Mediedagene i Bergen foregår i disse dager, og derfor fant vi det passende å trekke fram igjen denne lista som vi egentlig først publiserte før jul.

5. Veronica Corningstone i «Anchorman»

Veronica drømmer om det store scoopet. Hun vil skildre virkeligheten og ta tak i viktige tema. Men den lokale tv-kanalen hun jobber for i San Diego krever dessverre at hun først og fremst rapporterer om gravide pandaer og ekorn som står på vannski.

Dessuten må Veronica jobbe med sjåvinistiske medarbeiderne som mener at kvinner ikke hører hjemme i en redaksjon, ettersom bjørner tiltrekkes av deres menstruasjon.

Til tross for dette gjør en glimrende jobb, og slår et slag for likestillingen.

4. Elizabeth Wurtzel i «Prozac nation»

«Almost Famous» er kanskje den beste filmen om rockejournalistikk, men den skildrer ikke den skrivendes kvaler. Den som har sittet oppe en halv natt og lett etter den rette metaforen for å beskrive et riff, kjenner seg nok mer igjen i «Prozac Nation». En ung journaliststudent stresser så mye med en Bruce Springsteen-plateanmeldelse at hun går inn i en psykose. Hun slutter å spise, drikke og vaske seg. Alt som betyr noe er Bruce.

For those about to skrive plateanmeldelser, we salute you.

3. Miranda Priestly i «The Devil Wears Prada»

Joda, hun er et monster. Men hun er også en belest, ambisiøs og tykkhudet redaktør som heller ville hengt seg i et Gucci-belte enn å gjøre noe feil i Runway Magazine.

Til tross for ondskapen er ikke Miranda Priestly på langt nær så irriterende som filmens hovedperson, Andrea.

2. Woodward & Bernstein i «Alle presidentens menn»

Robert Redford og Dustin Hoffmans portrett av de to som avslørte Watergate-skandalen betydde like mye for journalistfagets popularitet som «Coctail» gjorde for bartendere, og «Top Gun» for militærpiloter. Myten om «den store avsløringen» førte imidlertid også til endel sjelløs gravejournalistikk som forsømte både analyse og stil. Men Redford og Hoffman ser bra ut i de krøllete skjortene sine.

1. Cal McCaffrey i «State of play»

Stupende avissalg gjør at mange journalister går en usikker tid i møte. Ingenting er derfor mer inspirerende å se på enn bakstreverske gravejournalister som nekter å innse at løpet er kjørt, som elsker avispapir og som hater sosiale medier.

Med skjeggstubber, grunge-hår og en brun skinnjakke, ser Cal McCaffrey like datert ut som sin 16 år gamle datamaskin. Men som gravende journalist er han uslåelig.

Pennen er som kjent mektigere enn sverdet, men Russell Crowe er faktisk hardere i denne filmen enn han er i «Gladiator».

Og hvilke burde umiddelbart levere inn pressekortet?

5. Freddy Lounds i «Red Dragon»

Han er en middelmådig tabloidjournalist som skriver om den beryktede seriemorderen Tannfeen. Da han endelig får et intervju med FBI-agenten som jobber på saken, blir han – uten å være klar over det selv – utnyttet av til å provosere frem en reaksjon hos morderen.

Lounds blir følgelig kidnappet av Tannfeen, kneblet i en rullestol og satt fyr på.

4. Charles Foster Kane i «Citizen Kane»

Han starter opp som en idealist og skriver et manifest der han spikrer sine journalistiske prinsipper, men avslutter karrieren som en hardnakket kyniker. Mediemogulens moral virker dog tvilsom allerede i starten.

Da han får vite at det ikke går an å rapportere om krigen på Cuba – siden det ikke er krig – sier han til en av reporterne sine: «provide the prose poems, I’ll provide the war».

3. Stephen Randall Glass i «Shattered Glass»

Den unge stjernereporteren leverer de mest fantastiske reportasjene. Men etter hvert viser det seg at han er en patologisk løgner. Hayden Christensen er så bra i rollen at man (nesten) får lyst til å se «Klonene angriper».

2. Rebecca Bloomwood i «En shopoholikers bekjennelser»

Hun skriver for konsumerbladet «Successful Saving», men vil helst skrive om mote. Da sjefen ber henne skrive en smart vinklet artikkel om effektiv rente på kundekort, googler hun «gode vinkler på kundekort med effektiv rente».

1. Sidney Young i «How to Lose Friends and Alienate People»

Han selger sin sjel for å henge med kjendisene, og skriver flatterende portretter av talentløse idioter.

Han er også den som blir fullest på personalfesten og går med en t-skjorte med påskriften «young, dumb and full of cum». Dessuten er Sidney Young betydlig slappere enn personen han faktisk er basert på, Toby Young.