En heltemodig bjørnetjeneste, sadistiske sexleker og flere rumpeballer enn en sauna full av fulle finner med badeballer. Prøv å si det ti ganger etter hverandre. Og om ikke noe av dette ringer en bjelle for deg, foreslår jeg at du ser episode sju, «The Bear and the Maiden Fair», før du leser videre.

Hvis du synes det var i overkant mange nakne bakpartier i episode fem, får du i alle fall enda flere denne gangen. «A Song of Ass and Fire», indeed. Et av de store temaene denne gangen er konsekvensene av kjærlighet og seksuell erfaring. Veldig mye sex denne gangen, faktisk. I det ene øyeblikket kan sånt snusk lede til en ny arveprins, i det neste til kastrering med sløv sløyekniv.

Episoden fortsetter en ukes tid etter at den forrige sluttet, med Jon Snow (Kit Harington) tilbake på den rette siden av muren (eller eventuelt den gale) – sammen med sin rødhårede kosepike Ygritte (Rose Leslie), villmannen Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) og en samling wildlings.

Ygritte gjør narr av kongedømmenes rigide rutiner for marsjering, tromming og veiving med bannere. Hun skal være sjeleglad for at Westeros ikke feirer 17. mai, sånn at hun slipper høre det stusselige skolekorpset som øveøsesmarsjerer utenfor i regnværet når jeg skrive dette.

Wildlingene er på vei til Castle Black, der Jon ubekvemt antar at de vil tenne det største bålet noensinne sett i Nord. Ygritte antyder at Jon ikke kjenner til planen deres, «you know nothing, Jon Snow». Hmm, hva kan det bety? Hemmeligheter, en plan B, eller bare kryptisk jentetåkeprat?

Den klysete wargen Orell (Mackenzie Crook) gjentar ordene hennes som en sprøytenarkoman papegøye, men Jon er mer opptatt av at drittsekken gjorde sitt beste for å få dem til å deise i bakken under klatreturen opp isveggen.

Jeg er sant å si forbauset over at Jon tar taukuttingen såpass med ro, og hadde trodd/håpet at han i det minste ville ha banket fyren til blods. Orells livsvisdom: «People work together when it suits them. They’re loyal when it suits them. Love each other when it suits them. And they kill each other when it suits them. She knows that, you don’t. Which is why you’ll never hold on to her.»

Orell virker veldig kry over å ha sagt denne replikken uten å snuble i ordene. Han ser ut som en gjenganger på Plata, så kanskje heroin er den hemmelige ingrediensen som får wargene til å entre sinnet til dyr. Noe som i så tilfelle vil gjøre den heller kjedelige sidehistorien til Bran Stark mye mer interessant.

Kong Robb Stark (Richard Madden) får håret sitt håndtørket av sin ferske kone/personlige føner Talisa (Oona Chaplin), mens regnværet utenfor hefter deres ferd mot Lord Walder Frey. En sær jævel som vil ta forsinkelsen som en personlig fornærmelse, siden han er skikkelig ivrig etter å gifte bort den ulekre datteren sin til veike onkel Edmure (Tobias Menzies).

Rabagasten Blackfish (Clive Russell) beskriver Walder som «the least pleasant man I’ve ever met. I’ve seen wet shits I like better than Walder Frey!», før han unnskylder den røffe språkbruken til dronning Talisa.

Mamma Catelyn (Michelle Fairley) er fortsatt ikke særlig begeistret over at sønnen Robby satte rikets sikkerhet på spill for å gifte seg med tøsen Talisa, men er taktisk nok til å holde munnen lukket – mens sønnen boller sin nye dronning i teltet. Talisa brisker seg kliss naken i flere minutter mens hun skriver et brev til sin kjære mamma, for å fortelle gode nyheter. Hun vil gjerne at ektemannen blir med henne en tur til svigers i Volantis, når krigen er over. Forresten, hun har også en bolle i ovnen! Så det var de gode nyhetene, I guess.

«Most men fuck like dogs!». Der har vi Kristofer Hivjus første replikk denne uken, mens han jukker på en ryggsekk for å demonstrere den tradisjonelle wildling-teknikken. Ikke rart at Ygritte ble så imponert over Jon Snows eksotiske munnsex.

Tormund gir seg ikke, heller: «No grace, no skill. A few dozen thrusts, and done. You need to be patient, give her time. Your cock shouldn’t go near ’till she’s slick as a baby seal. And then you go inside, but slowly. Don’ jam it in like you’re spearing a pig, ha ha!» Ramsalte, direkte folk, wildlingene. Går ikke rundt grøten.

Wargen Orell prøver i mellomtiden å manipulere Ygritte, før han plutselig legger an på henne! Burde han ikke heller ha stått foran en togstasjon og solgt =Oslo, eller noe sånt? Orell går med på at Jon Snow er en kjekkas, med «pretty hair and pretty eyes» – men hevder at «you won’t love him so much when you find out what he really is!».

Jeg er sannelig ikke helt sikker på hvem den narkomane wargen er mest sjalu på, Ygritte eller Jon.

Brødhodet Sansa Stark (Sophie Turner) gråter fortsatt sine modige tårer, og i et sjeldent anfall av total selvinnsikt utbryter hun: «I’m stupid! A stupid little girl with stupid dreams, who never learns!» Amen, snakk om psykologisk gjennombrudd!

I valget mellom en svinsende skap-sverdsluker som Loras, eller en nobel sjarmør som Tyrion, burde ikke høyden på sokkelesten ha noe særlig å si. Det Tyrion mangler i centimeter og kunnskaper om interiørdesign tar han igjen i empati og … øh, centimeter andre steder.

Margaery (Natalie Dormer) påpeker at Tyrion er langt fra den verste i Lannister-familien. Nei, den kokarden går til hennes kommende ektemann, og Sansas tidligere forlovede Joffrey – som trolig er travelt opptatt med å vaske bort blod og sperma fra sin elskede armbrøst mens jentene har denne alvorspraten.

Sansa grøsser fordomsfullt over tanken på å ha sex med en «dverg», men Margaery antyder at Tyrions evner som «cocksmith» kan overraske henne positivt. Han er i alle fall erfaren, og «å tilfredsstille oss kvinner krever øvelse». Huh, hva snakker hun om?

Troskyldige Sansa kan ikke begripe hvordan Margaery vet så mye om sex, og lurer på om hun «lærte det av mamma».

Selv ikke en rutinert manipulator som Maggie klarer å holde pokerfjeset sitt, og det ser et sekund ut som hun seriøst vurderer å sende Sansa til nærmeste doktor for en rask MR-scan – før hun overbærende svarer at ja, det var mamma.

Noe sier meg at selv ikke en miniatyrstut som Tyrion vil klare å gjøre Sansa til et villdyr i bingen. Den jenta er som et slapt håndtrykk personifisert. Jeg håper uansett at han gir henne noen år. Sansa er tross alt bare fjorten, og det burde være langt under lavalderen selv i King’s Landing.

Tyrion (Peter Dinklage) er heller ikke særlig begeistret over tanken på å leke gjem salamien med Sansa. Selv han har sine moralske grenser, og hevder at han aldri har ligget med en så ung jente. La gå at hun har blitt veldig høy denne sesongen. I forhold til ham, i alle fall.

Tyrion er dessuten urolig over den prostituerte elskerinnen Shae, som «ikke kommer til å like dette». No shit. Virkelig? Hun virker jo så stabil og jevn i temperamentet. Går sikkert kjempefint!

Den hedonistiske pragmatikeren Bronn (Jerome Flynn) ser uansett ikke problemet: «gift deg med den ene, ligg med den andre. Sløser du bort tid på å få folk til å elske deg ender du opp som byens mest populære lik». De små samtalene deres er alltid en fornøyelse.

Hver eneste scene med Charles Dance er også et høydepunkt, og Tywin Lannisters audiens med barnebarnet kong Joffrey (Jack Gleeson) er ikke noe unntak.

Joffrey ønsker et sammendrag fra byrådsmøtene, men Tywin har selvsagt null tålmodighet med denne slampens smålige maktdemonstrasjoner. Han ser ut til å være et sekund fra å rise lømmelen på baken, og Joffrey ser ut til å være klar over hvor stor vemmelse bestefaren har for ham. Kongeslampen kan trøste seg med at Tywin har forakt for absolutt alt som er levende.

Joffrey er også nysgjerrig på å høre mer om «Targaryen-jenta med dragene». Tywin er en smule forundret over at den sosiopatiske barnebarnet vet noe om henne i det hele tatt, men understreker at kuriositeter på den andre siden av kloden ikke innebærer noen trussel mot King’s Landing.

Joffrey er ikke like overbevist, og argumenterer for en sjelden gangs skyld helt rasjonelt. Faktisk første gangen han viser seg å ha helt rett, tror jeg.

Tywin forsikrer kongen om at han fra nå av vil bli konsultert om sådanne ting så fort det «er nødvendig», med et tonefall som drypper av giftig avsky. Charles Dance er en høyt aktet skuespiller med lang fartstid (som jeg forresten har vært på fest med, og han var nesten like morsk da!), men jeg har aldri sett ham være bedre enn han er i «Game of Thrones». Fyren er en ren fryd her!

Dragepiken Daenerys (Emilia Clarke) og hennes fryktløse/balleløse soldater har ankommet Yunkai: den gule byen. Nei, ikke Essos’ motsvarighet til Chinatown – det er temmelig rasistisk av deg å tenke noe sånt. Skam deg!

Dette er en metropol der eliten har gjort seg søkkrike på sexslaveri, og hovent kaller seg «The Wise Masters». Som de sju kongedømmenes svar på Abraham Lincoln har ikke Dany stor tålmodighet for den typen business. Byen har rundt to hundre tusen slaver, og det gir henne rundt to hundre tusen grunner til å beleire den.

Hun beordrer Yunkais slavehandlere om å umiddelbart overgi seg fredelig, hvis ikke vil byen lide samme skjebne som Astapor. Med andre ord: ka-boom! Jeg håper virkelig de sier nei til tilbudet, sånn at vi får litt drage-action i neste episode.

Den sleske slavehandleren Razdal mo Eraz (George Georgiou) ankommer Daenerys’ leir med egen trommeslager og muskelslaver, som frakter ham gjennom en fryktinngytende prosesjon med flere tusen «Unsullied»-soldater. Og der er endelig dragene (yay!), som faktisk er blitt større siden sist.

Slavehandleren virker veldig urolig, og får utdelt en latterlig liten stol, bare for å demonstrere hvor ubetydelig han er. Og mens rasstappen Razdal deklamerer sin innøvde tale om hvor gloriøst imperiet hans er, mater Dany dragene med rått kjøtt. Denne dama er fortsatt en boss!

Og dragene hennes begynner å bli skikkelig fryktinngytende! Razdal hevder aggressivt at Yunkai ikke vil bli noen enkel erobring, og Dany trekker bare likegyldig på skuldrene. «Good, my unsullied need practice. I was told to blood them early».

Slavehandleren prøver å bestikke Dany med en fredsgave: to skattkister fulle av gullbarrer, med flere fraktet rett til hennes nye skip. Hun kan få så mange skip hun bare ønsker, helt gratis. Alt de ønsker i bytte er å få være i fred. Dany gjengjelder dem med sin egen generøse gave: Razdal og hans herrer vil få beholde livene sine, helt vederlagsfritt.

Alt hun forventer til gjengjeld er alle slavene i Yunkai vil bli frigitt, med så mye mat, klær og verdier de klarer å bære som betaling for årene i slaveri. «Reject this gift, and I shall show you no mercy». Som vi håpet avviser razzhullet gaven hennes, og truer attpå til med å gjøre Dany til en slave etter at de har vunnet slaget med hjelp av sine «mektige venner». Hovmodig, får en si.

Tyrion prøver i mellomtiden å bestikke sin vonbrotne elskerinne Shae (Sibel Kekilli) med noen gullkjeder, men hun er ikke særlig imponert over Tyrions argument: at giftemålet med Sansa er en plikt. Hun vil fortsatt at de flykter over The Narrow Sea, men Tyrion har problemer med å se hva han skal gjøre der. «Sjonglere?».

Tyrion ser seg tvunget til å akseptere tvangsekteskapet med Sansa Stark, mens Shae frykter at hennes oppgave fremover vil bli å «empty her chamber pot and lick your cock when you’re bored».

Tyrion lover å gi Shae et hus i byen, tjenere, fine kjoler og vil sørge for at deres fremtidige barn har en fin fremtid. Shae er slett ikke interessert og stormer ut fly forbanna. Bare et tidsspørsmål før hun gjør noe veldig dumt, med tragiske konsekvenser for dem begge.

Den røde heksa Melisandre (Carise Van Houten) er på båttur tilbake til Baratheon-familien sammen med Gendry (Joe Dempsey), og de seiler forbi vrakrestene av slaget ved Blackwater Bay.

Melisandre avslører at både hun og moren engang var slaver, frem til The Lord of Light løftet henne opp i lyset og viste henne gleden med å brenne folk levende. Lurer på om dette vil gjøre heksa mer vennlig innstilt til drage-Danys korstog mot slaveriet?

Gendry får samtidig endelig vite at han er bastard-sønnen til salige kong Robert, og har litt vanskelig for å bearbeide denne nye informasjonen.

Men han blir i det minste behandlet mye bedre av heksa enn vi fryktet, for øyeblikket. Det er fortsatt mye magisk makt i kongeblod, så spørsmålet er om dette blodet må tappes ut av Gendry først. Og svaret er trolig: ja.

Arya Stark (Maisie Williams) sturer fortsatt sammen med «The Brotherhood Without Banners», og føler at de er en gjeng med forrædere for å ha overlatt Gendry til heksa. Arya gjør det klart at hun slett ikke er en fan av The Lord of Light, hennes eneste gud er «døden».

Jeez, denne jenta har blitt skikkelig emo, ass! Eller ville ha vært det, hvis dette fortsatt var 2003.

Selv Beric Dondarrion (Richard Dormer) ser litt urolig ut, helt til broderskapet drar ut på tur for å angripe en gruppe av Lannisters menn. Arya får nok av hele gjengen, og stikker fra leieren. Hun løper ut i skogen, og rett inn i armene på «The Hound» (Rory McCann). Voff!

Jaime Lannister (Nikolaj Coster-Waldau) vinker (så og si) farvel til Brienne (Gwendoline Christie), som befinner seg innelåst Harrenhal – mens han gjør seg klar til å dra videre mot King’s Landing.

Forholdet deres er en av sesongens store høydepunkt, for min del. Jaime sverger at han vil levere Stark-jentene trygt til deres mor Catelyn, med triste tårer i øynene. Vel vitende om at den onde dritsekken Locke (Noah Taylor) kommer til å gjøre veldig slemme ting med Brienne så fort muligheten byr seg.

Idet Jaime rir sin vei flirer Locke at «don’t you worry about your friend, we’ll take good care of her!». Åh, som jeg håper at han snart vil bli slaktet og sløyet skrikende!

Og apropos sløying av folk som fortjener det: Theon Greyjoy (Alfie Allen) blir hektet ned fra korset sitt av to fagre møer, som serverer ham vann, balsamerer tortursårene og kjæler med badebukseområdet hans. Hva skjer, liksom?

Jentene klukker: «Oh, come on – let us see it! Everybody talks about it!» Ja, de snakker om penisen hans. WTF? I det ene øyeblikket blir Theon torturert i lillefingeren mens han henger på et kors. I det neste kjemper to lystige tøser om å gi han en håndjeger. Ikke rart stakkaren er forvirret.

Den ene møen kler seg kliss naken, og jukker på skrittet hans – noe som er en markant forbedring fra å være korsfestet, etter min mening. Det ville nok Jesus vært enig i, også. Så vi har det til felles, i alle fall.

Snart kler den andre jenta seg også naken, og begge viser seg å være usedvanlig velfrisert nedentil. Intimbarbering er åpenbart en greie i Westeros, selv for luremus med skumle hensikter. For vi vet jo alle at dette bare er en del av Ramsay Snows (Iwan Rehon) sadistiske spill – og like før Theon når klimaks spretter Ramsay opp med den helvetes 17–maituten sin. «Tuuut!», og så er kosen brått, brutalt over.

Ramsay denger Theon hardt i fjeset med tuten sin, og drar frem en sløyekniv mens de nakne nymfene flirer frydefullt. Uh-oh! Ting går fra veldig ille til mye verre for Theon, som nå offisielt får min medlidenhet.

Han sipper som en vettskremt unge og trygler om nåde, men Ramsay fikk all nåde operert bort i barndommen. Og nå akter han å operere bort hele den sagnomsuste manndommen til Theon, uten bedøvelse. Jeg mistenker at han ikke engang har den rette utdannelsen til å utføre et så alvorlige kirurgisk inngrep. Skjødesløst!

Før vi får se denne penisoperasjonen zoomer bildet heldigvis ut i sensurtåke. Jeg lurer på om vi får se Theons kjøttfløyte henge rundt halsen hans i neste episode (som lanken til Jaime), og om Ramsay eventuelt tvinger ham til å spille på den.

Men uansett, over til hyggeligere saker. Ygritte er skikkelig imponert over en vindmølle, som hun i beste Borat-stil tror er et palass bygget for en konge. Ha ha, snakk om bondsk arbeiderklassejente!

Det som starter som hyggelig flørting ender i en hissig diskusjon, mens Jon Snow prøver å forklare henne at det ikke er nubbsjans at The Wildlings vil klare å beleire kongedømmene. De har prøvd seks ganger før de siste tusen årene, og feilet hver bidige gang.

Den sjuende vil ikke bli noe unntak. Ygritte fersker at Jon sier dette fordi han er redd for å miste henne, og ender diskusjonen med et lidenskapelig kyss, samt litt utendørssex. Som vi heller ikke får se, siden vi tross alt allerede har sett omtrent alle andre i Westeros ha seg i denne episoden.

Den konstant premenstruelle supernannyen Osha (Natalia Tena) ypper til krangel med Jojen Reed (Thomas Brody-Sangster), mektig irritert over at Bran (Isaac Hempstead Wright) tilbringer så mye tid sammen med denne mystiske guttungen.

Hun er heller ikke happy over at Jojen har bestemt at de ikke lenger skal til Castle Black, men må finne drømmeravnen hans på den andre siden av muren. Dette er det siste stedet i verden Osha ønsker å dra tilbake til, og hun forteller en trist historie om hvordan hun mistet sin elskede mann til The White Walkers – som deretter kom tilbake som zombie for å drepe henne.

Vi kan alle kan ha sympati for en sånn skrekkhistorie, så Castle Black it is.

Armstumpen til Jaime Lannister gror, på et vis – mens han stiller seg selv det eksistensielle spørsmålet: «What is the purpose of a man with no hand?», Jeg begynner å like fyren såpass godt at det vil være lumpent å gi ham et nebbete svar.

Lord Boltons livlege Qyburn (Anton Lesser) avslører at han utførte eksperimenter på døende mennesker, og anser ikke det som noe mer umoralsk enn de utallige menneskene Jamie i sin tid sverdet ihjel.

Legen spør retorisk hvor mange liv han har reddet, og Jaime svarer ærlig at det er rundt en halv million mennesker. Hele befolkningen i King’s Landing, som vi husker fra badesamtalen med Brienne for et par uker siden.

Legen forteller også at lord Selwin of Tarth tilbød Locke 300 gullmynter for å få datteren Brienne tilbake, men Locke avviste tilbudet fordi han har fått det for seg at Lord Sullivan eier alle safirgruvene i Westeros.

Whups, der kom den røverhistorien tilbake for å bite dem alle i baken. Så isteden har Locke bestemt seg for å bruke Brienne som «underholdning» for mennene sine. Jaime drar rett tilbake til Harrenhal for å redde henne, og overtaler Boltons soldater til å hjelpe ham.

Akkurat i tide til å se Brienne fighte i bokseringen med … en diger bjørn! Den gode nyheten er at hun i det minste ikke har blitt gruppevoldtatt til døde. Den dårlige nyheten er at hun bare har et lite tresverd til å forsvare seg med, og er utkledd i en rosa kjole.

Jaime tilbyr seg å betale alt Locke forlanger for å slippe Brienne fri, mens Locke foreslår at Jamie isteden bruker pengene på å kjøpe en gullhånd han kan stappe opp et visst sted.

Jeg håpet virkelig, virkelig at Jaime ville distrahere bjørnen ved å slenge Locke skrikende ned i den lille arenaen, der han ble flerret i filler mens alle jublet og klemte hverandre i ren begeistring.

Isteden hopper Jaime ned selv i den lille arenaen, helt ubevæpnet! Brienne er en tøff dame, som tar en bjørnepote rett i fjeset uten å knele – og Jaime får henne trygt i sikkerhet uten livstruende skader.

Heltemodig, virkelig! Locke hevder fortsatt at «the bitch stays!», men Jaime er villig til å ofre livet for å få med sin nye BBF til King’s Landing. Locke gir seg motvillig etter noen trusler, og Jaime drar sin glade vei sammen med Brienne – mens bjørnen brøler trist.

Stakkars bamsen. Håper den får en ekstra belønning til middag. Litt honning eller en nistekurv, kanskje. Jeg vil ikke påstå at dette er den mest innholdsrike og intense episodene vi har sett så langt, men den slutter med en skikkelig opptur!

R.I.P: Ingen, utrolig nok.

STERKESTE ØYEBLIKK: Jaime Lannisters heltemot under bjørnefighten var intense saker, men vi må også dele ut en liten gullstjerne til Ramsay Snows usedvanlig utspekulerte tortur av Theon Greyjoy. Slemme saker.

BESTE REPLIKK: Arya Starks kommentar om at hennes eneste gud er «døden» gjorde et sterkt inntrykk, og antyder hva fremtiden har i vente for denne tøffe jenta. Jeg er også redd at Tormunds monolog om sexteknikk vil gi meg tvangstanker om fuktige babyseler neste gang jeg ser en vagina. Ikke bra.

KRISTOFER HIVJU-WATCH: Vår mann bidrar med tidligere nevnte monolog, uttrykksfullt illustrert med simulert samleie på ryggsekk.

FERSKE FOLK: Slavehandleren Razdal mo Eraz gjør et råttent førsteinntrykk, og vil forhåpentligvis bli grillet levende av dragene snart. Ellers ingen nye fjes denne gangen.

MISSING IN ACTION: Tjukken Samwell synger fortsatt vettet av Gilly, mens incestbabyen hennes gråter sårt. Petyr «Littlefinger Fitteskjegg» Baelish fortsetter sin verbale catfight med evnukken Varys, som nå har utartet seg til ren gjørmebryting foran et seksuelt forvirret publikum. Mance Rayder spiller poker med kjempene, som stanger hodet i teltstangen hans. Cersei dekorerer en fløy i slottet med glitter, rosa enhjørninger og regnbuer i påvente av giftemålet med Loras, mens Lady Olenna rister skuffet på hodet over de homofobiske klisjeene i den setningen. Beklager. Selyse og Stannis Baratheon har tatt med datteren Shireen på en hyggelig familieutflukt til Legoland Westeros. Nei, jeg tøyser bare. De sitter sikkert fortsatt i hver sin fløy av det deprimerende slottet og stirrer blankt ut mot havet.

SEX: Såpass mye at jeg sliter med å komme opp med nye synonymer for samleie. Robb Stark peiser sin vakre kone Talisa, mens de begge viser rumpeballene. Oona Chaplin viser også litt antydning til mus, i det som er sesongens mest sjenerøse nakenscene så langt. Huzzah! Theon får en aller siste håndjeger av to lystige møer, som viser det aller meste før han mister det aller meste. Dessuten mye griseprat, noe som unektelig gjenspeiler seg i denne lettere Tourettes-aktige recapen. Beklager til alle følsomme sjeler. Kukk!

GØRR: Forholdvis lite, og det meste bare antydet. Armstumpen til Jaime Lannister ser ikke særlig lekker ut. Brienne utsettes for litt bjørnemishandling, men klarer seg med noen kledelige kloremerker. Theon blir kastrert med en sløv sløyekniv, men det skrekkelige synet blir vi heldigvis spart for.

FORHOLDSVIS FUN FACTS: Episoden er skrevet av selveste George R.R. Martin, som vanligvis bidrar med manus til én episode per sesong. Regissøren er Michelle MacLaren, som tidligere har sjefsprodusert og regissert flere episoder av «Breaking Bad».

Denne episoden har den passende tittelen «The Bear and the Maiden Fair», en ironisk «call back» til sangen som avsluttet tredje episode i denne sesongen – som fra nå av burde være Briennes temalåt.

Kodiakbjørnen Brienne fighter med spilles av Little Bart the Bear, en dreven bamseskuespiller som har dukket opp i bl.a. Sean Penns «Into the Wild», «Dr. Doolittle 2» og «Zookeeper». Han er fetteren til den mer kjente Bart the Bear 1, som spilte mot bl.a. Brad Pitt i «Legends of the Fall» før han døde av kreft. Hobbyene til lille-Bart inkluderer å spise, svømme, rulle digre bildekk og jage sommerfugler.

Ja, jeg har brukt overskriften «Brum brum, bitch!» før.

Forresten hyggelig at Bronn er tilbake igjen, om ikke annet sånn at vi kan gjøre narr av skuespilleren Jerome Flynns fortid som syngende fløtepus i nittitallsduoen «Robson & Jerome» – sammen med «Being Human»-varulven Robson Green! I sannhetens navn har Flynn en helt fin sangstemme, som burde appellere til dem som var unge på 1950-tallet.

KARAKTER: 7 av 10 veldresserte sirkusbjørner i tutu, på trehjulssykkel.