Les også:
Episode 1: Ti måneder, tre blås i hornet…
Episode 2: Treøyde ravner og en trone full av kuker
Episode 3: Hva er lyden av én hånd som klapper?
Episode 4: Alle elsker lukten av dragenapalm om morgenen!
Episode 5: Brenn (eller eventuelt gift bort) dem alle!
For deg som har dårlig tid i dag, her er hele «Game of Thrones» summert opp i en hendig setning: «If you think this has a happy ending, you haven’t been paying attention!».
Jøjje, over halvveis allerede? Tiden flyr. Vi sjekker først inn med den lystige klossmajoren Samwell (John Bradley), som prøver å varme sin utkårede Gilly (Hannah Murray) med et bål i skogen. Og ikke engang det klarer han uten hjelp.
Skulle ikke forundre meg om Sam ved et uhell klarer å miste babyen hennes i ilden, og deretter tenner på hele skogen med et fårete smil, buksene nede og en bøtte over hodet.
Han gjenintroduserer også et element vi ikke har hørt noe om siden forrige sesong: Dragonglass–dolkene han fant nedgravet ved «The Fist of the First Men».
Sam planlegger å ta med Gilly til «The Wall», men før den tid synger han «The Song of Seven» med den stemmen han har. En religiøs folkevise som understreker at et av temaene i ukens episode er religion, og hvordan folk lar seg definere av det de tror på.
Meera Reed (Ellie Kendrick) prøver i mellomtiden å flå harer (stakkars nusselige harepusene!), mens hun kjegler med tidenes tøffeste nanny Osha (Natalia Tena).
Bran Stark (Isaac Hempstead Wright) skulle ønske at jentene sluttet å krangle, og at menstruasjonssyklusene deres ikke korresponderte så bra.
All denne kranglingen gir Jojen (Thomas Brody–Sangster) mareritt, men strengt tatt burde han jo ikke sove bort dagene mens damene jakter, lager mat og går hverandre på nervene. Typisk mannfolk (jeg rodde meg bra inn fra menskøddingen der, føler jeg).
Visjonene gir Jojen epilepsi–aktige anfall, men han våkner opp med litt nyttig info.
Han har «sett» Jon Snow, som befinner seg på feil side av muren og er omgitt av fiender. Det stemmer bra, hvis man kan klassifisere rødhårede nymfer som byr på sex i naturlige boblebad som «fiender».
Jon Snow (Kit Harington) har nå endelig ankommet muren sammen med sine ville «frenemies», deriblant vår mann Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju).
Den fyrrige rødtoppen Ygritte (Rose Leslie) hevder at hun har ventet hele livet på å se verden oppe fra muren, og hele wildling–gjengen har klatreutstyret klart. De skal skalere muren, og Jon er en smule urolig over hva alt dette vil lede til. Han får utdelt piggskoene til Ygrittes ekstype, men hun betrygger ham om at «He wasn’t good to me the way you are good to me. He didn’t do that thing you do with your tounge. You’re a proper lover, Jon Snow. Don’t worry, your secret’s safe with me».
Ygritte har for lengst fersket at Jon er deep, deep undercover for Nattvokter–kråkene, men siden han er så tungenem forblir hun totalt lojal mot ham. Denne dama er mer pragmatisk enn jeg har gitt henne kreditt for. Eller eventuelt veldig takknemlig for oralsex. Ville ikke likt å gi henne en grunn til å bli sjalu.
Hun forventer samtidig at Jon er totalt lojal mot henne, hvis ikke: «I’ll cut your pretty cock right off and wear it round my neck!» Jikes.
Stark-bitchen Arya (Maisie Williams) blir trent opp i bueskyting av «Brotherhood Without Banners»–mesteren Anguy the Archer (Philip McGinley), og han er en bra lærer.
Men så kommer den røde heksa Melisandre (Carise Van Houten) ridende, med sine intense øyne dypt plantet i Thoros of Myr (Paul Kaye). Siden de deler den samme klokketroen på «The Lord of Light» er alt sympatico.
Etter noen sarkasmer på High Valyrian–tungemålet har heksa en audiens med Beric Dondarrion (Richard Dormer), og hun er imponert over at Thoros har klart å gjenopplive ham seks ganger med assistanse fra lystes herre. Det er den gode delen av vekkelsesbudskapet. Den dårlige? At Beric bare fant mørke og ingen verdens ting på «den andre siden» etter døden.
Neppe noe flokken ønsker å høre.
Arya vil heller ikke høre at «The Lord of Light» har brukt for kong Roberts bastard-sønn Gendry (Joe Dempsey), som blir ført med makt til Melisandres vogntog, i bytte mot noen poser gull. Så det var dette hun mente med at de ville trenge kongelig blod for å skape mektig magi.
Au, da. Dumt for Gendry.
Arya konfronterer heksa, som blir fascinert av denne tøffe jenta: «I see a darkness in you, and in that darkness eyes staring back at me. Brown eyes, blue eyes, green eyes. Eyes you’ll shut forever. We will meet again». Interessant.
Jon Snow og hans swinging wildings klatrer videre oppover den drøy to kilometer høye ismuren. Ikke se ned. ikke se ned. Jon ser ned, og er farlig nære å deise rett i bakken da Tormund mister fotfestet noen sekunder. Men alt går bra.
Litt senere blåser snøværet skikkelig opp, og Jon Snow hugger tak i et svakt punkt i isen, noe som skaper en skikkelig kjedereaksjon. Isen brister, en masse wildlings faller til sin død, og den kjipe wargen Orell (Mackenzie Crook) kutter tauet som Jon og Ygritte klamrer seg til. De overlever med et nødskrik, noe neppe wargen kommer til å gjøre så fort Jon får tak i ham.
I mellomtiden torturerer bastarden Ramsay Snow (Iwan Rehon) fortsatt Theon Greyjoy (Alfie Allen), nå med 17-mai–tute. Eller eventuelt hornet Theon hatet så intenst under beleiringen av Winterfell.
Ramsay leker den populære selskapsleken: «hvilken kroppsdel trenger du minst?». Reglene er enkle: Theon vinner hvis han klarer å gjette hvorfor Ramsay torturer ham, mens Ramsay vinner hvis Theron bønnfaller ham om å kutte av ham lillefingeren.
Som Ramsay understreker: «if you think this has a happy ending, you haven’t been paying attention».
Kos og klem, hilsen George RR. Martin. Etter litt psykisk tortur er det på tide med fysisk tortur. Farvel til lillefingeren. Det er nesten så jeg synes synd på Theon. Nesten. Ramsay er virkelig en sadistisk jævel, og får kong Joffrey til å minne om kong Olav.
Kong Robb Stark (Richard Madden) er i intense forhandlinger med sønnene til Walder Frey, som forlanger en formell unnskyldning for giftemål–problemene – og Harrenhal som trøstepremie.
Onkel Edmure (Tobias Menzies) må dessuten gifte seg med den ulekre datteren til Walder, noe han går med på etter litt bitching. Så det fikk jo forholdsvis greit.
I motsetning til Jaime Lannisters (Nikolaj Coster-Waldau) forsøk på å skjære opp et stort kjøttstykke med en sløv gaffel. Han har et sivilisert middagsmøte sammen med Lord Bolton (Michael McElhatton) og Brienne of Tarth (Gwendoline Christie) – som prøver å forklare at hun handler etter ordre fra Lady Stark.
Bolton er en sindig gentleman, og lover å la Jaime dra videre til King’s Landing så fort han er frisk nok – så lenge han forteller til sin far Tywin at Lord Bolton ikke hadde noe å gjøre med den uheldige håndavkuttingen. Brienne får derimot ikke lov til å dra videre, siden hun er mistenkt for forræderi. Nå som de hadde blitt så gode venner, og greier.
Kongens gretne grinebiter Tywin Lannister (Charles Dance) er i harde bryllupsforhandlinger med Lady Olenna Tyrell (Diana Rigg), som slett ikke er overbevist om at hennes øyesten Loras bør vies med Cersei.
Tywin antyder at Loras nattlige aktiviteter involverer mye brokebacking, noe Lady Olenna ikke benekter et sekund. Tvert i mot, hun understreker at barnebarnet er «A sword swallower through and through».
Spoiler: jeg mistenker at «sverdsluking» er et sofistikert kodeord for (*host) munnsex med penis.
Hun ser det som helt naturlig at prinser boller mannlige tjenere (bare spør prins Charles), og er forbauset over at moralisten Tywin aldri har gjort det. «I congratulate you upon your restraint, but it is a natural thing, two boys having a go at each other beneath the sheets».
Ingen overhengende fare for at «Game of Thrones» kommer til å bli den nye favorittserien til Westboro Baptist Church. Tywin mener at det er sånt snusk de sysler med i Highgarden (Westeros frilynte svar på San Francisco), men i konservative King’s Landing rynker man på nesen over sodomi.
Incest er derimot helt hunky dory.
Olenna blunker ikke engang over fornærmelsen, og øker innsatsen. «True, we don’t tie ourselves in knots over a discreet bit of buggery, but brothers and sisters… where I come from that stain would be very difficult to wash out». Wow.
Dette retoriske sjakkspillet utarter seg som en mesterlig match mellom likeverdige motstandere, og ender med at Lady Olenna blir mektig imponert over å endelig møte en mann som lever opp til sitt rykte.
La gå at Tywins rykte først og fremst er å være en sur, nådeløs jævel som hater absolutt alle med syrlig forakt. Nok en kul scene mellom to førsteklasses skuespillere, som får sjanse til å leke seg med saftig dialog. Ikke rart at «Game of Thrones» tiltrekker seg et så høyt kaliber av skuespillere, og får det beste ut av dem.
Den naive neket Sansa Stark (Sophie Turner) har tidenes mest ubekvemme date med den sverdslukende tøysegutten Loras Tyrell (Finn Jones), som ikke kunne ha vært mer homofil om han danset i en gullshorts til tonene av Village Peoples «YMCA».
Begge tror fortsatt at de skal gifte seg med hverandre, og begge tar fortsatt veldig feil. At Sansa dessuten tror at hun kan invitere familien sin til bryllupet antyder at den stakkars jenta lider av posttraumatisk stress, og står i fare for å miste det lille vettet sitt.
Jeg har gjort narr av Sansa gjentatte ganger i disse recap–ene, men nå synes jeg bare synd på henne. Sånn sett er Tyrion (Peter Dinklage) langt fra det verste som kunne skje den traumatiserte jenta. Han har i det minste en sjel, selv om den er liten.
Cersei (Lena Headey) vurderer å få Sansa og Loras kverket, sånn at hun og broderen slipper å gifte seg – men Tyrion er mest opptatt av hvor råttent Sansa blir behandlet. Cersei vil fortsatt ikke avsløre om det var hun eller sønnen Joffrey som sto bak mordforsøket på Tyrion, men i deres felles misere finner søsknene en slags fellesskap.
Langt fra like nært som det fellesskapet Cersei hadde med tvillingbroren Jaime, men allikevel.
Tyrion får den utakknemlige oppgaven med å fortelle Sansa «den glade nyheten» om deres kommende tvangsgiftemål. For å gjøre situasjonen enda mer beklemt er han nødt til å gjøre det foran sin hemmelige elskerinne Shae (Sibel Kekilli).
Ubekvemt, men det gir i alle fall Shaes kjedsommelige sjalusianfall for noen episoder siden litt mening. Så det er betryggende å se at de scenene som først virket totalt meningsløse spiller en avgjørende rolle i helheten.
Petyr «Lillefinger Fitteskjegg» Baelish (Aidan Gilen) har i mellomtiden talt sverdene i tronen (noe som faktisk ikke er et sofistikert kodeord for noe snuskete), og det er angivelig under to hundre sverd sammenlagt.
Evnukken Varys (Conleth Hill) og Fittefinger har en av sine passivt–aggressive samtaler, som samtidig summerer opp deres forskjellige filosofier. Vel, ikke så veldig passivt denne gangen.
De feminine førstedivisjons-
Og den kunden viser seg å være slampekongen Joffrey (Jack Gleeson). Den perverse dritten har brukt Ros til blinkskyting med sin fallos-armbrøst, med dødelig utfall.
Så vidt jeg vet det aller første drapet han faktisk har utført selv, og ikke via håndlangere.
Så jo da, han er fortsatt en hatverdig, syk jævel som fortjener å dø skrikende mens mamma ser på. Ingen fare. Sansa Stark gråter sine modige tårer mens hun angrer på at hun ikke takket ja til skipet til Skjeggfitte, og det som gjenstår av wildlings–ekspedisjonen (totalt fire stykker: Jon, Ygritte, Tormund og wargen) når endelig toppen av «The Wall». Der finner de i det minste en fin utsikt og et bra sted å kline.
Kameraet kjører bakover og lar oss nye den dataanimerte utsikten en liten stund, før alt er over for denne gangen.
Vi snakker om en episode som var rundt nittisju prosent oppbyggingen og toppen tre prosent avklaring – eller det som på fagspråket kalles «getting all your ducks in a row».
Ingen kan klage over at ukens overskrift spoilet noen overraskelser, i alle fall. Jon og Ygritte var stort sett de eneste som fikk et positivt utfall i denne episoden, mens resten måtte svelge kameler (eller eventuelt kjøttsverd), grove kompromisser og knusende nederlag.
Denne romantiske idyllen blir garantert kortvarig. Kun et flyktig, rolig parti før dritten virkelig treffer vifta. Og det gjør den garantert om en knapp uke fra nå. Så samme tid, samme sted!
R.I.P: Et ukjent antall wildlings stupte til sin død fra muren, mens Ros ble pilet i hjel av Joffrey. En forholdsvis sedat uke i Westeros, med andre ord.
STERKESTE ØYEBLIKK: Ingen monumentale scener denne gangen, men forhandlingene mellom lady Olenna og Tywin Lannister er en verbal sparring-match mellom drevne mestere. Thoros of Myrs monolog om hvordan han fant tilbake troen sin var også sterke saker.
BESTE REPLIKK: Thoros: «I’ve always been a terrible priest. Drank too much rum, fucked all the whores in King’s Landing. It’s a terrible thing to say, but the time I got to Westeros I didn’t believe in our lord. I decided that He, that all the Gods, were stories we tell the children to make them behave. So I wore the robes, and every now and then I’d recite the prayers, but it was just for show. A spectacle for the locals. Until The Mountain threw a lance through this one’s heart. I knelt beside his cold body and said the old words. Not because I believed in them, but… he’s my friend. And he was dead. And they were the only words I knew. And for the first time in my life The Lord replied. Beric’s eyes open, and then I realize the truth: Our God is the One True God. And all men must suffer.»
Sølvmedaljeplassering til Lillefinger Fitteskjeggs stige-teori: «Do you know what the realm is? A story we agree to tell each other – over and over, until we forget that it is a lie. Chaos isn’t a pit. Chaos is a ladder! Many who try to climb it fail, and never get to try again. The fall breaks them. And some are given a chance to climb, but they refuse. They cling to the realm, or their gods, or love. Illusions. Only the ladder is real. The climb is all there is.»
KRISTOFER HIVJU-WATCH: Jo da, han har en mer sentral rolle enn i de tidligere episodene, selv om skjeggkongen tilbringer mesteparten av tiden med å klatre.
FERSKE FOLK: Ingen, så vidt jeg kunne se.
MISSING IN ACTION: Mance Rayder chiller i teltet sitt, strålende fornøyd over at han slipper å klatre mur i dårlige værforhold. Daenerys Targaryen er fortsatt på langtur med sine kastrerte soldater, mens dragene forhåpentligvis vokser seg mye større.
Margaery Tyrell fikk ikke lov til å være med på armbrøst-lekene denne gangen. Bronn bruker opp pengene sine på løse piker, vin og karaoke. Smugleren Davos Seaworth leser «min første ABC» sammen med Shireen Baratheon, mens pappa Stannis løper ustødig rundt i slottet for å finne henne. Sandor «The Hound» Clegane jager kaniner i skogen mens han markerer trær. Det er også et åpent spørsmål hvor The White Walkers er for tiden. Vi har ikke sett den gjengen på en stund, noe som er litt skuffende med tanke hvor stort fokus det var på dem i slutten av forrige sesong.
SEX: En pupp, men siden den har en pil igjennom seg og tilhører den døde gledespiken Ros gjelds den ikke. Vi er jo ikke like sjuke i skallen som Joffrey, heller.
GØRR: Theon blir torturert skikkelig i høyre lillefinger, noe som ser langt verre ut enn det høres ut. Ros blir som sagt pilet i hjel. Gilly må høre Sam synge.
FORHOLDSVIS FUN FACTS: Denne episoden er regissert av russeren Alik Sakarov, en dreven filmfotograf og Emmy-vinner som tidligere har regissert avsnitt av bl.a. «Boardwalk Empire», «Dexter» og «Rome».
Paul Key gjør en glimrende innsats som rabagasten Thoros of Myr, men i yngre dager var han kjent som medieklovnen Dennis Pennis – som på nittitallet plaget vettet av kjendiser med sine ufine spørsmål. Nesten umulig å se at dette er samme person:
Det er forresten påfallende hvor mye kong Joffrey likner på keiser Caligula, og det er neppe tilfeldig:
Så hvis Penthouse noensinne bestemmer seg for å nyinnspille «Caligula» slipper de å lete etter en verdig arvtager til Malcolm McDowell.
KARAKTER: 7 av 10 kjøttsverd.
