Tronespillet bryr seg ikke en døyt om pinse, solskinn og nasjonaldager, så her benytter vi fridagene til å recappe lystig videre. Barnetoget får klare seg selv. Ikke at det er noen grunn til å klage; ukens episode byr på noen store øyeblikk og en finale i fyr og flammer.
Nevnte jeg at det blir spoilers her? Det blir spoilers.
En stund tilbake ymtet serieskaperne David Benioff og D.B. Weiss at «Game of Thrones»-slutten er i sikte, og at alt trolig er over etter to forkortede sesonger til. Uansett ingen tvil om at de har skrudd opp tempoet betraktelig i oppløpet: sesong seks er tettere fortalt – noe som muligens er et resultat av George Raymond Richard Martins manglende evne til å skrive ferdig «The Winds of Winter» i tide. Til gjengjeld er han veldig flink til å oppdatere bloggen sin, so there’s that.
CASTLE BLACK
Edd Tollett (Ben Crompton) sturer litt mens Jon Snow (Kit Harington) gjør seg klar til å dra i retning sør, mot varmere vær. Edd synes det er en smule ufint at Jon forlater Nattvokterne, vel vitende om at vinteren fortsatt er på vei – sammen med en sverm av White Walkers, som vi ikke har sett snurten av på en stund. Edd påpeker at de er «crow bros 4 life», men Jon har fått nok: «Aye, I pledged my life to The Night’s Watch.I gave my life. They killed me, Edd! My own brothers. You want me to stay here after that?». Et sted går grensen, liksom.
Innen denne ampre diskusjonen utarter seg tuter hornet ved The Wall. Tuuut! Utenfor porten står Sansa (Sophie Turner), Brienne of Tarth (Gwendoline Christie) og Podrick (Daniel Portman). Vel, de sitter på hesteryggen, men du skjønner hva jeg mener. Trolig første gang i serien en av Stark-jentene faktisk har god timing, og ankommer på rett tid. Tormund (Kristofer Hivju) virker skikkelig hypp på Brienne, som er akkurat hans type grepa dame. Og så får Sansa øye på halvbroren Jon. Tid for familiegjenforening! De gir hverandre en lang, varm klem mens snøen daler ned og musikken sveller opp. Et fint, rørende øyeblikk.
Sansa varmer seg med en god bolle suppe foran peisen, mens hun mimrer om nam-nam nyre-pai og de gode, gamle dagene i Winterfell. De burde aldri dratt derfra, føler Jon. Sansa er enig: «Don’t you wish we could go back to the day we left? I want to scream at myself: don’t go, you idiot». Men det var mange traumer og en livstid siden. To, for Jons del.
Sansa har dessuten dårlig samvittighet for den snørrhovne måten hun behandlet halvbroren på: «I spent a lot of time thinking about what an ass I was to you. I wish I could change everything». Jon ser fortsatt litt såret ut så fort hun nevner det, men unnskylder alt med at de bare var barn. Sansa gir seg ikke: «I was awful, just admit it!». Vel, litt rumpe var hun. «You were occasionally awful. I’m sure I can’t have been great fun, always sulking in the corner while the rest of you played». Sansa er tilgitt, og nå er de bare takknemlige for å ha funnet hverandre igjen. Skål for det.
Vond øl, men god prat. Sansa lurer på hvor Jon akter å dra nå, men aldri verden om han drar alene. «If I don’t watch over you, father’s ghost will come back and murder me».
Hvis det skjer får vi håpe at Melisandre er i nærheten.
Sansa føler at det bare et sted de kan dra: hjem til Winterfell. Og hva med House Bolton? «We’ll take it back from them». Jon har ingen hær til sin rådighet, men han har tross alt en horde ville wildlings – som uansett ikke vil være trygge så lenge Team Bolton hersker i Nord.
Interessant at det er Sansa som må mane Jon til kamp, og minne ham på at Winterfell tilhører dem, Arya, Bran og Rickon. «It belongs to our family; we have to fight for it».Men Jon er drit lei av å kjempe og drepe: «I’ve killed brothers of The Night’s Watch, I’ve killed wildlings, I’ve killed men that I admired. I hanged a boy, younger than Bran! I fought, and I lost». Også interessant at Jon gjentar de siste ordene til Ser Alliser Thorne, trolig en av mennene han beundret litt. Sansa har aldri vært mer sikker i sin sak: de vil aldri være trygge før de tar tilbake Nordsiden fra Boltons terrorvelde, og Sansa vil gjøre det på egen hånd hvis hun må. Men hun gjør det heller med Jon ved sin side. Kult å se at Sansa har fått tilbake futten!
Davos Seaworth (Liam Cunningham) slår i mellomtiden av en prat med Westeros’ motsvar til Magica fra Tryll. Melisandre (Carise Van Houten) er klippefast i sin tro på at Jon Snow er den hellige lysherren utvalgte: «He’s the prince that was promised». I alt dette styret har Davos fortsatt ikke fått med seg at kong Stannis Baratheon er død og beseiret. Han vet heller ikke at Melisandre brant ihjel hans yndlingsprinsesse/språklærer Shireen på bålet, og før den røde heksa får sjansen til å fortelle om den uheldige episoden bryter Brienne seg bardust inn i samtalen.
Hun er ingen stor fan at Melisandre, som snikmyrdet Briennes elskede kong Renly med sin røykfylte vaginademon. Davos hevder at alt sånt hører fortiden til, men Brienne er ikke helt enig: «Yes, it’s in the past. Doesn’t mean I forget, or forgive. He admitted it, you know». Davos er litt forvirret, nå. Hvem? «Stannis. Just before I executed him». Hvis Brienne hadde vært i besittelse av en mikrofon, er dette tidspunktet hun ville ha sluppet den i bakken.
HOUSE BAELISH
Så over til en liten brystmelk-psykopat vi ikke har sett siden starten av sesong fem: Robin Arryn (Lino Facioli), som definitivt ikke har fått dreisen på dette med bueskytte.
Og der kommer en kar vi heller ikke har sett siden forrige sesong: onkel Petyr «Littlefinger Fitteskjegg» Baelish (Aidan Gilen). Han har med navnedagspresang, og gode greier. En sjelden jaktfalk: «the greatest and rarest of birds», som i det minste vil overleve hvis Robin prøver å slenge den ut Måneporten. Den siste gangen grinebiteren Lord Yohn Royce (Rupert Vansittart) så Lillefinger var han på vei hjem til The Fingers sammen med Sansa Stark. Så da er det jo litt pussig at Sansa isteden ble gift med Ramsay Bolton.
Lillefinger lyver uten å blunke, og påstår at de ble angrepet av Boltons menn, som kjente reiseplanene deres. Planer kun Lord Royce visste om. Et dristig trekk: den gamle «angrep er det beste forsvar»-taktikken. Lord Royce vurderer selv å trekke sverdet for denne trusselen, men lillefinger er som vanlig noen sjakktrekk foran.
Han appellerer til The Lord of The Vales gode dømmekraft, og den lille sadisten Robin syntes selvsagt at det ville vært skikkelig festlig ut å kaste Lord Royce rett ut av Måneporten. Onkel Lillefinger understreker at Lord Royce kan være nyttig i den kommende krigen så lenge de kan stole på hans «totale lojalitet», og foreslår sjenerøst at de gir ham en sjanse til.
Robin er uansett bare opptatt av den nye falken sin, så Royce får leve en stund til – mens Lillefinger får demonstrert at han styrer Sweetrobin som en marionettdukke. Lillefinger har allerede fått med seg at Sansa har stukket fra Winterfell, og mistenker at hun er gjenforent med halvbroren Jon Snow ved Castle Black. Så hva føler lillelord Robin at de bør gjøre nå? Redde niesen, kanskje? «Our lord has spoken. Gather the knights of The Vale. Time has come to join the fray». Si hva du vil om Lillefinger, når det gjelder tronespill er han en mester på linje med Kasparov. Alle sjakkbrikkene er akkurat der Lillefinger har plassert dem, og nå står forhåpentligvis House Bolton i sjakk matt.
Det er imidlertid et åpent spørsmål om Lillefingers gjenforening med Sansa vil bli særlig hjertelig, med tanke på hva Ramsay utsatte henne for.
HOUSE TARGARYEN
Over i Meereen har Tyrion (Peter Dinklage) og Varys (Conleth Hill) invitert slavemesterne fra Astapor og Yunkai til en hyggelig prat – noe hverken Grey Worm (Jacob Anderson) eller Missandei (Nathalie Emmanuel) skjønner poenget med. Tyrion siterer for en sjelden gangs skyld ikke seg selv, men Lillefinger: «As a clever man once told me: we make peace with our enemies, not our friends». Grey Worm er en større tilhenger av å drepe fiender, og Missandei påpeker at Danys forsøk på forhandlinger med slavehandlerne endte med at de prøvde å myrde henne.
Tyrion føler at diplomati kan være en bedre løsning, så lenge de holder øynene åpne. «Trust me; my own recent experience with slavery has thought me the horrors of that institution». Missandei spør uskyldig om akkurat hvor mange dager Tyrion var en slave, så selv om hun mangler humoristisk sans har hun i det minste plukket opp sarkasme et sted på veien.
Slavehandleren Yezzan zo Qaggaz (Enzo Clienti) er imponert over at minislaven han kjøpte for vekslepenger nå plutselig sitter med makten i Meereen. Slavehandlerne har kommet til pyramiden for å snakke med dragedronningen, og føler seg snytt over å bli avspist med «en dverg og en evnukk». Slavehandlernes krav er at de peller seg bort fra Slaver’s Bay, sammen med dragene og leiesoldatene. Tar ikke lang tid før alt sklir ut i munnhuggeri, mens Yezzan påpeker at ingenting har forandret seg, og at Grey Worm fortsatt er en slave: «Just because your master has silver hair and tits, doesn’t mean she’s not a master».
Den evige pragmatikeren Tyrion prøver å appellere til de arrogante slavemesternes grådighet og forfengelighet. «There have always been those with wealth and power, and those with nothing. That is the way of the world. I am not here to change the way of the world». Men man trenger jo ikke slaver for å tjene penger. Slaveriet ble opphevet i Westeros for flere hundre år siden, og Tyrion vokste allikevel opp med mer rikdom enn noen av dem. Problemet med Danys plan om å oppheve slaveriet var at hun ikke erstattet dette systemet med et nytt alternativ. Tyrions forslag er derfor at slavehandlerne skal få litt tilvenningstid; sju år før hele praksisen med slaveri gradvis fases ut, og erstattes med klekkelig økonomisk kompensasjon.
Så omtrent det samme som Abraham Lincoln i sin tid prøvde for å forhindre borgerkrigen.
Hverken Missandei eller Grey Worm er særlig fornøyde over dette kompromisset, men slavemesterne virker interessert. Til gjengjeld vil slavemesterne kutte sin støtte til Sons of the Harpy, uansett hvor mye de benekter at de støtter dem. Tyrion har dessuten en liten gave til dem alle: tre vakre slavepiker på deling. «Give freedom a chance. See if it doesn’t taste every bit as good as what came before».
Missandei koker, og utenfor koker eks-slavene i Meereen – som ikke er særlig imponert over at Tyrion har inngått fredsforhandlinger med fienden. De er heller ikke særlig imponert over hans begredelige språkkunnskaper. Tyrion har svarene klare: «I imagine this room was built so the rulers could intimidate the ruled. But I am not your ruler. I am not The Breaker of Chains. I am not The Unburnt. And I am certainly not The Mother of Dragons».
Til gjengjeld er han dragemorens utvalgte rådgiver, som snakker på Danys vegne mens hun er «ute på reise». La gå at planene hans neppe er i tråd med hennes intensjoner. Folket i Meereen kjenner ikke Tyrion, og de stoler slett ikke på ham.
Den eneste de stoler på er Grey Worm, som backer opp Tyrion. Det samme gjør Missandei, som siterer Tyrions (og Lillefingers) visdomsord om at man forhandler fred med sine fiender, ikke sine venner. Ingen av dem er særlig fornøyde, og alle føler det er en stor feil å stole på slavehandlerne. Det eneste Tyrion stoler på er deres selvoppholdelsesdrift og grådighet. Grey Worm prøver å forklare at de ikke engang er mennesker i slavehandlernes øyne: for deres del er han bare et våpen, og Missandei bare en hore. Men Tyrion hevder at han vet hva han driver med: «They look at me and see a misshapen little beast. Their contempt is their weakness. They’ll underestimate us every time, and we will use that to our advantage».
Grey Worm har sine tvil, og det har for å være ærlig jeg, også. Vanskelig å tro at dette vil ende uten full krig.
I mellomtiden klatrer Ser Jorah Mormont (Iain Glen) og Daario (Michiel Huisman) opp et fjell, mens de kjegler videre om Dany. Daario gjør sitt beste for å psyke ut vennesone-Jorah: «I don’t think you could ride the dragon. Twenty years ago, maybe. Our queen, she’s wild, you know. Don’t let her size fool you. It’s hard enough for me, and I’m a young man. I don’t think your heart could take it». Er «ride the dragon» en eufemisme for puling, eller snakker de bare om å ri på drage?
Jorah kunne godt tenke seg å gi Daario en skikkelig fik etter at denne turen har kommet til sin ende, men Daario er først og fremst a lover, not a fighter.
En nærkamp mot Jorah vil uansett ende i tap for hans del: «If I win, I’m the shit who killed an old man. If I lose, I’m the shit who was killed by an old man». Jorahs eneste kommentar: «You didn’t get much discipline as a child, did you?». Men de kan jo ikke stå her og måle penis dagen lang, de har en dragedronning å redde. På fjellet har de god oversikt mot Vaes Dothrak, der det bor rundt hundre tusen barbarer. Så eneste sjansen er å vente til mørkets frembrudd, snike seg inn uten våpen, og gi seg ut for å være handelsmenn hvis de blir oppdaget. Og apropos å bli oppdaget: mens Daario overleverer sin elskede dolk ser han at Jorah er smittet av Greyscale.
Vaes Dothrak ser ut til å være en by Conan ville følt seg skikkelig hjemme i, med mye fyll, fest og puling i gatene.
På veien blir Jorah og Daario oppdaget av to dothrakis, som umiddelbart fersker at de ikke er vinhandlere. Jorah er i litt rusten form, og ville trolig ha blitt drept hvis ikke Daario hadde smuglet med seg sin elskede dolk – som han plasserer rett i ryggen og ut brystet på barbaren. Deretter knuser han hele overkroppen på fyren med en stein, bare for å være på den sikre siden. Etter alt dette ser det ut til at Daenerys (Emilia Clarke) har det ganske koselig i dosh khaleen-tempelet, der enkene forteller historier om hvordan de avdøde mennene deres plyndret, voldtok og herjet.
Dany blir dessuten kjent med en tenårig enke som ble gravid som tolvåring, og banket helseløs av sin Khal så fort hun fødte barnet. Et sentimentalt folkeslag, dothrakiene.
Enkene håper at Khalar Vezhven-rådet lar Dany få leve ut sine dager hos dem, siden de andre alternativene er langt fra like behagelige. Dany kan imidlertid styre seg for stanken av gamle damer, og tar seg en tur ut i byen sammen med den tenårige enken. Jenta er veldig fascinert av historiene om Danys drager, og i det samme spretter plutselig Jorah og Daario frem fra en busk. «We have to go now!». Men Dany har en bedre plan, og for å få den til å fungere trenger hun hjelp. Og for å finne ut hva den planen består i er vi nødt til å vente en liten stund.
HOUSE TYRELL
For nå drar vi rett til King’s Landing, der Margaery Tyrell (Nathalie Dormer) fortsatt surmuler i fangehullet til The Sparrows. Hun har dessuten fått besøk, av «confess!»-heksa Septa Unella (Hannah Waddingham) og en spurv – som tar henne med til The High Sparrow (Jonathan Pryce). Han lurer på hvor Margaery ville ha dratt hvis han slapp henne fri. Bare et lurespørsmål, selvfølgelig. The High Sparrow har ingen intensjoner om å slippe Margaery tilbake til et privilegert liv fullt av penger, makt og synd.
Vi får samtidig vite litt om høyspurvens bakgrunn og hans aversjon mot fottøy: han var engang en svak mann, som bare var opptatt av gods og gull. Sønnen til en simpel skomaker, som døde da han var ung. Høyspurven tjente gode penger på å lage luksus-sko for eliten. Han brukte pengene på sin egen luksus, og følte at han steg i gradene for hver ting han kjøpte.
Margaery kjenner denne historien fra en liknelse i godboken The Seven-Pointed Star: «And one day you walked through the graveyard, and realized it was all for nothing, and set out on a path to righteousness. Book of the Stranger, verse 25». I høyspurvens tilfelle var det uansett ikke en kirkegård, men et gilde. Han våknet opp fyllesyk dagen etterpå og så lyset. En bra tale fortalt med stor overbevisning, men det gir ham jo ikke noen større rett til å fortelle andre hva de skal gjøre med livene sine. Og det gjør ham ikke til mindre av en hykler. Så tar han med Margaery for å besøke broren Loras (Finn Jones), som ser ut til å ha fått enda røffere behandling enn henne. Han gråter, og vil bare at dette marerittet skal ende.
Margaery akter ikke å la spurvene få vinne og minner Loras på familiemottoet «growing strong» – men Loras har ingen styrke igjen. Bare en knust mann, som hulker hjelpeløst.
HOUSE LANNISTER
Den patetiske tåpen Grand Maester Pycelle (Julian Glover) prøver å manipulere kong Tommen (Dean-Charles Chapman) når det gjelder håndteringen av spurvene, men blir tatt på fersken av Cersei (Lena Headey). Denne gangen fiser han ikke av forskrekkelse, og nekter å gå sin vei før kong Tommen vinker ham bort. Tar ham fornøyelig lang tid å gå ut døren. Tommen føler at de må være forsiktige i deres forhold til The High Sparrow, for å forhindre at ting sklir enda mer ut. Ikke helt det Cersei har i tankene, og kanskje kongen bør tenke litt på hva de gjorde mot moren hans. Med bæsj, og det hele.
Cersei er ikke så rent lite rasende over at sønnen har hatt hemmelig møter med mannen som ydmyket henne på det aller groveste. Dette sviket er den lille dråpen som får det metaforiske begeret til Cersei å renne over, så hun gjør et nytt forsøk på å ta en alvorsprat med Lady Olenna (Diana Rigg) og onkel Kevan (Ian Gelder).
Olenna er enda syrligere enn sist: «My dear, you have been stripped of your dignity and authority, publicly shamed and confined to The Red Keep. What’s left to work with?». Men som Jaime (Nikolaj Coster-Waldau) påpeker er hun fortsatt kongens mor, og kongen har hatt jevnlige samtaler med høyspurven. Så det er i alles interesse at de slår seg sammen for å utrydde ham en gang for alle. «The High Sparrow seized power knowing full well we’d bicker amongst ourselves, instead of seizing it back. And here we are. Well done to us. Now the future of The Seven Kingdoms rests in his dirty, peasant hands». Cersei er urolig over spurvenes planlagte rettsak mot henne, men før den tid vil de sende Margaery på den samme type skamparade hun selv fikk.
Olenna kan ikke finne seg i sånt, så Jaime foreslår at hun tilkaller hæren sin (den nest største i Westeros) før paraden starter. Tommen har allerede gitt kongens hånd Kevan strenge ordre om å unngå enhver form for konfrontasjon med spurvene i frykt for dronningens sikkerhet, men det er jo ingenting som stopper ham fra å si fra seg sin stilling så fort Tyrell-soldatene entrer King’s Landing. Alt dette vil dessuten gi Kevan Lannister tilbake sønnen Lancel, som lot seg verve inn i denne sekten etter en tid som niesen Cerseis sexleketøy. Hvis noe går galt kan King’s Landing bryte ut i borgerkrig, og det vil kreve mange liv.
Men Olenna skjærer igjennom: «Many will die whatever we do. Better them than us». Cersei kunne ikke ha vært mer fornøyd. Med litt flaks vil hun klare å kvitte seg med spurvene og hele Tyrell-klanen i samme slengen.
HOUSE GREYJOY
Theon (Alfie Allen) er på vei tilbake hjem til Pyke, der søsteren Yara (Gemma Whelan) tar ham imot med åpne armer og en varm klem.
Vel, ikke helt. I hennes øyne er broren død, og har vært det lenge. Theon klarer knapt å se søsteren i øynene. Mange gode menn døde i Yaras mislykkede redningsaksjon, som endte med at Theon nektet å forlate Ramsay: «You were a spoiled little cunt, but you were my brother and I risked everything for you. And you betrayed me». Theon er en knust mann uten penis og pung, men han er i det minste ikke lenger Reek – og er fri fra Ramsays dårlige innflytelse. «He broke me. He broke me into a thousand pieces». Noe Yara er klar over, siden Ramsay var hensynsfull nok til å sende noen av de bitene til Pyke i et liten eske.
Yara mistenker at Theon har kommet hjem fordi han hørte at faren var død, men han har ingen ambisjoner om å bli konge. Alt Theon vil nå er søsterens tilgivelse, hjelpe henne med å kuppe tronen og eventuelt bli gjenforent med penisen sin.
HOUSE BOLTON
Lord Ramsay (Iwan Rheon) skreller eple mens han har et lite møte med wildling-nannyen Osha (Natalia Tena). Hun antar at Ramsay er en slags lord, men er ikke særlig imponert over Bolton-banneren med den flådde mannen. Med mindre Ramsay spiser fiendene sine etter å ha flådd dem har hun sett verre. Så ja, epleskrellingen var bare en teatralsk, liten touch for å spille på hvordan House Bolton flår fienden sine. Osha hevder at hun kun jobbet for Stark-familien under tvang, og bare tok vare på Rickon fordi han kunne selges for en god pris. Ikke helt overbevisende, og Ramsay har uansett ikke bruk for henne mer.
Osha hevder at hun kan gi Ramsey det hun vil ha, og tørrjukker han grundig med et øye på fruktkniven.
Ramsay har for lengst fersket hva hun pønsker på: «You’re a much better talker than Theon Greyjoy. I had to work hard getting him talking, but he talked. They all do». Han stikker en dolk rett i strupen på Osha innen hun får løftet fruktkniven. Hun får ikke sjansen til å fortelle noe som helst, og dør i en pøl av sitt eget blod mens Ramsay skreller seg et nytt eple. Triste greier, men i forhold til hva Ramsay kan gjøre på en god dag slapp hun lett unna. Det er nesten så man begynner å mistenke at Ramsay ikke er et godt menneske.
HOUSE STARK
Tilbake i Castle Black får Nattvokterne besøk av en bannermann fra House Bolton. Sansa har ikke særlig sans for maten i kantinen, men Jon graver innpå – og Tormund spiser griseknoke mens han prøver å wildling-flørte med en lite imponert Brienne.
Jon mottar et brev adressert til «forræder-ambassadøren Jon Snow». Det er naturligvis fra Ramsay, som kan fortelle at han har Rickon Stark i fangekjelleren sin, og skinnet av Shaggydog ved peisen. Hvis Jon gir ham tilbake kona skal han la bastarden få være i fred, hvis ikke akter Ramsay å flå hver eneste wildling levende. Deretter truer han med å la Bolton-soldatene gruppevoldta Sansa foran Jon, før lillebroren blir spist levende av villhunder. Etter det vil han stikke ut øynene på Jon, og la hundene gjøre resten. Koz og klemz, vennlig hilsen Lord Ramsay Bolton.
Litt pussig at Ramsay ville bruke ordet «bastard», som han har et så anstrengt forhold til – men uansett. Nå vet i alle fall Jon at Ramsay har drept faren Roose og tatt over hans stilling som «Warden of the North». Burde være en god motivasjon til å gå til krig, men bare et problem: Ramsay har rundt fem tusen soldater til sin rådighet (ikke inkludert hæren til hans kumpan Harald Karstark) – mens Tormund har toppen to tusen kampdyktige menn. Dårlige odds. Jon trenger forsterkninger, uansett hvor mye Sansa insisterer på at de gjenerobrer Winterfell. Kanskje på tide å danne noen allianser?
HOUSE TARGARYEN
Tilbake i Vaes Dothrak har de mektigste khalene samlet seg i tempelet for å avgjøre Danys skjebne, med Khal Moro (Joseph Naufahu) i spissen. Noe som leder til mer røff språkbruk om kukksuging og tøys. En av Khal-ene kaller til og med Dany for «en dverg» (Emilia Clarke er 1:57 høy, så hun er ti centimeter over småfolk-grensen), noe Tyrion neppe ville ha satt pris på.
De vise herskerne i Yunkai har allerede tilbudt ti tusen hester for Dany, så det gjenstår å se hvordan det påvirker Tyrions fredsforhandlinger. Khal Moro mener slavemesterne kan bolle seg selv i sine parfymerte rumper (fritt oversatt). Ingen av dem bryr seg et døyt om hva Dany syntes om saken, siden kvinner ikke har stemmerett her. Dany velger en dristig taktikk, og fornærmer Khalar Vezhven-rådet på det groveste. De er små, dumme menn som ikke er verdige til å lede Dothraki-folket. Men det er hun, og det kommer hun til å gjøre. Barskt.
Khal Moro flirer hånlig, og dømmer henne til grundig gruppevoldtekt. Hun skal bolles hard av Bloodrider-soldatene deres, og hvis det er noe igjen av henne etterpå skal hestene få ta henne et tak (igjen, fritt oversatt). Omtrent den samme trusselen Danys ekle bror Viserys ga henne tilbake i første sesong, og det gikk ikke særlig bra med ham etterpå.
Dany bare smiler kaldt som en badass, mens moroklumpen Khal Moro fnyser over tanken på å tjene en fitte som henne. Men Dany vil ikke at de skal tjene, hun vil at de skal dø – og så brenner hun dem alle levende, sammen med tempelet!
Wow. Hele Dothraki-makteliten utryddet i løpet av minutter.
Uansett hva bøkene måtte mene er åpenbart Dany fortsatt laget av ildsikkert materiale. Mens khalene løper panisk rundt i fyr og flamme står hun bare rolig i ilden som Sissy Spacek i slutten av «Carrie». Pow. Ta den, barbar-patriarkatet! Etter et par sesonger med byråkratiske frustrasjoner og tilbakeslag er det kult å se Dany være en boss igjen, så det var kanskje bra hun kom seg ut av pyramiden litt. Hun fungerer åpenbart bedre som en destruktiv kraft enn som diplomatisk statsleder. Dany spaserer uskadd og kliss naken ut av det brennende tempelet foran et folkehav på flere tusen dotrakhis, som bøyer seg ned for sin nye herskerinne (enten det, eller så er de bare skikkelig imponert over de melkehvite puppene hennes). Det samme gjør Jorah og Daario.
Episke greier!
Og that’s it for denne uken. En tett og effektiv episode, med mange nye vendinger. Det store temaet for dagen er samarbeid med fiender: Dany har nå tatt over rollen som hersker for rundt hundre tusen dotrakhi-barbarer, som kan bli nyttige både i hennes korstog mot slaveriet og i sin planlagte tokt mot Westeros. Tyrion prøver å få i gang en fredsavtale med slavemesterne, kong Tommen har fått sympati for The High Sparrow, mens Cersei og Jaime slår seg sammen med Olenna og onkel Kevan for å få en slutt på høyspurvens religiøse terrorvelde. Et replikk som gjentas her er at man forhandler om fred med sine fiender, ikke sine venner – og disse usikre alliansene kan forandre dynamikken fremover drastisk.
STERKESTE ØYEBLIKK: Finalen, der Dany brenner barbarer som om de var skrikende vedkubber.
BESTE REPLIKK: Høyspurven forteller om øyeblikket han så lyset: «I saw it with perfect clarity. I saw what my sins were. The gold I had, the wine I drank, the women I used, my ceaseless struggle to maintain my position. It’s all part of a story, a story I was telling myself about who I was. A collection of lies that would disappear in the light».
KRISTOFER HIVJU-WATCH: En brukbar dose Hivju, som forhåpentligvis vil klare å sjekke opp Brienne før eller senere.
FERSKE FOLK: Ingen vesentlige nye tilskudd, rent bortsett fra en tenårig khaleesi-enke vi ennå ikke har fått navnet på. Så la oss bare kalle henne Turid-Hjørdis inntil videre.
R.I.P: To Dothraki-karer blir kverket av Daario. Osha blir myrdet av Ramsay, og rundt et dusin Khals blir brent opp, inklusive Khal Moro. Mer moro for oss enn han.
MISSING IN ACTION: Siden såpass mye av fokuset var på Dany, Jon og Sansa var mange fraværende denne uken. En dehydrert Sam og Gilly seiler videre til Oldtown i en sjø av oppkast. Meera Reed og Hodor leker sisten med skogsbarna, mens Bran og den treøyde ravnen smugtitter skamfullt på øyeblikket han ble unnfanget på kjøkkenet i Winterfell. Sandslangene og Ellaria Sand har muligens slingret seg ut av serien. En pike som het Arya sjekker synet på Brilleland, mens Qyburn og The Mountain synger høydepunkter fra musikalen «Oliver» med overraskende fine sopranstemmer. Bronn har trolig dratt på en lengre ferie.
SEX: Litt sidegatepuling i Vaes Dothrak. Osha tørrjukker Ramsay litt, og gir ham en kort håndjeger uten happy slutt. Dany viser seg toppløs i flammehavet, men jeg tror ingen kan påstå at det er noe direkte seksuelt over det. Med mindre du er en pyroman, da.
GØRR: Osha får en kniv i strupen så blodet spruter. En dotrakhi-barbar får en dolk i ryggen og deretter overkroppen most med stein.
FORHOLDSVIS FUN FACTS:
- The Eyre er tilbake i åpningsanimasjonen.
- Første gangen to medlemmer av Stark-familien er samlet siden sesong tre, og den første gangen noensinne vi ser Sansa og Jon snakke sammen.
- I motsetning til sin kollega Lena Headey tok ikke Emilia Clark i bruk en body double under sin nakenscene – selv om det ser ut til at hun fikk litt digital hjelp under enkelte oversiktsbilder.
- Her er et hendig verktøy til å oversette alt du skriver til Dothraki.
- Pluss en Hodor-translator som neppe tok like lang tid å programmere.
Ukens «Inside the Episode»:
Og ukens beste fan-film:
KARAKTER: 8 av 10 brennede khals, som angrer bittert på de snuskete spydighetene sine.
