Les også:
Episode 1: Ti måneder, tre blås i hornet…
Episode 2: Treøyde ravner og en trone full av kuker
Episode 3: Hva er lyden av én hånd som klapper?
Episode 4: Alle elsker lukten av dragenapalm om morgenen!
Episode 5: Brenn (eller eventuelt gift bort) dem alle!
Episode 6: Sodomitter, sverdslukere og ender plassert på rekke og rad
Episode 7: Brum brum, bitch!
Episode 8: Et deprimerende drømmebryllup, to hoder i en sekk og tre blodigler i ilden
For dere som har dårlig tid i dag, her er ukens lynoppsummering av «Game of Thrones». Hodor hodor hodor, hodor. Hodor. Hodor hodor hodor hodor hodor hodor, hodor hodor. Hodor! Hodor, hodor – hodor hodor hodor! Hilsen Hodor.
Vi har allerede hørt rykter om at det vil skje forferdelige greier i denne sesongen, og nå skjer det mye vondt på en gang. I tradisjonen tro gir sesongens nest siste episode oss øyeblikket alt sammen har bygget seg opp til: hele seriens (i alle fall hittil) mest tragiske, triste og sjokkerende episode.
Et sverd trenger sin slire, så det er på tide med et rødt bryllup. Vi vinker farvel til flere sentrale medlemmer av Stark-familien, og stålsetter oss for skikkelig rystende saker. Men først må vi igjennom en del greier som ikke er like skjellsettende.
Kong Robb Stark (Richard Madden) spiller sitt eget, krigsstrategiske sjakkspill videre – og mamma Catelyn (Michelle Fairley) er ikke helt overbevist. Planen er fortsatt å beleire Tywin Lannisters slott Casterly Rock, sånn at Westeros høye herrer ser at han ikke er uovervinnelig. «Take his home, take his gold, take his power».
Robb innrømmer at det var et bæsj sjakktrekk å sende Theon Greyjoy for å forhandle med sin far, akkurat som Catelyn forutsa. Noen ganger har mamma rett, så Robb spør sin kjære mor om råd.
Det glimrer litt i øynene på Catelyn da hun hører dette, en liten revansj for all dritten hun har måttet spise denne sesongen. Mammas råd? «Show them how it feels to lose what they love!».
Hun lar hatet ta overhånden, og litt senere i sendingen får vi se hva konsekvensene av det blir.
Ulvebanneren svaier stolt i vinden, og Robb Stark ønskes velkommen til bords hos den gamle grinebiteren Walder Frey (David Bradley).
Robby ber Lord Walder om tilgivelse, men knarken foretrekker at han retter unnskyldningen rett til de forsmådde døtrene/barnebarna hans. «One of them was supposed to be queen, now none of them are».
Etter alt snakket om hvor lite attraktive disse jentene er, viser det seg at der er… et dusin med helt alminnelige jenter. Rundt halvparten av dem sjelløse rødtopper, deriblant et androgynt tvillingpar («you could have had either, or could have had both for all I care!»). Yngstedatteren har «ikke blødd ennå», så hun er langt under den seksuelle lavalderen (ellers som Gary Glitter ville ha kalt henne: i eldste laget) – og en av dem likner litt på en ung Ruby Wax.
Kunne tross alt ha vært mye verre. Selv Walder har problemer med å holde rede på navnene til dem alle. Han sliter veldig med å huske hva i helvete det ene barnebarnet heter: Wurtha, Wolra, Waldina, Vulva…?.
Ganske skøyalt, siden hun til slutt sier «I’m Merry». Robb gir dem alle en veltalende, godt innøvd og blomstrende unnskyldning, mens Walder nikker utålmodig på hodet før han klapper jentene ut.
Deretter ber han om å få se litt nærmere på skjønnheten kong Robb isteden valgte som sin dronning, mens han slikker reptilsk på leppene.
Etter en rask kikk på dronning Talisa Stark (Oona Chaplin) skrur Walder opp sarkasme–meteret sitt enda noen hakk:
«Love. That’s what the Stark of Winterfell call it, eh? Heh, very honorable. I call it a pretty face. Mmm, very pretty. Prettier than this lot, that’s for sure. Very shapely, as well. I bet when you take that dress off everything stays right where it is. Don’t drop an inch! Your king says he betrayed me for love. I say he betrayed me for firm tits and a tight fit!».
Før Robb mister besinnelsen legger Walder lurt til «And I can respect that! When I was your age I’d have broken fifty oaths to get into that, without a second thought». Så I tilgivelsens ånd setter den slibrige knarken en strek over gammel bitterhet, og starter festivitetene. «The wine will flow red, and the music will play loud – and we’ll put this mess behind us!»
Så på tide med bryllupsfest, da. Nice day for a red wedding.
I mellomtiden står «Khaleesi» Daenerys Targaryen (Emilia Clarke) balleløse soldater oppstilt som små tinnsoldater på et fjell, noe som må være temmelig kjedelig i lengden. Men ikke like kjedelig som å mangle baller.
Den langhårede sjarmøren Daario Naharis (Ed Skrein) flørter vilt med Dany, mens han rådgiver henne om den beste måten å beleire den gule byen Yunkai. Han passer også på å understreke at han ikke liker å ligge med prostituerte, for «a man cannot make love to property». For en playa!
Jorah Mormont (Iain Glen) mistenker at Daario leder dem rett inn i en felle, og casher inn hele honoraret fra Yunkais slavehandlere – siden han allerede har kuttet hodet av partnerne sine. Snakk om «low overhead». Ha ha.
Daario mener at bare uhederlig mennesker er skeptiske mot et så ærlig fjes som hans. Jeg liker heller ikke trynet på denne forfengelige puddelrockeren, men vi får nå se.
Unsullied–lederen Grey Worm (Jacob Anderson) stoler i alle fall på Daario, så operasjonen får grønt lys av Dany.
Vi får ikke svaret på om Samwell (John Bradley) vagget tilbake for å plukke opp Dragonglass-dolken han etterlot i slutten av forrige episode – men kjenner vi ham rett, neppe. Han har forhåpentligvis ryggsekken full av disse dolkene, med mindre han kastet dem i en bekk for å gjøre plass til noen fine kongler.
Sam ser uansett til å allerede ha glemt hva som skjedde i forrige episode, og er travelt opptatt med å gi Gilly (Hannah Murray) en innføring i historikken til Castle Black. Selv om hun ikke aner hva «historikk», «Castle» eller «Black» er for noe.
Hun er naturligvis analfabet, og ser virkelig fortumlet ut over at Sam har lært alt dette ved å tyde tegn på ark.
Eller «lese bok» som de intellektuelle sier. Gilly er overbevist om at Sam er «en slags trollmann», siden han kan tyde informasjon på denne måten.
Mens de fleste ville tenkt «Jeez, dette stakkars incestofferet er mentalt utviklingshemmet!» – smiler Sam stolt, veldig kry over å for aller første gangen i livet ha imponert et medlem av det motsatte kjønn. Som om leseferdighetene hans ikke er imponerende nok har de dessuten kommet frem til «The Wall» – og det er jo et mektig syn i seg selv.
En temmelig poengløs scene, egentlig.
Arya Stark (Maisie Williams) ser fortsatt ut som en deprimert buktaledukke, der hun sitter foran på hesten til Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann).
The Hound er i full ferd med i knive i hjel en forsvarsløs svinerøkter som er på vei til bryllupet i «The Twins» – men Arya prøver å stoppe bikkja. Først ved å angripe manndommen hans: «You’re so dangerous, aren’t you? saying scary things to little girls, killing little boys and old people. A real hard man, you are!».
Ja, hun er spydig. Og hun slenger inn en replikk om at hun kjenner en ekte proffmorder – noe som forhåpentligvis betyr at vi kommer til å få et gjensyn med favoritten Jaqen H’ghar.
Jeg tror vi alle vet at «Game of Thrones» ikke legger inn tilsynelatende meningsløse scener uten at de får en stor betydning noen episoder senere. Så ja, jeg tipper at Jaqen dukker opp i neste sesong, med sitt nye fjes. Med «tipper» i kursiv og strek under.
Arya har større hell når hun appellerer til The Hounds bløte hjerte, så griserøkteren får leve. The Hounds advarsel om at Arya er «very kind. Some day it will get you killed» føles litt illevarslende, helt til Arya klubber griserøkteren så hardt i skallen at han garantert får en hjerneblødning.
Ikke så snill og uskyldig, allikevel.
Benløse Bran Stark (Isaac Hempstead Wright) og gjengen nærmer seg nordsiden av The Wall. Etter litt drittslenging om «The Wildlings» (barn på den «riktige» siden av muren blir angivelig fortalt at wildlingene drikker barneblod) avbryter Jojen Reed (Thomas Brody-Sangster) dem alle: «There’s a storm coming».
Han mener naturligvis den metaforiske stormen, som snart kommer til å angripe Stark-familien, og ryste hele Westeros til sine grunnvolder … øh, tordenskrall? Never mind, han snakker bare om værmeldingen.
De er bare et lite stykke unna Jon Snow (Kit Harington), Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) og hans ville wildlings – som er på vei fra The Wall.
Wargen Orell (Mackenzie Crook) har fått øye på en gammel mann med flere hester, som i følge Jon jobber med hesteavl for Nattvokterne. Den narkomane wargen foreslår at de dreper den gamle gubben og stjeler gullet hans – mens Jon påpeker at Nattevokterne jager mordere med langt større styrke enn de jager hestetyver.
Noe som høres helt ok–doke ut for Tormund, siden hans mål er å drepe flest mulig Nattevoktere.
Langt flere Wildlings kom seg over muren enn jeg trodde, for nå er det en hel horde av dem – som stormer over gjordet for å drepe gubben. Litt diskret sabotasje fra Rob, med hjelp fra kjæresten Ygritte (Rose Leslie) forsikrer at gamlingen klarer å stikke av til hest.
Jeg lurer på hvor lenge de klarer å holde dette dobbeltspillet gående.
Arya Stark er nå bare noen steinkast unna «The Twins», og The Hound koser seg skikkelig med å slafse i seg svineknoker. «The best part of the animal!».
Æsj. Ja, de har selvsagt stjålet kjerra til den stakkars hjerneskadde griserøkteren.
The Hound er skarpere enn han gir inntrykk av, og har for lengst fersket at fryktløse lille Arya er livredd. «You’re almost there. And you’re afraid you won’t make it. The closer you get, the worse the fear get. No point in trying to hide behind that face. I know fear when I see it. Seen it a lot».
Stemmer nok bra, men Arya høyner potten med en sannhet som svir hardere. Hun kjenner bikkjas store fobi: «I knew fear when I saw it in you. You’re afraid of fire. When Beric sword went up in flames you looked like a scared, little girl. And I know why, too. I heard what your brother did to you. Pressed your face to the fire, like you’re a nice, juicy mutton chop».
Det forklarer jo litt.
Stark-bitchen sverger iskaldt og rolig at «some day I’m gonna put a sword through your eye and out the back of your skull». The Hound ser ut til å tro på henne. Denne jenta er i overkant nådeløs til å bare være et barn.
Og Maisie Williams spiller henne fordømt bra. I mellomtiden har Bran og gjengen tatt ly fra stormen i en forlatt mølle. Den enfoldige kjempen Hodor (Kristian Nairn) liker ikke tordenværet. «Hodor. Hodor!» sier Hodor urolig. Hodor, indeed.
Bran og Jojen diskuterer hvordan de skal komme seg over muren, da de får øye på en gjeng som akkurat har kommet derfra. De muntre wildlingene, som nå har hester. Bran aner ikke at halvbroren Jon Snow er en av wildlingene, så planen er å gjemme seg musestille i den gamle møllen til de drar sin vei. Musestille, rent bortsett fra at kjempen Hodor friker totalt føkkings ut av tordenværet. «Hodor! Hodor! Hodor!!» skriker Hodor. Som en nødløsning går Bran inn i hodet til stakkars Hodor, og trykker på av-bryteren hans. Fiffig triks.
Hodor kneler fredelig, mens den narkomane Wargen utenfor lurer på hva i helvete de merkelige lydene var. Støv på hjernen, på tide med litt metadon.
Alle blir litt skremt av Brans nyoppdagede evne til å skru av hjernen til utviklingshemmede, særlig fordi det ikke normalt er noe warger kan gjøre. Eller noen andre, for den delen.
Utenfor mølla piler wildlingene ned hesten til hesteoppdretteren, og Wargen Orell prøver å presse Jon Snow til å kutte strupen på gubben. «You’re one of us now – prove it!».
Er det bare meg, eller ser Wargen stadig mer ut som Ragetti fra «Pirates of the Carribean»-filmene? En heroinpåvirket sjørøver. Jon Snow er en alt for anstendig mann til å drepe en helt forsvarsløs, gammel mann, og Ygritte fersker det kjapt – så hun skyter en pil rett i hjertet på gamlingen.
Dette gir den narkomane møkka-wargen endelig beviset for at Jon Snow som en forræder.
«He’s a crow, and he’ll always be a crow! And he has his crow wife guarding him! He’ll stab us in the back first chance he gets!» Oh, shit.
Orell er en klysete, sjalu liten slimål, men har jo samtidig hatt rett hele tiden. Tormund beordrer dem til å drepe Jon Snow, og så er kampen i gang.
Jon sverder i hjel wargen (yay!), med ordene «you were right the whole time!», mens Tormund holder Ygritte – som skriker, gråter biter og er temmelig i fra seg. I mellomtiden hjernesmelter Bran med direulvene utenfor, og den døende wargen hjernesmelter med en ørn som angriper fjeset til Jon. Så litt av et kaos.
Jon stikker av til hest med den pene fjeset sitt vansiret, og etterlater en forsmådd Ygritte i regnet sammen med Tormund og de gjenlevende wildlingene. La gå at antallet wildlings ser ut til å forandre seg litt fra scene til scene.
Jojen påpeker at Brans triks med å gå inn i det tomme hodet til Hodor er et bevis på at han har skjulte, mektige krefter. Bran bestemmer seg for å dra videre til den andre siden av muren sammen med Jojen.
Wildling-nannyen Osha (Natalia Tena) skal ta vare på lillebroren Rickon Stark (Art Parkinson), og frakte ham i retning sør. Har Bran begynt å lespe litt, forresten? Det har jeg ikke lagt merke til før nå, i alle fall. Muligens fordi han vanligvis ikke har særlig mange replikker med «shj»-lyder. Det er uansett lett å se hvorfor lille Art Parkinson vanligvis dyttes i bakgrunnen: han er ikke en særlig begavet barneskuespiller, så hans tårevåte farvel med storebroren får ikke helt den følelsesmessige dybden det burde ha. Oh, well.
Den selvsikre spradebassen Daario holder løftet sitt, og leder Jorah Mormont inn bakveien til den gule byen sammen med Unsullied-lederen Grey Worm. Et bakholdsangrep leder til en sånn passelig klønete koreografert kampscene, før enda flere soldater omringer dem.
Litt senere kommer Jorah forslått og blodig tilbake til Danys leir – men han har gode nyheter. Slavesoldatene i Yunkai kastet sine sverd og overga seg. Den gule byen er deres.
Så nok en massiv slagscene som utspilte seg off kamera av budsjetthensyn. Litt skuffende. Men langt fra like skuffende som følelsen Jorah får i mellomgulvet etter at han oppdager at Dany er mest opptatt av at spradebassen Daario kom uskadd ut av slaget.
Og det gjorde han dessverre, med Yunkais flagg som seiersgave. Hun har en greie for denne langhårede sjarmøren, åpenbart – og det stikker dypt i hjertet til Jorah. Sånn går det når du lukter tiss, kompis.
Utenfor «The Twins» feirer Robb Starks soldater med mjød og fribryting, mens inni slottet starter bryllupet. La oss se om dette tvangsbryllupet klarer å bli enda mer deprimerende enn giftemålet mellom Sansa Stark og Tyrion. Jeg tipper: jo da, uten problemer.
Onkel Edmure Tully (Tobias Menzies) er i nærheten av å brekke seg over å måtte gifte seg, helt til han oppdager at bruden er … en skjønnhet.
Edmure er totalt overrasket, og ikke så rent lite lettet. «You’re a delight to me, mylady».
Kong Robb og Lord Walder har en fornøyelig liten blikkveksling, der. Bare en av veldig mange scener denne uken som får en helt annen betydning i retrospekt.
Etterpå går bryllupsfeiringen harmonisk og lystig for seg – og Walders festsal ser forbløffende koselig og hobbit-aktig ut med litt levende lys, levende musikk og livlige gjester i festhumør. Robb Stark koser seg, onkel Edmure er åpenbart betatt av bruden sin, og Catelyn Stark virker veldig lettet.
Walder er en grisete gubbe, som i sin tale til brudeparet antyder at det lykkelige paret ikke er gift før bryllupsnatten er over. «A sword needs a sheath, and a wedding needs a bedding!»
Bruden og brudgommer blir båret ut av de oppspilte gjestene, i en seremoni som har et snev av gruppevoldtekt over seg.
Dette er, som dronning Talisa helt riktig påpeker: «a very strange custom». Hun påpeker at det er mer smakfulle måter å forsikre seg om at et ekteskap blir fullbyrdet, og klapper seg på den gravide magen.
Hun har allerede bestemt seg for hva barnet skal hete hvis det viser seg å være en gutt. Eddard, etter Robbs avdøde pappa. De virker så fryktelig forelsket i hverandre, og kommer sikkert til å ha et langt og lykkelig liv sammen.
Eller hva tror du? I samme øyeblikk oppdager mamma Catelyn at husbandet spiller Lannister-klanens favorittlåt «The Rains of Castamere», og at Lord Roose Bolton (Michael McElhatton) er ikledd brynje under finklærne. Uh-oh.
Walder reiser seg opp, og holder sin tale til kongen: «Your grace. I feel I’ve been remiss in my duties. I’ve given you meat and wine and music, but I haven’t shown you the hospitality you deserve. My king has married, and I owe my new queen a wedding gift.»
Catelyn prøver å advare sønnen, men for sent.
Dette er øyeblikket der alle veivalg Robb Stark har tatt kommer for å bite ham hardt i baken. Valget av kone, valget om å bryte løftet til Walder, valget om å henrette Lord Rickard Karstark. Valgene som plasserte blodiglen i ilden og forseglet skjebnen hans.
En soldat knivstikker plutselig Talisa sju ganger i den gravide magen, mens soldater med armbrøster popper opp fra balkongen.
Robb Stark blir skutt ned med piler, mens gjestene fra Stark–siden blir slaktet, strupekuttet og lemlestet i en massakre som er noe av det voldsomste vi har sett i hele serien. Hellige fuck!! For et fryktelig blodbad! Hinsides nådeløst!
Stakkars vaskehjelpene som må rydde opp etter dette sølet.
Omtrent samtidig ankommer Arya Stark bryllupsfeiringen sammen med The Hound. Akkurat tidsnok til å se at de sørpe fulle Stark-soldatene blir slaktet som griser utenfor – og Robbs kjære direulv Grey Wind blir pilet i hjel. Trist. Så veldig trist.
Før Arya klarer få seg selv drept blir hun kakket i hodet av The Hound, som redder henne i sikkerhet. Inne i slottet kryper en døende Robb Stark mot liket av sin allerede døde dronning Talisa – mens Lord Walder kakler hånlig: «The king in the north rises.»
Mamma Catelyn er hardt såret, men har fortsatt nok futt til å ta Walders barnebrud som gissel med kniv til strupen, og hun sverger at Stark-familien ikke vil hevne dette hvis hennes førstefødte sønn Robb får leve. Hvis ikke vil hun kutte strupen på kona hans.
Walder bare trekker likegyldig på skuldrene: «I’ll find another.» Wow.
Lord Bolton gir Robb nådestøtet med en kniv rett i hjertet, og hilsenen «the Lannisters sends their regards.»
Robb dør rett foran øynene på mamma Catelyn, som kutter strupen på Walders kone med et hjerteskjærende primalskrik – mens Walder selv nongalant drikker vin. Deretter blir strupen kuttet på Catelyn i en fontene av blod, og så er episoden over.
Milde Kristus! Sterke saker. Veldig sterke saker. Ikke mer å si, egentlig. Seriens mest rystende øyeblikk. Og for dem som holder tellingen hjemme: dette er den andre gangen en Ned Stark er blitt drept av i regi Lannister-familien.
Vi holder pusten frem til sesongfinalen neste uke (eller i alle fall i nærmere et minutt før vi ser prikker og gir opp), som garantert gir oss Lannister-familiens reaksjoner på dette blodige bryllupet. Dette kommer til å få seriøse konsekvenser for dem alle.
Terningen er kastet. The North will remember.
Reaksjonene på verdenswebben har i alle fall vært temmelig livlige, og twittersfæren er full av sindige kommentarer av typen: «WHAT THE MOTHER FUCKING SHITBALLS JUST HAPPENED IN GAME OF THRONES?! GEORGE R FUCKING R MARTIN IS A HEARTLESS BASTARDING ARSE BANDIT», «WHY THE FUCK DID I WATCH GAME OF THRONES NOW I’M CRYING LIKE A BITCH» og «NOPE I’M OUT I QUIT I’M DONE GAME OF THRONES HAS KILLED ME GOODBYE CRUEL WORLD IT WAS NICE LIVING».
STERKESTE ØYEBLIKK: De første trettifem minuttene var for å være ærlig blant de svakere denne sesongen, men det siste kvarteret vil gjenstå som de sterkeste i hele serien!
BESTE REPLIKK: «The Lannisters sends their regards». Iskaldt.
KRISTOFER HIVJU-WATCH: Ganske mye Hivju denne uken!
FERSKE FOLK: Et drøyt dusin med Lord Walder Freys potensielle bruder tropper opp, men vi får neppe sjansen til å bli særlig godt kjent med dem fremover. Hillbillykongen Lord Walder er selv tilbake for første gang siden første sesong, og han etterlater litt av et inntrykk.
R.I.P: Milde Lucifer, flere enn det er mulig å holde oversikten over. Totalt sikkert flere tusen, hvis vi inkluderer alle soldatene som blir slaktet «off camera». Vi vinker farvel til kong Robb, hans dronning Talisa (og hennes ufødte barn), mamma Catelyn og direulven Grey Wind. Triste greier. En navnløs gammel hesteoppdretter blir også pilet i hjel, men pytt.
MISSING IN ACTION: Siden så mye av fokuset er på bryllupet tar vi ikke engang en svipptur innom King’s Landing. Hele Lannister-familien er fraværende denne gangen, selv om ånden deres i sterk grad føles under feiringen. Alle i «The Brotherhood Without Banners» pønsker fortsatt på rampete ugagn i skogen. Baratheon-familien spiller Scrabble med den røde heksa, mens Davos Seaworth sturer i et hjørne og pugger «min første ABC». Ramsey Snow har gitt Theon fine øreringer laget av testikler, som han har laget selv av testiklene til Theon. Brienne blar igjennom en IKEA-katalog mens hun mentalt dekorerer drømmehjemmet hun fantaserer om å bygge sammen med Jaime Lannister (Nikolaj Coster-Waldau). Blir nok hennes jobb å sette sammen møblene, siden Jaime har litt problemer med å skru «Bajsa»-hylene med unbrakonøkkel og en hånd. Mance «Safety Dance» Rayder (Ciaran Hinds) sliter med å få med noen av kjempene på pokerlag, selv etter at han tilbyr seg å betale dem i magiske bønner og hjemmelagde nakkekrager. Littlefinger Baelish hatknuller evnukken Varys i en hjemmelaget gjørmebrytering, mens en tungpustet Loras klapper oppspilt med svette håndflater. Dragene ser «Dragonhart: A New Beginning» på Betamax i teltet til Dany, men er alle enige om at originalen er mye bedre. Om ikke annet så fordi de digger stemmen til Sean Connery.
SEX: Daario øyeboller drage-Dany så fort han får sjansen, men ellers er det ikke tid til sånt snusk denne gangen.
GØRR: Denne episoden sprenger lett skalaen for brutale blodigheter, og ender med en massakre som danker ut de fleste splatter-filmer. Red Wedding-slakten er allikevel smakfullt iscenesatt i forhold til boken, der det går enda ville for seg.
FORHOLDSVIS FUN FACTS: Undertegnede har konsekvent oversatt Stark-familiens majestetiske «Direwolves» som «direulver», men den riktige oversettelsen er faktisk «Skrekkulv». Ja, de eksisterte faktisk i pleistocen-epoken, men døde ut for over ti tusen år siden. Pling, igjen. The more you know. Et av medlemmene av husbandet under bryllupet er forresten «Coldplay»-trommisen Will Champion.
Bare en rystende, tung stillhet høres under slutteksten denne gangen. Veldig virkningsfullt, men personlig hadde jeg gjerne hørt denne låta under rollelista:
Og for å muntre oss opp litt etter all denne elendigheten, her er «Axis of Awsome»:
KARAKTER: 9 av 10 piler i ryggen på kongen i nord.
