Les også:
Episode 1: Ti måneder, tre blås i hornet…
Episode 2: Treøyde ravner og en trone full av kuker
Episode 3: Hva er lyden av én hånd som klapper?
Episode 4: Alle elsker lukten av dragenapalm om morgenen!

Alle i Westeros skal enten brenne, bolle eller gifte seg denne uken! Dette er «Game of Thrones»-recap S03E05. Spoilers ahoy, mateys!

Man skal slett ikke kimse av en episode som starter med en skikkelig sverdfight! «Brotherhood Without Banners» er travelt opptatt med å dyrke sin kjære Lord of Light, mens de forbereder seg på en runde Fight Club.

Første regel i Lord of Light Fight Club? Ja, du snakker ikke om Lord of Light Fight Club, det sier seg selv. Men du kan beholde skoene og skjorta, så lenge du sier du en liten bønn, og tenner på sverdet ditt.

Brotherhood-bossen Beric Dondarrion (Richard Dormer) gjør et imponerende triks før fighten, der han smører inn sitt eget blod på sverdet – noe som av en eller annen grunn får det til å flamme opp. Muligens en snedig tryllekunst for å frike ut motstanderen Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann), som vi allerede vet har en tendens til å miste fotfestet ut så fort han ser ild.

Trikset fungerer, en stund. The Hound er ikke helt i sitt ess, men denne livlige fighten ender med at han hugger av skulderbladet til Beric – noe som overrasker alle.

Arya Stark er så rasende over The Hounds seier at hun stormer frem for å drepe ham selv. Det er jente med bein i nesa, det – så synd at et par medlemmer av broderskapet holder henne sprellende igjen mens The Hound flirer: «looks like the God likes me better than your butcher’s boy!» Fy, slem hund! Fy!

Arya formaner ham vennligst om å brenne i helvete, med en rasende intensitet som understreker at tenåringen Maisie Williams er en fremragende skuespiller. Hun fylte forresten 16 år for et par uker siden. Så gratulerer på etterskudd.

Beric overrasker uansett alle med å gjenoppstå fra døden uten problemer, så kanskje det er noe i disse Lord of Light-greiene. Har de en personlighetstest man kan ta, eller eventuelt litteratur man kan kjøpe hvis man er interessert i å bli medlem? Og koster i så tilfelle kursene mange hundre tusen kroner før man blir fri for lys-thetanere, og kan gjøre «stå opp fra døden»-triks?

Før vi får svar på alle disse spørsmålene hopper vi rett over på den andre siden av muren, og der er vår mann Kristofer Hivju (og hans majestetiske skjegg) som Tormund Giantsbane. Jon Snow (Kit Harington) blir intenst avhørt om Nattvokter-kråkenes arbeidsrutiner, av wargen Orell (Mackenzie Crook) – helt til Jon mister tålmodigheten, og truer med å kverke fyren.

Alt dette morer Tormund, som slår fast at «I like you, boy – but if you lie to me I’ll pull your guts out through you throat!». Ha ha, røff wildling-humor.

Den fyrrige rødtoppen Ygritte (Rose Leslie) flørter litt med Jon. For wildlings består flørting åpenbart i å stjele sverdet ditt, og deretter stikke av inn i en temperert hule med naturlig vannfall og egen Jacuzzi.

Ygritte føler at den beste måten for Jon å bevise at han ikke lenger er en Nattvokter er å få ham til å bryte kyskhetsløftet sitt – og det er vanskelig å argumentere mot en så klar og direkte logikk. Så Jon gir henne (*host*) håndfaste beviser, og varmer Ygritte opp med litt oralsex. Noe som åpenbart er en ukjent, eksotisk kuriositet for damer på den andre siden av muren. Nå skjønner vi dobbeltbetydningen av episodetittelen «Kissed by Fire»! Neida, mer om akkurat det helt i bånn av recapen.

Jon har endelig mistet jomfrudommen både i munnen og tissen, mens Ygritte ramser opp alle mennene hun har ligget med før de har sex nok en gang – i en jacuzzi. Så akkurat hvor Jons lojalitet står nå er åpent for debatt. Med tanke på hvor dårlig organiserte Nattvokterne er, har det trolig langt bedre i boblebadet sammen med «the swinging wildlings». Hvis ikke dette er navnet et NU-jazz-band, så burde det bli det umiddelbart.

Den diabolske dusørjegeren Locke (Noah Taylor) har endelig ankommet Harrenhal, og ikke et sekund for tidlig for Jaime Lannisters (Nikolaj Coster-Waldau) del. Lensherren Lord Roose Bolton (Michael McElhatton) er slett ikke fornøyd med Lockes lumpne oppførsel mot «The Kingslayer», og påpeker tørt at han har «mistet en hånd». Tisk, tisk. Bolton truer med å skjære av tungen til Locke, frigir Brienne of Tarth (Gwendoline Christie) – og beklager til «my lady» for den ufine behandlingen. Ah, en gentleman.

Deretter betrygger Lord Bolton Jaime at familien hans vant slaget ved Blackwater Bay, og (etter en veeeldig lang kunstpause) at søsteren Cersei er helt uskadd. Bolton sender deretter Jaime rett til nærmeste lege, som anbefaler amputasjon av hele armen. Jaime hevder han heller vil dø enn å miste mer arm enn han allerede har gjort, og truer seg til litt avklipping av råttent kjøtt – uten bedøvelse. Au.

Cersei (Lena Headey) prøver å rekruttere den moralsk fleksible Petyr «Littlefinger» Baelish (Aidan Gilen) i sin vendetta mot Tyrell-klanen, mens Tyrion har et lite lunsjmøte med sarkasmedronningen Olenna Tyrell (Diana Rigg).

Finansene til House Lannister er i heller dårlig forfatning, og som kongedømmets nye finansminister er det Tyrions utakknemlige jobb å skrape sammen penger til det ekstravagante bryllupet mellom den trassige kongeslampen Joffrey og Lady Oleannas barnebarn Margaery (ikke datter, som den hjelpsomme leseren Hedvig passet på å påpeke. Big up, og takk for at du følger med!). Som Lady Olenna påpeker: «What good is the word extravagant if it can’t be used to describe a royal wedding?»

Spoken like a true Mette-Marit. Olenna er slett ikke interessert i å fire på kravene til luksus, siden Tyrell-familien allerede har bidratt til krigskassen med rundt 16.000 soldater og en helvetes masse provianter. Hun mener bestemt at et kongelig bryllup er minst like viktig for å opprettholde rikets sikkerhet: «The people are hungry for more than just food. They crave distractions, and if we don’t provide them they’ll create their own. And their distractions are likely to end with us being torn to pieces. A royal wedding is much safer, wouldn’t you say?»

Hele monarkiet i et nøtteskall, der. Jeg har også sansen for det nedlatende, barnehagetante-tonefallet Lady Olenna tar i bruk, som drypper av syrlig avsmak. Selv ikke en honning-tunge som Tyrion har noe å hamle opp med henne, og du kan se nederlaget i øynene hans. Fyren er slått på hjemmebane.

Lady Olenna gnir salt i såret: «I was told you were drunk, impertinent and thoroughly debauched. You can imagine my disappointment in finding nothing but a brown beaten book keeper.» Au. På veien ut godtar Lady Olenna allikevel med et skuldertrekk at Tyrell-familien betaler halvparten av utgiftene. Bare for å understreke at denne dama liker å føkke med folk bare for sportens skyld. Jeg liker henne veldig godt.

Kong Robb Stark (Richard Madden) har fortsatt fjortenåringene Willem og Martyn Lannister som gisler etter den poengløse beleiringen av Møllen. Siden gråskjeggete Rickard Karstark (John Stahl) ble fratatt tilfredsstillelsen av å ta en grusom hevn på «The Kingslayer», stikker han i hjel de forsvarsløse guttebarna med kniv isteden. Bare fordi de er fetterne til Jaime, som kvalte en av Rickards sønner under sitt mislykkede fluktforsøk i slutten av forrige sesong.

Dette meningsløse barbariet gjør Robb enda surere enn vanlig, særlig fordi det ble fremprovosert av at hans mor Catelyn tilsynelatende slapp Jaime fri. Rickard Karstark ender opp i fangehullet, mens medhjelperne hans blir hengt. Robb er innstilt på å la rettferdigheten fullbyrdes til enhver pris – men kona Talisa, mamma Catelyn og onkel Edmure bønnfaller ham om å holde Karstark som gissel, sånn at de fortsatt kan ha en sjanse til å vinne krigen.

Ah, politikk, og alle de moralske kompromissene man må inngå for å beholde makten. Heldigvis ikke noe norske politikere må forholde seg til. Eller hva, Erna?

Litt blytung politisk satire, der.

Kong Robb Stark er uansett ikke en mann som akter å gå på akkord med seg selv, så konsekvensene får komme senere. Han hugger personlig av hodet til forræderen Rickard Karstark. I stormende regnvær, uten paraply. For ekte menn bruker aldri paraply, som jeg stadig forteller samboeren min. Ekte menn bruker sverd. Akkurat dette er heller ikke samboeren min enig i, men sånn er damer. Robby er i alle fall en prinsipp fast mann, noe som trolig gjør ham heller dårlig egnet for politikkens verden. Karstarks siste ord: «Kill me and be cursed! You are no king of mine!». Ok-doke. Da sier vi takk til deg, mens du sier takk og farvel til hodet ditt.

Tilbake hos «The Brotherhood Without Banners» blir The Hound sluppet fri, til Arya Starks iltre protester. Salige kong Roberts bastard-sønn Gendry (Joe Dempsey) har bestemt seg for å bli broderskapets offisielle smed, så verden er full av dårlige nyheter og bitre livsleksjoner fra Arya denne uken.

Gendry er lei av å tjene mektige menn, og har mer sansen for en demokratisk valgt leder som Lord Beric, og kumpaner som behandler hverandre som familie. Arya vil alltid ende opp med å være «deres høyhet», og Gendry vil aldri bli behandlet som hennes likeverdige ute i den virkelige verden. Til tross for at han er kongens sønn.

Så farvel til Gendry. Smi mens jernet er varmt, kompis. Sånt er vanskelig å akseptere for en født prinsesse som Arya, men muligens også viktig livsvisdom å ta med seg på veien. Det er nå uansett en vei hun må vandre helt alene. Thoros of Myr (Paul Kaye) lover å ta Arya med til Riverrun for å bli gjenforenet med brødrene sine i bytte mot litt gull, uten å ane at Bran og Rickon er på pakketur til Muren.

Beric Dondarrion forteller at Thoros har brakt ham tilbake fra døden seks ganger, takket være noen magiske ord rettet mot The Lord of Light. Så langt har han overlevd en lanse rett gjennom brystet, en kniv i magen, en pil i ryggen, en øks hugget i siden, pluss en hengning kombinert med en kniv i øyet. Beric klager over at: «every time I come back I’m a bit … less. Pieces of you get chipped away».

Likevel, The Lord of Light er åpenbart en praktisk trosretning. Har de en pamflett, eller noe som det går an å se på? Et introduksjonskurs, kanskje? Ser ut som en religion med bedre betingelser enn Scientologien, Jehovas vitner og Den katolske kirke. Siden Arya ser ut som en prepubertal gutt ville hun sikkert ha blitt ønsket velkommen med åpne armer inn i katolisismen, tenker jeg. Pow! Ta den, Paven.

Alle religioner har imidlertid sine forskrudde fanatikere, og for å understreke problemene med gudstro dukker kongeaspiranten Stannis Baratheons (Stephen Dillane) skrullete kone Selyse (Tara Fitzgerald) opp. I ivrig bønn til ildens herremann.

Stannis prøver å tilstå at han har bollet den røde heksa Melisandre hardt og entusiastisk i alle slottets værelser inklusive toalettet, men kona er overbevist om at ektemannen bare har gjort «Guds arbeid». Heksa har fortalt kona hver eneste skitne detalj, og hun har null problemer med sånt. «No act done in service of the Lord of Light can ever be a sin, When she told me I wept with joy!» Deretter kjæler hun ømt med en rekke beholdere, som inneholder de spontanaborterte guttefostrene hun bar for ektemannen. Temmelig triste saker. Og heller morbid hyllepynt, spør du meg.

Vi får også vite at Stannis har en datter kona ikke setter pris på, og mon tro hvem det kan være? En nusselig jentunge med vakker sangstemme og et lettere deformert fjes – som er fanget i slottets tårn. Lille Shireen (Kerry Ingram) etterlyser sin gode venn Davos Seaworth (Liam Cunningham), uten å ane at pappa har låst ham inne i fangehullet fordi han ikke liker den røde heksa. Å se en dame presse ut en svart røykdemon av kjønnet sitt kan gjøre sånt med en mann.

Senere sniker Shireen seg inn til Davos fangehull, og han ser etter omstendighetene ut til å ha det helt ok. Hun har tatt med en bok til ham, men Davos kan ikke lese – så godjenta tilbyr seg å gi ham noen leksjoner. Ikke som om han har noe bedre å gjøre, så hvorfor ikke litt videreutdannelse i fengselet?

Brienne of Tarth tar et langt bad, før hun får selskap av Jaime. Hun blir litt sjenert, faktisk. Søtt. Jaime stabber naken ned i bassenget med bandasjert håndstump, og forsikrer Brienne at han ikke er interessert i kos. «You’re supposed to get me to King’s Landing in one piece. Not going so well, is it? No wonder Renly died with you guarding him.»

Not cool, dude. Dette gjør Brienne så indignert at hun stormer opp av vannet, og stiller seg kliss naken foran Jaime. Fyren blir så beklemt at han straks vifter det metaforiske hvite flagget og ber om unnskyldning. Deretter forteller han Brienne sannheten om sitt rykte som «Kingslayer».

I virkeligheten var kong Aerys en mental syk jævel som elsket å brenne folk, bare for sin egen forlystelses skyld. Jaime bønnfalt kongen om å overgi seg til faren for å skåne folket, men kongen forlangte Tywins hode på et fat før han beordret hoffets «pyromantiker» til å brenne hele befolkningen levende. Jaime så ingen annen utvei enn å stikke sverdet i ryggen på den forrykte kongen, og deretter kutte strupen hans. Heller det enn å være hjelpeløst være vitne til at kongen brente tusenvis av uskyldige menn, kvinner og barn levende.

Så den handlingen Jaime er mest foraktet for viser seg å være hans mest noble. Oppsiktsvekkende! Brienne er dypt rystet. Etter å ha lettet sitt hjerte kollapser Jaime i de maskuline armene hennes mens han skriker «med hvilken rett kan ulven dømme løven?!» Deretter mumler han at det er å foretrekke at hun fra nå av ikke kaller ham «The Kingslayer, men bare Jaime». Så de er på fornavn nå, etter å ha snakket ut om ting. Seriøst, dette er sterke saker.

Daenerys Targaryen (Emilia Clarke) marsjerer videre med sin testikkelløse «Unsullied»-hær, mens Ser Jorah Mormont (Iain Glen) og Barristan Selmy (Ian McElhinney) utveksler gamle krigshistorier. Selmy antyder at Mormont muligens ikke burde være ved Danys side da de ankommer Westeros, men han hører ikke på det øret. Sikkert like greit at Jorah ennå ikke vet at hans Nattvokter-pappa Jeor strøk med i forrige episode.

Selmy understreker at alle kongene han har tjent har vært lusne ledere, og at det hadde vært en fin forandring å for en gangs skyld kjempe for noen han har troen på. Kanskje Daenerys er akkurat den dronningen han har ventet på. Hun har fått «The Unsulllied»-offiserene til å velge sin egen leder, så nå har dama innført frie valg. Deretter beordrer Dany soldatene til å gi slipp på sine slavenavn, og døpe seg selv på nytt. Så nå står hun i bresjen for kampen mot slaveriet og dårlige navn, også. Denne dama er nesten for god til å bli en leder, men av alle kandidatene til tronen er hun min soleklare favoritt.

Konsekvensene av henrettelsen av Rickard Karstark kommer kjapt for kong Robb, som nå har mistet halvparten av krigsstyrken sin med et lagelig hugg. Neste sjakktrekk er å beleire House Lannisters hjemsted Casterly Rock, men da trenger han flere soldater. Den eneste i kongedømmet som fortsatt har en kampstyrke, og ikke er på siden til Lannister-klanen er House Frey.

Synd Robb ikke fulgte planen og giftet seg med datteren til lord Walder Frey, da. Her må det nok noen veldig smidige fredsforhandlinger til, ja. Interessant.

Stakkars, enfoldige Sansa Stark (Sophie Turner) lar seg fortsatt manipulere av alle rundt seg, og lever i troen at hun vil bli reddet fra kong Joffrey hvis hun gifter seg med Margaery Tyrell (Natalie Dormer) metroseksuelle bror Loras (Finn Jones). Han er på sin side mer opptatt av å flørte med tjeneren Olyver, som gjør alt unntatt å putte blomster opp i baken for å vise at han er rede for litt rumpekos på kammerset.

Og selvsagt er tøysegutten Olyver en av Lord Fittefinger Lilleskjeggs spioner, så nå vet han at Tyrell-familien planlegger å gifte bort Sansa. Gir lorden en bra sjanse til å skru på sjarmen, og måle hvor han har Sansa – mens han summerer opp hele sin livsfilosofi i en setning: «It doesn’t matter what we want. When we get it we want something else.» Hun velger å takke høflig nei til tilbudet om å bli smuglet hjem i Lord Lillefitte Skjeggfingers skip, så nå er den sleske luringen nødt til å komme opp med en ny taktikk. Og den får vi ta del i allerede i neste scene.

Pappa Tywin (Charles Dance) er ikke overvettes i imponert over at Tyrion har spart familien hundretusenvis av gullmynter på å få House Tyrell til å betale halvparten av det kongelige bryllupet. De har viktigere ting å prate om, og det er neppe et godt tegn at Cersei sitter ved farens side med et stort, selvtilfreds smil. Eller kanskje hun bare er full, igjen.

Nei, hun er strålende fornøyd over å endelig ha klart å forgifte pappa mot Tyrell-familien, siden de har oppdaget at Margaery har planer om å gifte bort Sansa til homsebroren sin. Thanks, Lillefinger – din slue tyster. Tywin tror fortsatt at Sansa Stark er Winterfells enearving. Løsningen hans er derfor å finne en ny ektemann til Sansa, og det er årsaken til at Cersei nesten skjelver av ren skadefryd.

For den ektemannen er Tyrion, selvfølgelig. Som Tywin påpeker: «The girl’s happiness is not my concern, nor should it be yours. You will wed her, bed her and put a child in her. Surely you’re capable of that? You wanted to be rewarded for your valor in battle. Sansa Stark is a finer reward that you could ever hope for.» Hvem sier at romantikken er død?

Tyrion synes dette er en skikkelig dritt ide, og føler at stakkars Sansa har lidd nok. Vel, sånn sett er han langt fra den verste kandidaten som Sansas ektemann. Han har i alle fall behandlet henne med en smule respekt og omtanke, i motsetning til absolutt alle andre. Pappa Tywin legger til at det uansett er på tide at Tyrion giftet seg. Altså, rent bortsett fra den siste gangen sønnen giftet seg, som endte med at pappa slaktet kona hans fordi hun var en tidligere gatepike. Cersei bidrar med sin egen, hatefulle stikkpille til lillebroren: «You should thank the gods for this. This is more than you deserve!»

Jeg håper virkelig at noen snart slår henne hardt i fjeset med noe enda hardere. Men før Cersei rekker å eksplodere av selvtilfredshet stikker pappa hull på moroa, ved å understreke at hun på sin side må gifte seg med Sir Loras. Ah ha ha ha! Det likte du ikke, nei. Utrykket i fjeset til Cersei er helt ubetalelig, og bedre enn et hardt slag i fjeset.

En fin touch at episoden avsluttes med en creepy barnesang, som ender med strofen «The shadows come to dance, my love. The shadows come to stay.» Så mørke skyer over King’s Landing. Sånn går det når folk blir tvunget til å gifte seg i histen og pisten. Ingen monumentale høydepunkter i denne tettpakkede episoden, som sirkler rundt temaer som familielojalitet, politisk taskenspill og vanskelige veivalg. Det skjer sannelig mye spennende som drar historien fremover i uventede retninger, noe som gjorde ukens recap latterlig lang!

R.I.P: Willem og Martyn Lannister blir knivet i hjel, mens Rickard Karstark og fem av hans menn må bøte med livet for udåden. Beric Dondarrion blir hugget i hjel av The Hound, men siden han gjenoppstår som påske-Jesus like etterpå gjelds det ikke.

STERKESTE ØYEBLIKK: Nok et eksempel på at den største styrken i «Game of Thrones» er to mennesker som snakker sammen i et rom. Jamie Lannisters monolog om hvorfor han ble «The Kingslayer» er gripende saker, glimrende fremført av Nikolaj Coster-Waldau …

BESTE REPLIKK: … og apropos det:

«He told me to bring him my father’s head. Then he turned to his pyromancer «Burn them all,» he said. «Burn them in their homes, burn them in their beds.» Tell me, if your precious Renly commanded you to kill your own father, and stand by while thousands of men, women and children were burned alive, would you have done it? Would you have kept your oath then? First I killed the pyromancer. Then when the king turned to flee, I drove my sword into his back. «Burn them all!», he kept saying. «Burn them all!». And I don’t think he expected to die. He ment to burn with the rest of us, and… rise again, reborn as a dragon. Turn his enemies to ash. I slit his throat to make sure that didn’t happen. That’s where Ned Stark found me.»

KRISTOFER HIVJU-WATCH: Kristofer Hivju fikk faktisk noen replikker denne gangen. Yay!

FERSKE FOLK: Stannis Baratheons ustabile kone Selyse kunne så vidt skimtes i forrige sesong, men nå spilles hun for første gang av Tara Fitzgerald. Så hun kvalifiserer som ferskt fjes. Det samme gjør Selyses lettere deformerte, nusselige datter Shireen (Kerry Ingram).

MISSING IN ACTION: Bran og Rickon Stark drar videre på sin endeløse vei til Muren, sammen med Jojen, Meera og Osha. Tehon Greyjoy skriker fortsatt på korset, mens Ramsay Snow flirer oppspilt og klapper i hendene. Den røde heksa Melisandre presser demoner ut av sin magiske spilledåse mens hun seiler videre til et mystisk sted. Kongeslampen Joffrey plukker vingene av fluer, mens evnukken Varys gjør unevnelige grusomheter med sin trollmann i eske. Heller ingenting nytt fra Nattvokterne, som fortsatt slåss i Craster’s Keep, mens Sam rømmer heltemodig med sin kjære Gilly. Brynden «Blackfish» Tully skyter piler i vannet, bare for moro skyld – mens Shae fortsatt furter over at vi fniste av pornotitlene hennes. Og hvor er dragene?

SEX: Ygritte (Rose Leslie) viser seg kliss naken i all sin rødhårete prakt (muligens med litt hjelp av en «body double») mens hun har sex gjentatte ganger med Jon Snow. Nikolaj Coster-Waldau viser baken sin, som en ekstra bonus for jenter og homser. Sistnevnte får også sitt med gaysex, mens Loras Tyrell boller den veldig nakne tjeneren Olyver. Ja, han viser tissen. Brienne (Gwendoline Christie) avduker også den overraskende velformede baken sin – også hun med hjelp av en «body double», ser det ut til.

GØRR: En avhugget skulder med mye blodsprut. Nærbilde av armstumpen til Jaime, som får stusset litt råttent kjøtt. Rickard Karstark mister hodet.

FORHOLDSVIS FUN FACTS: Ukens episode heter «Kissed by Fire», som er Wildlingenes beskrivelse av de sjeldne folkene som er født med rødt hår. De er ansett som velsignede blant Wildlings, men vi vet jo sannheten: at rødhårede ikke har sjel. Bare spør Cartman. Den lille søtnosen Shireen Baratheons deformasjon kommer fra en alvorlig barnesykdom kalt «Greyscale». Vanligvis dødelig, men Shireen er en av de få heldige som overlevde – selv om deler av fjeset hennes nå er merket av sykdommen.

Jeg må også passe på å gi en salutt til vår kommentarfelt-amigo Pilje, som jeg nevnte i forrige recap. Siden jeg aldri fikk somlet meg til å svare på kommentarer forrige uke, passer jeg på å gjøre det nå. Både Pilje og jeg hadde muligens rundt 50 prosent feil når det gjelder Brienne of Tarths fødested, men sammen har vi jo hundre prosent rett. Uansett veldig kult med innspill, og sakte applaus til alle som kommer med rettelser og meninger. Jeg rekker ikke alltid å svare på dem i alt deadlinestyret, men tar absolutt alt til etterretning! Så mange takk til Runar for å fange opp at Nattvokterne kjempet mot hverandre i Craster’s Keep i forrige episode, og ikke mot grisegubben Crasters ikkeeksisterende menn. Kommentatoren «Lola Pagola» har for så vidt også helt rett i at i overkant mange av innbyggerne i Westeros er «skravlete og skitne», men i denne episoden har opptil flere av dem tatt lange bad.

KARAKTER: 8 av 10 tvangsgiftemål.

Les også:
Episode 1: Ti måneder, tre blås i hornet…
Episode 2: Treøyde ravner og en trone full av kuker
Episode 3: Hva er lyden av én hånd som klapper?
Episode 4: Alle elsker lukten av dragenapalm om morgenen!