Han var John McEnroe før John McEnroe ble John McEnroe. Han var rebellen som gjorde opprør mot alt og alle i det amerikanske friidrettsforbundet, som løp rett i tet og sprengte hvert eneste felt han var med i, som så ut som han var fullverdig medlem i Crosby, Stills, Nash 
& Young, Allman Brothers eller et annet amerikansk band med store mustasjer på begynnelsen av 70-tallet.

Han var kultfiguren som levde hardt, festet hardt, og gjorde alt etter eget forgodtbefinnende. Han het Steve Prefontaine, og var friidrettens James Dean, på mer enn én måte. 30. mai 1975, på vei hjem fra fest, endte han sitt liv i en fjellvegg, ikke langt fra University of Oregon. Som James Dean hadde han bare så vidt kommet i gang.

To spillefilmer er også laget om ham. Den ene heter enkelt og greit «Prefontaine», den andre «Without Limits», begge laget med et halvt års mellomrom på slutten av 90-tallet. Den ene kommer med Jared Leto i rollen som Prefontaine, den andre har Billy Crudup (seinere sett med minst like raff bart i Cameron Crowes «Almost Famous»), og det eneste som egentlig skiller de to filmene er birollene.

Hva de derimot har felles, er den nærmest paniske lysten de gir til å løpe i regnvær iført collegegensere med navn på amerikanske universiteter du ikke er sikker på om egentlig finnes.

Sånn sett er ikke filmene om Prefontaine enestående. La det nemlig være klart: Filmer om løping kan, sitt tilsynelatende noe uspennende tema til tross, være særdeles medrivende. På den annen side er det viktig å først ha klargjort skillet mellom løping og løping. Dette er nemlig to helt forskjellige ting.

Du har selvsagt slike filmer som «Forrest Gump», eller tyske «Løp, Lola, løp», men ingen av disse handler jo egentlig om atleter, sånn per definisjon. Nei, hva du vil virkelig vil se, er løpere som springer mot hverandre og ei mållinje. Som slåss med sine indre fiender. Som snakker om løping som om det var noe større og viktigere.

Filmer som «Chariots of Fire», om de britiske sprinterne Eric Liddel og Harold Abrahams og deres vei mot OL i Paris i 1924, den ene for å gjøre ære på sin gud, den andre for å bekjempe fordommer mot jøder. Hvis ikke dette får deg til å løpe, får ingenting det.

Filmer som «The Jericho Mile» om Larry «Rain» Murphy, som soner livstidsdom i Folsom Prison for drapet på sin far, og som en dag får sjansen til å trene mot OL. Du har «Endurance», om den etiopiske milslukeren Haile Gebrselassie, samt filmen med den svært så poetiske tittelen «The Loneliness of the Long Distance Runner», et av høydepunktene innenfor 50-tallets britiske kjøkkenbenkrealisme, om Colin Smith som sendes på forbedringsanstalt for ungdom og viser seg å ha et gudegitt talent for løping.

Samt en relativt enkel holdning til det hele. Da han får spørsmålet om hvorfor han har havna på anstalten, er svaret: «De tok meg. Jeg løp ikke fort nok».


Noe som synes å være gjennomgående. Akkurat som Colin Smith, og for så vidt også Forrest Gump, var Steve Prefontaine alltid på vill flukt.

Jared Leto som Steve Prefontaine i «Prefontaine» (1997).

– Han taklet ikke menneskemengder. Det var som om han alltid løp for å komme seg vekk fra noe, som treneren hans, Bill Bowerman, mannen som seinere utviklet en liten joggeskolabel kalt Nike, en gang sa.

Eller for å låne Prefontaines egne ord:

– Det beste tempoet er selvmordstempo. Og i dag er en bra dag å dø på.

– Jeg kan snakke i timevis om Prefontaine, forteller Lars Martin Kaupang, tidligere toppløper og forhenværende leder av Norges Fri-idrettsforbund, samt mannen som var norgesrekordholder på 1500 meter i mer enn 30 år, der han står med telefonen i den ene hånda og en vannspreder i den andre.

19 og et halvt år gammel dro han i 1972 til Oregon for å studere og trene med de beste amerikanerne. Brødreparet Arne og Knut Kvalheim var de øvrige løperne i den lille norske kolonien ved østkystuniversitetet. Bare Kaupang av nordmennene var fortsatt i byen kvelden Prefontaine kjørte seg i hjel.

– Det var jo helt uvirkelig. Et enormt stort sjokk, kombinert med et voldsomt sinne og frustrasjon over et amerikansk system som på den tiden tillot kombinasjonen av alkohol og bilkjøring, og som hadde tatt livet av en så flott utøver, sier Kaupang.

– Men dessverre var det jo også litt sånn at en tenkte at dersom det var noen noe slikt kunne skje med, så var det Prefontaine.

– Hvordan var han som person og treningskamerat?



– Han var tøff. Stilte store krav til seg selv og andre, og sluntra aldri unna. Men også veldig opptatt av at alle skulle finne seg til rette. Og så var han respektløs, noe som også ble hans bane i München-OL i 1972, da han bare endte på fjerdeplass på 5000-meter, til tross for å ha vært en av de største favorittene. Han hadde ikke bestandig like mange forestillinger om hvor gode europeerne var på den tida. Bildet som tegnet seg av Pre, som han ble kalt, var av en sterk frontløper som kunne brekke et felt, men mangla det siste «kicket», sier Kaupang.

– Og sånn var han som type også. En som skulle teste ut alle livets grenser. Som skulle rekke over alt. Dessverre kostet det ham dyrt til slutt.

 

Sjekk også ut spillelista til å akkompagnere torsdagens fesjå med Usain Bolt og Asafa Powell. The Tough Alliance, Bonnie Tyler, Carly Simon, Van Halen og selvsagt… Tom Jones. Litt big beat fra 90-tallet fant vi jammen også, pluss det bandet til David Bowie på 80-tallet. Ja, og de ivrige joggerne i Motörhead.

RunRunRun

 

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Dagbladet FREDAG sommeren 2010. Da hadde Lars Martin Kaupang fortsatt norgesrekorden på 1500 meter med tiden 3.37,4 satt på Bislett 30. juni 1976. 30. april i år, 36 år senere, slettet Henrik Ingebrigtsen rekorden da han løp inn til 3.36,39 under et friidrettsstevne i California.