«Game of Thrones» s04e08: FATALITY!

De fleste fikk forhåpentligvis med seg at amerikanerne hadde frihelg i forbindelse med «Memorial Day»-feiringen forige uke, så skjenk gjerne en tanke til de tapre soldatene som ofret sine liv for å forsikre at USA har en kjedelig TV-helg full av repriser.

Det ble dermed heller ikke noen «Game of Thrones»–recap sist uke, men Martin Bergersen kompenserte så til de grader med en grundig recap av «The Dog Who Saved Christmas».

Spoiler: hunden reddet julen, og i denne episoden av «Game of Thrones» prøver The Viper å redde livet til Tyrion Lannister.

Pow, elegant overgang. Seguekongen. Blir en del spoilers her, også. Bare så det er sagt.

Ukens episode har av åpenbare årsaker tittelen «The Mountain and the Viper», men en alternativ tittel kunne ha vært «The Pillar and The Stones», eller eventuelt «The Grapes and The Watermelon».

Alt er fest og moro i Mole’s Town-baren, der en barka prostituert underholder kumpanene sine ved å rape «The Bear and the Maiden Fair».

En så forfinet, sofistikert lady må man sikkert betale ekstra for. Ikke like mye fest og moro for Gilly (Hannah Murray), som sliter, strever og vasker klær – mens hun unnskylder at babyens gråt distraherer skjønnhetssøvnen til… «gledespikene».

La oss bare kalle dem det.

Gilly er ikke den skarpeste gaffelen i skuffen, men hun kjenner igjen signalplystringen til The Wildlings når hun hører det – og hun hører det akkurat nå. Der er Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) og Ygritte (Rose Leslie), som slakter det som slaktes kan.

Bortsett fra Gilly og babyen hennes, som Ygritte lar leve – mens blodet sildrer fra taket.

CASTLE BLACK

Ygritte er fortsatt en godjente på bunnen, og Jon Snow (Kit Harington) vil muligens verdsette hennes barmhjertighet mot Gilly – men som vanlig vet han ingenting.

Tilbake i Castle Black har sørgelige Sam (John Bradley) tårer i øynene, siden han heller ikke vet at Gilly fortsatt er i live. Men han vet i alle fall at wildlingene har gått til angrep, i likhet med resten av Nattevokterne.

Sam får litt trøst av Eddison (Ben Crampton): «She survived Craster, and he was the worst shit I’ve ever met. She survived the long march to The Wall, she survived the White Walker, for foocks sake! She might have got out».

Nå som wildlingene har angrepet Mole’s Town er neste stopp på turneen deres Muren. Drøyt hundre tusen ville wildlings mot hundre og to nattvoktere høres ut som dårlige odds – la gå at vi ikke har sett mer enn et dusin wildlinger sammen på et sted denne sesongen.

Og hvor er Mance the Pants?

HOUSE TARGARYEN

Grey Worm (Jacob Anderson) og Unsullied-soldatene har badedag.

Bare for å øke deres konstante tilstand av seksuell frustrasjon enda noen hakk bader en gruppe nakne tjenestepiker like i nærheten mens de vasker klær.

En av dem er tolken Missandei (Nathalie Emmanuel), og Grey Worm lar blikket hvile på den velformede, nakne kroppen hennes. Selv om han ikke har utstyret, har han fortsatt begjæret i behold.

Missandei blir en smule brydd, og forteller senere om denne episoden til «Khaleesi» Daenerys Targaryen (Emilia Clarke). Hun er overbevist om at ingen av The Unsullied er interessert i hva pikene har under klærne, men Missandei er uenig: «He was interested».

Dany stiller seg det samme spørsmålet vi også har lurt litt på: når The Unsullied ble kastrert, skar slavehandlerne bort rubb og rake, baller og stake? Eller «the pillar and the stones», som Dany foretrekker å formulere det. Det lurer også Missandei på.

Vel, bare en måte å finne ut.

Senere kommer Grey Worm for å be om unnskyldning for å ha skremt henne, men Missandei er glad for at han så henne naken – og det er han også. Så da er det klaret opp.

Grey Worm er også glad for at han ble kastrert, for ellers ville han ikke ha møtt Missandei, som han åpenbart har varme følelser for. Begynnelsen på en tragisk romanse, dette? Eller kanskje Jon Snow kan lære Grey Worm noen triks med tungen?

Litt senere er Unsullied–soldatene travelt opptatt med å dra ned de avdøde slavehandlerne fra korsene. Først brukte de en lang dag i solsteiken på å spikre dem opp, og nå må de fader med ta dem ned igjen. De som akkurat har badet, og all ting.

Ser Barristan Selmy (Ian McElhinney) får et viktig brev levert med bud, som avslører at Jorah Mormont (Iain Glen) i sin tid ble benådet av salige kong Robert, og spionerte på Dany for Varys.

Selmy ville gi ham den dårlige nyheten mann til mann, før han sladrer til dragemoren. Jorah får i det minste sjansen til å forklare seg, men det hjelper lite å skylde på at alt dette er et komplott iscenesatt av Tywin Lannister.

Uansett hvor my det stemmer. Jorah sendte informasjon til Varys i lang tid, og da betyr det liten rolle at han har vært hennes mest trofaste, lojale støttespiller i lang tid.

Dany er mer enn litt pissed, særlig etter at Jorah legger til «I have loved you». Så hun bannlyser ham:

«Any other man and I would have him executed, but you… I do not want you in my city, dead or alive. Go back to your masters in King’s Landing. Collect your pardon, if you can. Don’t ever presume to touch me again, or speak my name! You have until dusk to collect your things, and leave this city. If you’re found in Meereen past break of day, I’ll have your head thrown into Slaver’s Bay!».

Så alt i alt tok hun alt dette temmelig bra. Nok en vond leksjon om maktens utforinger for Dany, mens hennes nærmeste rådgiver slukøret rir ut av Meereen.

House Bolton

Ramsay Snow (Iwan Rehon) har samlet sammen en masse soldater, og de har samlet seg et stykke unna Moat Cailin.

Ramsey er opptatt av familieseglet til House Greyjoy, som forestiller sjøuhyret Kraken: «Kraken. Strong, as long as they are in the sea. When you take them out of the water, no bones. They collapse under their proud weight, and slump into a heap of nothing. You’d think they know that. Unfortunately they’re not very bright».

Theon Greyjoy (Alfie Allen) er kledd ut som en stolt lord, men forsikrer Ramsay at han for evig og alltid vil være hans trofaste slave Reek. Theon skal infiltrere Moat Cailin, med en hvit fane. Tilstandene er temmelig ille inne i fortet: med døde hester, sårede og syke soldater.

Theon blir ført til kaptein Ralf Kenning (Grahame Fox), og introduserer seg som hans prins. Tatt til fange av Lord Bolton, og sendt for å snakke fornuft med sin «fellow ironborn», og anmode ham om å forlate fortet i fred.

«Do this, and he will be just and fair, as he has been with me». Ha ha, morsomt. Kaptein Kenning spytter sykdomsblod rett i trynet på Theon, noe det er nærliggende å ta som et «nei takk».

Kenning hevder at «Only a whipped dog would speak this way, or a Woman. Are you a woman, boy?». Theon har vanskeligheter med å holde fasaden oppe, og mumler noe om «you don’t know… I’m Reek». Men innen Kenning fersker at noe er galt, får han en øks rett i skallen.

Viser seg at soldatene er mindre klare for kamp, og mer enn gjerne overgir seg. Soldaten som kakket i hjel Kenning er Adrack Humble, og Theon forsikrer ham om at soldatene vil kunne dra rett hjem så fort de heiser det hvite flagget og åpner portene.

Klipp til den samme Adrack, som nå er flådd, mutilert og spiddet, mens resten av soldatene er slaktet ned. Dette med å flå fiender er jo en Bolton-tradisjon, og som Ramsay understreker «Traditions are important. Where are we without our history, eh?».

Vel, da står du igjen med et betydelig mindre antall hjemmelagde lampeskjermer, tipper jeg. Theon fikset jobben som dobbeltagent, og beviste en gang for alle at han er et ødelagt vrak som aldri vil bli hel igjen.

Ramsalte Ramsay kan gi pappa Roose Bolton (Michael McElhatton) den gode nyheten om at Moat Cailin er beleiret. Roose er minimalt bekymret over at Locke ikke har gitt lyd fra seg, noe som mest skyldes at Locke ble drept for et par episoder siden.

Ingen fare, Stark–ungene er sikkert døde. Ingenting å stresse med. Roose er i ferd med å kuppe kontrollen over hele Nord, som er større enn alle de andre kongedømmene til sammen. La gå at mesteparten av landområdet består av øde sletter med dårlig klima, sterk vind og spredt snø.

Ramsay ser ut til å fryse skikkelig, men blir varmet opp av en presang for pappa, som takk for den gode hjelpen.

Fra nå av heter han ikke lengre Ramsay Snow: «From this day until your last day, you are Ramsay Bolton. Son of Roose Bolton, Warden of the North». Akkurat hva bastarden Ramsay ønsket seg: å bli anerkjent som sin fars sønn.

Ville nesten ha vært et rørende øyeblikk, hvis det ikke var for at Ramsay er en sprøyte gal psykopat som er troende til å gjøre veldig onde ting med badebukseområdet ditt så fort sjansen byr seg.

Fra nå av kommer Ramsey sikkert til å bli mye lettere å ha med å gjøre, og et mye bedre menneske. Ha ha. Veldig han blir, da. Det siste vi hører Ramsay si er «Come Reek, I’ll be needing a bath».

Isj. Noen visuelt imponerende øyeblikk i denne sekvensen, selv om skuespillerne ser ut til å fryse vettet av seg.

HOUSE BAELISH

Da vi sist så Petyr «Littlefinger» Baelish (Aidan Gilen) dyttet han den plagsomme kona Lysa Arryn rett ut av Månedøren, og jeg har unektelig vært nysgjerrig på hvordan han vil slippe unna med det.

Vel, han satser på den mest åpenbare løsningen: å hevde at hele greia var et tragisk selvmord. Et tribunal har nå innkalt Lillefinger til avhør, under ledelse av lord Yohn Royce (Rupert Vansittart), Anya Waynwood (Paola Dionisotti) og Vance Cobray (Richard Doubleday). Lillefinger skrur på sjarmen.

«The beauty of The Veil is only matched by the nobility of its great families. Lady Arryn often told me that you are a rock, lord Royce». Han lar seg ikke smigre av den sleske spradbassen: «She told me nothing about you, Baelish. But I didn’t need to hear from her: money lender, whoremonger. You’ve been licking Tywin Lannisters boots so long it’s a wonder your tongue is not black!».

Anya Waynwood er heller ikke overbevist av Lillefingers forklaring: «She was an odd fish, everybody knew that. But suicide? She adored that boy of hers, I don’t see her abandoning him. Not by choice».

Du forlater ikke et englebarn som har fått brystmelk hele livet, liksom. Og det virker jo litt mistenksomt at hun døde så kort tid etter at Baelish ankom The Veil, og deretter giftet seg med henne.

Granskningskommisjonen er veldig interessert i å høre hva det eneste øyenvitnet har å si. Ja, stakkars Sansa (Sophie Turner), selvfølgelig. Så fort hun sier: «Sorry, Lord Baelish, I have to tell the truth.» aner vi at Sansa allerede har lært noen viktige leksjoner av Lillefinger.

Hun tilstår at hennes egentlige navn er Sansa Stark, og at Lillefinger er full av løgn. For sannheten er at hun har vært en fange i King’s Landing, torturert, banket, ydmyket, tynt og tvangsgiftet bort. Hennes eneste venn er Lillefinger, som reddet henne.

Sansa forteller en historie som er i nærheten av sannheten, med gråtkvalt stemme. Hennes versjon av hendelsene er at tante Lysa prøvde å drepe henne i et sjalusianfall, og deretter hoppet ut Månedøren i fortvilelse. En så bra skuespillerprestasjon at Lillefinger redder skinnet med et fornøyd, lite smil.

Han får dessuten en offisiell unnskyldning fra lord Royce, som beklager den røffe behandlingen. Ikke bare det, Lillefinger klarer å overtale tribunalet til å kjempe aktivt mot Lannister–huset, og samtidig få jaget den brysomme lille dritten Robin ut av huset.

«Time for Robin to leave the nest». Fitteskjegg har fått seg et nytt ungkarsrede!

Litt senere får Sansa besøk av Lillefinger, som vil vise sin takknemlighet for at Sansa reddet skinnet hans – og han vil vite hvorfor. Sansa prøver å vise at hun har lært litt av ham: «They would have executed you. What would they have done with me?». Flink pike.

«Better to gamble on the man you know, than the strangers you don’t. And you think you know me?». Vel, hun vet hva Lillefinger vil ha, og det han vil ha er henne. Sansa vet også at dette gir henne litt makt over ham, og det er åpenbart noe hun akter å utnytte til sin egen fordel. Så Sansa har plukket opp noen triks på veien, og er for første gang en «player» som er bevisst sine omgivelser.

HOUSE STARK

Arya Stark (Maisie Williams) ramser opp alle de tingene som gjør henne skikkelig lykkelig: «Killing Polliver, killing Rorge…» Tja, that’s mer eller mindre it, egentlig.

Hun er litt molefonken over at Joffrey er død, siden hun ikke drepte ham selv – og ikke engang fikk sjansen til å se ham dø. Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann) er enig i at det er noe spesielt med å se blikket til noen som vet at de er i ferd med å dø: «The little shit deserved to die, but poison… poison’s a woman’s weapon. Men kill with steel».

The Hound er fortsatt litt plaget av bittskaden, selv om han avviser det som et loppebitt. Jeg håper virkelig det ikke er infisert, bikkja er alt for cool til å dø av en lusen infeksjon.

De har uansett kommet frem til The Eyrie, noe som betyr at Arya endelig har en sjanse til å bli gjenforent med storesøsteren sin. Også en kul detalj at The Hound ikke lengre introduserer Arya som fangen sin, men som «my travel companion».

De har bondet litt, og blitt kompiser. Litt dumt at de ankommer The Eyrie tre dager etter at Lady Arryn fløy ut av Månevinduet, noe som får Arya til å bryte ut i hysterisk latter. Første gangen vi har sett henne le skikkelig siden første sesong, tror jeg.

Innenfor sender Lillefinger stesønnen Robin (Lino Facioli) ut på eventyr, med bagasjen full av brystmelk-erstatning. Brikkene begynner virkelig å falle på plass for Lillefinger, som sender lystige blikk mot Sansa. Og hun er åpenbart klar for å utnytte denne makten for alt den er verdt, med en veldig elegant fjærkjole. Go Sansa!

HOUSE LANNISTER

Så er det dags for tungvektskamp. Tyrion (Peter Dinklage) forbereder seg på dagens «Trial by combat», ved å drikke vin smuglet inn i cellen av broderen Jaime (Nikolaj Coster-Waldau). Tyrion er nervøs, og ikke overbevist om at The Red Viper vil kunne få has på The Mountain. Skulle Tyrion tape er straffen for «nepoticide» (altså drap på nevø) halshugging, så det kunne ha vært verre.

Tyrion forteller om fetteren Orson Lannister som ble bløt i hjernen etter at jordmoren mistet ham på hodet – og deretter viet livet til å knuse biller med en stein i hagen. En metafor på hvordan George R.R. Martin dreper figurene sine? Kanskje en liknelse som beskriver livet i Westeros, eller muligens bare en sjanse til å la Peter Dinklage og Nikolaj Coster-Waldau leke mongo.

Jeg skulle gjerne ha sett en GIF av dette magiske øyeblikket, men fant dessverre ingen i tide til deadline. (Men det gjorde jeg! -Lasse)

Tyrion fant aldri ut hvorfor Orson var så glad i å knuse biller, men ble besatt av å finne svaret. Han forteller dette i en lang, blomstrende monolog fylt av eksistensiell angst og forundring livets meningsløshet.

Mer enn noe annet understreker alt dette at Tyrion egentlig er en godhjertet, sensitiv sjel som (bokstavelig talt) ikke engang kan skade et insekt. Muligens for følsom for Westeros, noe som også reflekteres i de triste øynene til Jaime. En fin scene, men så ringer klokkene. Tiden er inne. Fighten skal begynne.

Hele eliten i King’s Landing er til stede for å se denne tittelkampen, deriblant Cersei (Lena Headey) og Tywin (Charles Dance), som selvsagt har sin egen losje. Oberyn «The Red Viper» Martell (Pedro Pascal) har på seg en lett rustning, drikker vin og er overbevist om at«Today is not the day I die». Mye selvtillit og hvilepuls.

Hans kjære Ellaria Sand (Indira Varma) er sjokkert over å se hvor diger Gregor «The Mountain» Clegane (Hafpor Julius Björnsson) er. «You’re going to fight that?!». Oberyn retter henne: «I’m going to kill that».

Ganske artig at den gamle knarken Pycelles (Julian Glover) langdryge åpningstale blir avbrutt av Tywin, som utålmodig vifter med hånden for å få i gang trompetene.

The Viper imponerer med akrobatisk våpenføring, og introduserer seg høflig til The Mountain: «I am the brother of Elia Martell. And you know why I’ve come all the way to this stinking shit pile of a city? For you. I’m going to hear you confess, before you die. You raped my sister, you murdered her, you killed her children. Say it now, and we can make this quick».

Der The Mountain er tung, diger og rå styrke, er The Viper spretten, kjapp og hugger som en … vel, giftslange.

En jevn kamp, men The Viper får inn et skikkelig stikk med spydet sitt. The Mountain er skadet. 1 – 0. The Viper kutter av ham akillessenen. 2 – 0. Og han avslutter runden med et spyd rett i magen. 3 – 0, nesten knockout. Men The Viper er ikke fornøyd. Han forlanger en tilståelse, sammen med navnet på mannen som beordret drapet på søsteren.

Og i et ubevoktet øyeblikk tar The Mountain overtaket: hans slår ut tennene på The Viper… milde Kristus… stikker ut øynene hans med tomlene som om de var druer – og knuser hele hodet hans som en overmoden vannmelon før han selv kollapser av skadene. Fatality!

Vanvittig brutalt. Så 3 – 3 og uavgjort? Dessverre ikke.

The Mountain blir kåret som seierherre, selv om han selv ser temmelig død ut for meg.

Cersei er strålende fornøyd, og det hånlige lille fliret hennes er mektig irriterende. Fliret blir bare bredere etter at Tywin annonserer at «The Gods have made their will known. Tyrion Lannister, in the name of King Tommen of the House Baratheon, first of his name, you are hereby sentenced to death!».

Wow, Tyrion er royally fucked! Trist å måtte vinke farvel med The Viper på et så tidlig tidspunkt, han var en kul figur. Men fyren levde i alle fall livet til fulle, og hver dag som hans siste.

Siden neste episode blir sesongens niende er det nærliggende å tippe at det kommer til å skje store saker neste uke. Trolig noen episke kampscener, siden episoden er regissert av vår mann Neil Marshall («The Descent», «Centurion»), som sto bak slaget ved Blackwater Bay.

Det skal godt gjøres å overgå ukens voldsomheter, eller de tidligere episodenes dødsfall. Så jeg håper virkelig ikke at det betyr at Tyrions dager er talte. Vi snakkes uansett neste uke, og ses i fakkeltoget!

STERKESTE ØYEBLIKK: Kampen mellom The Viper og The Mountain er et åpenbart høydepunkt!

BESTE REPLIKK: Tyrion summerer opp hele sirkuset: «Trial by combat. Deciding a man’s guilt or innocence in the eyes of the Gods, by having two other men hack each other to pieces. Tells you something about the Gods».

KRISTOFER HIVJU-WATCH: Litt Hivju ble det, helt i starten av episoden. Han er trolig tilbake igjen neste uke, under Wildling-angrepet på Muren.

FERSKE FOLK: Kaptein Ralf Kenning (Grahame Fox), som forsvinner like fort som han dukket opp. Lord Yohn Royce (Rupert Vansittart), Anya Waynwood (Paola Dionisotti) og Vance Cobray (Richard Doubleday) er fortsatt i live, og klare for å bli manipulert mer av Lillefinger.

R.I.P: Mesteparten av befolkningen i Mole’s Town, alle soldatene i Moat Cailin, The Mountain og The Viper.

MISSING IN ACTION: Bran, Jojen, Meera og Hodor sliter med å se skogen for bare trær. Brienne og Podrick burde ankomme The Eyrie i tide til neste episode mens Arya fortsatt ler hysterisk og The Hound gråter sårt. Stannis Baratheon (Stephen Dillane) har tatt med seg hele familien på båttur til King’s Landing, sammen med heksa Melisandre og Davos Seaworth. Shae har fått sitt eget reality-show: «The Hos of Westeros».

SEX: Noen toppløse (og generelt løse) kvinner i baren i Mole’s Town. Nakne piker bader i Meereen, og vi får fornøyelsen av å se tolkenMissandei som gudene skapte henne.

GØRR: Det går hardt ut over de fastboende i Mole’s Town, som blir slaktet, spiddet, knivstukket, strupekuttet og sverdet i hjel. Kaptein Kenner får en øks rett i skolten. En av soldatene i Moat Cailin blir flådd, spiddet og mister venstre øye. Usikkert i hvilken rekkefølge. Omtrent samme skjebne venter alle de andre soldatene på Moat Cailin, selv om vi bare ser slagmarken etterpå. The Mountain blir kvestet og stukket med spyd, mens The Viper får tennene slått ut, øynene stukket ut og hodet knust som en vannmelon.

FORHOLDSVIS FUN FACTS:

Jeg håper virkelig at alle fikk med seg Seth Rogen og Snoop Dogs skakk skeve recap av forrige episode. «Don’t fuck with the Game of Thrones, that’s my shit»: