I oktober 1947 var Dalton Trumbo en av de mest respekterte og best betalte manusforfatterne hos MGM. Han var oscarnominert for Ginger Rogers-filmen «Kitty Foyle» (1941) og hadde nærmere 30 filmmanus på samvittigheten, blant dem krigssuksessen «Thirty Seconds Over Tokyo» (1944).

Dalton Trumbo.

Nå satt han midt i en stappfull sal i Kongressen i Washington anklaget for å være kommunist.

Blant publikum var Humphrey Bogart, Lauren Bacall og John Huston. Det krydde av presse, filmaviskameraer og til og med et fjernsynskamera. Foran ham satt medlemmene av House Un-American Activities Committee (HUAAC). På pulten han satt ved hadde han plassert en pappeske. I den lå alle manusene han hadde skrevet. Han utfordret komiteen til å lese dem, og peke ut de stedene der Trumbo hadde infiltrert kommunistisk propaganda.

Komiteen nektet. Det var for mye å lese. I stedet ville komiteens formann vite om han var, eller noen gang hadde vært medlem av Kommunistpartiet. Som de ni andre som var innkalt til høringen i Washington, nektet manusforfatteren å svare, med støtte i Konstitusjonens første grunnlovstillegg: Mening- og ytringsfriheten.

24. november er det 65 år siden ett av de mørkeste kapitlene i Hollywoods og USAs historie: Dagen da Trumbo og resten av The Hollywood Ten ble dømt til ett års fengsel for forakt for Kongressen. Sammen med 13 andre ble de dessuten i dagene som fulgte, svartelistet fra alt arbeid i filmbyen.

Blant navnene var størrelser som regissøren Edward Dmytryk («Murder, My Sweet») og manusforfatterne Ring Lardner Jr (Laura) og Lillian Hellman («The Little Foxes»). I årene etter skulle listen vokse og vokse, og på det meste på begynnelsen av 50-tallet var rundt 200 personer bannlyst fra jobbing i Hollywood.

Mens Bogart, Bacall og Huston hadde dratt til Washington som moralsk støtte for de ti på høringsbenken, var svertekampanjen mot kommunistiske sympatisører preget av langt flere tystere og villige hjelpere. Blant de mest berømte var den daværende b-skuespilleren Ronald Reagan som på det tidspunktet også jobbet som informant for FBI. Walt Disney var også ivrig etter å navngi animatører i selskapet sitt, mens MGM-sjefen Louis B. Mayer sladret på flere ved studioet.

En annen mindre kjent støttespiller i myndighetenes klappjakt på radikale krefter i filmbyen var bransjeavisen The Hollywood Reporter (THR).

I ukens utgave av bladet tar de et lenge etterlengtet oppgjør med sin rolle under svartelistingen for 65 år siden.

29. juli 1946 publiserte eieren og redaktøren Billy Wilkerson en artikkel på forsiden av THR som navnga elleve sentrale personer i filmbransjen, deriblant Dalton Trumbo, som kommunistsympatisører. Denne listen ble retningsgivende for HUAACs etterforskning. I spalten skrev Wilkerson blant annet:

«Dette angår ikke bare noen hundre forfattere, det angår millioner av lesere som er avhengig av å kunne stole på en fri utveksling av meninger. Det angår enda flere millioner barn som ennå ikke kan lese, mens som ble født med rett til å vokse opp i en fri verden.» Åtte av de elleve, ble senere svartelistet. Dagen etter filmstudioenes svartelisting i slutten av november 1947, skrev THR: «Studioene sparker de fiendtlige 10».

Bladet var gjennomgående den ivrigste til å navngi aktører de mente var tvilsomme.

Billy Wilkerson med sønnen Willie i et fotografi fra 1952. Sistnevnte har denne uka bedt om unnskyldningen for farens rolle i svartelistingen av angivelige kommunistsympatisører.

I denne ukens utgave intervjuer bladet mange av de som ble svartelistet. I en beklagelse skriver dagens ledelse blant annet: «Det ville trolig kommet en svarteliste i Hollywood uten Wilkersons hjelp, men mest sannsynlig ville den ikke sett helt lik ut, eller materialisert seg så fort, hadde det ikke vært for hans iherdige anbefalinger».

Hva var bakgrunnen for denne heksejakten?

Mye kan tilskrives tidsånden i begynnelsen av den kalde krigen, der frykten for kommunister nådde stadig mer paranoide høyder. I boken «What Happens Next – A History of American Screenwriting» skriver Marc Norman at det likevel er påfallende det store overtallet av manusforfattere blant de svartelistete. I tiåret før hadde de kjempet en innbitt kamp for å få mer makt og større rettigheter. I 1933 hadde de etablert sin egen fagforening Screen Writers Guild, som både hadde radikalisert mange, og også kjempet igjennom en rekke nye privilegier.

Norman hevder at studiosjefene så på svartelistingen som en mulighet til å bli kvitt brysomme skikkelser: «Hvem var det som hadde invitert inn denne pesten? Var det ikke manusforfatterne selv, med sin kamp for kontroll, sine politiske meninger, og deres selvhevdelse om at de visste best hva publikum ville ha? Det må ha fantes en viss skadefryd blant mogulene: manusforfatterne fikk endelig smake litt av sin egen medisin. Litt blod kunne da ikke skade. Det var på tide at de fikk et lite klask i ansiktet.»

For Trumbo og mange med ham, betydde dette klasket, en brå stopp for karrieren. Mange fikk aldri oppdrag i Hollywood igjen. Alle var de utelatt fra jobbing i flere år.

Flere manusforfattere løste svartelistingen med å få seg en «front». Trumbo overtalte sin venn Ian McLellan Hunter til å ta kreditteringen for sine filmmanus. Slik vant Hunter blant annet Oscar for «Roman Holiday» i 1953.

I 1992, 16 år etter sin død, fikk Trumbos familie endelig statuetten som anerkjente hvem som var den egentlige forfatteren av den smarte romantiske komedien.

Se dokumentaren «The Hollywood Ten» (1950) under. Regissøren John Berry ble selv bannlyst etter slippet av filmen, og flyttet til Frankrike: