Noen filmer er skikkelig middelmådige. DET kan vi vel være enige om, hæ? He he. Men serr, noen filmer er bare dølle å se på fordi de er sånn midt på treet hele veien og vi sitter der og skulle ønske vi hadde leid «Anchorman» for niende gang i stedet.
Men noen ganger, «once in a full moon», kommer en middelmådig fis av en film som likevel har én fabelaktig kongescene som vi aldri kan glemme.
Idéen bak denne listen kom da jeg så «Pearl Harbor» for første gang nå i påsken. Jeg led meg gjennom de første fem timene av den og hadde for lengst gitt opp håpet om at jeg skulle få noe ut av denne svisken, da ut av ingenting mister Cuba fuckings Gooding Jr. begynner å fyre løs med en antiluftkanon mot de japanske bombeflyene. Det så helt dust ut. Men da jeg så ned på armene mine, noe jeg alltid gjør med jevne mellomrom for å forsikre meg om at de har det greit der de henger, så jeg at huden hadde formet små gåsefigurer. Jeg innså at noe i meg digget det jeg så.
Og vi snakker Cuba Gooding Jr., en skuespiller jeg har så lite respekt for at jeg ikke ville håndhilst på ham om vi ble introdusert for hverandre på NAV.
Så her kommer fire andre filmer som har glimret med sin middelmådighet, men som likevel har klart å levere noen få minutter med skaperglede.
1. «Deep Blue Sea»
Folk flest er redde for hvithaier. Og grunnen folk flest har til dette, er at de så «Jaws», eller «Sharksummer» som den burde hett, på ett eller annet tidspunkt, og innså at hvis en mekanisk hai kan gjøre SÅ mye skade på mennesker, bare tenk hvor mye skade en ekte hvithai kan gjøre.
Jeg har også sett Spielbergs mesterverk, slapp av. Men det er ikke den som er grunnen til min ekstreme haifobi. Det er den finske mesterregissøren Renny Harlins opus «Deep Blue Sea» som klarte å fucke opp badeopplevelsene mine totalt.
Det skal sies at jeg var 13 år da jeg så den på kino, og jeg hadde ikke noe bevisst forhold til fenomener som «kvalitet» eller «Samuel L. Jacksons integritet». Men sattan, de haiene var skumle. Og jævlig smarte. De kan svømme fuckings baklengs, liksom.
Harlins haifilm ble aldri noen stor suksess, verken hos kinopublikumet eller «de såkalte kritikerne» (satire). Og da jeg nylig så filmen igjen, merket jeg at jeg hadde vokst litt siden sist. Og at effektene var veldig 1999. Og det er påfallende hvor lite respekt jeg har for LL Cool J i dag, kontra på den tiden.
Men dere – det er én scene i den filmen som aldri kommer til å dø. En scene som vil dukke opp på lister over de feteste scenene ever i mange, mange tiår fremover. Scenen jeg tenker på er denne:
WOW. Sammy Joe holder først en ganske ok inspirerende tale (med tanke på hvor dårlig manuset er ellers) og seeren og ikke minst alle folka han er med kjenner at dette faktisk kan gå. De kan komme seg ut av dette. Også kommer den jævla haien og bare skriker «POINT OF NO RETURN!» og fucker opp alt. Gåsehud.
2. «Live Free or Die Hard»
Nylig kom det en splitter ny «Die Hard»-film. Jeg har ikke giddet å se den. Jeg ga opp etter nummer fire da jeg skjønte at denne filmserien hadde utspilt sin rolle for lenge siden.
Den første filmen i serien er den beste actionfilmen som er laget og vil fortsette å være det så lenge jeg lever. Toeren er nokså teit, men fortsatt skikkelig underholdende, og treeren er ganske så fuckings rå, dog ikke i nærheten så rå som eneren. I nummer fire er det dog nesten så vi glemmer at det er en «Die Hard»-film, og når man ser på en «Die Hard»-film vil man ikke glemme nettopp dette. De viktigste bestanddelene i denne serien har alltid vært 1. Bad Guy, 2. McClane vs verden, 3. Sjarmerende sidekick. Denne filmen har ingen av dem.
Men så var det denne scenen da. Denne forpult fete scenen:
Som følgesvennen Matt Farrell påpeker rett etterpå: «You just killed a helicopter with a car.» Hvor fett er det, liksom? Dritfett. Det redda ikke filmen, men det vi kan i det minste se det klippet igjen og igjen og igjen. Gåsehud.
3. «Star Wars Episode II: Attack of the Clones»
Dette vil sannsynligvis være det mest kontroversielle punktet på lista. De nye «Star Wars»-filmene er et vondt kapittel i filmhistorien og selv om den andre filmen er adSKILLIG mye bedre enn det første, er det fortsatt snakk om en sjelløs smørje av dårlig manus, apatiske skuespillere, den verste kjærlighetsscenen i moderne filmhistorie:
… og generelt altfor mange lyssverd enn hva det menneskelige øyet orker å bry seg om. Jeg kommer ikke til å gå mer innpå hvorfor disse filmene aldri skulle eksistert, da det er et tema som har blitt viet mer spalteplass på blogger og filmnettsteder enn noe annet. Det jeg vil fram til er at det for meg er én scene i denne filmen som aldri slutter å gi meg gåsebennern.
Ja, det er når Yoda lirker fram lyssverdet sitt. Nei, men seriøst, jeg mener det. Se på dette da:
Jeg vet av noen av dere nå sitter og skriker i raseri fordi dere mener dette ødelegger hele Yoda-karakteren. Han er tross alt kanskje den mest minneverdige av alle vi møtte i de originale filmene ved siden av Darth Vader, og med god grunn. Han er 1000 år gammel. Han er liten. Han er uendelig klok. Og samtidig skjønte vi at denne lille krabaten var den mektigste av alle Jedi-ridderne i galaksen.
Og noen av dere skulle nok ønske at vi bare kunne fortsette å leve i visshet om dette uten å måtte få det bevist gjennom en sverdkamp. Sånn er ikke jeg. Da jeg så denne syvende faren i huset avdekke sitt bittelille våpen og skjønte at vi faktisk skulle få se ham SLÅSS, holdt jeg på å reise meg i kinosalen og rope «JADA!!!!!!!!!!!». Cheesy denne scenen er. Men satan. Gåsehud.
4. Ghost Ship
Hei, og velkommen til fjerdeplassen og det mest påfallende eksemplet på genialitet oppi middelmådig filmkunst jeg kan komme på.
La meg begynne med et spørsmål (du kan svare i kommentarfeltet, men det tviler jeg på at du gidder): Har du sett filmen «Ghost Ship»? Sannsynligvis svarer du svaret «nei». La meg så spørre: har du hørt om filmen «Ghost Ship»? Du svarer «nei» der også, ja? Det er ikke så rart. Skrekkfilmen er selve definisjonen på «skrekkfilm man verken har sett eller kan huske å ha sett».
Filmen handler om et båtmannskap ledet av Sir Gabriel Byrne som finner et forlatt passasjerskip fra tidlig 60-tall midt på havet og bestemmer seg for å taue den inn til land. Typisk båtmannskaper, ass. Uansett så viser det seg at det er noe muffins med båten. Har du gjettet hva? Hvis ikke, kan du lese hva filmen heter og der finner du et hint i det første ordet i tittelen.
Det viktigste her er at dere forstår hvor døll denne filmen faktisk er. Den er ordentlig, ordentlig kjedelig. Ikke er den dårlig nok til å være lættis, ikke har den nok egenart til å bli satt pris på av spesielt interesserte, det virker bare som om alle som var involvert i produksjonen av dette var lei av å lage film.
Men så var det dét at introen til filmen er helt fuckings fantastisk. Virkelig. Et av de beste anslagene jeg har sett på film. Her følger hele introen på litt over fire minutter. Jeg anbefaler deg å se hele:
Sykt fett? Sykt fett. Her snakker vi perfekt dramaturgi, deilig ekkel stemning, fin kontrast med kitchy kjærlighetsfont og en herlig gjennomført idé. Av én eller annen grunn, bestemte de seg for å slutte å lage god underholdning så fort scenen var over og handlingen ble flyttet til vår tid.
Det blir litt som om den legendariske introen til «Jaws» ble etterfulgt av handlingen til «Jaws 4».
Men serr. Dette er uten tvil blant de beste skrekkfilmintroene som er laget. Ever. Gåsehud.
