I morgen har Netflix premiere på «House Of Cards». Regissør David Fincher og hoverolleinnehaver Kevin Spacey har tatt den engelske 90-tallsserien med samme navn over til USA, og har nå ti episoder på seg til å overbevise oss om at det er verdt strevet å lage amerikansk versjon av en utenlandsk suksesserie.
Så mens vi venter på dommen over «House Of Cards» (Comoyo Filters anmeldelse leser du her), ser vi på fem andre forsøk på å lage amerikansk suksess av andres seriegull:
«Forbrytelsen» ble til «The Killing»
Den danske krimserien om Sarah Lund og hennes strabasiøse kamp mot mordere, kolleger og politikere har blitt en global suksess, og da var veien kort til en amerikansk versjon.
Suksess?: Ja, det må man kunne si. Første sesong av «The Killing» debuterte med AMCs nest beste seertall noensinne (etter «The Walking Dead»).
Tallene gikk litt ned etter hvert, og serien ble opprinnelig kansellert etter to sesonger, men er nå tilbake og klar for sesong tre. Innholdsmessig er serien enda blekere og råere og dystrere enn den danske originalen, og Mireille Enos er mystisk og intens i rollen som Sarah Linden.
«The Office» ble til «The Office»
Ricky Gervais’ gjennombruddsserie om livet på en papirbedrift ble solgt til NBC, som gjorde David Brent til Michael Scott og byttet ut Wernham Hogg Paper med Dunder Mifflin.
Den første sesongen følger originalen ganske tett, før serien skeier fullstendig ut på egenhånd med amerikanske referanserammer og egne historier.
Suksess?: Ja, massivt. Amerikanske «The Office» er nå inne i sin åttende sesong, og selv om serien mistet litt av piffen og noe millioner seere da Michael Scott ble byttet ut med litt undervurderte Robert California, er «The Office» fremdeles en drager av 6-7 millioner TV-tittere hver uke.
Sesong ni hadde premiere i september, og personlig synes jeg sesong tre til seks er noe av de beste som er laget av tv-komedie på 2000-tallet.
«Skins» ble til «Skins»
Denne fabelaktige engelske serien om ungdommer i Bristol i Storbritannia gjorde noe ganske oppsiktsvekkende og dristig, nemlig å bytte ut alle skuespillerne annethvert år. Serien handler nemlig om tenåringer i deres to siste skoleår, så når de er ferdig på skolen er de ferdig i serien.
Suksessen og kritikermottakelsen i UK gjorde at MTV laget sin egen versjon av hva som skjer når ungdom går på skole, drikker, tar drugs, ligger med hverandre og gjør alt annet som tenåringer gjør.
Suksess?: Så definitivt ikke. MTV møtte motstand fra konservative amerikanske grupper som var bekymret for dette med dop og ligging og slikt. Seertallene begynte helt greit, men sank i takt med at annonsørene rømte fra showet. Kansellert etter en sesong.
«Prisoners Of War/Hatufim» ble til «Homeland»
Sagaen om Carrie og Brody fremstår som en serie skapt for, av og med amerikanere, men den er faktisk hentet fra den israelske serien «Prisoners Of War», eller «Hatufim», som den heter på hebraisk.
Originalserien er mer drama enn thriller/spionserie, og ble en kommersiell og kritikerrost suksess, samtidig som temaet med krigsfanger skapte kontroverser.
Suksess?: Når serien er utgangspunkt for «Homeland», en av de beste nye seriene på årevis, må man si at den har gjort jobben. Oppmerksomheten rundt «Homeland» løftet da også «Prisoners Of War», som fikk amerikansk distribusjon, sesong to ble bestilt, og i fjor høst ble det kjent at et russisk produksjonsselskap skal lage en russisk versjon.
«Cracker» ble til «Fitz»
Robbie Coltrane har aldri vært bedre enn da han regjerte som den uregjerlige psykologen Dr Edward «Fitz» Fitzgerald, mannen som hjelper politiet med å komme inn i hodet på fælre forbrytere. Engelsk krim på sitt beste, og da kom amerikansk TV-bransje og banket på døren.
«Cracker» ble riktignok kalt «Cracker» da amerikanerne flyttet handlingen fra London til Los Angeles, men da engelskmennene skulle vise den nye versjonen fikk den tittelen «Fitz».
Suksess?: Næææh, serien ble kansellert etter én sesong, og Robert Pastorelli klarte aldri å fylle skoene til Robbie Coltrane. Legg for øvrig merke til en ung Josh Hartnett som sønnen i Cracker-huset.
