til House Stark, og forventer at de som Bannermenn/kvinner vil stille opp når han krever det.
Begge går ned på kne og sverger sin lojalitet. Morgendagens konflikter er glemt, nå må The North stå samlet i kampen mot en mye større trussel.
«Now and always».
En moralsk seier for Jon Snow, som heller vil skape nye allianser enn flere fiender. Et ydmykende nederlag for Sansa, og Lillefinger flirer utspekulert i fitteskjegget.
De fortsetter søskenkjeklingen etter at møtet er slutt, og Jon er litt vonbroten over at søsteren stiller spørsmål til hans avgjørelser foran alle de voksne.
Sansa er skikkelig snurt:
«Joffrey never let anyone question his authority. You think he was a good king?»
Ok, det var et trassig slag under beltestedet. Jon er så langt fra Joffrey som noen Sansa har møtt i sitt liv, og hun må innrømme at halvbroren fikser dette.
«You’re good at this, you know. At ruling».
Men…
«You need to be smarter than father. You need to be smarter than Robb. I loved them, I miss them, but they made stupid mistakes, and they both lost their heads for it».
Hun har et poeng, og ville det egentlig være så ille om Jon hørte på henne fra tid til annen?
Så får Jon beskjed om at en ravn har ankommet fra King’s Landing, med beskjed om at dronning Cersei Lannister ønsker audiens med Jon, sånn at han kan bøye seg for den allmektige herskerinnen – eller lide skjebnen som rammer alle forrædere.
Jon har vært så opptatt av trusselen fra Nord at han har glemt fienden i Sør.
Sansa advarer at Cersei ikke gir seg før alle på drittlisten hennes er døde, og at hun ikke under noen omstendigheter må undervurderes. Jon synes at det nesten høres ut som Sansa beundrer dama. Det tar noen sekunder før Sansa svarer:
«I learned a great deal from her».
Urovekkende.
HOUSE LANNISTER
Den svarte dronningen Cersei (Lena Headey) har fått malt et digert kart over Westeros i bakgården, og kosebroren Jaime (Nikolaj Coster-Waldau) finner ikke dette særlig betryggende.
Å male gulv etter å ha drukket rødvin en uke i strekk er sjeldent et godt tegn.
Ingen fare, dette er bare en del av planen om å erobre hele Westeros:
«It’s ours now. We just have to take it».
Jamie har holdt avstand til søsteren etter at han kom hjem.
Cersei lurer på om han er sint over spetaklet hun skapte i hans fravær. Nei, ikke sint. Men urolig, og litt redd. Cersei vet at lillebroren Tyrion er utnevnt til drage-Danys høyre hånd, og at de nå seiler gjennom The Narrow Sea på vei til King’s Landing for å ta tilbake jerntronen.
«Our little brother, the one you love so much. The one you set free, the one who murdered our father and our first–born son. Now he stands beside our enemies and gives them counsel. He’s out there somewhere, at the head of an armada».
Tipper hun gleder seg til en familiegjenforening.
Jamie er sikker på at dragedronningens skipsflåte vil ankre ved Dragonstone-slottet til salige kong Stannis, som denne episoden er døpt etter.
Stedet der alt startet, der Daenerys ble født. Cersei har fiender i øst, sør, vest og nord. Forrædere, fiender, fitter og folk hun ikke liker noe særlig i det hele tatt, fra alle kanter.
Minst av alle bastardkongen Jon Snow og «that murdering whore» Sansa, som står ved hans side.
«We’re surrounded by traitors».
Som kommandant for Lannister-hæren, hvem foreslår Jaime at de angriper først?
Jaime påminner søsteren om at vinteren er her, og at de ikke har ressurser til å bekjempe noen.
Daenerys vil dessuten vinne støtte fra enda flere hvis de tror hun vil vinne.
«No one wants to fight on the losing side. Right now, we look like the losing side».
Cersei er dronning for toppen tre kongeriker, har fint liten støtte og Jaime frykter at hun ikke forstår alvoret i situasjonen.
«I’m not sure you understand how much danger we’re in».
Cersei har imidlertid null dødsfrykt, og ingenting igjen å tape.
Hun vil klamre seg til makten og skape et dynasti som vil vare i tusen år. Men for hvem?
Som Jaime påpeker er alle deres barn døde, og alt som gjenstår nå er ham og søsteren. Cersei har for lengst mistet alle, og det hun hadde igjen av en sjel.
Alt som gjenstår nå er makten, og tronespillet.
«A dynasty for us, then».
Så fort Jaime nevner salige Tommen, stormer Cersei rett mot vinkaraffelen.
Hun vil ikke snakke om kongesønnen som ikke kunne fly:
«He betrayed me. He betrayed us both. Should we spend our days mourning the dead, mother, father, and all our children? I loved them, I did. But they are ashes now, and we’re still flesh and blood. We’re the last Lannisters, the last ones who counts».
De har imidlertid ingen allierte, nå som hele House Frey er revet.
HOUSE GREYJOY
Cersei har selvsagt en plan:
«You think I listened to father for forty years and learned nothing?».
Det finnes selvfølgelig en kar der ute som Cersei kan alliere seg med, som akkurat bygget tusen skip til ære for Drage-Dany, bare for å bli slått ved målstreken av sin brysomme niese og penisløse nevø.
Jepp, den rabiate psykopaten Euron Greyjoy (Pilou Asbæk). Den eneste mannen i Westeros som er enda galere enn Cersei.
Hans skipsflåte er allerede rett utenfor King’s Landing, med de svarte blekksprutseilene stolt svaiende i vinden.
Jaime er ikke overbevist at de burde slå seg sammen med nok en upålitelig barbar som når som helst kan bedra sine allierte og myrde sine venner.
Cersei er ikke bekymret.
I motsetning til Walder Frey har House Greyjoy skip, og de er flinke til å drepe. Jaime er fortsatt ikke overbevist:
«They’re not good at anything. I know the Ironborn. They’re bitter, angry, little people. All they know how to do is steal things they can’t build or grow themselves».
Men Euron Greyjoy har ikke kommet til hovedstaden for å plyndre.
Han har kommet for å gifte seg med en dronning.
Euron er en smule bitter over at Yara og Theon stakk av sammen med hele den gamle skipsflåten, bare fordi han drepte faren deres og prøvde å myrde dem. Smålig.
Nå som nevøen og niesen har slått seg sammen med drage-Dany føler Euron at hevn er på sin plass.
«Murdering them would make me feel a lot better».
Siden alle deres forræderske familiemedlemmer har joinet dragedronningen er det jo bare fair at de rettmessige monarkene dreper dem sammen.
Jaime påpeker sarkastisk til Euron:
«You’re not a rightful monarch, though, are you?»
Greyjoy-huset gjorde oppgjør mot tronen for retten til å bli monarker, og ble grundig banket.
Euron ledet dessuten opprøret, og brant Lannister-hærens skip.
Jaime gir ham cred for akkurat det:
«You certainly caught us there. Very smart move on your part».
Euron gliser som en villmann, og nikk ærbødig for komplementet før Jaime fortsetter.
«Of course, we all made it to the Iron Islands anyway. I was there».
Euron husker dette godt, med stor affeksjon.
«I saw you. I heard so much talk. The best in the world. No one can stop him. I didn’t belive it, to be honest. But I must say, when you rushed through the breach and started cutting people down… it was glorious. Like a dance».
Jamie påpeker at folkene han hugget ned var Eurons egne folk, men han tar det med et likegyldig skuldertrekk.
«Place was getting crowded. I enjoyed watching it. I truly did».
Euron er dessuten takknemlig.
Hvis ikke Jaime hadde overvunnet Greyjoy-opprøret ville ikke Euron gått i eksil, og da ville han ikke ha den mektige skipsflåten han har nå.
Så alt ordner seg for snille gutter.
Fyren er ikke akkurat beskjeden, men det er en egenskap han deler med Cersei.
Det, og den psykopatiske galskapen som driver dem til å begå helt uhyrlige handlinger.
Euron er dessuten helt innforstått med at dronning Cersei driter langt i Jernøyenes skjebne:
«They’re nothing but rocks, and bird shit and a lot of very unattractive people. The Iron Fleet, on the other hand – that’s something else entirely. It’s the greatest armada Westeros has ever seen».
Ikke verst, særlig med tanke på at han bygget den i løpet av noen raske uker.
Med disse skipene kan House Lannister overvinne alle sine fiender, og befeste sitt imperium.
Og hva vil Euron ha i gjengjeld?
«Ever since I was a little boy I wanted to grow up and marry the most beautiful woman in the world. So here I am, with a thousand ships and two good hands».
Ha ha, i motsetning til Jaime, som bare har en.
Sarkasmeseier til psykosjarmør på bortebane.
Overraskende nok avviser Cersei tilbudet hans.
«You’re not trustworthy. You’ve broken promises to allies before, and murdered them at the nearest opportunity. You murdered your own brother».
Den lystige psykopaten Euron blunker ikke engang:
«You should try it. Feels wonderful!»
Han har forståelse for at Cersei ikke vil stole på ham umiddelbart, og forventer beviser på hans ærverdige intensjoner.
Så Euron vil ikke vende tilbake til King’s Landing før han har en gave til henne: En uvurderlig gave.
Hva nå det måtte være. Et dragehode, kanskje?
HOUSE TARLEY
Samwell (John Bradley) har startet Maester-utdannelsen på The Citadel, som jeg mistenker mister veldig mange førsteårsstudenter.
En røff studieplan, som i hovedsak består av å tømme diare fra bæsjebøttene til dødssyke pasienter.
Sams første tid her er unnagjort med en montasjesekvens med fryktelig mye diare, så fryktelig mange dobøtter å skrubbe, så mange bøker som skal settes på plass og så mye diare-liknende mat som skal serveres.
Stakkars Sam er nederst på rangstigen her, men drømmer om å komme seg inn i den låste delen av biblioteket – der han kan finne mer info om White Walker-kryptonitten Dragonglass.
I mellomtiden assisterer Sam gamle Archmaester Marwyn (Jim Broadbent!) med obduksjoner, i håp om å få låne nøkkelen til det hemmelige biblioteket. Men det er reservert for maesters, og ikke menigmenn som Sam.
Ingen i The Citadel bryr seg et døyt om at Sam har kommet dit for bidra i kampen mot White Walker-invasjonen, og de fleste maesterne er White Walker-fornektere.
Archmaester Marwyn mener at det er en maesters jobb å være skeptisk, men føler fortsatt at det er hold i historiene om «Den lange natten».
Han har funnet alt for mange likheter i de forskjellige skildringene om denne potensielle apokalypsen til å avvise dem. Synd alle disse skildringene befinner seg innelåst i bibliotekets forbudt fløy, men Marwyn følger Occam’s Razor-prinsippet og føler at den enkleste løsningen er mest sannsynlig:
At Sam snakker sant.
Marwyn har samtidig en intellektuell arroganse som får ham til å tro at det ikke er noen grunn til uro:
The Wall vil stå trygt, vinteren vil til slutt ende og livet går videre.
Så ingen hjelp å få der. Istedet tyvlåner bare Sam nøkkelen til biblioteket og stjeler bøkene han trenger.
HOUSE TARTH
Brienne benytter fritiden til å trene opp klossmajoren Podrick (Daniel Portman) i sverdfighting, mens Tormund flørter øyenbrynene sine i kors.
Oppe på balkongen spiller Lillefinger sitt eget flørtespill, mens han hvisker smektende ord i ørene til Sansa.
«I want you to be happy. I want you to be safe».
Sansa føler seg trygg nok, men Lillefinger aner at hun vil føle noe mer.
Innen han får sagt noe spissfindig som sidder opp mot seksuell trakassering blir han avbrutt av Brienne.
Sansa runder av samtalen med en velformulert sarkasme.
«No need to seize the last word, Lord Baelish. I’ll assume it was something clever».
Sansa føler at hun har overtaket i denne destruktive runddansen, og vet akkurat hva han vil ha. Henne, med sukker på.
HOUSE STARK
Arya rir videre sin ensomme vei gjennom Riverlands, og hører en ung mann som synger en vakker ballade om «hands of gold are always cold, but a woman’s hands are warm».
Det viser seg å være…
Han tilhører en gjeng med ni unge soldater, som tilbyr Arya kaninkjøtt og koselig selskap helt uten voldtekt.
Hun slår seg nølende ned foran bålet, og forteller at hun er på vei til King’s Landing.
En av soldatene kan opplyse om at det er en finfin by:
«If you like your streets covered in shit and pig’s blood, it’s the town for you».
De tilhører hæren som er sendt ut for å holde freden etter massakren i House Frey, uten å ane at de deler kanin med jenta som iscenesatte den. Disse soldatene er håpløst unge, bare en gjeng guttunger med hjemlengsel.
De tilbyr Arya hjemmelaget Blackberry-vin, og lurer på hvorfor en hyggelig jente som henne er på vei til King’s Landing.
«I’m going to kill the queen», sier Arya som om det er det mest naturlige i verden.
Ha ha, tøysejente. De får seg en god latter, alle sammen.
HOUSE WITHOUT BANNERS
Et helt annet sted rir Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann) videre gjennom snøen, sammen med de nye kumpanene i The Brotherhood Without Banners.
Thoros of Myr (Paul Kaye) lurer på hvorfor han alltid er så fordømt grinete.
«Experience», knurrer bikkja.
Beric Dondarrion (Richard Dormer) bestemmer at de skal slå seg til ro for natten i et forlatt hus, der The Hound i et annet liv robbet beboerne mens han var på vandring med Arya i sesong fire.
De er fortsatt inne i huset; faren og barnet. Døde.
Som han forutså overlevde de ikke vinteren. Beric foretrekker å tro faren drepte datteren og seg selv fremfor at de begge døde av sult.
«Doesn’t matter now» knurrer The Hound. De har kjent hverandre lenge nå:
«I always thought you were dull as dirt. You’re not bad. I don’t hate you. Don’t like you, but you’re not bad».
Det nærmeste The Hound kommer å gi noen en klem.
Beric blir nesten rørt av hjertevarmen, før bikkja fortsetter:
«…. but there’s nothing special about you. So why does the Lord of Light keep bringing you back?».
The Hound har møtt nok av bra folk som har dødd i sin egen dritt, så hvorfor har Beric blitt utvalgt? Vel, lysherrens veier er uransakelige.
Det eneste Beric vet er at lysherren vil at han skal være i live.
The Hound ser det morbide ironien i at han, som er livredd for flammer, ender opp i følget til en gjeng som dyrker ild. Thoros har allikevel noe å vise ham i flammene som ulmer i peisen:
En mur av is.
Et slott og et fjell formet som en pilspiss, som White Walker-horden marsjerer forbi. Ikke bra.
Senere på natten begraver The Hound likene av faren og datteren, som et bevis på at han ikke lenger er den mannen han var.
Han har sett lyset, og funnet noe å tro på.
HOUSE TARLY
Sam har dratt tilbake til kona Gilly (Hannah Murray) og adoptivsønnen, mens han nileser bøkene han akkurat stjal.
Så får Sam et gjennombrudd.
I følge boken er hele Dragonstone-slottet bygget på fjell av Dragonglass.
Ligger litt i navnet, liksom. Han sender en ekspress-ravn til Jon Snow med nyheten, får han tar runden med å samle inn matskålene i Citadellets smitteavdeling.
En av de innlagte viser seg å være Ser Jorah Mormont (Iain Glen), som har blitt betydelig mer forsteinet siden sist vi så ham. Han prøver å grabbe tak i Sam, og vil bare vite en ting:
«Has she come yet? The Dragon Queen? Daenerys Stormborn?»
HOUSE TARGARYEN
Khaleesi Daenerys Targaryen (Emilia Clarke) har i det minste ankommet Westeros, for første gang i serien.
Hun er på vei mot familiehjemmet Dragonstone, sammen med Varys (Conleth Hill), Grey Worm (Jacob Anderson), Missandei (Nathalie Emmanuel) og Tyrion (Peter Dinklage).
Over dem flakser dragene fornøyde. Dany berører jorden, endelig hjemme igjen.
Sannelig en lang spasertur før de er fremme i slottet, som er øde, forfallent og ikke direkte hjemmekoselig. Så akkurat som salige Stannis forlot det.
Dany røsker ned banneren hans.
Krigsrommet Stannis etterlot seg er støvete, men utsikten er i det minste fin.
Dany trekker pusten:
«Shall we begin?»
Jeg skulle ønske det var startskuddet for en morsom montasjesekvens der de vasker, pusser, tørker støv, gjøgler og maler veggene i friske farger, fortrinnsvis til en morsom Disney-coverversjon av Ed Sheeran.
Men dessverre ikke, for det er allerede slutt for denne gang. Gikk sannelig fort.
Så fremt Sams beskjed kom frem til Jon Snow kan vi gå ut ifra at han også er på vei til Dragonstone – så det er bare et spørsmål om tid før Jon endelig møter søskenbarnet Dany.
Sjakkbrikkene nærmer seg hverandre på brettet, og flere hus vil nok bli revet før den store vinterkrigen starter for alvor.
Akkurat nå er det et vidåpent spørsmål om hvem som stryker med først, selv om jeg personlig virkelig håper at Arya klarer å virkeliggjøre planen om å snikmyrde Cersei.
Hun kan jo kle seg ut som Tommen, bare for å føkke skikkelig med hodet hennes.
Vi er uansett på plass igjen neste uke!
BESTE REPLIKK: Sansa gir Lillefinger et lite kutt med sin skarpe tunge: «No need to seize the last word, Lord Baelish. I’ll assume it was something clever».
KRISTOFER HIVJU-WATCH: Flørteskjegget er på plass, og ser ut til å fortsatt ha en sentral rolle i serien. Yay!
FERSKE FOLK: Ned Umber (Harry Grasby), Alys Karstark (Megan Parkinson) og Archmaester Marwyn (Jim Broadbent) viser seg for første gang.
R.I.P: Hele House Walder er revet, og over femti slektninger forgiftet – samt minst en død maester som blir obdusert i detalj. Alt i alt er rolig uke i de sju kongedømmene.
MISSING IN ACTION: Vi har god grunn til å anta at Sand-slangene, Daario og Jaqen H’ghar er ute av serien nå, men flere er fortsatt fraværende. Den røde heksa Melisandre ble utvist av Jon Snow i forrige sesong, men vil sikkert finne nye allianser. Rabagasten Bronn drikker og horer sikkert bort pengene sine, mens Lady Olenna Tyrell forbereder sine allianser med Danys invasjonsmakt. Vi kan anta at Yara og Theon deltok i seillaset til Dragonstone, selv om vi ikke så snurten av dem – mens Qyburn utfører grisete eksperimenter på Septa Unella. Ja, jeg tipper at hun fortsatt er i live, mer eller mindre.
SEX: Null snusk.
GØRR: Et femtitall Frey-familiemedlemmer kaster opp blod, og vi får en temmelig grisete eksposisjons-obduksjon.
FORHOLDSVIS FUN FACTS:
Oldtown dukker for første gang opp i åpningsanimasjonen.
I denne episoden møter de danske landsmennene Nikolaj Coster-Waldau og Pilou Asbæk hverandre for første gang i serien. De har tidligere spilt sammen i krimserien «Blekingegade».
Jeg føler at vi burde si noe mer om gjestespillet fra trubaduren Ed Sheeran, som føyer seg forholdsvis greit inn i rekken av musikalske «Game of Thrones»-gjestespill – som ellers har inkludert Coldplay-trommisen Will Champion, Sigur Ros og Mastodont. Men siden vi ikke er kjempefans av Sheeran, her er isteden en ønskereprise:
Siden de dypfryste White Walker-zombiene er i ferd med å invadere Westeros er det jo ekstra trist at mannen som skapte hele zombie-sjangeren døde på søndag. RIP George A. Romero!
Cersei Lannister er nå den første dronningen i de sju kongedømmene siden Rhaenyra Targaryens hersketid. Hun hadde makten et halvår, og lite tilsier at Cersei kommer til å klare å klamre seg til jerntronen lengre.
