Velkommen tilbake til spoilerhjørnet! Nå er det endelig tid for oppgjøret mellom bastardene Jon Snow og Ramsay Bolton, et brutalt basketak som så til de grader lever opp til forventingene. Vi snakker om «Battle of The Bastards», «BastardBowl», «Bastardpalooza», eller eventuelt «Inglorious Basterds II», og et gedigent høydepunkt.
Sesongens niende episode er tradisjonelt timen der monumentale ting skjer i «Game of Thrones»-universet. I den første sesongens niende episode mistet Ned Stark hodet, i den andre sesongen fikk vi slaget ved Blackwater og i den tredje kom Det røde bryllupet. Episode ni av fjerde sesong var viet til slaget på Castle Black – mens den forrige sesongen lurte oss litt, og vartet opp med massakren ved Hardhome allerede i det åttende episoden.
Denne tradisjonen opprettholdes nå med en av de mest spektakulære episodene i seriens historie – som understreker hvorfor «Game of Thrones» er den mest episke kabelserien i verdenshistorien. Så la oss ikke sløse bort mer tid. I alle fall ikke etter at vi har sett en ti timer lang autotune-remix-musikkvideo av dragedronningens lystige lovsang til seg selv:
HOUSE TARGARYEN
Her spares det ikke på kruttet. Slavemesternes soldater skyter ildkuler med katapulter, og Meereen er i en god blanding av ruiner og flammer. Dragedronningen Daenerys (Emilia Clarke) ser stoisk på at hele byen raseres, og hun har sannelig god utsikt over dette spetaklet fra toppen av pyramiden. Hun er ikke særlig fornøyd med innsatsen til Tyrion (Peter Dinklage), hverken når det gjelder diplomati eller unnskyldninger. Hans påstander om at byen er på vei oppover holder ikke helt vann: «Meereen is strong, commerce has returned to the marked. The people are behind you. Well… not all the people, of course. No ruler that ever lived had the support of all the people. But the rebirth of Meereen is the cause of this violence». Dany stirrer på Tyrion som en streng skolefrøken, mens ildkulene smeller rundt dem. Etter at han har snakket seg tom har Dany bare en ting å si: «Good. Shall we begin?».
Danys plan er enkel, men omfattende: «I will crucify the masters, I will set their fleets on fire, kill every last one of their soldiers and return their cities to the dirt. That is my plan». Tyrion forteller en historie vi allerede har sett små glimt av, og som trolig kommer til å spille en veldig viktig rolle snart. Han forteller historien om Danys far, den gale kongen, som planla å utslette hele King’s Landing med Wildfire da Lannister-hæren banket på porten. Kongen lagret en stor menge Wildfire under blant annet The Sept (som muligens Cersei planlegger å bruke for å utrydde Høyspurven) – og hans plan var å brenne ihjel alle som en, enten de var forrædere eller lojale undersåtter. I Tyrions øyne er ikke masseutryddelsen Dany planlegger nå så forskjellig fra hva faren hennes i sin tid pønsket på. «You’re talking about destroying cities. It’s not entirely different. I’d like to suggest an alternate approach».
Til tross for sine feilbedømmelser er Tyrion fortsatt Danys Timmy Gresshoppe, og den samvittighetsfulle stemmen som forhindrer at hun oppfører seg som en gammeltestamentlig sinnagud. I det samme smeller en ildkule rett inn i dronningens kammers. Så hva de enn vil gjøre er dette trolig et bra tidspunkt å gjøre det. Det Dany gjør er å innkalle slavemesterne Razdal mo Eraz (George Georgiou), Yezzan zo Qaggaz (Enzo Clienti) og Belicho Paenymion (Eddie Jackson) tilbake til forhandlingsbordet. Razdal oppfører seg fortsatt som en rass: «Once before I offered you peace. If you had not been so arrogant, you could have returned to your homeland with a fleet of ships. Instead you’ll flee Slaver’s Bay on foot, like the beggar queen your are». Slavehandlernes betingelser er enkle: Dany og Tyrion forlater Meereen umiddelbart, mens Unsullied-soldatene hun «stjal» vil bli solgt til høystbydende, sammen med oversetteren Missandei (Nathalie Emmanuel). Dragene vil bli slaktet.
Vel, det er en løsning. Eller så kan de gjøre noe helt annet. Dany har et motforslag. «We obviously didn’t communicate clearly. We’re here to discuss your surrender, not mine». Slavemesterne reagerer med akkurat den arrogante hånligheten som forventet, og Razdal fnyser nedlatende: «I imagine it’s difficult, adjusting to the new reality. Your reign is over». Dany føler at de tar feil på akkurat det punktet: «My reign has just begun». Hun er jo den eneste stormakten som har det nærmeste kongedømmene kommer atombomben. Drager. Og der kommer Drogon, som har blitt enda større siden sist. Dany klatrer opp på ryggen hans, og får følge av dragesøsknene Rhaegal og Viserion.
Nede på bakken slakter Sons of the Harpy fastboende med sverd, men stopper opp så fort de får øye på Danys barbarhorde på mange tusen krigere til hest, under ledelse av Daario Naharis (Michiel Huisman). Hoder flyr. Drogon, Rhaegal og Viserion griller slavemesternes skipsflåte rett til helvete, i en helt gloriøs «Dracarys»-massakre. Ved pyramiden gir Grey Worm (Jacob Anderson) slavemesternes livgarde et valg: enten dør de under forsøket på å beskytte sine eiere, eller så drar de levende hjem til familiene sine som frie menn. Soldatene kaster våpnene sine, og løper fortere enn svint. Tyrion takker slavemesterne for båtene de så sjenerøst har donert til dragedronningen. Han er fortsatt veldig skuffet over at de brøt fredsavtalen: «Though our queen does have a forgiving nature, this cannot be forgiven».
Dany har bestemt at en av dem må ofre livet som straff for disse forbrytelsene. «It always seems a little abstract, doesn’t it? Other people dying». Razdal melder umiddelbart Yezzan ufrivillig, som den feige rotta han er. Isteden kutter Grey Worm strupen på Razdal og Belicho, i en elegant håndbevegelse. Yezzan får leve, og Tyrion gir ham ordre om å: «Tell your people what happened here. Tell them you live by the grace of Her Majesty. When they come forward with notions of retribution, or ideas about returning the slave cities to their former glory, remind them what happened when Daenerys Stormborn and her dragons came to Meereen». En væpnet konflikt er over, mens en annen er i ferd med å begynne.
HOUSE STARK
Over i Winterfell avholder Jon Snow (Kit Harington) og Sansa Stark (Sophie Turner) et lite møte med The Warden of the North himself: sjarmklumpen Lord Ramsay Bolton (Iwan Rheon). Han er strålende fornøyd over å bli gjenforent med sin elskede hustru, og takker Jon for å ha levert henne trygt tilbake til sin rettmessige ektemann. Alt Jon behøver å gjøre nå er å knele foran Lord Bolton, overgi hæren sin og sverge sin troskap til den sanne Lord av Winterfell. For å bevise hvor bløthjertet han er, lover Ramsay å benåde Jon for å ha desertert fra The Night’s Watch. «Come, bastard. You don’t have the men, you don’t have the horses, and you don’t have Winterfell. Why lead those poor souls into slaughter? There is no need for a battle. Get off your horse, and kneel. I’m a man of mercy». Ha ha, skøyeren.
Ramsays arroganse er et speilbilde av Slavemesternes snørrhovne attityde, men i motsetning til dem har han oddsen på sin side – og er dessuten er sprøyte gal psykopat som klør etter å flå dem alle sammen. Jon er uansett helt enig. Er jo ingen grunn til at tusenvis av menn ofrer livet på slagmarken. Ingen grunn til å gå til krig. Så hvorfor ikke ende hele kampen på den gamle måten, i en nærkamp mellom Jon og Ramsay? Ramsay flirer bredt: «I keep hearing stories about you, bastard. The way people in The North talk about you, you’re the greatest swordsman who ever walked. Maybe you are that good. Maybe not. I don’t know if I’d beat you, but I know that my army will beat yours. I have six thousand men. You have… what, half that? Not even?». Jon innrømmer gladelig at Bolton har antallet, men han har noe viktigere: en fin man-bun og lojalitet. Vil soldatene kjempe for Ramsay når de finner ut at han ikke ville kjempe for dem? Ramsay er imponert av Jon: «He’s good. He’s very good!», men jeg er for å være ærlig ikke sikkert på hvorfor. Jon er helt klart i underlege her, han har ingen klar strategi og er i besittelse av fint få trumfkort. Ramsay drar uansett en av sine: halvbroren Rickon Stark. Han får Smalljon Umber (Dean S. Jagger) til å dra opp et hode fra tasken sin, men det tilhører ikke Rickon. Hodet tilhører Rickons direulv Shaggydog, som vi jo har sett før.
Innen Ramsay rekker å fortsette har Sansa noe å si: «You’re going to die tomorrow, Lord Bolton. Sleep well». Og så galopperer hun sin vei, mens Ramsay flirer sitt kåt-onde Ramsay-flir. «She’s a fine woman, your sister. I look forward to having her back in my bed. And you’re all fine-looking men! My dogs are desperate to meet you, I haven’t fed them for seven days – they’re ravenous. I wonder which parts they’ll try first. Your eyes? You balls?! We’ll find out soon enough. In the morning then, bastard». Så krig it is. Den gode nyheten er at Ramsay ikke kommer til å forskanse seg inne i Winterfell, og hale ut denne konflikten. Han er avhengig av å demonstrere sin styrke for å kunne beholde støtten fra de andre husene.
Frykten er Ramsays styrke, men ifølge Jon også hans store svakhet. Soldatene kjemper på hans side fordi de er tvunget, ikke fordi de vil – og de vil snu ryggen til Ramsay så fort de føler at han kan tape. Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) er mer urolig over alle hestene Ramsay har til rådighet, og har basketaket med kong Stannis i friskt minne. Han henvender seg til Davos Seaworth (Liam Cunningham): «You and Stannis cut through us like piss through snow». Men ikke som piss gjennom Jon Snow. Davos virker ikke sjenerende optimistisk. «They’ve got the numbers, we need the patience». Jon hadde ingen forhåpninger om å avgjøre alt dette med en tvekamp, men kom med forslaget for å tirre Ramsay – i håp om å provosere frem et frontalangrep. Så får vi se om den taktikken fungerte. Tormund foreslår at de tar seg noen timer på øyet: «Rest, Jon Snow. We need you sharp tomorrow».
Sansa understreker at ingen av dem kjenner Ramsay Bolton, og de aner ikke hva han er i stand til å gjøre. Hun er frustrert over at halvbroren ikke har rådført seg med henne: «I know how his mind works. I know how he likes to hurt people. Does it ever once occur to you that I might have some insight?». Hun tror ikke for et sekund at Ramsay vil la seg lure inn i en felle, når det gjelder bedrag og onde planer er han den store mesteren. Jon tror at han har kjempet mot verre folk enn Ramsay Bolton, men Sansa understreker nok en gang: «You. Don’t. Know. Him». Sansa har allerede avskrevet lillebroren Rickon, for aldri i verden om Ramsay lar en trussel mot hans herredømme leve lenge. Sansa aner ikke bæret om krigsstrategi, men hennes råd er «Don’t do what he wants you to do». Grrr. Sinna.
Temperaturen på denne diskusjonen øker noen grader nærmere hissig, og Sansa føler fortsatt at det er en tabbe å angripe Winterfell med en så liten hær. Alt i alt er det fint lite som indikerer at Jon eller Sansa er rustet til å styre kongedømmene, og de virker begge svake, ufokuserte og lite disiplinerte. Men det er sent, begge er slitne, og de kommer ingen vei med denne typen søskenkjegling. Jon er klar over at de har dårlige odds, og ikke tilstrekkelig med soldater: «No, it’s not enough! It’s what we have! Battles have been won against greater odds». Hvis de vinner denne kampen vil de trenge mer enn flaks, og trolig litt uventet ekstrahjelp i grevens tid. Så vi får satse på at Lillefinger tvinner tommeltotter et sted i kulissene. Sansa gjør det klinkende klart at hun ikke akter å gå tilbake til Ramsay hvis de taper kampen. «I won’t ever let him touch again», lover Jon. «I’ll protect you, I promise». Sansa vet bedre: «No one can protect me. No one can protect anyone». Natta, Jon!
Alt i alt er Tormund optimistisk foran det store slaget, og tipper at Davos deltar fordi han ønsker å hevne kong Stannis. Davos er mer pragmatisk: «It wasn’t The Bolton that defeated Stannis, it was Stannis himself. I loved the man; he lifted me up and made me something. But he had demons in his skull, whispering foul things». Tormund forstår seg ikke på metaforiske demoner, men respekter lojalitet. «Well, you loved that cunt Stannis, and I loved the man he burned. Mance didn’t have demons in his skull, he didn’t torture people or listen to some red witch. I believed him; I thought he was the man to lead us through the long night. But I was wrong, just like you». Og nå er de i ferd med å gå i krig for en annen leder, så la oss håpe at de ikke tar feil igjen. Tormund inviterer Davos inn i teltet for et glass sur geitemelk («stronger than any of that grape water you salmon twats like sucking on»), men uansett hvor nam-nam det høres ut takker Davos høflig nei. Best å holde hodet klar før morgendagens kamp. Davos klarer aldri å sove natten før et slag, så han tilbringer tiden med å gå og tenke. «Think and walk, until I’m far enough away from camp that no one can hear me shitting my guts out». Nå snakker han samme språk som Tormund: «Happy shitting!».
Mens stillheten senker seg over leiren går Jon på en rask visitt til Den røde heksa Melisandre (Carise Van Houten), som har vært påfallende fraværende i flere episoder. Hun har holdt seg unna krigsrådet, og ser fortsatt ut til å være en smule desillusjonert. Hennes råd til Jon: «Don’t lose». Og det er jo et godt råd. Hvis han mot formodning ikke følger rådet og taper kampen har Jon et siste ønske: at heksa ikke gjenoppliver ham igjen. Melisandre bryr seg ikke et døyt om hva Jon måtte mene om saken: «I’d have to try». Hun følger jo Lysets Herre, og det var hans vilje at Jon ble gjenopplivet. Akkurat hvorfor er Melisandre usikker på.
«Maybe you’re only needed for this small part of his plan, and nothing else. Maybe he brought you here to die again». Oppløftende. Hva slags gud ville gjøre noe så meningsløst, spør Jon. «The one we’ve got». Ikke helt den peptalken Jon håpet på. Mens Davos spaserer ut av leiren med sommerfugler i magen og en dorull under armen finner han restene av et gammelt bål under snøen, fra tiden kong Stannis campet her – sammen med hjorte-trefiguren han lagde til Shireen. Du vet, den nusselige datteren Stannis slang på bålet i håp om å vinne sin krig, etter dårlige råd fra Melisandre. Den jenta. I det samme blåses hornet. Tut. En ny dag har begynt. Kampen skal endelig starte.
HOUSE TARGARYEN
Men først må vi en svipptur tilbake til Meereen, der Tyrion og Dany har fått besøk langveis fra. Foran dem står Theon Greyjoy (Alfie Allen), langt mer ydmyk enn sist gang han møtte Tyrion i Winterfell – da han gjorde narr av Tyrions høyde. «Everyone who makes a joke about a dwarfs height thinks he’s the only person to ever make a joke about a dwarfs height. «The height of nobility». «A man of your stature». «Someone to look up to». You’re all making the same five or six jokes». Men det var lenge siden, som Theon påpeker. «It was. And how have things been going since then? Not so well, I gather. Can’t imagine you would have murdered the Stark boys if things had been going well». Theon forklarer, som sant er, at han ikke egentlig myrdet Stark-sønnene, men har gjort mye annet som er minst like ille. Til Theons forsvar betalte han for ugjerningene sin med rente og penis. Tyrion er sikker på at Theon hadde en komplisert oppvekst i Winterfell: «But then we all live complicated lives, don’t we?».
Theon og søsteren Yara (Gemma Whelan) har bragt hundre skip over til Meereen, og til gjengjeld går Dany ut ifra at de ønsker støtte for å gjenvinne salttronen på jernøyene. Theon understreker at det er Yara som ønsker tronen, han skikker seg ikke til å herske. Tyrion: «We can agree upon that, at least». Dany liker åpenbart tanken på at Jernøyene for første gang kan styres av en dronning, akkurat som hun planlegger å bli den første dronningen over alt annet. Dany har hørt at deres pappa Balon var en skikkelig drittkonge, og Yara svarer umiddelbart: «You and I have that in common», for Danys far var jo tross alt den sprøyte gale pyromankongen Aerys. Dany liker allerede Yara: «We do. And both murdered by an usurper, as well». Spørsmålet er om hundre skip er tilstrekkelig, men Tyrion tipper at det vil gå med et nødskrik hvis de plusser på de gjenværende skipene slavemesternes soldater etterlot seg. Vel, dem som Drogon ikke overtente. Dany lurer på hvorfor hun ikke bare venter på skipsflåten deres onkel Euron planlegger å skjenke dragedronningen. Yara påpeker at Euron dessuten planlegger å skjenke henne sin «store kuk», og vil foreslå et giftemål.
Dany er ikke så hypp på monogame forpliktelser ennå, og har jo Daario å kose seg med. Hun regner med at Yara ikke stiller de samme kravene om giftemål og sex. Yara: «I don’t demand, but I’m up for anything, really». Frekke flørtepiken. Dany har sans for Yaras barduse, ærlige vesen, men spørs om det blir noe saksekos med det første. Theon understeker at Euron drepte faren deres, prøvde å drepe dem, og garantert vil prøve å kverke Dany så fort hun har kuppet de sju kongedømmene. Yara har ingen ambisjoner om å herske over noe mer enn Jernøyene, og alt hun ellers ønsker er: «We’d like you to help us murder an uncle or two, who don’t think a woman’s fit to rule». Et helt rimelig Girl Power-ønske, føler Dany.
«Our fathers were evil men, all of us here. They left the world worse than they found it. We’re not going to do that. We’re going to leave the world better than we found it». Yara og Theon skal støtte Danys krav på Jerntronen i De sju kongedømmene, og respektere hennes styre. Så det må bli helt slutt med plyndring, voldtekt og bruk av sarkasmer. Alt sånt er rett ut. Yara er skeptisk over å måtte gi opp alt som gjør livet verd å leve for en Greyjoy, men holder øynene på ballen og aksepterer betingelsene. De signerer avtalen med et håndtrykk. Når alt dette er over kanskje de kan ha jentefest, overnatte hos hverandre og danse til Spice Girls natten igjennom? Eventuelt Melissa Etheridge, k.d. Lang eller Tegan and Sara mens de utforsker hverandre intimt som bare kvinner kan, hvis Yara kupper platespilleren og skrur på sjarmen.
HOUSE BOLTON VS HOUSE STARK
Så er det endelig klart for tvekampen hele sesongen har bygget seg opp til: bastardenes store basketak. Jon venter utålmodig sammen med soldatene sine, med kjempen Wun Wun (Ian Whyte) i spissen. På den andre siden av jordet står Ramsays horde med soldater like klare. Et stykke foran: en håndfull flådde lik spikret opp på brennende kors, i henhold til House Boltons stolte tradisjoner. Ramsay sprader frem med Rickon Stark (Art Parkinson) bundet til et rep, som et offerlam. Han løfter en dolk… kutter repet og lar Rickon gå. «You like games, little man? Let’s play a game. Run to your brother. The sooner you make it to him, the sooner you get to see him again. That’s it. That’s the game. Easy. Ready? Go!». Ikke bra. Ramsey griper nongalant buen sin, mens Jon kaster seg på hesten for å grabbe tak i Rickon. Allerede før kampen har startet klarer Ramsey å føkke grundig med hodet til motstanderen sin.
Det går som det må gå. Ramsay venter til Rickon er noen meter foran Jon, og skyter en pil rett i hjertet hans. Farvel Rickon. Jon glemmer umiddelbart rådet fra Sansa, slenger alt som minner om strategisk planlegging rett i dass og kampen er i gang. Si hva du vil om Jon, men ingen kan beskylde ham for å være en kløktig taktiker. Jon befinner seg langt over fiendens linjer da Boltons bueskyttere piler ihjel hesten hans. Han står alene på slagmarken, mens tusenvis av soldater stormer mot ham. Et av seriens store, ikonisk øyeblikk.
Jon hever sverdet… gjør seg klar… og så stormer soldatene hans forbi i full fart. Full slakt. Full Braveheart! Hester braker inn i hverandre, soldater flyr veggimellom, lanser treffer kjøtt, piler suser. Lemlestede og døde soldater over alt. Jon hugger ned flere dusin menn på egen hånd, mens bakken forvandles til en stor likhaug.
Døde soldater og hester stablet oppå hverandre som om de var sandsekker. Davos leder sine bueskyttere inn i kampen, mens Ramsay holder seg trygt bak sine fotsoldater med et sadistisk, lite smil. Dette går akkurat som han hadde håpet på. Smalljon Umber leder sin hær ut på slagmarken. Tormund redder livet til Jon, mens en rytter uten hode blir dasket bort Wun Wun. Totalt kaos. Boltons hær følger den romerske slagplanen, og stenger Jons soldater inne i med skjoldene sine i en perfekt halvsirkel, fire mann dyp. Så drar de frem spydene, og stikker ihjel de forsvarsløse soldatene systematisk. De som prøver å flykte bakveien over likene blir slaktet av soldatene fra House Umber. Wun Wun fiker bort noen av skjoldene, og røsker en av Boltons menn i filler – men ikke engang Tormund klarer å bryte formasjonen. De er fanget, og blir slaktet på begge kanter. Slaget ser allerede ut til å være over. Jon blir slått over ende mens wildlingene gjør retrett, og deiser i bakken mens soldatene snubler over ham. Fanget under et menneskehav, mens han gulper etter luft. Et under at han ikke blir tråkket i hjel, men på en eller annen måte klarer Jon å dra seg selv opp mellom de paniske soldatene.
Tormund blir banket til blods av Smalljon Umber, Wun Wun er full av piler og spyd, Davos er fortsatt i live – og langt unna observerer Ramsay alt på trygg avstand. Men så blåser et horn. Tuuut. Tormund benytter sjansen til å bite strupen av Smalljon før han stikker en hjemmelaget dolk rett i brystet på ham. Samtidig kommer en horde soldater med banneren til House Arryn! Petyr «Littlefinger» Baelish (Aidan Gillen) to the rescue, akkurat som han hele tiden sikkert hadde planlagt. Vel, egentlig Sansa to the rescue, siden hun åpenbart tilkalte hans hjelp – og ventet tålmodig på at Jon Snows slagplan gikk rett til helvete, som hun visste den ville gjøre. Det er allikevel ingen triumf i øyene hennes, bare nederlag. Hun hadde bare et valg igjen, og gjorde det eneste hun kunne gjøre. Tipper uansett at dette er første gangen noen har vært oppriktig lettet over å se Lillefinger. Sansa koster på seg et iskaldt flir da hun ser ridderne fra The Veil skrelle igjennom Boltons soldater som piss i nysnø.
Jon klatrer over likhaugen sammen med Tormund og Wun Wun. Han gjør seg klart til et opprør med Ramsay – som føler at dette er et utmerket tidspunkt å pelle seg langt vekk. Han forskanser seg inne i Winterfell, i troen at han kan benytte seg av omtrent samme taktikk som Blackfish prøvde seg på. Men Jon har tross alt en kjempe på laget sitt, og Wun Wun bryter ned porten til Winterfell mens han blir pepret av piler. Ramsay skyter en siste pil rett i øyet på kjempen. Wun Wun dør, som den siste i sitt slag. Trist. Ramsay har tygget litt på Jons forslag om en mann-mot-mann-kamp, og nå som har står alene igjen omgitt av fiendtlige soldater er han helt åpen for tanken. «I’ve reconsidered. I think that sounds like a wonderful idea». Jon svarer med å banke Ramsay halvt i hjel, med 21 harde slag rett i trynet. Veldig velfortjent og veldig tilfredsstillende, selv om sadisten Ramsay fortsatt flirer etter det siste slaget. Jon hadde trolig slått ham i hjel, men stopper da han oppdager at de begge har en mor ved navn Martha. Vent, feil tvekamp. Jon slutter etter å ha kastet et blikk opp på søsteren Sansa. Han går sin vei og overlater Ramsays skjebne til henne.
Ulvebanneren til House Stark svaier endelig på Winterfell igjen, og Den røde heksa er fornøyd. En av visjonene hennes stemte i det minste. Davos er ikke like fornøyd, siden han åpenbart har resonnert seg frem til at heksa slang steinprinsessen Shireen på bålet. For Jon er seieren mer besk enn bittersøt. Han og Sansa er endelig tilbake hjemme i Winterfell, men det er en seier bygget på blod, kompromisser og enorme nederlag. De har knapt noen egne soldater igjen, og står i gjeld til luringen Lillefinger. Men tanke på hvor grundig Jon fucket opp her er det et åpent spørsmål om han er skikket til å lede så mye som et bedriftsfotballag, men bare det at Jon fortsatt er i live kan muligens tolkes som et tegn på at han virkelig er under beskyttelse av Lysets glade herre. Mens Jon begraver halvbroren Rickon i krypten ved siden av pappa Ned (jeg antar at Melisandre ikke engang gidder å gjøre et forsøk på å gjenopplive ham eller Wun Wun), slår Sansa av en prat med Ramsay. Hun har bundet ham til en stol i kennelen, så det er lett å forestille seg hva hun akter å gjøre.
Ramsay regner med at «Our time together is about to come to an end. That’s all right. You can’t kill me. I’m part of you now». En hjernefucker til siste stund. La oss virkelig håpe at dette ikke er et hint om at Sansa er gravid. Hun er uansett ikke interessert i å la seg manipulere av denne psykopaten: «Your words will disappear. Your house will disappear. Your name will disappear. All memory of you will disappear». Det ser ikke ut som Sansa helt tror de ordene selv. Så kommer hundene. De samme, skrubbsultne kjøterne Ramsay ikke har matet på en uke. Ramsay er overbevist om at hundene hans aldri ville finne på å skade ham. «They’re loyal beasts». Hundene spiser ham umiddelbart levende, med fjeset først. Kristus. Sansa blunker ikke engang, men smiler fornøyd i det hun går sin glade vei. En bit av Ramsay er nok fortsatt i henne, og nå gjenstår det å se hvor stor bit Lillefinger akter å ta.
Milde lysherre, for en episode! Et av de få tilfellene i serien der vi faktisk fikk oppleve akkurat det vi drømte om: å se Ramsay Bolton bli overvunnet, grisebanket og dretter flerret i filler av villhunder. Lykke! I tråd med tradisjonene leverte denne niende episoden et spektakulært klimaks, som trolig brente av mesteparten av budsjettet for sesongen. Det er rimelig å anta at neste ukes sesongfinale vil fungere mer som en epilog; men vi skal ikke se bort ifra at den allikevel by på noen tragiske dødsfall, overraskende vendinger og kanskje en eksplosjon. Vi snakkes da!
BESTE REPLIKK: «They’re loyal beasts». En skikkelig bastards berømte, siste ord.
KRISTOFER HIVJU-WATCH: Dette er trolig den episoden der Hivju har fått størst spillerom, med en bra mengde dialog og noen reale kampscener. Det mest overraskende av alt: han overlevde episoden, og kan dermed fortsette å spille inn teite reklamefilmer:
FERSKE FOLK: Vel, en helvetes mange statister, men ingen betydelige rollefigurer ble introdusert denne gangen.
R.I.P: Tusenvis! Deler av lokalbefolkningen i Meereen, mesteparten av slavemesternes soldater, samt slavemesterne Razdal mo Eraz og Belicho Paenymion. Flere tusen av soldatene til House Bolton og House Stark blir slaktet, sammen med Rickon Stark, Wun Wun, Smalljon Umber og endelig Ramsay Bolton. Med ham er hele House Bolton en saga blott. Alt tatt i betraktning er det allikevel overraskende at de fleste sentrale skikkelsene overlevde!
MISSING IN ACTION: Siden episoden vekslet mellom Meereen og Winterfell var mesteparten av de sentrale figurene fraværende. Så fremfor å ramse opp alle sammen, la oss bare slå fast at resten tok seg en langhelg og sikkert er tilbake i sesongfinalen – som angivelig blir den lengste episoden i seriens historie.
SEX: Ikke tid til kos når det er krig, kompis.
GØRR: Trolig sesongens (hvis ikke hele seriens) mest brutale episode som ikke involverer giftemål. I Meereen brennes folk levende, Sons of The Harpy slakter uskyldige med sverd så blodet spruter, før de selv mister hodene. Mesteparten av slavehandlernes soldater dør i et inferno av flammer, mens Razdal og Belicho strupekuttes. Den siste halvtimen er en eneste stor massakre, mens soldatene til Jon Snow og House Bolton hakker løs på hverandre til bare et hav av lik gjenstår. Verst går det allikevel ut over Ramsay, som først blir slått halvt i hjel av Jon, og deretter foret skrikende til skrubbsultne hunder. Det unner vi ham, virkelig.
FORHOLDSVIS FUN FACTS:
Episoden er regissert av Miguel Sapochnik, som også sto bak den storslagne «Hardhome»-episoden i forrige sesong.
Tyrion tyner Theon for å ha pepret ham med dvergvitser forrige gang de så hverandre, men det stemmer ikke helt. De møtte hverandre sist i den første sesongens fjerde episode (med tittelen: «Cripples, Bastards, and Broken Things»), og da var Tyrion mest nebbete mot Theon. Til Tyrions forsvar drikker han tett, noe som sikkert går ut over hukommelsen.
Det ryktes at en av statistene under kampscenen er Daniel Craig, men jeg er ikke hundre prosent overbevist om det stemmer. Burde vær nok at Craig kuppet en gjesterolle i «The Force Awakens», liksom.
Opptakene av slagscenen her tok egenhendig 25 dager, rundt tre ganger tiden det tar å spille inn en episode av en normal TV-serie.
En hel innspillingsdag var viet til øyeblikket Jon banker Ramsay Bolton halvt i hjel, men det er usikkert om det mest skyldtes at hele filmteamet gjerne ville se Ramsay lide mest mulig. Kit Harington endte opp med å kline til Iwan Rheon et par ganger ved et uhell, men spanderte et par øl på ham etter at opptakene var over for dagen.
Ukens «Inside the Episode»:
En interessant gjennomgang av innspillingen av slagscenen:
KARAKTER: 10 av 10 hunder som spiser fjeset til Ramsay Bolton.
