Det finnes mange dritkjedelige musikkdokumentarer og brorparten av dem handler om rock.

Den ekspositoriske snakkehodedrevne rockumentaren hvor dinosaurer blir intervjuet sittende foran 48-spors digitalmiksere har en tendens til å gjøre bandene de handler om litt kjedeligere, litt mer Rockheim. Det er en trøtt sjanger som eksisterer for å fortelle oss det vi allerede vet og mange av oss vil fremdeles se på, men ofte handler det om å få med seg noen fete konsertklipp her og noen små triviasmulene der. Det vil føles som tomme kalorier.

«Tungrockens historie», som starter på NRK2 i kveld (kl. 20.45), er annerledes. Den er ikke annerledes fordi den på noen måte sprenger formatet, men fordi den skrider til oppgaven med en utholdenhet og en lojalitet til emnet som er vanskelig å matche. Sam Dunn og produksjonsselskapet Banger Films elsker virkelig metal i all dens prakt. «Tungrockens Historie», «Metal Evolution» på originalspråket, er et gedigent kjærlighetsarbeid.

Dunn (som er på bildet sammen med Iggy Pop i toppen av denne saken) er et canadisk metalhue med en grad i sosialantopologi. Han er ikke en spesielt elegant seremonimester, men han kan emnet og tar oppgaven på alvor. Forrige forsøk på en komplett oversikt over metalhistorien, debutfilmen «Metal: A Headbanger’s Journey», er hans svakeste film.

Den er leksikalsk, hemmet av mangel på spilletid og erfaring og den maler nokså matte sjablonger av de ulike periodene og bandene. Høydepunktene, som for eksempel Necrobutchers utfall mot alt og alle, er tynnspredte.

Denne gangen er det annerledes. I årene som har gått siden debuten har definitive bandportretter som «Iron Maiden: Flight 666» og «Rush: Beyond the Lighted Stage» gitt Sam Dunn status som metalens hoffhistoriker.

Det er noe som kunne gått forferdelig galt, men han har forvaltet rollen bra. I stedet for å la en håndfull feterte helter bygge monumenter over seg selv, forsøker Tungrockens Historie å omsette priviligerte posisjon til å tegne et mest mulig detaljert kart over sjangerens utvikling.

Alt og alle er intervjuet. For å forklare fremveksten av metal trekker den for eksempel linjene tilbake til Paganini så vel som Blue Cheer og MC5, den intervjuer Hubert Sumlin, det siste gjenlevende medlemmet av bandet til Howlin’ Wolf og Lenny Kaye om amerikanske garasjeband.

Over 300 kilder har blitt intervjuet, fra sjangerens største profiler til fotografer og fans. Dermed er det ingen enkeltmusikere som får lov til å «eie» metalhistorien på usunt vis. Hver periode og undersjanger blir representert ved en myriade musikere og balansert ut av synspunktene til folk fra andre sjangere.

Når Metallica for eksempel gir ut «Black Album», får Slayers Dave Lombardo plass til å lufte sin forakt for Metallicas nye sound, men folk som lot seg inspirere av albumet får også sagt sitt.

«Tungrockens historie» er breddfull av beundring for musikken, men den er aldri servil. Dunn er åpen om at det er enkelte sjangere han ikke liker i det hele tatt, som for eksempel puddelmetalen. Den har et fanbasert, snarere enn journalistisk utgangspunkt og gjør oppriktige forsøk på å komme til bunns selve lytteropplevelsen, hvorfor folk blir metalfans og hva som skiller dem fra andre typer fans enn det mange stjernedominerte dokumentarer gjør.

I tillegg går den også et godt stykke lenger i å geeke musikkens bestanddeler enn det som ofte er tilfellet. Den er ikke spesielt kritisk, men den er nysgjerrig og forsøker å finne svar på alle slags spørsmål, som for eksempel hvorfor glamhelter som Vince Neil og Sebastian Bach har funnet seg til rette med reality-tv til hvordan doble basstrommer la fundamentet for thrash-sjangeren.

«Tungrockens historie» gir et åpenbart og ikke spesielt revolusjonerende svar på hvordan den ekspositoriske musikkdokumentaren kan forbedre seg: Ved å jobbe hardere, tenke større og borre dypere. Banger Films kommer til å fortsette å kverne ut metaldokumentarer til alle unntatt diehardfansen er dritt lei.

Sam Dunn starter serien med å slå fast at metal ikke har fått den samme seriøse behandlingen som andre sjangere på tv og film. Det er ikke nødvendigvis helt sant. I tillegg til filmene som Dunn og Banger films produserer, er det blitt produsert nokså store mengder metaldokumentarer de siste årene, fra «Get Thrashed» til black metal-dokumentarer (blackumentaries) som «Until the Light Takes Us».

Det er mange som har skjønt at metal egner seg for dokumentering på film, både på grunn av sjangerens utallige hysteriske visuelle uttrykk og på grunn av bandene og fansens outsiderfellesskap. Det var der Sam Dunn startet, og det er der han på sett og vis er fremdeles: En metalmisjonær som kjemper for anerkjennelsen av sin elskede sjanger.

Det kan hende akkurat den innfallsvinkelen blir mindre spiselig etter hvert som han nyter større oppmerksomhet og større adgang til verdens største musikere. Men i Tungrockens historie har ikke det skjedd ennå. Med all sannsynlighet vil serien stå igjen som et naturlig karrierehøydepunkt for Dunn og Banger films og som en av de definitive framstillingene av metal, så vel som rock, på film.