Fredag kveld og tid for å dø i en sofa. Her er, om ikke den absolutte kremen, så i hvert fall noe som går på TV i kveld.

20.30 «Kroner og kuponger» på FEM

Endelig. Det motsatte av «Luksusfellen». En dokumentarkavalkade av mennesker med hang til sparing, hvis liv foregår sånn cirka slik:

«Hei, la oss kjøre til et kjøpesenter som ligger tre mil unna for å kjøpe hundre bokser med snurring og joika-kaker som er på tilbud! Vi kan ha dem i stua! Kjørte vi nettopp over et ekorn? Bonuskjøtt!»

22.00 – «Secretary» på Silver
22.15 – «Beatles sekreterare» på SVT2

Trodde du at sekretærer var kjedelige? Håneidu. I kveld kan du se henholdsvis en dokumentar og en spillefilm hvor sekretærer får henge med The Beatles og innlede SM-forhold til sjefen.

Men antagelig ikke samtidig.

Det ville vært rart.

22.25 – «Sherlock» på NRK1

Jeg likte kveldens bryllupsepisode kjempegodt, men ingen legger merke til en tv-kritiker som går rundt og liker ting. Heldigvis klarte jeg til slutt å finne noe å irritere meg over.

For: Er det ikke helt utrolig irriterende med den kryssklippinga mellom (SPOILER SOM ØDELEGGER HELE SERIEN!!!!) Sherlock og John som går over en bro og de marsjerende Buckingham Palace-vaktene?

(SPOILER SLUTT)

Kanskje føltes det utrolig smart å bruke femten screenwipe-overganger på like mange sekunder (eller noe sånt), men svimmelhet, kvalme og høstutstilling-opptak er eneste resultat.

Her må noen i BBC ta ansvar, pakke sin hatt i en eske og gå. Gå til skosålene ikke lenger finnes, for lengst gnidd ned i grovkornet asfalt som nå tærer seg gjennom kjøttet i fotbladene.

Femten sekunders forfjamselse? Vi kan da ikke akseptere hva som helst.

00.00 – «Hitlers forsvunnede slagskip» på National Geographic HD

Hvorfor er det så mange TV-programmer som handler om andre verdenskrig? Vel, hør:

Året var 1936, og de første fjernsynssendingene var nettopp startet i Storbritannia. Over sjøen skalv papirmagasinet National Geographic i buksene, truet av tanken på skjermer i alle hjem.

– På sikt tenker jeg vi vil trenge vores egen TV-kanal for at overlæve, mumlet Redaktøren mens han pattet tankefullt på en mahognipipe med munnstykke i sølv.

Han så tankefullt ut i luften, bekymret.

– Hvad, om vi går tomme for indhold? Hvad, om vi har dekket alle hav og skoger og dyr denne planet har at vise oss? Akk, er vår skjebne at hendfalle til forfald og reprisens klamme hånd? Nei! For svingende! Vi trenger en ny fontene til at skjenke vores øyne såre, en kilde til NatGeo-materiale like uudtømmelig som planeten selv. Men hvad?

Etter tre år og en god del politisk lobbyvirksomhet ble løsningen satt ut i livet. Andre verdenskrig ble en dundrende suksess for kanalen.

Aldri ville de trenge å bekymre seg for å ikke ha materiale til dokumentarseriene sine. Man ville alltid kunne grave opp nok en hittil ukjent SS-skvadron («Hitlers ondeste: Sesong 5»), en kokk som hadde ført detaljert dagbok over måltidene han serverte Churchill («Churchill i krigens spisskammer»), eller, som kanalen viser i natt, en båt som ikke var der den skulle være.