De amerikanske komiseriene er fulle av referanser til seg selv. Ikke alle av dem er like enkle å forstå seg på for oss stakkarer som ikke fikk noe særlig forhold til situasjonskomedier før på 90-tallet.

Når Fry i «Futurama» prøver å løse sitt kjærlighetsdilemma ved å tenke på «Three’s Company» eller Abed i «Community» prøver å gå til bunns i spørsmålet «Who’s the Boss?» er det referanser som gjerne går litt over hodet på oss.

Det allikevel noen ting som gjentas med så intens hyppighet at de blir vanskelig å ignorere. Som for eksempel det at Lucy er ei elskelig dame med en tendens til å havne i problemer og at Cliff Huxtable har hang til stygge strikkagensere og pudding.

Også er det Arthur «Fonzie» Fonzarelli, «the Fonz» , han med skinnjakka som alle i amerikanske serier virker å være inneforstått med at er den kuleste mannen som noensinne har eksistert.

Fonzie startet i utgangspunktet som en ganske marginal bifigur i den amerikanske komiserien «Happy Days».

«Happy Days» hadde premiere i 1974, var satt til tjue år tilbake i tid til det glade 50-tall og foregikk i en ganske så alminnelig by i Wisconsin. (Mon tro hvor folkene bak «That 70s Show» tok ideen sin fra?)

Richie Cunningham (spilt av Ron Howard, som i dag er bedre kjent som regissør), var i utgangspunktet seriens hovedperson. Han var en solid erkeamerikansk tenåringsgutt som bodde sammen med sin noe irriterende søster, smått konservative far og hjemmeværende mor.

Sammen med sin vennegjeng møtte han på slike ting som vanlige tenåringer gjerne møter på i det som var et nostalgisk og småskjevt blikk tilbake på foreldregenerasjonen.

Fonzie var den rebelske italiensk-amerikaneren som hadde sluttet på skolen og kjørte motrorsykkel. Han var blitt forlatt av sin far som barn og bakgrunnen hans var alt annet enn det man forbinner med tiårets romantiserte kjernefamilie.

Slik sett fungerte han innledningsvis som kontrast til resten av persongalleriet.

«Happy Days» ble raskt en populær serie og når tilbakemeldingene tikket inn om at spesielt Fonzie var en favoritt fikk han en mer og mer sentral rolle i handlingen.

Innledningsvis uttrykte kanalen som sendte serien, «MEN HVA MED BARNA?!?» da de fikk høre at Fonzie skulle gå kledd i en skinnjakke.

ABC var oppriktige redde for at dette «hooligan-plagget» skulle få barna som så det, altså de som da ikke alt var blitt blinde av ta på seg selv, til å løpe ut i gatene for å ta fatt på et liv med tung kriminalitet.

De fikk samlet seg til slutt og etter noen episoder i grønn allværsjakke var Fonzies legendariske brune skinnjakke på plass.

Gradvis opparbeidet han seg også et arsenal av kjenningsreplikker og fakter.

Spesielt ble hans måte å si «’eeey» på mens han holdt to tomler opp i været ble for alltid spikret fast til popkulturen.

Også det at Fonzie hadde samme tiltrekningskraft på kvinner som sovende mennesker har på mygg, og hans særegne evne til å reparere ødelagt maskineri ved å elegant hamre knyttneven i det er blitt en del av hans ikoniske arv.

Dette er egenskaper blant annet J.D. fra «Scrubs» har misunt ham:

Fonzie ble portrettert av Henry Winkler. Dette ble hans livs rolle selv om karrieren hans har gått jevnt og trutt videre i tiårene etter «Happy Days».

Winkler var allerede lang ut i tyveårene da han startet i rollen og som en av de få som var med i samtlige 255 episoder var han nærmere førti da det hele var over.

I tillegg til å være Fonzie fikk Winkler også æren av å være opphavet utrykket «jumping the shark».

Dette skjedde i femte sesong av «Happy Days», da serien hadde nådd sitt høydepunkt og var på vei den neste uunngåelige turen nedover på kvalitetsstigen.

Den episoden der Fonzie står på vannski og rent bokstavelig hopper over en hai regnes som det øyeblikket da publikum gikk fra å tenke at «Happy Days» var en bra serie, til å bli mene at serien nå hadde utspilt sitt potesial og blitt nødt til å henfalle til billig action og gimmicker.

«Jumping the shark» har slik blitt et begrep for den hendelsen eller episoden der en serie som i utgangspunktet var bra, mister sin sjarm og senere dabber av drastisk i kvalitet.

Ron Howard og Henry Winkler fikk senere en salgs i reunion i «Arrested Development», der Howard er produsent og fortellerstemme og Winkler spiller den eksepsjonelt inkompetente advokaten Barry Zuckercorn.

«Arrested Development» er som kjent en tumleplass for smale referanser, så de fikk Winkler til å i all hast hoppe over en hai her også.

Fonzie og «Happy Days» er blitt gjort referanser til i alt fra «Pulp Fiction» til Weezers musikkvideo for «Buddy Holly» og navnet Fonzie har blitt et synonym til det å være kul.

Det er allikevel spesielt i komiseriene man finner de med en forkjelighet for Fonzie. Som for eksempel da Phoebe i «Friends» ligger på fødestuen og får utlevert en doktor som er litt mer opptatt av Fonzie enn barnefødsler.

Peter Griffin omtaler Fonzie med religiøs beundring i «Family Guy» episoden «The Father, Son and the Holy Fonz» og i «South Park» får Fonzarelli den tvilsomme æren av å drepe Kenny.

Fonzie har også en stor fan i Homer Simpson som ved flere anledninger har ytret sin beundring for ham. Og avslutningsvis passer det kanskje med Homers oppildnede svar da Bart utrykker at han ikke vet hvem Fonzie er.

«WHO’S FONZIE? Don’t they teach you anything in school? He freed the squares!»