I den nye norske filmen «90 minutter» (Eva Sørhaug) utspiller handlingen seg over – nettopp – 90 minutter, der vi følger tre norske menn på vei inn i et temmelig voldelig mørke. Filmen skjer altså i såkalt real time, der handlingen foregår innenfor en virkelighetstro a- til b-tidsramme, som er den samme som publikum forholder seg til i kinosalen.

Dette fiffige trikset har blitt brukt såpass mye nå at man kan snakke om en aldri så liten «tradisjon», men hvor ofte dukker det egentlig opp en slik film som er verdt å se?

Først: Å la en films handling utspille seg over like lang tid som filmens reelle lengde, må ikke forveksles med å la en film utspille seg over én dag. Dem er det mange av! Flere av disse «dagsfilmene» er dessuten direkte knallbra. Fjorårets «Oslo, 31. august», for eksempel, (for å plukke noe annet norsk), «Clerks» (Smith, 1994), «Dog Day Afternoon» (Lumet, 1975) – listen er uendelig.

Gode filmer i real time er det vanskeligere å finne. Konseptet har en tendens til å ende opp som blodfattig gimmick.

Trengte egentlig Mos Def og Bruce Willis å lalle rundt i New York gjennom hele «16 Blocks» (Donner, 2006)? Og hvorfor gadd Al Pacino å bli med i det middelmådige thriller-konseptet «88 Minutes» (Avnet, 2007)?

Ingen har noen gang overgått Alfred Hitchcocks «Rope» (1948) når det gjelder real time-gimmicken, ettersom filmen i tillegg utspiller seg i (tilsynelatende) én tagning. Jeg har fortsatt ikke klart å manne meg opp til å se Aleksandr Sokurovs motstykke «Russian Ark» (2002), men fakta er fakta: Hitchcock var først ute, ja, over 50 år tidligere ute enn russeren. Rope er langt fra en av Hitchcocks beste filmer, men samtidig ikke bare en fiks idé – tematikken som kretser rundt «det perfekte mord» holder seg ganske spennende gjennom filmen.

I «Rope» brukes et triks som er velkjent for å få en film til å fungere i real time, nemlig å la handlingen utspille seg på ett sted. Det kan fort bli vanskelig å opprettholde kontinuiteten hvis man hopper fra location til location. Denne tankegangen finner man også i en av de virkelig store «real time-klassikerne» (finnes dette begrepet?), der juryens rom i rettsalsdramaet «12 Angry Men» (Lumet, 1957) nesten aldri forlates. Denne filmen fungerer ikke på tross av at den utspiller seg i «virkelig» tid, i stedet forsterkes intensiteten, særlig i kroppsspråk og dialog. Det levnes ingen tvil om at jurymedlemmenes diskusjon er av stor betydning for den tiltaltes framtid.

At noe stort står på spill er for øvrig også et typisk kjennetegn for real time-filmer, ofte er dette knyttet direkte til tid, ofte er det snakk om noe som haster. I «Phone Booth» (Schumacher, 2002) blir tiden intensivert gjennom at hovedpersonen Stu Shepard (Colin Farrell) holdes som gissel i en telefonboks – en idé som visstnok ble pitchet til Hitchcock allerede på 1960-tallet av manusforfatter Larry Cohen. Hvor mye bedre hadde ikke den filmen blitt med Hitchcock bak rattet!

En av de virkelig gode filmene som utspiller seg i real time er en representant for den franske nybølgen – nemlig «Cléo de 5 à 7» (1962) av mesteren Agnès Varda. Også her er det ting som står på spill som ikke forløser seg før mot slutten, men i Cléo er det ikke egentlig dette elementet som er filmens viktigste.

Cléo (Corinne Marchand) vandrer rundt i Paris en ettermiddag mens hun venter på resultatet fra en legetest – hun mistenker at hun kanskje har kreft. Mens både Cléo og publikum venter på svaret følger vi hovedpersonen i en slags eksistensiell oppvåkning, der alt liv rundt henne ser ut til å forsterkes, både fordi livet ikke lenger er selvsagt og fordi Varda tar i bruk real time-effekten. Vardas dokumentariske realisme gir seg til kjenne også i «vandrefilmen» «Vagabond» (1985), men her starter vi med slutten – som er døden – før vi følger hovedpersonens siste uker langs den franske landeveien.

En mann som har vist seg å ha en spesiell teft for stemningsmettet handling i begrenset tidsrom, er Richard Linklater, hvis nye «Bernie» nylig ble anmeldt her på bloggen. På begynnelsen av 1990-tallet lagde han to dødskule filmer som utspiller seg over en dag – først den freakete «Slacker» fra 1991, deretter 1970-tallsmimring i «Dazed and Confused» fra 1993. Ved hjelp av disse filmenes innskrenkede tidsrom skapes en helt egenartet stemning, der man virkelig føler at sola går ned når den gjør det. Apropos det: I «Before Sunrise» (1995) bruker Linklater igjen den tidsbegrensede formelen, der handlingen i tillegg er enda mer nedstrippet (vi snakker rusling, for det meste). I oppfølgeren «Before Sunset» (2004) tar Linklater én dags-varianten sin til et nytt nivå, og lar filmen utspille seg i real time. Siden man allerede vet at Jesse (Ethan Hawke) og Celine (Julie Delpy) har en historie bak seg, føles det som om hvert minutt av deres dyrebare tid sammen teller i «Before Sunset».

Det er kanskje ikke like imponerende å skyte filmer i såkalt real time lenger, særlig ikke når man vet at det er mulig å jukse. Skrekkfilmen «Silent House» (Kentis; Lau, 2011) ble visstnok skutt i håp om å likne én tagning, men som alle kan lese på Imdb: «It was shot in roughly 10 minute segments then edited to hide the cuts». Likevel befinner det seg altså en del finflotte filmer i real time-kategorien, som ikke bare ender opp som en fiffig idé.

Det finnes mange andre eksempler enn dem som her er nevnt – hva med å begynne med svenske Ruben Östlunds kortfilm «Händelse Vid Bank»?