«I shall wear no crowns and win no glory. I shall live and die at my post. I am the sword in the darkness. I am the watcher on the walls. I am the shield that guards the realms of men. I pledge my life and honor to the Night’s Watch, for this night and all the nights to come».
Yess, episode ni! Trist fordi sesongen snart er over, men kult fordi sesongens niende episode erfaringsmessig alltid er noe helt spesielt. P.S. Denne røde varseltrekanten betyr «se opp for spåilers, jinjaminj».
Fremfor å hoppe rundt fra person til person, og sidehistorie til sidehistorie, er hele episoden viet til en eneste ting: wildling-angrepet på Muren. Så hvis du lurer på hva som skjer med Tyrion og co må du pent vente til neste uke. Tar sikkert litt tid å skuffe opp hjernemassen til The Viper, uansett.
Nå blir det action fra begynnelse til slutt! Eller i alle fall fra rundt tjue minutter ut i episoden og frem til de siste fem minuttene før slutten, hvis vi skal være pirkete.
Denne episoden har tittelen «The Watchers on the Wall», og er regissert av Neil Marshall. En dyktig filmskaper med fingerspissfølelse når det gjelder action og slagscener, som også sto bak en av seriens aller beste episoder: «Blackwater» tilbake i sesong to.
CASTLE BLACK
Jon Snow (Kit Harington) og Samwell (John Bradley) er delegert til jobben som nattevakt-Nattvoktere på toppen av muren, og begge ser temmelig molefonkne ut. Kaldt og kjedelig.
Jon er ikke særlig keen på å snakke om eksen Ygritte, annet enn at «She… had red hair». Innsiktsfullt. Men Sam gir seg ikke. Noe må de jo snakke om for å få tiden til å gå frem til de blir slaktet av wildling-hordene, og Sam er veldig nysgjerrig på dette med blomster, bier og puling.
Han fikk jo aldri sjansen til å gjøre noe sånt med Gilly, siden hun akkurat hadde fått en baby med faren sin, og alt sånt. «And she never offered», legger Sam keitete til.
Han ville ikke hatt noen problemer med å bryte Nattvokternes kyskhetsløfte, siden kyskhet teknisk sett ikke er en del av løftet de avlegger til Nattvokterne.
Sam forklarer: «Our vows never specifically forbid intimate relations with women. «I shall take no wife», yes that’s in there, there’s no denying that. «I shall father no children», very specific. But what has our vows to say about… other activities? It’s open to interpretation».
Sam er smartere enn han ser ut, heldigvis, og lurer på hvordan det føles å være sammen med noen. Virkelig sammen, liksom.
Jon stotrer frem noen ord, som er sortert i mer eller mindre i riktig rekkefølge, før han frustrert slår fast: «Well I don’t know, I’m not a bleedin’ poet!». Men allikevel så tungenem.
Og der er forresten en mistenkelig ugle, som viser seg å ha øynene til en Thenn. Jepp, wildlingene har enda en warg. Sorry, Orell. Ingen savner deg. Ingen!
Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) og Ygritte Firecrotch (Rose Leslie) slapper av ved leirbålet.
Hun mekker naturligvis piler, mens Tormund forteller en grisete skrøne om den gangen han knullet en bjørn i fylla! Jo, seriøst. En bjørn. Eller en binne, teknisk sett.
Ygritte har hørt historien før, så hun avbryter Tormund irritert: «I know you never foocked a bear, you know you never foocked a bear. Right now I don’t want to think about the bear you never fooked. Right know all I wanna think about is each one of these arrows finding its way into a crows heart!».
Fookin’ hell. Tøff på utsiden, men fortsatt litt myk inni, Ygritte.
Kannibalbossen Styr (Yuri Kolokolnikov) er ikke særlig imponert. Ygritte er svært i kjeften, men vil hun være i stand til å drepe sin kråke-elsker når tiden kommer?
«The only thing left of him will be the fun bits, hanging round me neck!» hevder Ygritte. «Know what you’ll do when you see him?», et retorisk spørsmål fra Styr. «Serve him up a nice, juicy slice of ginger minge!»
Noe sier meg at dette ikke er første gangen noen har beskrevet Ygritte som en «ginger minge» (eller «jinjaminj», som Styr uttaler det) så hun desper litt:
«Jon Snow is mine! Anyone else tries to kill him, I’ll have an arrow for them!».
Sier hun dette for å beskytte Jon, eller bare fordi hun brenner etter å drepe ham selv? Vel, det vil vise seg.
Vi har bare sett rundt et dusin widlinger samtidig denne sesongen, men nå er det faktisk to dusin av dem. De resterende 99.976 er forhåpentligvis på den andre siden av Muren, sammen med allestedsfraværende Mance Rayder.
Tilbake i Castle Black får ikke Sam får sove, så han leser litt i biblioteket. Bra jobba, Sam – du vekket Maester Aemon (Peter Vaughan), som tusler inn en tur.
«Thousands of books but no eyes to read them. Old age is a wonderful source of ironies, if nothing else». Noe sier meg at George R.R. Martin er en fan av «The Twilight Zone».
Sam har lest om wildlingene, så nå får han i hvert fall ikke sove. Maester Aemon er en klok, gammel knark: «Love is the death of duty. I told that to your friend Jon Snow once. He didn’t listen, and neither did you. This is why you abandoned your watch atop The Wall, to come here and read about the terrible things that may have happened to the girl you love».
Tro det eller ei, Aemon var også forelsket en gang. «I met many girls when I was Aemon Targaryen, a future king always does».
Huh. Jeg tror han nevnte det tilbake i første sesong, men jeg hadde faktisk helt glemt at han er i slekt med drage-Dany. Kanskje de får en familiegjenforening i neste sesong?
På veien ut oppdager Sam noen som hamrer på porten. Nei, ikke en horde wildlinger, ikke ennå – men Gilly (Hannah Murray)! De får en velfortjent gjenforening mens Sam sverger på å ikke forlate henne i et horehus igjen: «Where ever you go, I go too».
Men ikke på do, da. Det ville bare ha vært rart. I samme øyeblikk blåser hornet. Tut. Shit is about to go down.
«It’s time!», slår wildling–wargen fast. Skogen foran muren er i fyr og flammer.
Drittsekken Ser Alliser Throne (Owen Teale) virker tankefull mens Nattvokterne forbereder seg på frontalangrep. Hundre tusen rasende «free folk», mot litt over hundre sånn passelig motiverte Nattvoktere. Dette blir ikke en fair fight, folkens.
For første gang ser Alliser faktisk ut til å ha litt respekt for Jon Snow:
«You can say it, if you like. We should have sealed the tunnel when we had the chance, like you suggested. You know what leadership means, lord Snow? It means that the person in charge gets second guessed by every clever little twat with a mouth. The moment he starts second guessing himself, that’s the end. For him, for the clever little twats, for everyone. This is not the end. Not for us, not if you lot do your duty for however long it takes to beat them back. And then you can go on hating me, and I get to go on wishing your wildling whore had finished the job».
Fair enough. Alliser er ufyselig, men ser ut til å være en stødig kar i en krisesituasjon. Det hadde allikevel vært veldig gøy hvis Jon ga ham en liten dytt, og lot Alliser deise ned de drøyt to hundre meterne til bakken.
Sam låser Gilly i spiskammeret, og hun forlanger at han blir der sammen med henne «You won’t matter up there, you will down here!».
Men Sam er tross alt en nobel sjel og en mann av ære, som har sverget sin troskap til Nattvokterne. Så han gir Gilly et langt kyss, og lover henne at han ikke vil dø.
Så nå sitter vi alle igjen med den triste følelsen av at Sam kommer til å dø. Sannsynligvis på en selvforskyldt og teit måte, mens han snubler rett inn i et sverd med en potetsekk på hodet, eller noe sånt.
Vel, forhåpentligvis ikke. Sam har funnet en slags ro, og sitt indre mot.
Han forteller livredde Pyp (Josef Altin): «When you’re nothing at all, there’s no more reason to be afraid».
Men han er redd nå, fordi «Well, I’m not nothing anymore». Deep shit. Lurer på om Sam og Jon røyket en liten luring oppe på muren tidligere på kvelden.
«Let’s kill some crows!» jubler wildlingene, men Ygritte virker ikke så innmari gira.
På sørsiden av Muren angriper Tormund og hans krigere, mens på nordsiden stormer de resterende 99.976 wildlingene ut av den brennende skogen – komplett med en kjempe som kommer ridende på en mammut!
Full «Ringenes herre». Oppe på muren får Ser Alliser bevist at han er en stoisk leder under press, og kanskje ikke en like stor «cunt» som han har gitt inntrykk av tidligere. Nok et godt eksempel på at alle i Westeros er skildret i grånyanser, og selv de mest uspiselige folka har sine gode sider.
Så starter slaget. På nordsiden holder Wildlingene seg på avstand mens de skriker og slår våpen mot skjold, mens Ygritte, Tormund og co klatrer over Muren på sørsiden.
Flere Nattvoktere blir kverket av Ygrittes brennende piler, mens en del wildlings får trolig skallebank etter å ha fått tunge steiner sluppet rett i skolten.
Ser Alliser tar turen ned til Nattvokterne på bakkeplan, og motiverer dem med en skikkelig tordentale: «Do you want to fill the belly of a Thenn tonight? Tonight we fight, and when the sun rises I promise you: Castle Black will stand! The Night’s Watch will stand!».
I samme øyeblikk stormer «free folk» inn fra alle kanter. Full krig! Nå ser vi hvorfor en god slump av sesongens budsjett ble brukt på denne episoden, som inneholder flere av de mest spektakulære scenene vi noensinne har sett i «Game of Thrones».
Ser Alliser har overlatt kommandoen på toppen av Muren til den ynkelige rotta Janos Slynt (Dominic Carter), som friker totalt ut og babler noe om at det ikke finnes kjemper, uansett hvor mye de herjer der nede på bakken.
For en rassklovn.
Jon tar kontrollen, og får soldatene til å fyre løs med ildpiler. Uheldigvis har kjempene også pil og buer, med litt mer futt. En av vokterne blir truffet, og flyr i fin fart minst tretti i meter før han lander på bakken med et splætt. Vanvittig kult!
I mellomtiden sniker den feige uslingen Slynt ned til spiskammeret for å gjemme seg, uten å ane at Gilly og babyen hennes er der. Utenfor skyter Ygritte en pil rett i halsen på Pyp, som dør gurglende i fanget til Sam.
Fyren har vært med siden første sesong, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har lagt så mye merke til ham før nå. Uansett, farvel til Pyp.
I mellomtiden fighter Tormund med Ser Alliser. En kamp mellom forholdsvis jevnbyrdige motstandere, men til slutt bli Alliser seriøst såret, triller ned i høyballe – og lever til å fighte en annen dag.
På vei til heisen opp til Muren klarer Sam å skyte en pil rett i hodet på en av Thenn-kannibalene, så bravo. Du hadde en jobb å gjøre, Sam – og du gjorde den bra.
Guttungen Olly (Brenock O’Connor) har fått jobben som pikkolo i Castle Black, med ansvar for å holde heisen i gang. Olly er mer opptatt av å gråte mens han tenker tilbake på den gangen wildlingene slaktet hele landsbyen hans, og Thenn-kannibalene spiste foreldrene.
Noe å snakke med barnepsykologen om senere.
På den andre siden av Muren gyver kjempene løs på porten, med drahjelp av en enorm mammut.
Jon slenger fire oljetønner i hodene på dem, så den stakkars mammuten tar fyr – og løper skrikende av gårde mens den tramper brennende wildlinger til kjøttsaus.
En av kjempene blir skutt ned med harpun, noe som gjør kjempe-kompisen hans så fortvilet og rasende at han røsker opp den ytre porten med bare nevene. Lett å skjønne, den døde kjempen virket som en cool fyr.
Kompisen hans klarer å komme seg innenfor den ytre porten, og stormer rasende mot de fem Nattvokterne som har fått den utakknemlige oppgaven med å beskytte den innerste porten.
En tønneflause på toppen av muren ender med noen dødsfall blant Nattvokterne. Det må suge litt ekstra å kjempe mot hundre tusen wildlinger, bare for å miste livet i en teit arbeidsulykke.
Lite å skryte av i Westeros motsvarighet til Valhall etterpå.
Edd (Ben Cromton) får ansvaret for å lede kampene på toppen av muren («Light the fuckers up now!»), mens Jon Snow blir med Sam tilbake ned for å kjempe mot wildlingene som har inntatt Castle Black.
Kanskje han også er litt keen på å se Ygritte en siste gang, før hun planter en pil noen centimeter nærmere hjertet hans, og deretter bruker hans aller helligste som halssmykke. Har etter hvert blitt en del kroppsdeler hengt rundt ymse halsen i denne serien, føler jeg.
Sam får jobben med å slippe ut direulven Ghost, mens Jon dreper et halvt dusin wildlinger uten å bli andpusten. Tormund blir skutt i ryggen med en pil, men lar ikke det bremse ham nevneverdig. Her går det unna!
Jon overfalles av Thenn-lederen Styr, som ikke kunne bry seg mindre om at Ygritte ga ham fikk streng beskjed om at det vanket pil hvis han rørte eksen hennes.
Styr denger fjeset til Jon hardt i en ambolt, noe som ser fordømt vondt ut. Lord Snow ligger dårlig an, helt til han spytter blod i fjeset på Styr – et triks han plukket opp av Karl Tanner.
Så slår Jon en hammer rett i bjellene til Styr, og denger den deretter langt inn i skallen hans. Noe som ser enda vondere ut. Natta til Styr.
Jon rekker knapt å trekke pusten før Ygritte står der, med buen spent. Uh–oh. Jon smiler, bare for å vise at alle tennene hans ikke ble knust etter slaget mot ambolten. Håper at han ikke bet av seg tungen, heller.
Vil de løpe mot hverandre og kysse i sakte film, mens musikken sveller opp? Splætt. Nei. Ygritte får en pil i hjertet! Argh, trist!
Den lille sneipen Olly skjøt en pil rett i brystet på Ygritte, som takk for den gangen hun drepte faren hans.
Olly nikker kjekt til Jon, og har all mulig rett til å bære nag.
Crows before hoes, men allikevel uventet.
Ygritte faller i armene på Jon, og stønner: «Jon Snow, do you remember that cave? We should have stayed in that cave». At hennes siste ord er «You know nothing, Jon Snow», det sier seg selv. Så farvel din fyrrige rødtopp, vi kommer til å savne deg.
Men ikke like mye som Jon Snow, der han hulker i sakte film med liket til Ygritte i armene. Exit jinjaminj. Som sagt: trist.
Oppe på toppen av Muren har Nattvokterne et hemmelig våpen å dra frem når nøden er som størst. Et enormt anker (jeg så en artigpetter på YouTube som kalte den «The Giant Ice Anchor of Fuck You»), som slippes ned i kjetting, og skreller isen bort fra den midterste delen av Muren – sammen med et halvt dusin wildlings.
Så det blir en større utfordring enn forventet å klatre opp på den siden, Mance.
Kampene er snart over for i dag, og den eneste wildlingen som har overlevd i Castle Black er Tormund.
Han kjemper heltemodig mot et dusin voktere, med et par piler i ryggen. «Tormund, It’s over. Let it end». Sier Jon rolig. Så skyter han en armbrøst–pil inn i siden hans, og beordrer vokterne til å «Put him in chains. We’ll question him later».
Så yay, Hivju henger fortsatt med i serien. «I should have thrown you from the top of the Wall, boy!!» skriker Tormund rasende, mens vaktene drar ham opp trappen.
«Ay, you should have.» svarer Jon, som synes veldig synd på seg selv akkurat nå.
Episoden får i alle fall en happy slutt for Sam, som låser opp spiskammeret og gjenforenes med Gilly. «I promised you, didn’t I?». Bak døren gjemmer Janos Slynt seg, som den ynkelige lille dritten han er. Vel, Slynt gjorde i alle fall ikke noe dumt, som å voldta Gilly og deretter slå ihjel Sam.
Noe George R.R. Martin absolutt hadde vært troendes til å finne på.
Så en liten lettelse at alt gikk bra for dem, i det minste. Sam anser hele natten som en stor seier, men Jon er ikke like optimistisk: «Great victory? Mance were testing our defenses. He almost made it through. And he has more giants, he has more mammoths. He has a thousand times as many men». Minst.
Angrepene vil fortsette neste natt. «Maybe we can hold them off a day or two, but we’ll never beat them». Jon har blitt skikkelig nihilistisk etter å ha mistet Ygritte, så han har bestemt seg for å spasere rett ut til wildlingene, for å finne Mance Rayder.
Trolig et selvmordsoppdrag, og Sam påpeker at: «They won’t just kill you. They’ll boil you, they’ll flail you, they’ll make it last days!». Jon er enig i at det er en dritt plan, men det er den eneste planen de har.
Så Jon går ut alene, og på veien ser han at de fem Nattvokterne klarte å kverke den rasende kjempen – selv om de alle mistet livet i kampen. Kompisen Grenn (Mark Stanley) inkludert.
Forresten en god ide å brenne likene, sånn at de ikke gjenoppstår som White Walkers. Jon gir sverdet sitt til Sam, og går ut av porten. Kanskje han burde sove på dette noen timer først? Enten det, eller å låse seg inn på rommet sitt mens han hører på The Smiths og skriver poesi om den uendelige håpløsheten, hjertesorg og hvor dum verden er.
Nei, han begir seg ut for å finne Mance… og så er episoden over. Wow. Jeg antar at klimakset først kommer neste uke
Dette er trolig den mest visuelt ambisiøse episoden i hele serien, iscenesatt med noen veldig intrikate kamerakjøringer, komplisert koreografi og en masse spesialeffekter. Så selv om Castle Black og Jon Snows historie ikke kan sies å være den mest fascinerende i «Game of Thrones» vil dette allikevel gjenstå som en av seriens sterkeste episoder.
Den har produksjonsverdier som er på linje med en kinofilm, og det er påfallende hvor vanvittig mye kulere dette er enn kostbare «Pompeii» – der Kit Harrington også spilte hovedrollen. Til tross all fightingen var dette nesten like mye en episode om kjærlighet. Et tema som gikk igjen i samtalen mellom Jon og Sam, Sam og Maester Aemon og selv blant wildlingene.
Jeg tror vi lar Tormunds anekdote om binne-bolling forbigå i stillhet.
Sam ble endelig gjenforent med Gilly, mens Jon Snow og Ygritte fikk noen sekunder sammen før hun døde i armene hans. Hvis noen fortjener å bli kalt episodens store helt, må det være Samwell Tarly.
Jeg har gjøglet mye med Sams udugelighet i tidligere recapper, men i denne episoden var han en beundringsverdig, nobel skikkelse – og John Bradley var helt glimrende her. Men trist at Ygritte forsvant ut av serien, da.
Neste uke blir det sesongfinale, så resten av gjengen burde være tilbake da. Det samme er vi. I mellomtiden: skrik ut i kommentarfeltet, kompis!
STERKESTE ØYEBLIKK: Det var en masse action-høydepunkter her, men Ygritte som døde i armene på Jon Snow var temmelig hjerteskjærende. Ok, så kanskje jeg har et bløtt hjerte, da.
BESTE REPLIKK: Maester Aemon: «We could spend all night trading tales of lost loves, nothing makes the past a sweeter place to visit than the prospect of imminent death».
Jon Snows «There’s giants riding woolly mammoths down there!», var også festlig.
KRISTOFER HIVJU-WATCH: Mer Kristofer Hivju enn du kan riste en pinne mot, eller hvordan nå det utrykket er. Mye action med vår mann Hivju, som var en skikkelig badass – og dessuten den eneste på wildlingenes A-lag som overlevde angrepet på Castle Black. Synd han ikke fikk fullført historien om bjørnen.
FERSKE FOLK: Et par kjemper og rundt 99.976 wildlinger, men ingen som vi ble særlig godt kjent med.
R.I.P: Jeg mistet for å være ærlig tellingen over hvor mange som ble drept i løpet av episoden, men la oss si at minst et syttitall mennesker strøk med i kampen, sammen med to kjemper og muligens en mammut. Pyp fikk en pil i halsen, Thenn-lederen Styr en hammer i hodet, Grenn ble drept av kjempen og Ygritte fikk en pil rett i brystet. Jeg beklager på det sterkeste all misbruk av åttitallsbandet Cutting Crew i ukens recap.
MISSING IN ACTION: Vel, alle som ikke befant seg ved Muren, egentlig. Samt Mance Rayder, da.
SEX: Sam får endelig gitt Gilly et skikkelig kyss, men ellers er det ikke tid til snusk denne gangen.
GØRR: Struper kuttes, øyne stikkes ut, hoder kappes av og denges inn med hammer. Jon Snow burde ha knekt nesen og flere tenner etter å ha blitt slått ned i en ambolt med fjeset først.
FORHOLDSVIS FUN FACTS: «Game of Thrones» er nå offisielt den mest sette serien i HBOs historie, noe som er ekstra imponerende med tanke på hvor mange som trolig laster ned episodene ulovlig. I følge en offisiell undersøkelse Filter har gjort ses serien nå av 374 millioner mennesker hver uke, bare i Norge. Mer eller mindre.
Jo, Tormund skryter faktisk av å ha bollet en bjørn. Etter litt pusling på nettet fant jeg historien i sin helhet her, sammen med noen fornøyelige konspirasjonsteorier.
Regissør Neil Marshall gjorde et lite gjestespill i episoden.
Marshall digger drager, også.
Hvis du i motsetning til meg får igjen på skatten, kan du betale George R.R. Martin for å drepe deg i en kommende «Game of Thrones»-bok.
Ukens «inside the episode»:
En rask «making of»:
Noen visdomsord fra George R.R. Martin:
KARAKTER: 9 av 10 piler i hjertet.
