Vi gleder oss veldig til «The Master», som nylig hadde sin verdenspremiere i Venezia.

Da det først begynte å dryppe små nyheter om det neste filmprosjektet til Paul Thomas Anderson fikk vi inntrykk av at dette ville bli en kontroversiell historie om hvordan Scientologikirken ble stiftet, med Philip Seymour Hoffmann som en lett forkledd utgave av Scientologi-profeten L. Ron Hubbard. Vel, ikke helt.

«The Master» handler bare indirekte om Scientologikirken, og fokuserer mer på forholdet mellom Hoffmans karismatiske guru Lancaster Todd og hans dypt forstyrrede protesje Freddie Quell (Joaquin Phoenix).

Selv ikke Paul Thomas Anderson hadde sluppet unna med en nådeløs eksponering av Scientologikirken, uansett hvor nært forhold han måtte ha til Tom Cruise. Under en pressekonferanse på Venezia-festivalen uttalte Anderson at:

«Jeg aner egentlig ikke så jævla mye om Scientologi, sånn som den er nå. Men jeg vet ganske mye om hvordan bevegelsen begynte, og det inspirerte meg til å bruke dette som bakteppet for disse karakterene… Jeg føler vi bare forsøkte å fortelle en kjærlighetshistorie om disse to karene. Vi hadde en masse scener som ikke dreide seg om dem, og plukket dem ut av filmen. Så historien endte opp med å bli drevet av disse fyrene, og kjærligheten de føler for hverandre».

Vi beveger oss inn i et ormebol så fort Scientologi nevnes, og kirkens metoder for å forfølge kritikere burde være godt kjent.

Trolig derfor Paul Thomas Anderson har vært så påpasselig med å bagatellisere parallellene «The Master» har til L. Ron Hubbard. Han har til og med vist filmen til sin kollega Tom Cruise – et ikon for Scientologi-bevegelsen, som angivelig hadde «issues» med enkelte elementer i «The Master». Greit å være forsiktig.

Den siste gangen noen prøvde å lage en proff spillefilm om Scientologi-kirken ble resultatet «The Profit», som fortsatt er totalforbudt i USA. Før vi fortsetter, her et klipp fra filmen – som indirekte skildrer L. Ron Hubbards første forsøk på å introdusere Scientologi for verden:

Ikke så rart hvis du aldri har hørt om «The Profit» (2001): den ble aldri offisielt sluppet på noe hjemmekinoformat, og forsvant sporløst etter en håndfull kinovisninger i Florida. Dette var en uavhengig produksjon skrevet og regissert av Peter N. Alexander, som selv hadde vært en ivrig scientolog i over tjue år før han meldte seg ut. Alexander forkledde manuset litt, men historien følger angivelig livshistorien til Hubbard temmelig tett. Han er her kalt L. Conrad Powers (spilt av Eric Rath), en ustabil småsvindler og sci-fi-forfatter som i et forsøk på å tjene raske penger skriver håndboken «SciMind». Hele greia er basert på en forskningsrapport Powers stjal fra en kvinnelig lege, som eksperimenterte med regresjons- og psykoterapi.

Historien fortelles i tilbakeblikk, mens Powers ligger for døden i sitt strengt bevoktede hovedkvarter. Med lange Howard Hughes-fingernegler og langt grått hår, seriøst mentalt syk. Han har etterlatt seg en hemmelig selvbiografi i en veggsafe, som skal fortelle den sanne historien om hvordan Powers stiftet «Church of Scientific Spiritualism»: «den mest fryktede religionen i verden». Med tanke på hvor fascinerende den virkelige livshistorien til Hubbard er, skuffer «The Profit» grådig. Filmen tar for seg høydepunkter fra flere biografier, deriblant Russell Millers «Bare-Faced Messiah: The True Story of L. Ron Hubbard» og Bent Corydons «L. Ron Hubbard: Messias or Madman?» – men gjør det på en veldig såpete, simpel måte.

Referansene til Hubbards påståtte paranoia, lystløgner, forfølgelsesvanvidd og flørting med satanisme er tatt rett fra disse biografiene. Jeg vil aldri i verden offentlig påstå at noe av dette stemmer, men akkurat sistnevnte er ikke så usannsynlig som det kanskje høres ut. Hubbard var angivelig aktiv i Alistair Crowley-losjen «Ordo Templi Orientis», sammen med vennen Jack Parsons. En søkkrik forsker som i fritiden forlystet seg med sorte messer og kalte seg Antikrist. Jepp, høres fortsatt sprøtt ut, men i dette lydopptaket snakker Hubbard himself om sin gode venn Alistair Crowley: «Den ondeste mannen i verden»:

Alt dette blir berørt i «The Profit», men på en måte som er både gjøglete og temmelig kjedelig. Noe som ikke forhindret at Scientologikirken gikk til frontalangrep på både filmen og dem som hadde laget den. Det gikk verst ut over den velstående finansmannen Bob Minton, som hadde spyttet to og en halv million dollar av egne penger inn i produksjonen.

Minton markerte seg som en av Scientologikirkens argeste motstandere, og brukte over ti millioner dollar for å forsure livene deres. Han var også involvert i et sivilt søksmål mot kirken i forbindelse med dødsfallet til Lisa McPherson (en scientolog som døde i kirkens varetekt i 1995) – noe som ga Scientologikirkens advokater åpningen til å få filmen stoppet. De hadde forsøkt å forhindre at «The Profit» overhodet ble laget, og nå kunne den ikke vises offentlig. Her er to nyhetsinnslag som tar for seg problemene under produksjonen av filmen:

«The Profit» er en tøysefilm, men den trykket på de rette knappene og provoserte kirkens representanter grådig. Filmen introduserer også en sidehistorie om en verdensberømt skuespiller ved navn «Tom Travers», som akkurat har overlevd et selvmordsforsøk da han blir kontaktet av kirkens representanter. Han sliter med «forbudte lyster», og vi får senere se at kirken har bilder av Tom i het omfavnelse med en annen mann. Noe som sikkert ikke har noe som helst å gjøre med Tom Cruise. Jeg tipper at dette i seg selv var mer enn nok til å garantere at Scientologikirken tok i bruk alle sine betydelige resurser for å få filmen totalforbudt. De hadde i alle fall et legitimt poeng: «The Profit» er en propagandafilm laget med en veldig spesifikk agenda, og det er elementer her som er rene personangrep – faktabaserte eller ikke.

Etter å ha fått filmen bannlyst gikk Scientologikirkens advokater angivelig grundig til verks for å saumfare produsenten Bob Mintons finanstransaksjoner. Og uten å spekulere om akkurat hva de oppdaget; kort tid senere gikk Minton over på Scientologenes side, og gjorde alt i sin makt for å hjelpe dem. Ifølge Wikipedia hevder flere avhoppere fra Scientologi-kirken at Minton ble utsatt for ren utpressing, og han døde av hjerteproblemer i 2010 etter flere års hardkjør. «The Profit» er en av de ytterst få filmene som fortsatt er totalforbudt i USA, noe som sier en del om makten Scientologikirken har der. Jeg tipper at de hadde vært mye bedre tjent med å tie filmen i hjel, for «The Profit» er en amatørmessig smørje som fint få ville ha lagt merke til om ikke scientologene hadde laget bråk om den.

For ordens skyld, og før vi fortsetter: jeg er selvsagt fullt klar over Scientologi-kirkens «fair game»-policy, så jeg har ingen intensjoner om å egle på meg mektige fiender med enorme ressurser til rådighet. For min del får folk sløse bort pengene sine på akkurat de de vil – så lenge de gjør det frivillig, bevisst og med åpne øyne. Tro på hva du vil, så lenge du tolererer at vi andre ikke gjør det. La oss respektere hverandre, Kum Ba Yah og la gjerne være å peste meg med anonyme telefonsamtaler mens dere går igjennom søppelet mitt. Amen.

Jeg har enda til gode å se at Scientologikirken har drevet med utstrakt tortur av motstandere, brent ned ambassader, slaktet vantro hunder eller starter kriger i sin guds navn – så scientologene har tross alt et langt stykke igjen før de nærmer seg mange andre organiserte trossamfunn. Når det er sagt, la oss sjekke ut noen av de andre filmene som er inspirert av Scientologikirkens aktiviteter.

OPERASJON FREAKOUT – SCIENTOLOGI PÅ FILM, TV OG BARNETEATER:

«South Park: Trapped in the Closet» (2005)

«South Park»-skaperne Matt Stone og Trey Parker har gjøglet med de aller fleste religioner, og terget til og med ytterliggående muslimer skikkelig. Mest oppstyr skapte de allikevel da «South Park» tøyset med Scientologene, i en av de aller beste episodene av serien. «Trapped in the Closet» klarte å eksponere den hemmelige trosberetningen deres, gjorde Stan til reinkarnasjonen av L. Ron Hubbard – og antydet at både Tom Cruise og John Travolta gjemte seg langt inne i skapet, mens de parodierte R: Kellys magnum opus med samme navn:

Rent gull! «Trapped in the Closet» skapte store kontroverser, og TV-visningen ble stoppet i England av frykt for søksmål fra Tom Cruise. I følge enkelte publikasjoner truet Cruise med å kansellere alle media-opptredener for å markedsføre «Mission: Impossible III» med mindre reprisesendingene av episoden ble stanset i USA. Like etterpå sa Isaac Hayes opp jobben som stemmelegger for «South Park»-karakteren Chef i protest – og mediesirkuset startet for alvor. Episoden ble Emmy-nominert, og gjenstår som den syrligste satiren av Scientologikirken noen hittil har sluppet unna med uten seriøse represalier.

Noen (og jeg skal ikke spekulere hvem det måtte være) bruker veldig mye flid, energi og tid for å sørge for at alle spor etter denne episoden fjernes fortløpende fra YouTube. Det er derfor vanskelig å vise representative klipp fra «Trapped in the Closet» – selv om episoden kan ses i sin helhet her, med serieskapernes velsignelse. Omtrent det eneste klippet disse «navnløse aktivistene» ikke har klart å fjerne er følgende TV-opptak, som summerer opp trosberetningen om Xenu:

Scientologene har åpenbart ikke oppdaget at «South Park»-karene gjøglet med dem i en sketsj de laget for MTV Movie Awards tilbake i 2000:

«Muppet Babies» (1984 – 1991)

Selv ikke muppetene er trygge fra de lumske tetanerne! Vi er store fan av «The Muppet Show», men gjør et hederlig unntak for denne fæle tegnefilmserien – som overlevde åtte sesonger på amerikansk barne-TV. Ren tortur:

Aaaah, ørene mine! Over hundre «Muppet Babies»-episoder ble skrevet av manusforfatteren Jeffrey Scott. En ivrig scientolog, som fortalte til nettstedet reocities.com at han stadig lirket inn referanser til scientologi i denne barneserien. I en av episodene brukte han bl.a. L. Ron Hubbards «ekstremt effektive studieteknologi» om «misforståtte ord». Her er denne episoden i sin helhet. Enjoy, men ikke skyld på meg hvis du plutselig får en uimotståelig trang til å studere Dianetikk etterpå!

«Bowfinger» (1999)

Denne komedien ble laget på den tiden Steve Martin fortsatt var skikkelig morsom. Han skrev selv manuset og spiller den desperate filmprodusenten Robert K. Bowfinger. Han er avhengig av å få superstjernen Kit Ramsey (Eddie Murphy, på den tiden han fortsatt også kunne være morsom) til å spille hovedrollen i sin siste sci-fi-film «Chubby Rain». Etter at Ramsey nekter, bestemmer Bowfinger seg for å filme ham i skjul – noe som får den allerede paranoide Ramsey til å tro han enten begynner å bli gal eller er forfulgt av romvesener.

Ganske gøy, særlig når vi får se at Kit Ramsey søker trøst i den kapitalistiske kulten MindHead. En sarkastisk parodi på Scientologikirken, selv om Steve Martin aldri offentlig har innrømmet det. Martin har gjøglet med scientologikirken flere ganger, deriblant som vert under Oscar-utdelingen – men ser ut til å ha sluppet unna med det.

«Frances» (1982)

Her er koblingen til Scientologi litt sær, men såpass interessant at vi tar den med uansett. «Frances» er et gripende portrett av den dypt plagede skuespilleren Frances Farmer (spilt av Oscar-nominerte Jessica Lange), som skildrer hvordan hun endte opp med å bli mishandlet av psykiatrikere, gruppevoldtatt på mentalsykehuset og til slutt lobotomert.

Problemet er at fint lite av dette skjedde i virkeligheten, og ble diktet opp av forfatteren William Arnold. Filmen er basert på hans biografi av Francis Farmer, «Shadowland», som senere ble avslørt som til stor del ren fantasi. Arnold var en ivrig scientolog, som ønsket å bidra til kirkens korstog mot psykiatrien i USA, så han tok seg en del friheter – og fikk mye gratis publisitet i kirkens publikasjoner. Han gikk også til sak mot filmens produsenter, men tapte. Den dag i dag bruker scientologikirken Frances Farmer som et skrekkeksempel på hva psykiatrien i USA står for. Vel vitende om at historien til stor del er rent pølsevev.

«Battlefield Earth» (2000)

Det har erfaringsmessig ikke gått særlig bra med dem som har prøvd å lage film om Scientologikirken – med mindre scientologene lager filmene sine selv, da. Da blir resultatet enda verre, og noe sånt som «Battlefield Earth». Mye moro for alle oss som setter pris på bedritne kalkunfilmer.

Et påkostet sci-fi-epos basert på romanen av L. Ron Hubbard, med scientologen John Travolta i rollen som den onde space-diktatoren Terl. Travolta uttalte under innspillingen at filmen ville bli «som Star Wars, bare bedre!», og hevdet senere at «Battlefield Earth» har blitt en kultklassiker. Jeg mistenker at han har forvekslet ordet «klassiker» med «kalkun». Uansett mye ufrivillig moro, og en av de største floppene i filmhistorien:

«The Bridge» (2006)

Denne norskproduserte (!) anti-scientologifilmen ble laget av den unge filmstudenten Brett Hanover, og sluppet vederlagsfritt på verdenswebben. En minimalistisk amatørfilm i svart-hvitt – om en far som prøver å få datteren sin ut av kirken, og en ung kvinne som begynner å betvile troen sin. Produksjonsverdiene her får «The Profit» til å se ut som «Citizen Kane», men budskapet kommer klart nok frem. Etter verdenspremieren i Stavanger i 2006 ble Brett Hanover kontaktet av Scientologikirkens advokater – så han tar nå sterkt avstand til filmen, og ønsker ikke at den skal bli distribuert. Du kan dra dine egne konklusjoner, og se «The Bridge» i sin helhet her… så lenge det varer:

«Nip/Tuck» (2006/2007)

Denne grenseoverskridende såpeserien var først ute med å gjøre Scientologi til et gjennomgående tema. Serieskaperen Ryan Murphy er ingen tilhenger av Scientologi, men gjorde allikevel er krafttak for å skildre kirken på en seriøs måte – og staben brukte mye tid på å undersøke bevegelsen i detalj. Karakterene Matt og Kimber lot seg rekruttere inn i scientologikirken i sesong fire, og tilbrakte en rekke episoder med å gjennomgå programmene til Scientologikirken før de meldte seg ut igjen i sesong fem. Her har sexbomben Kimber en visjon av selveste Xenu:

«Religulous» (2008)

I denne fornøyelige dokumentaren (av «Borat»-regissøren Larry Charles) tar den sylskarpe satirikeren Bill Maher for seg fjollete religioner generelt, med en befriende mangel på ærbødighet – noe som muligens forklarer hvorfor «Religulous» aldri ble satt opp på kino her hjemme. I dette klippet drar Bill til Hyde Park, og summerer opp trosberetningen til Scientologikirken på følgende måte:

Bill har også mer moro å si om Scientologi i stand-up-showet «But I’m Not Wrong» (2010):

«A Very Merry Unauthorized Children’s Scientology Pageant» (2003 – 2012)

Her er en skøyal ide: hva med å lage en barnemusikal for julehøytiden, bare om L. Ron Hubbard istedenfor Jesus? Dette var opprinnelig et prisbelønt off-Broadway-stykke av rockemusikeren Kyle Jarrow og Tony-nominerte Alex Timbers. Siden den gangen har stykket blitt vist rundt om i USA, ofte med trusler om søksmål og «henvendelser» fra lokale Scientologikirker. Personlig kan jeg styre meg litt for både musikaler og syngende barn, men hadde gladelig betalt for orkesterplasser til dette:

John Travolta spilte lubben kvinne i musikalversjonen av «Hairspray», mens Tom Cruise var med i «Rock of Ages» – så kanskje de kan slå seg sammen for å filmatisere «A Very Merry Unauthorized Children’s Scientology Pageant»? Vel, det er lov til å drømme. Her er et nyhetsinnslag om teatermusikalen, og Scientologikirkens ganske rimelige reaksjon på blasfemien:

EPILOG: EN STUDIE I ETIKK, TOLERANSE OG HVORDAN CHARLIE CHAPLIN UNGIKK Å BLI MYRDET VED EN REN MISFORSTÅELSE

Sånn til slutt, siden vi først er inne på dette temaet­: her en min egen personlige, alt for lange anekdote om Scientologikirken. Undertegnede bodde i Los Angeles en kort stund på slutten av nittitallet, og kom en dag på ideen «Hey, hvorfor drar vi ikke innom The Celebrity Center, bare på kødd? Ha ha, det blir sikkert gøy!» Vel, jeg var ung, naiv og hadde ikke noe bedre fore akkurat den dagen. Vi snakker om Scientologi-kirkens hovedkvarter i Los Angeles, populært kalt The Celebrity Center. Et luksuriøst slott i Franklin Village, bygget i «French-Normandy»-stil på 1920-tallet, og fortsatt ansett som en av de mest imponerende byggene i dette området av Hollywood. Det er her de fleste kjendiser som blir rekruttert inn i kirken «studerer», og her de får se organisasjonen fra sin mest elegante side.

Dette er et tidligere hotell kalt The Chateau Elysee, også kjent som The Manor – som i sin tid var et av de store tilholdsstedene for filmeliten i Hollywoods gullalder. Stedet ble bygget av Elanor Ince, enken etter stumfilmpioneren Thomas H. Ince: «The Father of the Western». I 1924 ble Ince invitert ombord lystyachten til avismogulen William Randolph Hearst, for å feire fødselsdagen sin sammen med bl.a. Charlie Chaplin, Marion Davis og sladredronningen Louella Parsons. Den offisielle historien er at 42-åringe Ince hadde et illebefinnende om bord, og døde et par dager senere. Den mindre offisielle historien er at han ble myrdet av Hearst.

Avismogulen trodde angivelig at den kåte sjarmøren Chaplin hadde forført hans unge elskerinne Marion Davis, og skjøt ved et uhell ihjel stakkars Thomas Ince under et sjalusianfall i fylla. Drapet var en offentlig hemmelighet i Hollywood i mange år, den typen skandaløs affære filmfolk elsket å hviske om. William Randolph Hearst klarte angivelig å hysje ned hendelsen, men ikke før avisen Los Angeles Times (en av de få Hearst ikke hadde kontrollen over) publiserte sannheten på forsiden av morgenutgaven med overskriften «Movie Producer Shot on Hearst Yacht». Avisen var bare ute på gata en kort tid før hele opplaget ble dratt inn. Peter Bogdanovich lagde senere en film om hendelsen, «The Cat’s Meow» (2001):

Det ryktes at William Randolph Hearst betalte Elanor Ince en formue i «hysj»-penger, som hun brukte til å bygge «The Chateau Elysee»-komplekset i 1927. Hvem vet hva som egentlig skjedde, men bygget har uansett dype aner i Hollywood. På tretti- og førtitallet bodde storheter som Errol Flynn, Cary Grant, Bette Davis og Katherine Hepburn her, men bygningen var en falleferdig ruin da Scientologikirken kjøpte den 1973. Men hjelp av frivillige og scientologistudenter pusset kirken opp «The Manor» til sin fordums storhet, og eiendommen var ferdig renovert i 1992. Siden den gangen har dette vært Scientologikirkens store ansikt utad i Los Angeles, og den første av flere Celebrity Centres opprettet rundt om i verden. Virkelig et praktbygg, og jeg var fast bestemt på få sett det innenfra.

Jeg besøkte The Celebrity Centre sammen med min daværende kjæreste, og ble ønsket hjertelig velkommen av en profesjonell ung mann i fin dress. Vi ble geleidet inn i et tomt rom for å fylle ut skjemaer med «personlig informasjon», mutters alene. Så fort kjæresten sa: «This place is creepy, let’s get the hell out of here!» forandret stemningen seg, og jeg ble temmelig overbevist om at rommet var overvåket av mikrofoner. Etterpå var attityden til Scientologi-representantene veldig distansert, men vi fikk fortsatt «the grand tour». Se, her er L. Ron Hubbards personlige suite (la gå at Hubbard døde lenge før han fikk besøkt bygningen). Se, der er Errol Flynn-suiten, konserthallen de stadig har forelesninger og festlige arrangementer. I utvalgte helligdager kan du til og med se teaterforestillinger med for eksempel Kirstie Alley, Jenna Elfman og ungene til John Travolta her. Staselig sted.

The Celebrity Center er fortsatt Scientologikirkens ansikt utad, men hvis du ikke har mye penger, status, berømmelse (eller eventuelt er en dyktig bullshitter) kommer du aldri i verden til å slippe inn her. For all del, alle som vil kan spise lunsj i spisesalen, besøke L. Ron Hubbard-museet og ta inn på et hotellrom her noen dager. Men vær forberedt på at folk vil prøve å rekruttere deg, og hvis du først lar deg lokke inn i Scientologien er det ikke her du vil bli stasjonert. Denne luksusen er forbeholdt eliten, kjendisene som kan være et ansikt utad – og som skjermes for mye av det som egentlig skjer bak kulissene. Jeg kan lyve på meg å være en «berømt forfatter fra Norge» noen timer, men det ville ikke ha tatt lange tiden før Scientologene hadde dyttet meg bort til den morkne skyskraperen de eier på Hollywood Boulevard. Stedet for Scientologer som ikke har personlig formue, status eller berømmelse.

Uansett ingen tvil om at vår robotiske guide for lengst hadde fersket av jeg bare var en turist – som ikke hadde noen intensjoner om å gi kirken penger, mens de dyttet meg foran et e-meter for pumpe meg tom for pikante hemmeligheter. Etter rundturen ble vi takket for besøket, og det var det. Ingen forsøke på å rekruttere oss, få tak i kredittkortene våre eller noen av skrekkhistoriene man har hørt om – bare en avmålt, ustudert høflighet som er mer typisk L.A: enn typisk kultvirksomhet. Helt harmløst, men jeg var allikevel veldig lettet over at jeg klarte å rappe med meg skjemaene vi fylte ut på veien ut av bygningen.

Jeg hadde planer om å skrive en artikkel om The Celebrity Centre for et nå nedlagt moteblad, men kort tid senere fikk jeg sjansen til å møte en av mine store forbilder: James Randi. En gammel helt som har viet livet til å avsløre åndelige svindlere, religiøse lurendreiere og New Age-bløffere. Etter et par timers hyggelig samtale med Randi nevnte jeg i forbifarten at jeg hadde tenkt til å skrive en sak om Scientologikirken i Los Angeles. Han rådet meg på det sterkeste til å la hele saken ligge, og fortalte at det er en organisasjon på kloden man må holde seg langt unna: Scientologikirken. «De har nærmest utømmelige resurser, og gir seg ikke før de har knust deg!». James Randis ord, ikke mine. Dette fra en kar som har tilbragt mange år i rasende rettvister med søkkrike svindlere, og som i en periode levde under streng bevoktning.

Så jeg valgte å følge rådet hans, frem til nå. The End.