En papirlapp med en håndtegnet rose. En pasifistisk cocksucker. En ravn med hemmelig beskjed. Drikkepress fra en tøff dame som liker puppesex. En ti år gammel lady med skarp tunge. En hund med øks. En gammel kone med dolk. Og en masse andre sentrale ting som virker helt meningsløse hvis du ikke har fått med deg ukens episode av «Game of Thrones». Recap og spoilers, ahoy. Temaet for dagen er religiøse kjerneverdier, og de tragiske konsekvensene av nåde i en nådeløs verden.
Så la oss ikke sløse bort mer tid. I alle fall ikke etter at vi har hørt på de første sekundene av temalåta ti timer i strekk. Argh, slitsomt!
For første gang siden pilotepisoden starter vi med en prolog før åpningsanimasjonen engang har rukket å rulle. Fredelige, gudfryktige godtfolk bygger kirke (eller et «Sept», som det kalles her) i en improvisert landsby. Alt under ledelse av en kar vi aldri har sett før: Septon Ray, spilt av vår favoritt Ian «cocksucker!» McShane. I fjor delte han ut «Game of Thrones»-spoilers til alle som ville ha, og hevdet at serien bare dreide seg om «tits and dragons». Stjerne-medaljongen Ray har rund halsen avslører at han er en prest i The Faith of the Seven, akkurat som The High Sparrow.
En av bygningsarbeiderne er forresten en fyr vi ikke har sett på lenge, og som var antatt død: Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann). Kult!
Broder Ray er imponert over The Hounds håndtering av øks, og lurer på hvor mange menn som måtte til for å overvinne ham. Det holdt med en dame: hjerte- og hodeknuseren Brienne. Broder Ray plukket opp Bikkja noen dager etter dette brutale basketaket, overbevist om at han allerede var død: «Why, you were stinking already, and you had bugs all over ya’. And bone was coming though, right there». Han peker på høyre lårbein. The Hound gir inntrykk av å ha hørt denne historien rundt tusen ganger før, og er mest opptatt av å gafle i seg mat med begge hender – så dette fortelles nok mest for vår del. «I was gonna give you a proper burial, and then you coughed. Hah, nearly shit myself! I reckoned you were gonna die by the time I loaded you on the wagon, but you didn’t. And I reckoned you’d die a dozen more times over the next few days, but you didn’t. What kept you going?».
The Hound tenker noen sekunder, før han svarer: «Hate».
Ray hevder at det er en grunn til at Sandor fortsatt er i live: høyere makter er ikke ferdig med ham ennå. Bikkja har hørt det før, og har ikke den store troen. I alle fall imponerende at Sandor ikke fikk en seriøs hodeskade etter at Brienne kakket ham i skolten med en stein rundt hundre ganger.
Broder Ray ser ut til å ha et mer avslappet, inkluderende og pasifistisk forhold til religion enn sin kollega Høyspurven. Ray hevder at han ikke vet noe særlig om gudene, eller deres vilje: «Oh, there’s plenty of pious sons of bitches who think they know the word of God, or Gods. I don’t. I don’t even know their real names. Maybe it is The Seven, or maybe it is The Old Gods. Or maybe it’s The Lord of Light, or maybe they’re all the same fuckin’ thing! I don’t know. What matters, I believe, is that there’s something greater than us. And whatever it is, it’s got plans for Sandor Clegane».
Alt dette virker såpass idyllisk og harmonisk at det trolig bare er et tidsspørsmål før noen kommer for å ødelegge hyggen. Forhåpentligvis ikke The Hounds zombifiserte-storebror The Mountain med en flammekaster.
HOUSE TYRELL
Og så over til en fyr med et mindre nyansert forhold til tro og tvil: den manipulative ekstremisten The High Sparrow (Jonathan Pryce), som er kry over å tilsynelatende ha hjernevasket dronning Margaery (Nathalie Dormer). Hun er travelt opptatt med bibelstudiene, og pugger «The Book of the Mother», kapittel tre vers tolv. «As water rounds the stones, smoothing what was jagged, so does a woman’s love calm a man’s brute nature. A wife salves her husband’s wounds, a mother sings her son to sleep». Progressive greier for kvinner som kjenner sin plass, og neppe noe en ambisiøs, sløy feminist som Margaery ville ha akseptert i fullt alvor. Margaery har dessuten begynte å kalle høyspurven «deres hellighet», noe som er å smøre litt tykt på – selv om denne ydmyke mannen av folket ikke akkurat protesterer. Han er imponert over dronningens evne til å pugge bibelvers: «Yet there are some who knows every word of the sacred text, but don’t have a drop of The Mothers’ mercy in their blood. And savages who can’t read at all, who understand The Father’s wisdom».
Og så har du maktsyke, skinnhellige, karismatiske ledere som bruker religionen som et våpen for å tukte sine motstandere til stillhet, mens de torturerer, ydmyker og oppfordrer disiplene sine til å kaste bæsj. Margaery gjentar sin innøvde historie om hvordan hun bare latet som om hun brød seg om Westeros’ fattigste, mens hun i virkeligheten bare følte medynk og vemmelse for dem. Spurven hevder at de fattige er vanskelige å elske: «The poor disgust us, because they are us». Kong Tommen har sladret til høyspurven, skuffet over at Margaery ikke lenger vil ligge med ham. Men de er jo tross alt gift, så sex er nå bare forbeholdt fødselsdager.
Høyspurven anmoder dronningen om å lukke øynene, åpne bena og tenke på Westeros: «You have a duty, Your Grace. To your husband, your king, your country, to The Gods themselves». Et sitat fra Andrea Dworkin, tror jeg. Dronningen hevder å ha mistet lysten etter å ha sett lyset (eller eventuelt sett Tommen med lyset på) – men lyst og lys spiller jo ingen rolle i en kvinnes ekteskapelige plikter. Kongen må få en arving hvis det gode arbeidet deres om å omvende hele Westeros skal fortsette. Siden Margaery trolig har en sløy plan om å utrydde hele Lannister-familien er en bolle i ovnen det siste hun trenger.
Høyspurven er uansett veldig stolt av den åndelige fremgangen Margaery har gjort på kort tid. «I only pray your grandmother follows your lead». Lady Olenna er en gudløs synder som trenger Margaerys religiøse veiledning for å finne den rette retningen «or I fear for her safety, body and soul». En klar og tydelig trussel. Margaery har ikke noe annet valg enn å dra med seg partypiken Septa «shame!!» Unella (Hannah Waddingham) til bestemor Olenna (Diana Rigg).
Hun synes hele dette spurvesprøytet er ren galskap, og er ingen fan av Unella: «You’re not in your sanctuary now, my dear. All I have to do is whistle, and my men will stroll in here and bash your about, until I tell them to stop. If I tell them to stop. You could use a good bashing!». Margaery gjentar bare ordene til The High Sparrow, og babler om hvor barmhjertig han er som ikke straffet deres ulydighet mot gudene. Noe sier meg at denne samtalen hadde vært ganske annerledes hvis ikke Unella overvåket hvert bidige ord. Margaery gjentar at broren Loras eneste sjanse er å bekjenne sine synder og gjøre bot for dem. Etterpå vil han bli sluppet fri, og kan reise hjem. Vel, så lenge Loras frasier seg sitt navn og tittel, og vier resten av livet til å være angrende synder.
Lady Olenna er rystet over barnebarnets religiøse fanatisme, og akter å sende henne hjem til Highgarden på dagen. Margaery bønnfaller bestemoren om å reise hjem isteden, mens hun i all hemmelighet gir henne en papirlapp. En tegning av en rose; House Tyrells offisielle logo, og en bekreftelse på deres motto «Growing Strong». Et soleklart bevis på at Margaery spiller et eget tronespill her, og slett ikke har latt seg hjernevaske av høyspurven. Noen uker tilbake lovet hun broren Loras å gjøre alt hun kunne for å få ham frigitt – og det hun kan gjøre er å late som om hun har svelget spurvenes glade budskap med hud og hår, mens hun forsterker sin stilling som dronning og pønsker på hevn. Et høyt spill, som kan sikre House Tyrell jerntronen. Men hun er fortsatt utsatt så lenge Olenna er i King’s Landing, og når som helst kan bli kastet i fangehullet til spurvene. Tryggest at bestemor peller seg ut av Dodge, sånn at Margaery kan fortsette sitt spill for det religiøse galleriet. Margaery snur ryggen til Olenna, og henvender seg til Unella: «Shall we pray?».
TENT WILDLING
Huy, her var det sannelig mye skjegg! I de ville wildlingenes provisoriske leir går diskusjonen hett om hvorvidt de burde stille opp i Jon Snow (Kit Harington) korstog for vinne tilbake Winterfell. Dette er jo ikke et spørsmål om overlevelse, og ikke deres fight. Bare en personlig maktkamp wildlingene helst holder seg langt unna, mens de trimmer skjeggene og sparer kreftene til vinteren kommer for alvor. Kjempen Wun Wun (Ian Whyte) forholder seg taus i bakgrunnen, mens vår mann Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) slår et slag for Team Snow. Uten Jon ville ingen av dem vært her: «All of you would be meat in The Night King’s army, and I’d be a pile of dried bones just like Mance».
Antallet wildlinger har imidlertid sunket dramatisk etter at Mance Ryder ble grillet på bålet, og hvis de joiner Jon Snows korstog kan de ende opp som den siste generasjonen med Free Folk. Jon hevder at wildlingene garantert vil være utrydningstruet hvis han taper kampen mot House Bolton. De er med i denne kampen enten de vil eller ikke, uansett hvor urettferdig det måtte være. Så her står de: «I need you with me, if we’re gonna beat them. And we need to beat them if you’re gonna survive». En overbevisende tale, som får oppbacking av Tormund. «The Crows killed him, because he spoke for the Free Folk when no other Southerners would. He died for us. If we are not willing to do the same for him, we’re cowards! And if that’s what we are, we deserve to be the last of the Free Folk». Wun Wun er overbevist, og det samme er resten av skjeggkameratene.
HOUSE LANNISTER
Cersei (Lena Headey) er ikke happy over at Lady Olenna har tenkt til å forlate King’s Landing – men den sløye, gamle dama vet jo ting ingen andre gjør. Hun velger å gi Cersei skylda for alt som har gått galt, og Cersei er overraskende nok enig: «You’re right, I made a terrible mistake. I carry it with me every single day. I delivered an army of fanatics to our doorstep, and now we must fight them together. We need each other». Med andre ord: Cersei trenger Tyrell-husets betydelige hær, og hun trenger den så desperat at hun er villig til å ydmyke seg selv ovenfor en dame hun forakter. Lady Olenna er nesten litt imponert over Cerseis frekkhet: «I wonder if you’re the worst person I’ve ever met. At a certain age it’s hard to recall. But the truly vile do stand out through the years. Remember the way you smirked at me when my grandson and granddaughter were dragged off to their cells? I do. I’ll never forget it».
Cersei hevder at hun elsker sin sønn like høyt som Olenna elsker sine barnebarn, og det er den eneste sannheten hun kjenner. Olenna driter en lang kabel i Lannister-husets selvforskyldte problemer: «I’m leaving this wretched city as fast as I can, before that shoeless zealot throws me into one of his cells. If you’re half as bright as you think you are, you’ll find a way out of here, too». Aldri i livet, Cersei nekter å forlate sin sønn. Olenna påpeker at Cersei er uten støtte, uten sin kosebror Jaime, alle har snudd henne ryggen, og folket forakter henne. «You’ve lost, Cersei. It’s the only joy I can find in all this misery». The Mountain (Hafpor Julius Björnsson) står i bakgrunnen, men overraskende nok beordrer ikke Cersei ham til å kutte tungen av Olenna og stappe den rett opp i et mørkt sted. Cersei er sannelig fucked, og hun er helt klar over det. Trengt opp i et trangt hjørne er hun farligere enn noensinne.
Jaime Lannister (Nikolaj Coster-Waldau) rir molefonkent gjennom The Riverlands sammen med en horde soldater og Bronn (Jerome Flynn). Kult å ha deg tilbake, kompis. Trodde du hadde tatt deg ferie denne sesongen, jeg. Bronn er ikke lengre et leiesverd, men en vaskekte ridder i Lannister-husets tjeneste. Så han har dårligere betalt og mye mer ansvar. Som hærfører trenger Jamie en høyrehånd som ikke er laget av gull. Bronn er villig til å påta seg jobben, under forutsetning at han får en adelig tittel, et slott og en blåblodet skjønnhet som kone. En deal, og innen Jaime rekker å si «A Lannister always pays his debts», blir han avbrutt av Bronn: «Don’t say it. Don’t fookin’ say it!».
Allerede på plass utenfor Riverrun er sønnene til Lord Walder Frey, som har hengt Edmure Tully (Tobias Menzies) opp i en provisorisk galge – og truer med å henrette ham, med mindre onkelen hans overgir seg.
Brynden «Blackfish» Tully (Clive Russell) bryr seg ikke nevneverdig, så Lothar Walder (Daniel Tuite) prøver en helt annen taktikk: han truer med å kutte strupen av Edmure isteden. Blackfish trekker likegyldig på skuldrene, og spaserer sin likegyldige vei. Edmure får leve en stund til. Walders udugelige klodrian-sønner er forbløffet over at rundt åtte tusen soldater har klart å spasere rett inn i leieren deres uten at de oppdaget det. Bronn rister på hodet: «Good thing we’re friends, or we’d be fucking you in the ass right now».
Jaime gir ordre om at Lord Edmure skal innvilges et langt bad og et godt måltid, til stor irritasjon for Walders idiotiske bastardsønn Black Walder (Tim Plester). Han ser ut til å være enda dummere enn halvbroren sin, og tøffer seg for Jaime. En dårlig ide: «Only a fool makes threats he’s not prepared to carry out. Let’s say I threaten to hit you unless you shut your mouth, but you kept talking? What do you think I’d do?». Smekk. Jaime gir svarte-Walder en velfortjent ørefik med den harde hånden. Der skal skapet stå. Jaime er her for å ta tilbake Riverrun, ikke å bli irritert av inkompetente klovner. Han tar umiddelbart kontroll over hele denne beleiringen, og sender ut beskjed om at han vil ha et møte med Blackfish. Selv om jeg støtter Team Stark må jeg innrømme at Jaime og Bronn er et mer underholdende radarpar.
HOUSE STARK
Jon, Sansa (Sophie Turner) og Davos (Liam Cunningham) rir videre i sin rekrutteringsturne, i håp om å få med seg flere allierte i den kommende kampen om Winterfell. De har ankommet Bear Island for å møte overhodet for House Mormont. Det tidligere huset til den avdøde Night’s Watch-kommandanten Jeor, og drage-Danys store fanboy Jorah. Siden alle gode menn i familien enten er døde eller bannlyst styres House Mormont av ti år gamle Lady Lyanna Mormont (Bella Ramsey), som i forrige sesong irriterte kong Stannis ved å avvise hans anmodning om militær støtte med ordene «we only bend the knee to House Stark». Så dette burde være en ren formalitet. Lyanna lar seg imidlertid ikke smøre med smiger, og er ikke imponert over at Jon var stasjonert på Castle Black sammen med onkelen hennes. House Mormont har sverget sin lojalitet til Stark, men kong Robb er død, Jon er en Snow og Sansa er fortsatt gift med Ramsay Bolton. Eller eventuelt Tyrion Lannister: «I’ve heard conflicting reports».
Ouch. Ikke en jente man kødder med i skolegården.
Lyanna begriper ikke hvorfor Mormont-huset skal ofre sine soldater for deres krig, men Davos gjør et forsøk på å megle. Han kan sympatisere med Lyannas situasjon, og har et bra småpiketekke: «You never thought you’d find yourself in your position, being responsible for so many lives at such a young age». Akkurat som Davos, en krabbefiskers sønn og tidligere smugler, som nå befinner seg foran en adelig pike i en krigssituasjon. Han er her fordi dette er en krig som angår dem alle. Så lenge Nordsiden er splittet vil ingen overleve et oppgjør med The Night King, de må alle stå samlet når vinteren kommer. En bra tale, som overbeviser Lady Lyanna. Hun går med på å bidra med… øh, 62 soldater. Hurra seg rundt. Davos er sikker på at de vil kjempe med kraften til ti vanlige menn: «If they are half as ferocious as their Lady, The Boltons are doomed».
Litt senere sliter Jon med å rekruttere House Glover, som har tatt tilbake Deepwood Motte-slottet sitt fra House Greyjoy. Lord Robett Glover (Tim McInnerny) er slett ikke interessert i å joine deres kamp mot Ramsay Bolton. Robb Stark gadd jo ikke å stille opp for dem da nøden var som størst, så nå kan de klare seg selv sammen med wildling-villmennene. Sansa påminner Lord Robett om at huset hans er bundet til House Stark: men for hans del er House Stark dødt. De kan pelle seg vekk og fucke off. Bomtur. Takk skal du faen meg ha, Robb.
Davos har samlet soldatene i en provisorisk leir i samme område som salige kong Stannis i sin tid satt opp leieren sin. Jon klør etter å begi seg ut i kamp, men de har fortsatt ikke nok soldater. Bare et par tusen wildlings, to hundre Hornwood-soldater, 143 fra House Mazin og 62 representanter fra House Mormont. Davos: «It’s not what we hopes for, but we still have a chance. If we’re careful and smart». Ikke et godt tegn at soldatene allerede krangler seg imellom så busta fyker. Sansa stusser litt på at Davos på rekordtid har blitt Jons nærmeste rådgiver. «Because he secured 62 men from a ten year-old?». Davos var tross alt mannen som sørget for at Jon ble gjenopplivet, og han var høyt aktet av kong Stannis. Sansa er fortsatt ikke imponert: «Stannis? Who lost at Blackwater, who murdered his own brother, who doesn’t have a head?».
De trenger flere menn, men Jon er fast bestemt på å starte kampen før de blir rammet av en snøstorm sånn som Stannis: «We fight with the army we have!». Han høres ut som Donald Rumsfeld, og vi vet alle hvordan det gikk. Så er Jon i ferd med å begi seg inn i en egen Irak-krig? Forhåpentligvis ikke. Sansa bestemmer seg for å sende ut en ravn med hemmelig beskjed til… tja, ikke godt å si, siden beskjeden er hemmelig. Men med stor sannsynlighet Lillefinger. På tide å la fortid være fortid, akkurat som Lillefinger gamblet på at hun til slutt ville gjøre? I så tilfelle nekter jeg å tro at Sansa egentlig er beredt til å tilgi ham for å ha utsatt henne for Ramsay Bolton.
HOUSE LANNISTER
Jaime slår av en prat med Ser Brynden Blackfish, og beordrer ham til å overgi seg i kong Tommens navn. Svartfisken forventer at Jaime vil true med å drepe nevøen Edmure, men Jamie prøver bare å forhindre at hundrevis av soldater dør uten grunn. Blackfish: «Hundreds of mine, thousands of yours. If you can breach the walls». Jamie sverger at han vil la alle leve hvis Blackfish overgir seg her og nå. La gå at ordet til en Kingslayer ikke er mye verdt for en Tully, men hvorfor ofre alle disse livene til ingen nytte? Krigen er jo over. Blackfish lar seg ikke rikke: «As long as I’m standing the war is not over. This is my home. I was born in this castle and I’m ready to die in it».
Blackfish har proviant for minst to år, og akter å holde ut til den bitre slutten. Den eneste grunnen til at han gadd å møte Jaime ansikt til ansikt er at beleiringer er gørr kjedelige, og han ville se Jaime inn i øynene: «Now I have. I’m disappointed». Ser ut til at Jaime kan belage seg på en lang, traurig tid i telt.
HOUSE GREYJOY
Yara Greyjoys (Gemma Whelan) skip senker seilene ved havnen i Volantis, mens de tar seg en velfortjent pustepause. Som sjømenn flest forlyster hun seg med billig øl og enda billigere piker på en lokal pub. Ingen bombe at Yara foretrekker jentesex, og heller ingen bombe at Theon (Alfie Allen) er skikkelig ukomfortabel rundt alle de nakne damene i baren – som minner ham om den gangen Ramsay kuttet av ham pikk og pakk.
Yara lover å ikke gjøgle mer om hans mangel på penis: «I’ll never hurt you, little brother. Don’t you know that?». Theon beviste sin lojalitet til søsteren under Kingsmoot-seremonien, og selv om den gikk rett til helvete glemmer hun ikke brorens helhjertede støtte. Onkel Euron akter fortsatt å drepe dem, og vil ikke gi seg før han har funnet dem. Men Yara er ikke bekymret: «It’s a great, big world, and we have fast ships. Drink. Drink it all! You’re ironborn, Theon. I know you’ve had some bad years, but I’m tired of watching you cower like a beat dog. Drink the god damned ale!».
Drikkepress! Theon gjør som han blir fortalt. Glugg glugg. Yara trenger broren sinn sånn som han var før Ramsay forvandlet ham til Reek. Yara lover at han skal få rettferdighet for lidelsene, men emo-Theon føler fortsatt at han ikke har betalt nok for sine synder: «If I got justice my burnt body would hang over the gates of Winterfell». Så fuck rettferdighet, hva med hevn? Yara er lei av sutringen. Enten tar Theon livet av seg, og gir opp. Eller så skjerper han seg, legger av seg all selvmedlidenheten – og blir med til Meereen, mens Yara inngår en pakt med den blonde dragedronningen. Theon nøler, men er med. Og drikk, Theon! Drikk, til du glemmer at du var Ramsay Boltons mishandlede husdyr. Drikk, og glem alle syndene dine. Drikk til du glemmer at buksene dine ikke lenger passer, og penisen din er borte vekk. Drikk, men husk at du kommer til å tisse over deg selv i pissoaret på toalettet i baren. I mellomtiden finner Yara seg en løs leiepike å kose med: «I’m gonna go fuck the tits off this one!».
HOUSE STARK
Arya Stark (Maisie Williams) burde holde hodet lavt, men prøver å finne et skip som kan frakte henne tilbake hjem til Westeros, og har gull nok til å betale for en egen lugar. Hvor har Arya fått alle disse pengene fra, og hvorfor er mimikken hennes så stiv? Snodig. Skuta forlater havnen ved soloppgang, og det er fortsatt noen timer unna. Plenty av tid for The Waife (Faye Marsay) å snike seg innpå henne, forkledd som en gammel dame – og deretter knivstikke Arya gjentatte ganger i magen! Nei! Arya kaster seg ned i akvedukten, og ser ut til å drukne. The Waife spaserer fornøyd sin vei, i troen at hun har drept en pike som ikke ville følge ordre – mens Arya klatrer opp fra det forurensede vannet, og sjangler hardt såret rundt Braavos’ gater mens blodet renner ut av henne. Ingen løfter en finger for å hjelpe. Alle kan være potensielle, fjesløse snikmordere. Illevarslende. Alt i alt hadde det nok vært en fordel om Arya lærte seg å forandre fjes før hun bestemte seg for å avbryte utdannelsen hos «The Faceless Men». Men noe sier meg at ting ikke er helt som de ser ut her.
HOUSE PEACE, LOVE & UNDERSTANDING
Tilbake i den pasifistiske hippieleieren holder Septa Ray en uformell, teologisk preken. Jeg er egentlig litt forundret over at ingen spiller gitar, mens de sender en joint rundt bålet. Vi får vite at Ray engang var en soldat, som spilte modig for å unngå å avsløre at han var redd: «That’s all I was: a coward who followed orders, no matter the orders. Burn that village? Fine, I’m your arsonist. Steal that farmers crops? Good, I’m your thief. Kill those young lads, so they won’t pick up arms against us? I’m your murderer». Som soldat var han verre enn et dyr. «Animals are true to their nature, and we had betrayed ours». Bikkja kan identifisere seg med Rays beretning om skammen han følte over å ha drept uskyldige. «All I can do with the time I have left is bring a little goodness into the world. That’s all any of us can do, innit?». Det er aldri for sent å slutte med å drepe og plyndre. man. Aldri for sent å begynne å hjelpe folk. Aldri for sent å komme tilbake. En bra preken med gode intensjoner, og The Hound ser ut til å være litt grepet – men i det samme kommer tre karer til hest.
De er der for «å beskytte folket». Ray inviterer dem vennlig til middag, men disse karene er ikke interessert. Lumske folk, med lumske intensjoner – og The Hound kjenner dem igjen som representanter fra The Brotherhood Without Banners. Vi hørte om dem i forrige episode, da de angivelig samlet folket i opprør mot House Frey. Noe sier meg at de ikke lengre er under ledelse av lord Beric Dondarrion. Bikkja vet at dette ikke er folk man inviterer til middag, og deretter forventer at de skal dra i fred. Ray: «I’m a fuckin’ septum, what was I supposed to say?». Som pasifist er han ferdig med å fighte, selv om disse folka garantert vil dukke opp igjen på jakt etter mat, stål og kvinner som kan voldtas. «Violence is a disease. You don’t cure a disease by spreading it to more people». Man kurerer heller ikke vold ved å dø, mener Bikkja. Men alt han kan gjøre er å hugge ved for å blåse ut frustrasjonene, mens menigheten spiser middag.
Og ganske riktig. Innen The Hound kommer tilbake til leieren er alle sammen slaktet. Døde, fredselskende frikere så langt øyet kan se. Ray er hengt i det uferdige kapellet: en bra mann ofret for sin egen barmhjertighet. The Hound puster tungt; som om alle hans verste mistanker om menneskeheten er bekreftet nok en gang. Han tar med seg øksa, og begir seg ut for å slippe ut hatet. Hva han finner på finner vi tidligst ut i neste episode. Så hva har vi lært denne gangen? At man kommer ikke langt ved å vise nåde i de sju kongedømmene, og neppe bør invitere The Brotherhood Without Banners til middag. At Margaery har kommet ganske langt ved å bløffe The High Sparrow. At Jon Snow ikke kommer langt nok med kun 2405 soldater, og at Sansa Stark pønsker på planer – samt at Yara er en saksesøster som digger puppesex, og er på vei over vannet til Meereen sammen med Theon. Vi får se hva som skjer der neste uke!
STERKESTE ØYEBLIKK: Ingen monumentale scener, men veldig kult å se The Hound igjen.
BESTE REPLIKK: «That’s like saying I have a bigger cock than anyone in The Unsullied army». Bronn om å ha bedre kampinstinkter enn noen av offiserene i Lannister-hæren.
KRISTOFER HIVJU-WATCH: En bra dose Hivju, som får en sjelden sjanse til å levere en skikkelig tordentale.
FERSKE FOLK: Septon Ray, Lady Lyanna Mormont og Lord Robett Glover. The Hound er tilbake fra sesong fire, og The Blackfish er tilbake for første gang siden Det røde bryllupet.
R.I.P: Hele menigheten til Septa Ray blir slaktet, mens Ray selv blir hengt.
MISSING IN ACTION: Dette er så vidt jeg vet første gang i seriens historie at Tyrion har vært fraværende to episoder på rad. Vi ser dermed heller ikke noe til hans kjønnsløse kompis Varys, Grey Worm eller Missandei. Drage-Dany rir på ryggen til Drogon høyt over barbarhorden, som begynner å bli mektig lei av å få dragebæsj i håret. Sam kutter opp spekepølse med det nye sverdet sitt, mens Gilly søler babymelk på den nye kjolen sin. Meera og Bran drikker hareblod sammen med sjonkel Benjen. Grand Maester Pycelle trener opp lukkemuskelen sin, og Loras Tyrell gjør akkurat det samme i cellen sin. Tommen sturer frustrert omgitt av overfylte, klissete sokker, Brienne of Tarth plukker røde skjeggstubber ut av øret, Jaqen stikker pekefingeren sin i nesa på ansiktsmaskene når ingen ser på, og Melisandre lurer på hvorfor barnebarna hennes aldri ringer lengre. Og hva nå enn Ramsay Bolton, Lillefinger, Walder Frey og Euron Greyjoy fordriver tiden med, så kan du være sikker på at det er noe sjofelt.
SEX: Et halvt dusin toppløse gledespiker i Volantis, der Yara storkoser seg med pikekos.
GØRR: Arya (eller i alle fall noen som ser akkurat ut som henne. Host) blir brutalt knivstukket, mens disiplene til Ray blir pilet, sverdet og økset ihjel.
FORHOLDSVIS FUN FACTS:
Robett Glover portretteres av Tim McInnerny, som er nærmest ugjenkjennelig fra sin tid som Lord Percy i «Blackadder».
En interessant teori om hvordan dragene har sinket den teknologiske utviklingen i Westeros.
Ian McShane forteller litt om sin alt for raske gjesterolle som Ray.
Ukens «Inside the Episode»:
En grundig, animert gjennomgang av historie og mytologi i de sju kongedømmene:
KARAKTER: 7 av 10 fredselskende frikere med piler i fjeset.
