Om drøyt halvannen uke er det premiere på Quentin Tarantinos nyeste epos, «Django Unchained».

Alle hjerter gleder seg og alt det der, som man alltid gjør når denne mannen kommer med noe nytt. Og selv om man selvfølgelig KAN diskutere hvorvidt han er et geni eller ikke, så gidder ikke jeg ta den debatten.

Den kan du lese i kommentarfeltet på Dagblad-­anmeldelsen.

Det som derimot er udiskutabelt, er at filmene hans har påvirket en hel generasjon filmgjengere, særlig dem som er født fra cirka 1970 og utover. Det jeg ønsker å belyse i denne lista er forskjellige måter vi i dag til stadighet ser små glimt av Quentins skaperverk her og der, både på godt og vondt.

1. Film: Kill Bill
Fenomen: DEN låta
Kan i dag høres: Der hvor det finnes folk

Soundtracket til samtlige Tarantino-­filmer er fullstappet med minneverdige og velanvendte låter som regissøren selv har håndplukket, men i «Kill Bill» er det særlig én låt vi alle husker.

Og jeg tenker ikke på plystremelodien til Elle Driver som alle med primitive smarttelefoner brukte som ringetone i 2004.

Sangen med stor S (fordi ordet er i begynnelsen av en setning) som jeg tenker på er «Battle Without Honour or Humanity» av Tomoyasu Hotei. Ringer ikke tittelen noen bjelle? Det er låta som spilles i scenen der O-­ren Ishii ankommer House of Blue Leaves, der filmhistoriens mest konsentrerte samuraisverdslag skal utkjempes. Sånn var den:

Fantastisk. Et såre enkelt gitarriff som smyger seg over deilig, japansk romklang, brutt opp av storbandinstrumenters intense rop med jevne mellomrom. Det var den perfekte introduksjonslåt. Like bombastisk som Jules fra «Pulp Fiction», like spenningsskapende som hele åpningsscenen i «Inglorious Basterds», og muligens det største funnet av alle melodier Tarantino har brukt i sine filmer.

Men i årene som fulgte, skulle verket dessverre også bli massakrert. Den var å høre i et titalls reklamer. I alle tenkelige sportsarangementer fra håndball-­EM i Montenegro til sandvolleyballmesterskap i Peru. Skulle man introdusere noen, om det så var daglig leder i en mellomstor norsk IT-­bedrift på et julebord, så brukte man låten for å si at «her kommer et monster av en kongefet fyr, sjekk ut dette».

I dag har sangen nærmest nådd samme klisjéstatus som «Also sprach Zarathustra», åpningstemaet fra «2001: En romodyssé».

Det er lett å glemme hvor hinsides gåsehudfremkallende denne låta var da filmen kom ut i 2003. Men for meg og mange, mange andre er den det største eksempelet på hvordan Tarantino bedre enn de fleste kan skape synergi mellom perfekt valgt poplåt og tight cinematografi.

2. Film: Jackie Brown
Fenomen: Det å kunne referere til Tarantinos «glemte filmer»
Oppleves: I samtale med folk som ser 12 prosent flere filmer enn gjennomsnittet

Person A: Har du sett «Django: Unchained» ennå, eller?
Person B: Nei, hakke det ass, men gleder meg som faen. Hører den skal være på nivå med «Kill Bill», liksom.
Person A: Den er det, kødder ikke! Eller, i hvert fall på nivå med «Inglorious Basterds».
Person B: Den er også jævlig bra, da. Bedre enn… JACKIE BROWN, i hvert fall.
Person A: Jackie Brown?
Person B: Å, du har kanskje ikke hørt om den. Er ikke så kjent, kom i ’97. Ganske fet, egentlig, men ble liksom aldri no stor.
Person A: Tenker du på «Death Proof»? For den ække så kjent, liksom.
Person B: Neei nei nei, Death Proof er mye mer kjent, ass.
Person A: Shiiiiiet, at ikke jeg har fått med meg «Jackie Brown»!
Person B: Du burde sjekke den ut. Og for de spesielt interessert, Tarantino har faktisk en kortfilm med i «Four Rooms» fra ’94.
Person A: Herregud, du kan så mye om Tarantino at jeg nå setter deg langt høyere enn da denne samtalen startet.
Person B: Ikke tenk på det.

3. Film: Pulp Fiction
Fenomen: Samuel motherfuckings Jacksons karriere
Kan oppleves: På kino/rett på DVD circa hver tredje måned

Da «Pulp Fiction» kom ut, brukte den forsvinnende liten tid på å bli et fenomen som var på alles lepper. Og det var mange grunner til dette. Jeg kommer ikke til å liste opp samtlige av disse grunnene, for vi har alle sett «Pulp Fiction» tolv ganger og vet hvorfor den er så upåklagelig rå

Men jeg vil fokusere på én ting, og det er rollen til Samuel L. Jackson (kan jeg slippe å skrive «L» fra nå av?)

Jules er én av de kuleste filmkarakteren som har eksistert. Jeg tør påstå den aller kuleste, foran Marlowe, foran alt av Steve McQueen, foran han duden med kjørehansker i «Drive». At jeg mener dette er på ingen måter noen brannfakkel, ei heller særlig originalt, men det jeg vil fram til er at nettopp fordi Samuel Leroy Jackson spiller denne karakteren og fordi han gjør det så til fingerspissene perfekt, ble hele verden enig om at denne skuespilleren ville vi se i annenhver afroamerikanske hovedrolle de neste 20 årene.

Vi fikk viljen vår. Og vi digga det. En stund. Et par år, for å være nøyaktig. Han var himla rå i «Die Hard 3». Og han gjorde seg ikke bort i «Jackie Brown» (har du hørt om den? Jævlig undervurdert, ass.)

Men så begynte det sakte, men sikkert å demre for oss at, jøss, samtlige roller han besitter er versjoner av Jules, bare litt mindre fete. I «Pulp Fiction» er han en kompromissløs, munnrapp hissigpropp (som dreper folk).

I «Unbreakable» er han en kompromissløs, munnrapp hissigpropp (som lider av benskjørhet). I «Shaft» er han en kompromissøs, munnrapp hissigpropp (som gjør det Shaft pleier å gjøre). I «xXx» og «Avengers» spiller han en kompromissløs, munnrapp hissigpropp (som leder sine respektive, hemmelige organisasjoner). Samme gjelder «Snakes on a Plane». Og «51st State». Og «Coach Carter». Eneste filmen jeg kan huske at han går noe bort fra sin egen persona, er de nye «Star Wars»-filmene, og det er kun fordi det er vanskelig å være sint på Jar Jar Binks.

Poenget mitt er ikke at Sammy L. gjør seg bort i noen av filmene jeg har sett ham i. Langt ifra. Han har et høyt bunnivå, og jeg vrir meg ikke i kinosetet når jeg ser ham på noen som helst måte. Men den umiddelbare «eeey, det er Samuel FUCKINGS Jackson»-­reaksjonen jeg husker vi alle fikk når vi så ham i årene rett etter «Pulp Fiction» kom ut, har for lengst blitt utvanna.

Han er farlig nær å bli den svarte Nicolas Cage.


4. Film: Reservoir Dogs
Fenomen: Låta «Little Green Bag»
Kan høres: Sjekk YouTube-­linken under

I den mest kjente scenen fra debutfilmen «Reservoir Dogs» forlater en dresskledd gjeng med filmikoner en diner og går i sakte film side om side mens låta «Little Green Bag» hever kulheten deres fra 8.9 til 14.1 av 10 (hehe, jeg gikk utenfor skalaen for å illustrere et poeng).

Og nå lurer du kanskje på hvordan akkurat denne lille låta, dog kul, har preget vår samtid? La meg ta deg tilbake til 1996.

Hadde det ikke vært for Quentin Tarantino, ville ikke den mest ikoniske Grandiosa‐reklamen fra 1996 ha brukt den låta. De ville brukt en annen. Tenk litt på det.

5. Film: Pulp Fiction
Fenomen: Jack Rabbit Slim’s TWISSSST contest!
Kan beskues: Etter klokka 23.30 på de fleste utesteder som spiller gammel rock

Jeg trenger egentlig ikke forklare hvilken scene i «Pulp Fiction» dette er. Den er like ikonisk som alle de andre scenene, og vi husker så himla godt hvordan den utspiller seg. Det jeg vil fram til, er følgende: Scenen har ødelagt fylladansing.

John Travolta og Uma Thurman nailer Chuck Berrys låt ned i parketten med dansesteg fra himmelen, men nettopp fordi de gjør denne scenen så uforglemmelig har en hel generasjon festdansere fått det for seg at det å imitere Mia Wallace og Vincent Vega automatisk gjør dem like tøffe som de to karakterene.

Det har kommet til et punkt der man ikke kan sette på en låt laget før 1958 uten at minst FEM av folka på dansegulvet skal dra moves fra denne scenen. Særlig den delen der John Travolta først fører et peacetegn over ansiktet sitt og Uma følger opp med noe tilsvarende.

«Hehehe, siden vi ikke tør å danse oppriktig er det lettest å benytte oss av referanser i stedet»

Når jeg ser noen gjøre dette på et utested, glemmer jeg for første gang på hele kvelden at «Gangnam Style» har blitt spilt fem ganger siden jeg kom.

Akk. Jeg er kanskje en elitistisk grinebiter som bare burde la folk kose seg med sine brede dansereferanser, men faen ta. Gi dere.

Eller, om du er uenig, gjør som YouTube-­brukeren BULLETSAREOURFRIEND som kommenterte under videoen: