• I dag ble William Friedkins mørke sørstatskrimkomedie «Killer Joe» (2011) endelig sluppet i Norge (se den her), og i den forbindelse tar vi en nærmere kikk på den rutinerte, men ofte merkelig oversette, regissøren.

Mr. Friedkin. You’re not wearing a tie.

Slik lød Alfred Hitchcocks første – og eneste – ord til William Friedkin, da den daværende 66 år gamle engelske legenden i 1965 møtte sin amerikanske kollega ved innspillingen av et avsnitt av «The Alfred Hitchcock Hour».

Den 32 år gamle Friedkin trodde først at Hitchcock bare tullet, men da han seinere fant ut at det ikke var tilfelle var han kjapp til å ta til motmæle:

– I don’t give a flying fuck about him, and I’m not a worshipper of his.

Friedkin startet karrieren i fødebyen Chicago etter at han som tjueåring hadde forelsket seg i blant andre franske  Henri-Georges Clouzots «Diabolique» og «The Wages of Fear».

Det førte i første omgang til jobber som tv-regissør og seinere diverse mindre filmer som for eksempel «The Birthday Party» og «The Boys in the Band» (1970), som Friedkin forsøkte å dreie i mer kunstnerisk høyverdige retninger. Ingen av filmene tjente penger. Tvert imot.

Det kunne virke som om karrieren som regissør var blitt sønderskutt før den i det hele tatt var begynt. Han var, som Peter Biskind forklarer i boka «Easy Riders, Raging Bulls», i ferd med å få et rykte som «an art film director, the kiss of death».

Én idé – og én film – snudde imidlertid opp ned på alt for Friedkin. Tenk hvis man kunne lage en film som kombinerte datidens europeiske kunstfilm med dokumentarfilmens realisme?

Resultatet ble «The French Connection» (1971) som kun kostet 1,8 millioner dollar å spille inn, men som tjente inn over 40 millioner på verdensbasis og vant fem Oscar (blant annet beste film og beste regissør).

På et knapt år var Friedkin gått fra å være en kunstfilmoutsider til å bli en av Hollywoods mest sikre investeringer. Eller var han?

Akkurat som de fleste andre unge, 30-35 år gamle regissører som slo igjennom på 1970-tallet – ikoner som Francis Ford Coppola, Robert Altman, Peter Bogdanovich og Dennis Hopper – var Friedkin nemlig velsignet og forbannet med en ubegrenset tro på egne evner og visjoner.

Historiene fra innspillingen av Friedkins påfølgende film, «Eksorsisten» (1973) er like mangfoldige som de er eksentriske.

Et enkelt close-up-opptak av bacon på en stekepanne ble for eksempel tatt et utall ganger fordi Friedkin var misfornøyd med måten baconstykkene rullet seg sammen på. Opptakene ble satt på vent i flere timer mens en produksjonsassistent kjørte rundt i timesvis for å finne bacon uten konserveringsmidler. Lys- og lydmenn, assistenter og andre medarbeidere fikk flere ganger fyken på morgenen før de ble ansatt på nytt om ettermiddagen, og Friedkin hadde tilsvarende lite til overs for skuespillerne sine. Noen ganger fyrte han av en pistol for å få oppmerksomheten deres, andre ganger filmet han dem uten å gi dem beskjed.

Problemene til tross – «Eksorsisten» ble en kjempehit som tjente inn 160 millioner dollar før den gikk av plakaten, noe som var – og er – helt uhørt for en horrorfilm.

Høy på seg selv og overbevist om sin egen uovervinnelighet etter «The French Connection» og «Eksorsisten» besluttet Friedkin i 1975 å gå i gang med et prosjekt som sto hans hjerte ualminnelig nært: En remake av Clouzots «The Wages of Fear».

Det skulle vise seg å bli et vitnesbyrd om et Ikaros-aktig overmot.

«Sorcerer», som filmen het, skulle opprinnelig koste 2,5 millioner dollar og bli innspilt på tre måneder. Den endte med å koste 22,5 millioner og ble spilt inn i løpet av et år i fem forskjellige land. Da den endelig kom ut på kino – i juni 1977 – tjente den kun 10 millioner dollar. Både anmelderne og kinogjengerne hatet den.

Friedkins karriere kom seg aldri helt etter dette. Folk som Spielberg («Jaws») og Lucas («Star Wars») var de nye gullguttene – dessuten var det dukket opp mange regissører som kanskje hadde mindre talent, men som var langt enklere å samarbeide med. Friedkin var imidlertid ikke like skadeskutt som for eksempel Michael Ciminos, hvis famøse flopp «Heaven’s Gate» fullstendig drepte hans karriere.

Fra store egoprosjekter vendte Friedkin seg nå mot en blanding av bestillingsarbeider (komediene «The Brink’s Job» (1978) og «Deal of the Century» (1983)) og prosjekter av større personlig interesse som f.eks. thrillerne «Cruising» (1980), «To Live and Die in L.A.» (1985) og «Rampage» (1987).

Særlig «To Live and Die in L.A.» med William Petersen og en ung Willem Dafoe i hovedrollene er et hovedverk – en av 80-tallets aller beste krimhistorier med et utrolig skarpt manus.

90-årene var både en kommersiell og kunstnerisk lang nedtur med skuffelsene «The Guardian» (1990), «Blue Chips» (1994), «Jade» (1995) og en tv-remake av Sidney Lumets klassiker «12 Angry Men» (1997). Starten på 2000-tallet bød på større budsjetter og flere stjernenavn i «Rules of Engagement» (2000) og «The Hunted» (2003), men Friedkins signatur var vanskelig å få øye på. Ingen av de nevnte filmene fortjener noe gjensyn – om de i det hele tatt fortjente å bli sett.

Men akkurat da man trodde at den 72 år gamle Friedkin hadde klappet sammen regissørstolen og bestemt seg for å leve av royalties fra «The French Connection» og «Eksorsisten», gikk han i 2006 i gang med den ytterst fremragende «Bug». Den psykologiske thrilleren handler om et kjærestepar, Agnes (Ashley Judd) og Peter (Michael Shannon) som gjemmer seg for Agnes’ ekskjæreste på et nedslitt motell – der de sakte, men sikkert blir mer og mer overbevist om at kroppene deres er i ferd med å bli overtatt av insekter.

Tross kritikersuksessen med «Bug» var det nok de færreste som hadde forventet at den nå 77 år gamle Friedkin hadde enda en hissig energiutladning i seg.

De tok feil. Hans siste, «Killer Joe», er nemlig et filmatisk svar på en rektal innføring av et spann KFC i Hollywood-etablissementets bakende. Større ros kan man neppe gi filmen i Friedkins ører.

Der mange regissører på deres eldre dager sliper kantene og mister den djevelske gnisten, virker Friedkin å ha gjenfunnet den energien som gjorde ham til en av 70-tallets mest omdiskuterte regissører.

La oss håpe han har enda mer i ermet. Også selv om fyren selv «doesn’t give a flying fuck».

  • Vi kommer tilbake med anmeldelse av «Killer Joe» i løpet av de nærmeste dagene. Her kan du altså se filmen.