Game of sesongfinale! Vi har så vidt fått tilbake hvilepulsen etter bastardens basketak, men den tiende og siste episoden i sjette sesong er så fullstappet av hendelser at det hadde vært nok til å fylle en hel sesong. Tempoet skrus opp enda flere hakk, noe som ikke forhindrer at dette er den lengste episoden i seriens historie – som klokker inn på 69 minutter, og nærmere tjue minutter lengre enn vanlig. Dette blir dermed også offisielt den lengste recappen i Filter-historien. Spoilers ahoy, og alt sånt. Men la oss ikke sløse bort mer tid. I alle fall ikke før vi har sett Jon Snow banke Ramsay Bolton til blods en time i strekk:
HOUSE LANNISTER
Kirkeklokkene klinger i King’s Landing, og Cersei (Lena Headey) har kledd seg elegant i sort mens hun venter på spurvenes rettssirkus. Kong Tommen (Dean-Charles Chapman) er preget av stundens gravalvor, mens kronen plasseres på den tomme skolten hans. Margaery (Nathalie Dormer) kles opp i finstas mens hun forbereder seg på en nyoppsetning av sin glansrolle «Dronningen som latet som om hun hadde blitt frelst». Høyspurven (Jonathan Pryce) velger en mer spartansk uniform: hans tradisjonelle striesekk fra Yeezy Season 3-kolleksjonen. Tilbake i The Red Keep tar Grand Maester Pycelle (Julian Glover) på seg det skranglete Maester-kjedet sitt mens han vifter bort en irritert gatepike fra sengen sin, uten å betale henne et øre. For en gentleman. Dette er et øyeblikk gubben har ventet på lenge: å endelig få se Cersei svi etter alle årene med respektløs behandling. Det er nesten nok til å slippe en liten stanksmyger av pur skadefryd. I det Pycelle går ut kommer et skittent barn bort for å hviske ham noe i øret. En av Qyburns småfugler, ser det ut til. Muffens på gang.
Hele denne sekvensen er akkompagnert av melankolsk pianoklimpring, som understreker at triste ting trolig kommer til å skje. Publikummet slippes inn i The Great Sept of Baelor, og en redusert Loras Tyrell (Finn Jones) dras ut av cellen sin mens han mumler for seg selv. Høyspurven spaserer høytidelig ned til Sept-kapellet sammen med sine fanatiske trosfeller. Loras føres inn i forsamlingen. It’s showtime.
Loras virker fryktelig medtatt, men stemmen hans er sterk og klar: «There will be no need for a trial. I confess before The Seven, and freely admit to my crimes». Mye mumling i salen, men Høyspurven virker fornøyd. Loras akter å bekjenne alle sine synder: «I lay with other men, including the traitor Renly Baratheon. I perjured myself before the Gods. I am guilty of depravity, dishonesty, profligacy and arrogance. I see that now. I humble myself before The Seven, and accept whatever punishment The Gods deem just». Alt trolig ordrett diktert av Margaery, som ser på alt sammen med pokerfjes. Loras bøyer seg ned i åsynet til barmhjertige The Mother, i henhold til Høyspurvens ønsker.
Den hyklerske fanatikeren nyter hvert eneste sekund av dette spetakkelet, mens Loras tigger om tilgivelse. Noe sier meg at Høyspurven neppe ville ha troppet opp i helgens Pride-parade, selv hvis han hadde fått lov til å gå hånd i hånd med sin trosfelle Knut Arild Hareide. Loras tar fullt ansvar for sine mange synder, og frir seg fra sine sodomittiske begjær. Hans eneste ønske er å vie resten av livet som trofast disippel for The Seven, som et eksempel til etterfølgelse. Selv om det innebærer at han frasier seg sitt adelige navn, sin tittel og arveretten til Highgarden. Han vil aldri gifte seg, og aldri få barn. Loras sier det Høyspurven vil høre, noe som ikke forhindrer at spurvsoldatene hans kutter The Seven-Pointed Star i pannen hans, som et symbol på hans evige troskap.
Au, men Loras slipper i det minste å delta i det stikk motsatte av en pride-parade mens «shame!» ringer i ørene hans og bæsj dekker resten av fjeset.
At lillebroren skulle bli merket med det offisielle spurve-heptagrammet rett i panna var absolutt ikke en del av Margaerys planer, men Høyspurven hevder arrogant at han har holdt sitt løfte til henne. Så fort dronningmorens rettssak er over skal broder Loras slippes fri for å spre det glade budskapet til massene. Noe sier meg at Høyspurven ikke akter å la Cersei slippe like billig unna. Vi har ennå ikke sett Jaime, som åpenbart ikke har rukket hjem til King’s Landing i tide for å være vitne til… hva det nå enn er søsteren hans har planlagt som hevn for denne ydmykelsen. Den første delen av Cerseis plan er å sende The Franken-Mountain (Hafpor Julius Björnsson) inn i kammerset til kong Tommen, og forhindre ham i å troppe opp i The Great Sept. Hun har bestemt seg for å skippe hele rettsaken, og har forskanset seg inne i The Red Keep med en mugge full av pappvin. Cersei virker veldig fornøyd med seg selv, så noe slemt pønsker hun åpenbart på.
Fetteren Lancel (Eugene Simon) sendes for å hente henne med makt, og på veien ut ser han enda en av Qyburns fillete småfugler på full fart ned trappene. Mens Lancel lokkes ned i kapellets krypt, lokkes Pycelle ned i kammeret til Qyburn (Anton Lesser) på falske premisser. Pycelle tror at kongen har sendt etter ham, og Qyburn ber så mye om unnskyldning. «Please, Grand Maester. I bear you no ill will. Please forgive me, if you can». Og der er et halvt dusin gatebarn, utstyrt med en kniver. Qyburn er lei for at de har havnet i denne uheldige situasjonen: «This pains me, my lord. Whatever your faults, you do not deserve to die alone in such a cold, dark place. But sometimes before we can usher in the new, the old must be put to rest». Småfuglene kaster seg over den gamle skunken, og knivstikker ham skrikende i hjel som barn i en italiensk skrekkfilm fra syttitallet – mens sakral «gloria»-koring og Philip Glass-aktig musikk spiller ham ut på lydsporet. Farvel Pycelle, din gamle fis.
Langt nede i katakombene under The Sept knivstikkes Lancel i ryggen av en annen småfugl. Skulle tro disse ungene alle hadde gått på førskole hos De fjesløse. Effektive, små rakkere. Lancel er fortsatt i live når den lille guttungen løper sin vei, men vil neppe være det særlig lenge. I The Sept begynner publikum å bli utålmodige, og Margaery begynner å mistenke at noe muffens er på ferde. The High Sparrow er ikke det spor bekymret, for han akter å dømme Cersei in absentia hvis hun ikke tropper opp. «We cannot escape the justice of The Gods». Margaery er såpass urolig at hun dropper hele skuespillet, for å rise litt vett i Høyspurven: «Forget about the bloody gods and listen to what I’m telling you! Cersei understands the consequences of her absence, and she’s absent anyway. Which means she does not intent to suffer those consequences! The trial can wait, we all need to leave!».
Høyspurven rister bare arrogant på hodet, ute av stand til å begripe hva hun forteller ham. Ingenting kan jo ødelegge hans store dag. Han blir et lett offer for sitt egne snørrhovne hovmod. Nede i krypten kryper semi-kreperte Lancel bort til tønnene som omgir ham. De er naturligvis fulle av høyeksplosiv Wildfire. Den gale kongens gamle reservelager: og jeg kan telle minst seksti tønner. En av dem er åpnet, og tre stearinlys er plassert midt i det grønne guffa. Akkurat som vi mistenkte: Cersei akter å sprenge hele The Great Sept til kalde helvete, sammen med alle spurvene og mesteparten av makteliten i King’s Landing. Muligens ikke et sjakktrekk å etterlate Lancel halvdød, sånn at han har en sjanse til å føkke hele planen ved å slikke seg på fingrene og kvele vekene på lysene. Det er å ta sjanser, vil jeg si. Inne i The Sept prøver Margaery desperat å lede broren ut. Hun forhindres av spurvesoldatene, som holder igjen publikum med makt. I katakombene kryper Lancel febrilsk mot Wildfire-tønnen og lysene. Han når frem akkurat tidsnok til å se at alt antenner. Poff.
Sekunder senere blåses hele bygningen i filler, akkurat som vi så glimt av i Brans visjoner. Et grønt inferno som sluker Høyspurven først, så resten av hans flokk, og deretter hele publikum. Margaery, Loras og pappa Mace Tyrell (Roger Ashton-Griffiths) dør umiddelbart, sammen med sjonkel Kevan Lannister (Ian Gelder) og deler av eliten i King’s Landing. Hellige lysherre! Også litt synd på de stakkars folka som spaserer fredelig i solskinnet utenfor mens de aner fred og ingen fare, bare for å bli knust av en flygende kirkeklokke. Jøjje sin hatt, for en eksplosjon! På trygg avstand i The Red Keep ser Cersei tilfreds på fruktene av sitt storslagne terrorangrep, som en blanding av Titten Teis onde storesøster og Osama Bin Laden. Fra denne dag vil The First Day of The Festival of The Mother bli husket som Westeros’ motsvar til 9/11.
Cersei feirer suksessen med mer vin, mens Tommen ser ut til å være i sjokk. Til dessert har Cersei fanget Septa Unella (Hannah Waddingham), og vekker henne opp ved å waterboarde god vin i fjeset hennes. Unella er spent fast til et bord, mens Cersei morer seg med å rope «Confess!» gjentatte ganger. Payback is a bitch. Cersei er klar til å tilstå sine mange synder. Unella har ikke mye å si til alt dette, men virker livredd. Det er nesten så man kunne tro at Cersei vil henne vondt. «I said my face would be the last thing you saw before you died, you remember?». Unella hevder at hun gleder seg til å møte gudene. Tøysejente, hun har jo misforstått helt. Cersei akter jo ikke å drepe henne i dag, hva slags straff ville det ha vært? «You’re not going to die for quite a while». En god dessert må jo nytes.
Cersei introduserer Septa Unella for den nye lekekameraten The Mountain: «Your gods have forsaken you. This is your god now». The Mountain ser ikke særlig bra ut uten hjelm på hodet, og Unella skriker i en god blanding av skrekk og smerte. Det hadde vært litt lettere å føle sympati for Unella hvis hun ikke var en så hatverdig og avskyelig drittdame. Cersei spaserer selvtilfreds ut og mens hun hånlig roper «Shame. Shame. Shame!». Tommen har geipen ute og skjelvende hake, mens det går opp for ham at dronning Margaery er blant de mange døde. Han tar av seg kronen, spaserer ut i vinduskanten, og hopper! Nei, han kan ikke fly. King’s Landing er uten konge, dronning, Høyspurv og kirke. Med et lite hopp har Tommen forvandlet mamma Cerseis største triumf til hennes mest knusende nederlag. Et sted langt unna kan vi høre en heks’ kaklende latter over at enda en del av hennes profeti har gått i oppfyllelse.
HOUSE WALDER
Lord Walder Frey (David Bradley) har invitert til full feiring i The Twins, fryktelig fornøyd over at beleiringen av Riverrun allerede er over. På tide å utbringe en skål til husene Frey og Lannister.«May we stand together in centuries, good friends till the last. And when we drive our swords through our enemies’ hearts, may we speak the words of our alliance: The Freys and The Lannisters send their regards!». Og der er Jaime Lannister (Nikolaj Coster-Waldau), som mye heller ville ha vært et helt annet sted, uten å ane noe om tilstandene der han heller ville ha vært. Jaime legger ikke engang merke til at en av de vakre servitørene sender ham puleøyne, og Bronn (Jerome Flynn) er fortsatt misunnelig over Jaimes dametekke. «You don’t even have to do anything, do you? You just sit there, a rich slab of beef, and all the birds come packin’!». Jamie tilbyr henne sjenerøst til Bronn, for alt han vil ha er jo kosesøster Cersei. Men Bronn takker høflig nei: «She doesn’t want me, she wants your golden fingers up her twat». Jaime introduserer allikevel Bronn til et par halvvillige, høvelig fagre møyer, sånn at han får sjansen til å synes synd på seg selv i fred og ro.
Isteden får han besøk av Lord Walder, som synes at alt dette ordnet seg bra. «Your father would be pleased», og det sier Jaime seg sarkastisk enig i. Walder har selvfølgelig dyttet Lord Edmure rett tilbake i cellen sin, stikk i strid med Jaimes æresord. Han er ikke det spor forbauset over at den gamle knarken bryter løfter på den måten, men det er forakt i blikket til Jaime. Walder er strålende fornøyd over at den «legendariske» Blackfish ble drept av simple fotsoldater. Jaime lurer på om Lord Walder selv har vært mye i kamp. «The purpose of fighting is defeating your enemies, isn’t it? I’ve defeated mine. Riverrun belonged to House Tully for a thousand years, now it’s mine. What you call that? Victory». Jaime kommenterer syrlig at Walder er «en stor erobrer», men den gamle gubben bryr seg ikke et døyt om spydighetene hans. «You talk about war as if you’re an expert, but the one battle I remember you fighting you were captured by Robb Stark, the Young Wolf. It doesn’t matter. Here we are now, two kingslayers. We know what it’s like to have then grovel to our faces, and snigger behind our backs. We don’t mind, do we? Fear is a marvelous thing».
Walder har aldri vært den mest oratorisk smidige sjarmøren i De sju kongedømmene, og med litt promille er han enda mer uspiselig. Jaime er absolutt ikke i humør for en samtale som dette, og setter slett ikke pris på at Walder prøver å sammenlikne seg selv med ham. Jamie foretrekker fortsatt å se på seg selv som en mann av ære, og Walder representerer alt han forakter i seg selv. Så mot sitt bedre vitende begynner han å egle med Lord Walder: «They don’t fear The Freys, though. They fear The Lannisters. We gave you The Riverlands to hold The Riverlands. If we have to ride North to take them back for you every time you lose them… why do we need you?». Jaime har fått nok av alt dette, og går sin irriterte vei.
HOUSE LANNISTER
Tilbake i restene av Kings Landing har Qyburn samlet sammen restene av kong Tommen, og viser liket til hans mor Cersei. Der ligger fruktene av Cersei terrorangrep: hennes siste gjenlevende barn. Det eneste som gjorde henne menneskelig. Nå som hun har blåst The Sept i grønne småbiter foreslår Qyburn en privat begravelsesseremoni i tronerommet. I alle fall bra timing at Cersei allerede har kledd seg i svart, så hun slipper i det minste å skifte kjole. Cersei gir ham ordre om å brenne liket, og begrave askene der The Sept engang sto. Selv har hun viktigere ting å gjøre. Kongehusets vinlager kommer ikke til å drikke seg selv, liksom. Skål.
HOUSE TARLY
Vi har ikke sett Samwell (John Bradley) siden han stjal familiesverdet og stakk av fra Horn Hill sammen med Gilly (Hannah Murray) og lille-Sam. De har nå kommet frem til Oldtown og kunnskapens hovedsete The Citadel. Her ønskes han ikke særlig hjertelig velkommen av en Maester som ikke har hørt noe om at salige Ser Mormont er død, eller at Jon Snow tok over som daglig leder for Nattvokterne.
Så det er trolig flaks at Sam ikke engang vet at Jon senere ble drept av sine egne menn, deretter ble gjenopplivet, dro sin vei og overlot jobben sin til kompisen Edd Tollett. Hadde vært litt av en floke å forklare, særlig for Sam. Han vil få sjansen til å forklare det han vet til The Arch Maester, og i mellomtiden får Sam fri tilgang til biblioteket. Gilly og lille-Sam er pent nødt til å vente utenfor. Kanskje Citadellet har et ballbasseng, eller noe sånt? Sam burde ha litt å fordrive tiden med, siden dette biblioteket er på størrelse med Vatikanet og inneholder rundt fjorten millioner bøker.
HOUSE STARK
Jon Snow (Kit Harington) er fortsatt hjemme i Winterfell, mens han mimrer om de gode, gamle dagene da familien fråtset middag ved det store spisebordet – mens Jon måtte sitte i et hjørne og se på dem med hundeskålen sin. Melisandre (Carise Van Houten) har ikke den helt store sympatien: «It could have been worse, Jon Snow. You had a family. You had feasts». Davos Seaworth (Liam Cunningham) strener sint inn og konfronterer heksa med hjortefiguren han brukte flere dager på å spikke, men er ikke ute etter å briefe med sine overlegne spikkeferdigheter. Han er ute etter å konfrontere heksa med drapet på prinsesse Selyse, som Melisandre slang på bålet uten den helt store uttellingen. Davos er skikkelig sinna: «Tell him what you did to her! Tell him!!». Så heksa forteller som sant er: «we burned her at the stake». Davos mener at en gud som beordrer sine undersåtter til å brenne småjenter ikke er noen kul gud i det hele tatt, og det har han jo helt rett i. Men heksa hevder at de alle står her i dag på grunn av den hellige lysherren, og Jon ikke ville ha vært i live uten ham.
Davos driter langt i religion, han har det bare vondt: «I loved that girl like she was my own! She was good, she was kind, and you killed her!». Davos har tårer i øynene, og Liam Cunningham er så overbevisende her at jeg får en klump i halsen. Emmy-øyeblikk.
Den røde heksa skjønner at Davos var glad i det lille nøstet, men det samme var foreldrene hennes. De slang henne på bålet uansett. «Her own blood knew it was the only way!». Allikevel døde de, alle sammen. Davos har ikke vært så fortvilet siden han prøvde å spille piano: «You told everyone Stannis was the one. You had him believe in it, all of them fooled. And you lied!». Melisandre nekter å gå med på at hun løy, hun trodde det hun sa: «I didn’t lie. I was wrong».
Akkurat hvor mange som døde for hennes feiltagelse er trolig noe som har hjemsøkt heksa helt siden Stannis mistet hodet. Davos forlanger at Jon henretter Melisandre, og hun er protesterer ikke. «I have been ready to die for many years. If the lord was done with me, so be it. But he’s not. You’ve seen The Night King, Jon Snow. You know the great war is still to come. You know the army of the dead will be upon us soon. And you know I can help you win that war». Jon står midt oppe i akkurat samme situasjon som hans far Ned og halvbroren Robb gjorde. Valget mellom å gjøre det som er ærverdig, nobelt og riktig, på den ene siden. På den andre siden: det som er taktisk klok, fordelaktig i lengden og kan forlenge livet. I motsetning til de andre mennene i sin familie velger han et slags kompromiss: et rødt kort. Han utviser Melisandre, og tar henne ut av spillet: «Ride South today. If you return to The North I’ll have you hanged as a murderer». Davos sverger på å henrette Melisandre selv hvis han noensinne ser henne igjen. Så ingen hjertelig avskjed for heksa, som er pent nødt til å flagre seg videre til et helt annet sted.
Jon har gjort i stand foreldrenes værelse til Sansa (Sophie Turner), siden hun tross alt er The Lady of Winterfell og årsaken til at de alle er i live. Vel, hun og Lillefinger. Sansa forsikrer Jon om at ingen i verden burde stole på Lillefinger, og at hun er lei for å ha holdt den delen av planen hemmelig for ham. «I should have told you about him, about the knights of The Vale. I’m sorry». Det viste seg å være en taktisk riktig avgjørelse, siden det var overraskelsesmomentet som endte opp med å overvinne House Bolton. Men det har samtidig sådd et lite frø av mistroiskhet mellom dem. Jon synes det er viktig at de kan stole på hverandre og ikke kjemper mot hverandre. «We have so many enemies now». Han kysser henne broderlig i pannen, og alt er tilsynelatende tilgitt. Sansa har allikevel dårlige nyheter: en hvit ravn har ankommet fra The Citadel. Ikke en hilsen fra Sam, som har funnet løsningen på hvordan men overvinner White Walker-horden. En beskjed om at Vinteren endelig har ankommet. Snøen daler ned i skjul, og The Night King er neppe så alt for langt unna.
HOUSE MARTELL
Fortsatt badebukse-temperaturer i Dorne, der Ellaria Sand (Indira Varma) og sandslangene har et møte med Lady Olenna (Diana Rigg). Jeg som trodde at serien var ferdig med intrigene i Dorne. Oh well. Den siste gangen en Tyrell besøkte disse breddegrader ble han myrdet med «a hundred red scorpions, was it?». En rask referanse til Lord Lyonel Tyrell, dette. Ellaria forsikrer at Lady Olenna ikke har noe å frykte, men hun har litt problemer med å stole på en dame som akkurat har drept sin egen prins. Olenna beskriver Obara Sand (Keisha Castle-Hughes) treffsikkert som «an angry little boy», før hun høflig ber sandslange-søstrene Nym (Jessica Henwick) og Tyene (Rosabell Laurenti Sellers) om å holde kjeftene sine lukket mens de voksne snakker.
House Lannister har erklært krig mot Dorne etter at prinsesse Myrcella ble snikmyrdet, så Ellaria føler at det er et bra tidspunkt å danne allianse med House Tyrell. Olenna er åpen for tanken, nå som Cersei har bombet store deler av familien hennes tilbake til steinalderen. Ellaria tilbyr Olenna akkurat det hun ønsker nå: hevn. Og med en liten tingeling med bjellen dukker plutselig Varys (Conleth Hill) opp. Hans hemmelig oppdrag innebar åpenbart å danne allianser med House Martell. Han kan tilby Olenna «fire and blood». Så et samarbeid mellom husene Tyrell, Sand og Targaryen, med litt hjelp fra en utbrytergruppe fra House Greyjoy? Ser ut til at Dany har alt hun trenger for å endelig flakse over vannet til King’s Landing.
HOUSE TARGARYEN
Daario Naharis (Michiel Huisman) kan meddele Daenerys (Emilia Clarke) om at skipene hennes er klare, med nymalte seil og gode greier. Dany har døpt om Slaver’s Bay til The Bay of Dragons, nå som folket er frie og Slavemesterne overvunnet. Hun har avgjort at Daario ikke skal være med videre på reisen til Westeros. Han skal forbli sammen med The Second Sons, for å bevare freden i Meereen mens folket velger sin nye leder. Daario tar nyheten med fatning: «Fuck Meereen! Fuck the people! I’m here for you, not them!». Men Dany har gitt sine ordre. Skal hun herske over De sju kongedømmene må allianser dannes, og for å danne allianser må giftemål være på bordet. La oss håpe at Westeros legaliserer homofile giftemål innen båtene hennes ankommer havnen, sånn at Dany kan gifte seg med Yara, Sansa eller i verste fall Ellaria. Dany vet ikke hvem hun kan komme til å gifte seg med, men kan uansett ikke dra med seg en elsker til Westeros. Daario har null respekt for Danys luremus-taktikk, og understreker, som den feministen han er, at en konge ikke ville ha blunket over å ha en elskerinne med seg. Dany: «So that’s what you want? To be my mistress?».
Han bryr seg ikke om hvilken parfymert aristokrat som sitter ved siden av henne i tronerommet, og vil ikke ha noen krone. Alt Daario vil ha er Dany, men avgjørelsen er allerede tatt – og et sted i det fjerne hører vi Jorah juble mens han klapper med steinhendene sine i pur begeistring. Daario er litt passiv-aggressiv: «You’ll get that throne you want so badly, I’m sure of it. Hope it brings you happiness. I pity the lords of Westeros. They have no idea of what’s coming for them». Og kanskje litt bitter. Snakkes på Facebook. Dany tar et siste farvel med Daario uten engang litt slå-opp-sex, og han er dermed trolig ute av serien. Alt dette var naturligvis ideen til Tyrion (Peter Dinklage) akkurat som Daario mistenkte. Han vet at dette var en tøff avgjørelse: «You turned away a man who truly loves you, because he would have been a liability in The Seven Kingdoms. That’s the kind of self-sacrifice that makes for a good ruler, if that’s any consolation». Men det er det ikke.
Tyrion føler at han er lusen når det gjelder trøst, og det sier Dany seg hjertens enig i. Det bør allikevel føles bra at alt ligger til rette for Danys nye hersketid. Hun har endelig hærene sine, skipene, dragene; er ung, fri og single. «Everyhing you ever wanted, since you were old enough to want anything. It’s all yours for the taking. Are you afraid?». Dany nikker. «Good. You’re in the great game now. And the great game is terrifying. The only people who aren’t afraid of failure are mad men like your father». Men Dany er ikke redd for å feile, hun er redd for å bli hjerteløs: «I said farewell to a man who loves me. A man I thought I cared for. And I felt nothing». Dany føler seg ikke trøstet i det hele tatt, men Tyrion har en siste ting å fortelle henne. Nei, ikke den berømte vitsen om bordellet, eselet og bikaken – som han aldri får sjansen til å fullføre.
Tyrion har endelig funnet noe å tro på: «I’ve been a cynic for as long as I can remember. Everyone is always asking me to believe in things; family, gods, kings, myself. It was often tempting, until I saw where belief got people. So I said «no, thank you» to belief. And yet here I am. I believe in you. It’s embarrassing, really. I’d swear you my sword, but I don’t actually own a sword». Et par ting før vi fortsetter. 1) Peter Dinklage sliter litt med den britiske uttalen sin i denne scenen, og snubler litt over ordene. Er det mon tro virkelig vin i begeret hans denne gangen? 2) Det sier litt om hvor kortvokst Emilia Clark er (1.57 på sokkelesten), at Dinklage kan se henne rett i øynene mens han står på et trappetrinn. Bare 22 centimeter skiller dem, eller en bra penislengde.
Dany har uansett en pakke til Tyrion: en kopi av Kongens hånd-nålen han etterlot i King’s Landing. Han er nå dragedronningens hånd, og hennes nærmeste rådgiver – akkurat som faren Tywin engang var for Danys gale far Aerys.
HOUSE FREY
Festen er over, og Lord Walder er nå travelt opptatt med å seksuelt trakassere den samme søte servitøren som prøvde å flørte med Jaime. Vi har forresten ikke sett Arya på en stund, sånn apropos ingenting. Walder er irritert over at sønnen Lothar og Black Walder ikke dukket opp under gildet, men en pike som serverer påpeker at de allerede er her. Walder har ikke sett dem: «What are they doing? Trimming their cunt hairs? Tell them to come here, now!». En pike som serverer gjentar: «But they’re here, milord». Sønnene viser seg å være rett foran Walder. I kjøttpaien han har gaflet i seg. «They weren’t easy to carve. Especially Black Walder». Damn. En pike drar av seg «Mission Impossible»-masken, og viser seg selvfølgelig å være Arya (Maisie Williams). Hun har åpenbart plukket opp et par ekstra triks fra De fjesløse, sammen med en kannibal-kokebok og en hendig stemmeboks. «My name is Arya Stark, and I want you to know that. The last thing you’re ever going to see is a Stark smiling down at you as you die». Arya kutter strupen på Walder, og han dør på akkurat samme måte som moren hennes gjorde. Arya ser på at den slibrige knarken gurgler ut sine siste sekunder med et blikk som er iskaldt og ikke så rent lite uhyggelig.
HOUSE STARK
Petyr «Littlefinger» Baelish (Aidan Gillen) slingrer seg bort til Sansa ved Weirwood-treet i Winterfells Godswood-skog, men han forstyrrer henne ikke i bønn. Hun er ferdig med naiv gudstro. Det var ved dette treet Sansa ba hver dag som jentunge: «Back then I only thought about what I wanted, never about what I had. I was a stupid girl!». Dumme, dumme Sansa, synes Sansa. Men nå er hun voksen, mye sløyere og vet allerede hva Lillefinger vil ha. Henne: «Every time I’m faced with a decision I close my eyes and see the same picture. Whenever I consider an action I ask myself: will this action help to make the picture a reality? Pull it out of my mind, and into the world? And I only act if the answer is yes». Lillefinger drar frem et håndtegnet bilde av seg selv ikledd rosa kjole, som får utdelt et gullforgylt trofe med teksten Homecoming Queen – mens gledestårene blander seg med maskaraen og renner nedover kinnene. Over dette bildet har han skrevet en snakkeboble med teksten «I’m a pretty little princess!!!» med lyseblå fargeblyant.
Neida, Lillefinger drømmer enda større, og har et annet bilde i tankene: «A picture of me, on the Iron Throne, and you by my side». Han prøver å kysse Sansa, som trekker seg unna. Hun har endelig kontrollen: «It’s a pretty picture». Lillefinger har offentlig erklært sin troskap til House Stark, men Sansa trenger mer enn store ord: «You’ve declared for other houses before, Lord Baelish. It’s never stopped you from serving yourself». Men nå har Lillefinger endelig vist sine sanne intensjoner: «The past is gone for good. You can sit here mourning its departure, or you can prepare for the future. You, my love, are the future of House Stark. Whom should The North rally behind: the trueborn daughter of Ned and Catelyn Stark, born here at Winterfell? Or a motherless bastard born in the South?». Sansa går sin vei, men har litt å tenke på. Akkurat hvem som spiller hvem her fortsatt et åpent spørsmål, men begge tror trolig at de har overtaket. Erfaringsmessig ligger nok Lillefinger flere sjakktrekk i forkant. Han har sådd et lite frø inne i hodet til Sansa, og nå behøver han bare å vente mens ugresset gror.
På den gale siden av The Wall tar onkel Benjen (Joseph Mawle) farvel med Bran (Isaac Hempstead Wright) og Meera Reed (Ellie Kendrick). Ismuren er dekket av sterk magi som skal holde de døde ute, noe som samtidig forhindrer Benjen å passere den. Så han er pent nødt til å holde seg i skogen og kjempe på de levendes side, mens Bran og Meera drar videre på egen hånd. Han ønsker dem begge lykke til, og rir sin vei. Bran er etterlatt under et Weirwood-tre; og som den nye Treøyde ravnen tar han seg en Greensight-trip på egen hånd. Han drar tilbake til øyeblikket unge Ned Stark (Robert Aramayo) hører søsteren Lyannas skrik i Tower of Joy. Denne gangen følger Bran etter pappa Ned opp trappene. Innenfor er Lyanna Stark (Aisling Franciosi) blodig og døende. Hun hvisker noe øret til Ned: «If Robert finds out he will kill him, you know he will. You have to protect him. Promise me, Ned. Promise me». Ja, hun har en liten sønn. Ned lover å ta vare på ham som sin egen.
Og ja, det er Jon Snow – noe som endelig bekrefter fan-teoriene om at han er sønnen Lyanna fikk med prins Rhaegar Targaryen. Noe som samtidig gjør ham til Danys søskenbarn, men det vil forhåpentligvis ikke stikke kjepper i hjulene for et eventuelt bryllup når den tid eventuelt kommer. Tilbake i nåtid sliter Jon med å megle mellom alle de forskjellige husene i Nord. Ridderne fra The Vale setter slett ikke pris på å være nødt til å samarbeide med sine wildling-fiender, uansett hvor mye Tormund (Kristofer Hivju) understreker at ble invitert inn i Westeros av Jon Snow. Lillefinger sender noen slu blikk over mot Sansa, og har åpenbart fint liten tro på at denne bastarden kan lede noe som helst. I folkemengden blant alle House-overhodene kan vi også skimte ti år gamle Lyanna Mormont (Bella Ramsey).
Ramsay Bolton er overvunnet, og vinteren har endelig ankommet. I følge Maester-meteorologenes prognoser i Citadellet vil dette bli den kaldeste vinteren på tusen år. Så best å tre på seg de lange underbuksene, for nå starter snart den virkelige krigen. Krigen mot de levende døde. Jon har ingen gode nyheter i dag: «The war is not over, and I promise you, friend; the true enemy won’t wait out the storm. He brings the storm». Mye mumling i salen. Lady Lyanna har noe å si til de feige lordene Wyman Manderly (Sean Blowers), Robett Glover (Tim McInnerny) og Cley Cerwyn (Tom Varey), som sviktet Jon Snow da han trengte deres hjelp i kampen mot House Bolton. De glemte alle sin plikt: «But House Mormont remembers. The North remembers! We know no king but the king in The North, who’s name is Stark! I don’t care if he’s a bastard, Ned Stark’s blood runs through his veins. He’s my king, from this day to his last day!». Lespingen hennes er så bedårende at jeg bare har lyst til å kile henne under haken, men alle behandler lady Lyanna med respekten hun fortjener.
Hun får støtte av Lord Manderly, som bøyer seg for den nye kongen i Nord. Lord Glover ber om tilgivelse, og bøyer seg. Det samme gjør alle de andre. En stor triumf for Jon, men en skiftenøkkel i planene til Lillefinger – som satset alt på at Sansa ville bli den nye dronningen. Så jeg antar at han nå må komme opp med en slu plan for å styrke Jon Snow. Sansa smiler kokett, men det er usikkert om hun innerst inne er mest skuffet. En ting er sikkert: Jon bør sende et digert takkekort til Lady Lyanna, sammen med en ponni med fin sløyfe på og en masse ballonger. En pussig tilfeldighet at hun dessuten deler fornavn med Jons avdøde mamma. Fra stein død til konge i Nord i løpet av en sesong er uansett ikke verst, Jon.
HOUSE LANNISTER
Jaime ankommer King’s Landing mens røyken fortsatt ulmer fra steinrøysen som engang var The Great Sept, og blir dypt urolig. Han blir enda mer urolig da han ser at Cersei har tatt sin plass på jerntronen, foran det som gjenstår av hoffet. Qyburn har fått den ærefulle oppgaven med å krone den nye regenten: «I now proclaim Cersei of The House Lannister, first of her name, queen of The Andals of The First Men, protector of The Seven Kingdoms. Long may she reign!». Det er ingen glede i øynene til dronningen. Bare sorg, sinne og hat. Hun har mistet alt som gjorde henne menneskelig, og kommer til å herske med frykt og nådeløst raseri. Den gale kongens naturlige arvtager. Noe som bringer oss tilbake til skogsheksen Maggys profeti i Cerseis barndom. Hun avsluttet spådommene med å fortelle at Cersei en dag ville bli dronning: «Oh yes, you’ll be queen… for a time. Then comes another, younger, more beautiful, to cast you down and take all you hold dear». Vi gikk ut ifra at denne dronningen var Margaery, men nå ligger det i kortene at heksa egentlig snakket om drage-Dany.
HOUSE GREYJOY
Theon (Alfie Allen) ser Greyjoy-vimpelen svaie vinden, mens han står ombord et skip som er i ferd med å forlate kaien i Meereen. Han har kommet en lang vei: fra arrogant drittsekk til torturofferet Reek; og nå tilbake ved søsteren Yara (Gemma Whelan) side som en totalt forandret mann. En penis fattigere, men mange erfaringer rikere. Skipene er nå utstyrt med nye gallionsfigurer: majestetiske dragefigurer i ekte bronse, og de bærer nå seglene til House Targaryen. Over skipsflåten flakser dragene. Dany er endelig på vei til Westeros for å fullføre sin fødselsbestemte skjebne. Noe som betyr at det legges opp til et basketak mellom to dronninger: Dany og Cersei, mens Jon Snow muligens vil få æren av å gifte seg med vinneren. Det har åpenbart gått litt tid, siden vi kan se Varys ombord skipet sammen med Dany, Tyrion og Missandei (Nathalie Emmanuel). Vi kan dessuten skimte at Dany har fått med seg noen skip fra House Martell og House Tyrell, som nå alle er på vei i retning Westeros.
Wow. Denne finaleepisoden bekreftet såpass mange fan-teorier at man nesten kunne trodd at serieskaperne har tilbragt mer tid med å saumfare diskusjonsgrupper enn å konferere med George R.R. Martin. Allikevel en av de sterkeste episodene i en knallsterk sesong, som skrudde opp fortellertempoet til en vanvittig grad og ga oss monumentale hendelser på et løpende bånd. Den tidligere storyboard-illustratøren Miguel Sapochnik har i løpet av to episoder vist seg å være en av de dyktigste regissørene i stallen til «Game of Thrones» – så til de grader at jeg skulle ønske at HBO ga ham eneansvaret for å regissere de to siste sesongene. I løpet av disse ti episodene har vi fått svar på overraskende mange spørsmål, men noen gjenstår fortsatt.
Vil Sansa stille seg bak den nye kongen i Nord, eller vil hun bedra Jon Snow for å kuppe tronen selv sammen med Lillefinger? Hvem kommer Melisandre til å slå seg sammen med, nå som hun er utvist fra Jons indre sirkel? Joiner hun kanskje The Brotherhood Without Banners, eller finner hun en ny plass i hoffet til Dany? Vil Arya lage matretter av alle på drittlisten sin, mens hun bytter oppskrifter med Hannibal? Og vil hun få sin egen spin-off-serie som TV-kokk: «Cooking with Arya»? Hva vil Cersei finne på etter at hun har drukket opp all rødvinen i hele King’s Landing? Vil Tormund endelig klare å sjekke opp Brienne? Hva skjer etter at Meera har klart å slepe Bran frem til The Wall – er det endelig klart for en familiegjenforening med de gjenlevende medlemmene av House Stark? Vil i så tilfelle Arya lage maten? Og vil de få uventet selskap av Lady Stonehart…? (neppe). Vil Bran fortelle Jon om hans virkelige familiebakgrunn, og hvilken rolle vil det spille i tronespillet?
Kommer Dany til å seile rett til King’s Landing, og utfordre dronning Cersei umiddelbart, eller vil hun stoppe på veien for å befri enda flere slaver? (Det håper jeg virkelig ikke). Hvilke allianser kommer hun til å danne på veien, og akkurat hva er Cersei villig til å gjøre hvis hun ender opp med å miste tronen? Er jo fortsatt en del Wildfire-tønner igjen under bakken i King’s Landing. Vil Jaime i så tilfelle prøve å stoppe henne? Det er jo en poetisk symmetri i at mannen som drepte den gale kongen også blir nødt til å drepe en gal dronning. Kommer The Night King og hans White Walker-horde til å invadere Westeros innen Dany rekker å sette seg på jerntronen? Hvilken rolle kommer The Hound til å spille i alt dette? Hva vil Sam oppdage i Citadellets rikholdige bibliotek, og vil faren hans komme på besøk for å ta tilbake sverdet sitt? Og det viktigste av alt: hvem skal ta vare på Ser Pounce, nå som Tommen er død? I alle fall neppe en god ide å la The Mountain adoptere pusekatten. Jeg tipper av opptil flere av disse spørsmålene vil bli besvart i sesong sju, så kanskje vi snakkes da.
And now our watch is ended, for now!
BESTE REPLIKK: Cersei bekjenner sine synder til Septa Unella, som for anledningen er spent fast til et torturbord: «It felt good, beating me, starving me, frightening me, humiliating me. You didn’t do it because you cared about my atonement. You did it because it felt good. I understand. I do things because they feel good. I drink because it feels good. I killed my husband because it felt good to be rid of him. I fuck my brother because it feels good to feel him inside me. I lie about fucking my brother, because it feels good to keep our son safe from hateful hypocrites. I killed your High Sparrow, and all his little sparrows. All the septons and all his sceptors. All his filthy soldiers. Because it felt good to watch them burn. It felt good to imagine their shock and their pain. No thought has ever given me greater joy. Huh, even confessing feels good under the right circumstances».
KRISTOFER HIVJU-WATCH: Hivju dukker opp i bakgrunnen noen sekunder, og har en rask replikk. Men han er fortsatt i live, så Hivju er pent nødt til å beholde praktskjegget en stund til.
FERSKE FOLK: Lordene Wyman Manderly og Cley Cerwyn viser seg for første gang, mens en eldre og døende Lyanna Stark denne gangen spilles av italienske Aisling Franciosi.
R.I.P: Det hadde trolig vært lettere å ramse opp dem som overlevde. Først
stikkes Grand Maester Pycelle i hjel av rabiate småbarn. The High Sparrow, Loras, dronning Margaery, broder Loras, pappa Mace Tyrell, Kevan Lannister blir alle utslettet under Cerseis Wildfire-terrorangrep, sammen med hele Sparrows-menigheten, mesteparten av den religiøse eliten i King’s Landing, og sikkert flere hundre uskyldige fotgjengere. Lancel dør i katakombene. Kong Tommen hopper ut av nærmeste vindu. Walder Frey stupekuttes av Arya, etter å ha mumset i seg kjøttpai laget av sønnene Lothar og Black Walder.
MISSING IN ACTION: Brienne og Podrick har sannelig gått glipp av mye, mens de ror videre i retning Winterfell. Håper at møter Gendry på veien! The Hound er fortsatt på campingtur med The Brotherhood Without Banners. Hvis Jorah Mormont endelig finner en Greyscale-kur kommer han til å bli skikkelig skuffet over å oppdage at Dany har dratt til Westeros, men kan trøste seg med at hun etterlot Daario. Han kan også trøste seg med at Euron Greyjoy blir enda mer skuffet. Hva skal den akvatiske psykopaten nå gjøre med de tusen skipene han har bygget uten grunn? Arrangere en regatta?
SEX: Grand Master Pycelle vifter bort en naken gatepike fra sengen sin, men that’s it.
GØRR: Pycelle stikkes ihjel av småbarn. The High Sparrow eksploderer i et grønt inferno. Walder strupekuttes mens blodet gurgler og spruter.
FORHOLDSVIS FUN FACTS:
Maesteren som ønsker Sam lite velkommen til The Citadel spilles av den danske riksklovnen Frank Hvam, som er mest kjent for «Klovn»-serien. Han fikk rollen fordi serieskaperne er store «Klovn»-fans. Stemmen til Frank er dubbet av en britisk skuespiller, så han har neppe like god snøring på engelsken som landsmennene Pilou Asbæk og Nikolaj Coster-Waldau. Sistnevnte dukket forresten også opp i en gjesterolle som seg selv i «Klovn 2». Vi satser på at Casper Christensen får en rolle i neste sesong. Fisse slår tross alt far.
Scenen der Arya mater Lord Walder med sønnen sine er trolig inspirert av William Shakespeares splatter-tragedie «Titus Andronicus», der general Titus serverer goterdronningen Tamora hennes egne sønner innbakt i pai. Fun fact for min egen del: da jeg så en oppsetning av «Titus» på The Shakespeare Globe i London for et par år siden ble rollen som Tamora tolket av Indira Varma – som spiller Ellaria Sand i «Game of Thrones».
Cerseis tortur av Septa Unella ble angivelig tonet betraktelig ned, fordi serieskaperne var urolige etter oppstyret rundt voldtektsscenene i forrige sesong. Så jeg tror neppe vi har lyst til å vite hva The Mountain egentlig gjorde med henne.
Lederne for alle fire husene som har alliert seg med Dany er kvinner, men jeg tror neppe det betyr at hun i neste sesong kommer til å rekruttere Cersei over på sin side.
Denne sesongfinalen ble sett av flere mennesker enn noen annen «Game of Thrones»-episode, med 8.9 millioner offisielle HBO-seere. Og sikker enda flere mindre offisielle.
Serieskaperne David Benioff og D.B. Weiss snakker sesongfinale her.
George R.R. Martin slår av en lang prat med Stephen King der.
Ukens «Inside the Episode»:
Jeg må også passe på å anbefale de innsiktsfulle, grundige og underholdende «GoT»-analysene til New Rockstars, som ble sluppet forløpende noen dager etter våre recaps. Uansett verdt å få med seg!
Så hva skal vi finne på mens vi venter på neste sesong? Vel, du kan alltids spille denne spillserien – og eventuelt se denne filmversjonen:
KARAKTER: 10 av 10 lorder foretrekker Aryas saftige kjøttpaier.
