Det ser ut som folk flest er godt fornøyde etter å ha sett første episode av NRKs store dramasatsing i høst, «Lykkeland». Serien, som tar for seg oljealderens spede begynnelse, med hovedvekt på hendelsene i byen som gikk fra å være Norges fattigste til å bli selve oljehovedstaden, altså Stavanger, hadde premiere søndag.

(Mer enn godt fornøyde er for øvrig Stavanger Aftenblad, som, hehe, kliner til og kaller serien «tidenes aller beste norske tv-serie».)

For noen uker siden satte vi oss ned med regissørene Petter Næss og Pål Jackman, samt skuespillerne Pia Tjelta og Bart Edwards, for å snakke om hvordan det hadde vært å lage serien, som i den første av det som er tenkt som flere sesonger, utspiller seg fra 1969 til 1972.

Det forløp omtrent sånn.

Om hvorfor de valgte denne serien

Petter: Jeg fikk lese manuset første gang for tre år siden, og noe av det jeg likte med det var at det fortalte om det pionerarbeidet som ble gjort, både teknologisk og politisk, for at Norge, på godt og vondt, skulle bli den nasjonen vi er nå. Det er en fortelling det er viktig å formidle til dagens 20-åringer, som kanskje tror at velstand på det nivået vi har i dag er en selvfølge.

Pål: Når man bor i Stavanger, eller Haugesund, som jeg kommer fra, husker man Kielland-ulykken og ser hvordan franskmenn, engelskmenn og amerikanere har farget kulturen der. Og så har man kanskje vært på en oljeplattform, eller jobbet på en raffineri i ungdommen. Men den tydelig markerte forandringen samfunnet gikk gjennom, det ser man først i ettertid. Og det interessante er at vi står i en slik forandring i dag også.

Petter: Ja, timingen kunne ikke vært bedre. Nå er jo svære, nye oljefelt åpnet – Sverdrup skal pumpe i 50 år, liksom, så vi har ikke helt tatt inn over oss alvoret – men likevel står vi ved et veiskille, hvor oljens plass i energimiksen vil bli mindre. I tillegg er sosialdemokratiet (hvis prinsipper gjorde at den norske oljeformuen forble i folkets eie, journ. anm.) under press, gjennom privatisering, og at de rikeste stikker fra og at forskjellene blir større.

Pia Tjelta og Per Tjerstad i rollene som rederparet Ingrid og Fredrik Nyman. (Foto: Maipo/ NRK)

Pål: Og så var det forbanna godt skrevet, dette manuset.

Petter: Det fine med det er at historien oppleves gjennom karakterer, mennesker vi får følge når de står overfor en Klondyke-episode og får utsikt til enorm rikdom. Hva skjer med familiekonstellasjonene, relasjonene og hele det etiske fundamentet, da?

Pia: Manusforfatter Mette Bølstad (som tidligere har skrevet blant annet «Halvbroren» og «Nobel», journ. anm.) er et geni, intet mindre. Dette er et av de beste og mest helstøpte manusene jeg har lest i hele mitt liv. Det har så mye drama i seg, du kommer så tett på karakterene, den store fortellingen rommer så mange menneskeskjebner og interessante portretter. Jeg opplever at «Lykkeland» i stor grad er et nært relasjonsdrama.

Petter: Det er en kompleksitet i manuset. Det rommer mange menneskers ståsted. Hver scene handler om flere ting. Derfor har det også vært komplisert å føye det sammen, følge alle trådene som er der. Men det er rikt, og det er fett skrevet.

Bart: Da jeg først fikk manuset var det bare mine scener de hadde oversatt til engelsk, så i starten hadde jeg ikke en anelse om hva det egentlig handlet om. Da jeg omsider fikk hele manuset oversatt slik at jeg kunne lese det, så… hatet jeg det! Neida, jeg syntes det var fantastisk og håpet at jeg fikk være med på å realisere det. Min kjennskap til historien om oljen i Nordsjøen var ikke akkurat dyptloddende, så det å filme det et sted hvor man kunne møte mennesker som faktisk husker denne pionèrtida, folk som faktisk hadde vært nede i dykkerklokkene, var særlig fascinerende.

Den unge amerikanske juristen Jonathan Kay spilles av den britiske skuespilleren Bart Edwards. (Foto: NRK/Maipo)

Om å gjenskape Stavanger anno 1969 på film

Pål: Det er en helsikes prosess i forhold til det å skyte noe som skal være nåtid. Da er det liksom bare å peke kamera på det man synes er fint. Nå måtte vi passe nøye på alle kameravinklene, passe på å filme de bygningene som fortsatt har noe av det gamle i seg, og kanskje sette en gammel lastebil foran det som er nytt, eller komme inn med noe røyk, eller plassere en veldig høy statist akkurat der og der.

Petter: Man går rundt i de gamle bydelene i Stavanger og tenker «å, så fint», men det så jo ikke sånn ut på den tida. Nå er det pittoresk og koselig, med blå vinduskarmer og potteplanter, ikke den skitne fattigdommen som var. Og så legger man plutselig merke til husmorvinduene og alle parabolantennene. Stavanger var den fattigste byen i Norge i 1969, å gjenskape det er ikke gjort i en håndvending.

Pål: Man må være smart av og til. Velge fortellingen foran de historiske detaljene.

Petter Næss. (Foto: Filter media)

Petter: Ja, det skal ikke være en nostalgitripp, heller. Det skal først og fremst oppleves relevant for mennesker i dag. Ikke være sånn se-så-rart-det-var eller så-underlig-de-snakket-på-radio. Nostalgien kommer uansett fram gjennom den sinnsykt kule musikken.

Pål: Det er rock ‘n roll, altså. Det er så nydelig.

Pia: Vi måtte ta en totalvurdering på vegne av hele produksjonen, om hvor pent vi skulle snakke. Vi var redde for at det kunne bli litt «revy». Så vi forfinet stavangerdialekten bare slightly, jeg tror egentlig ikke det kommer til å merkes, men jeg sier for eksempel «hode», ikke «håve» og har noen e-endinger istedet for a-endinger.

Om rollefigurene Ingrid Nyman og Jonathan Kaye

Pia: Ingrid Nyman er rederfrue, har vokst opp privilegert, levd bemidlet, og trivdes veldig godt med det, men når vi møter henne i serien står hun i fare for å miste absolutt alt. Det er ikke fisk i sjøen, fabrikken holder på å gå rett i dass, og og hun har ikke særlig tiltro til sin mann. Hun må gjøre noen manøvre som koster mye, og hun tar noen fatale valg som mor. Den blir ofte fortalt som en solskinnshistorie, historien om oljeindustrien i Norge, men den hadde også omkostninger for mange. Det var mye frykt og redsel forbundet med de store forandringene som lå foran dem.

Per Kjerstad og Pia Tjelta (Foto: Filter Media)

Bart: Jonathan Kaye er en ung og tørst oljejurist som ikke er spesielt entusiastisk over å bli sendt til denne norske fiskerlandsbyen, men som drar dit likevel, lettere motvillig. Og ikke ulikt hvordan jeg selv har hatt det, oppdager han Norge og forelsker seg i landet. Nå er bare lukta av Norge nok til å gjøre meg lykkelig.

Pia: Det var en gavepakke å få jobbe med det, dette. Da vi gikk i gang hadde jeg lest manuset så mange ganger at jeg kunne det opp og i mente, men når vi begynte å leke med scenene oppdaget vi at de inneholdt så mye mer enn det vi trodde.

Bart: Og i forhold til et engelsk, og særlig et amerikansk filmsett, føltes det mye mer som lagarbeid. Alle deltok, og skapte en slags familie-vibb. Det var nyttige samtaler mellom skuespillere og staben, på en måte jeg egentlig aldri har opplevd før. Og i sum bidro det til en bedre produksjon, slik jeg ser det. Det ble et kreativt rom der man ikke fryktet for å gjøre feil, man visste at de andre var der for å løfte en opp igjen hvis en falt.

Om forholdet til den faktiske historien

Petter: Serien følger faktiske hendelser, når man først fant oljen, når selskapene trakk seg ut, når de politiske beslutningene ble tatt.

Pål: Og om ikke alt er helt historisk korrekt ligger det likevel en enorm research bak. Og så er det noen historiske karakterer med, som ordfører Leif Larsen og varaordfører Arne Rettedal.

Vegar Hoel som Arne Rettedal i serien. (Foto: Maipo/NRK)

Petter: Rettedal, he was an american, men han var også en mann som skjønte verdien av de sosialdemokratiske prinsippene. Samtidig kutta han hjørner, skrev under alle skjenkebevillinger og byggetillatelser som måtte til for at amerikanerne skulle være interessert i å være der og gjøre Stavanger til oljehovedstaden.

Pål: Han var sånn, «trenger vi boliger? Fint, da bare rekvirerer vi Forsvarets flammekastere for å tine opp jorda sånn at vi kan starte å grave med en gang». Han hadde den driven der.

Petter: På et tidspunkt holdt jo alle oljeselskapene på å trekke seg ut. Det var bare Phillips igjen, fordi de var bundet til en ganske drøy kontrakt med staten. De prøvde å få leid ut leteplattformen til Shell, men også Shell trakk seg ut. Så boret de til slutt ett hull til, og så fant de Ekofisk-feltet, som fortsatt pumper olje.

Om å ha tre unge debutanter – Anne Regine Ellingsæter, Amund Harboe og Malene Wadel – i sentrale roller

Petter: Det var et helvete, så klart.

Pål: Neida, du får mye fint av debutanter også. De kommer med noe flott, og så er det selvsagt noen ting du må lære dem.

Petter: Det viktigste er å få dem til å forstå at de er valgt av en grunn. De har vært på prøvefilming og vist at de har noe vi mener er interessant for karakterene som er skrevet. Så handler det om å få dem til å holde på det, enten det er en sårbarhet, et mot eller et blikk. De må ikke bli for flinke eller forandre seg mye. 

Pål: Så er det mye å lære om hva som fungerer på film.

Pål Jackman. (Foto: Filter Media)

Petter: Ved siden av to regissører som skal gi dem retning har de hatt profesjonelle skuespillere rundt seg som har tatt dem under vingene og gitt dem trygghet. Ikke formanende, men som gode kolleger. Det har betydd at for meg som regissør har jeg ikke behøvd å bry meg hele tiden.

Om å dele på regissøransvaret

Petter: Vanligvis er det slik at jeg, som konseptualiserende regissør, tar en eller to episoder før andre fortsetter. Her tok jeg de første 51 innspillingsdagene, så tok Pål over en tjue dagers tid eller så. Pål har vel hatt det meste med dykking og plattform og sånn å gjøre, så har jeg jobbet mest med persontrådene. Så har vi hatt klippeansvar for hver våre episoder, og da har vi klippet i hverandres scener, og vært inne og sett på hverandres ting og sånn.

Pål: Vanligvis er er det en regissør og fotograf som bestemmer foto, scenografi, look, kamerabruk – man setter serien, som vi sier. Så tar en annen fotograf og regissør over. Men her har det vært samme fotograf hele tida, og på grunn av locations og sånn var det en flott måte å gjøre det på. Men det krever at man samarbeider, da, og ikke motarbeider hverandre. Og det har gått bra.

Petter: Vi er to veldig bra folk, skjønner du.

Pål: Vi tåler både kjeft og ros, vi.

Fakta

  • «Lykkeland» består av åtte episoder, som sendes lineært og legges ut for streaming hver søndag framover.
  • Serien er produsert av Maipo for NRK og er en av de dyreste serieproduksjonene noensinne i Norge, med et budsjett på 96 millioner kroner.
  • Petter Næss er kjent for blant annet filmene «Elling», «Elsk meg i morgen» og «Tatt av kvinnen». Han har også regissert episoder av serier som «Himmelblå» og «Meglerne».
  • Pål Jackman har laget filmer som «Detektor» og «Jernanger», og har serieerfaring blant annet fra «Mammon». Han har også gjort seg bemerket som musiker og artist, både solo og med bandet Wunderkammer.
  • Bart Edwards er britisk og har blant annet spilt i den underkjente dramaserien «Unreal» (som kan streames hos TV 2).
  • Pia Tjelta veit du hvem er.