Store ting skjedde på tampen av denne arbeidsuken.

Jeg snakker naturligvis om da Norges mammapermitterte popprinsesse gjorde comeback på ærverdige Vixen Blog Awardz og relanserte seg selv som en gigantisk julestjerne i brokade lik dem man får kjøpt på Åhlens.

Men det var ikke bare lakenet på scenen som ble dramatisk sluppet med et brak foran landets blogg-rojaliteter, men også Tones nye single «Pinnacle», med tilhørende video.

En låt som  forteller oss såpass uomtvistelig at Tone (i likhet med resten av verden) har hørt en del på The Weeknd i det siste, at hun henceforth kun skal kjennes ved sitt nye navn: The Tne.

Dette er noe annet enn den Tonen som tok på seg en underbukse på hodet og lagde videoer på vei til Coachella.

For her serveres vi et audiovisuelt opus så mektig at det er umulig å ikke driste seg til en aldri så liten analyse.

Så here goes.

FILTERANALYSEN: The Tne – «Pinnacle»

En bil vrommer seg langs en skogsvei i høy hastighet. Den klarer akkurat å unngå de store, svevende bokstavene som staver «PINNACLE» som noen har plassert midt i veien. Uansvarlig.

Inne i bilen er stressnivået høyt. The Tne girer i 80 km/t, til tross for at bilen har automatgir. Det ser ut som hun setter det i «park». Et tydelig varsel på at det er trøbbel i gjære.

Og verre skal det bli, i det radioen begynner å sprake! Gisp, FM-nettet er i ferd med å bli slukket! Også akkurat da The Tnes egen sang skulle til å spilles!

The Tne (ok, orker ikke kalle henne det lenger, var ikke så morsomt som jeg trodde) prøver å tune seg frem til en sprakefri stasjon. Først ved å trykke på radioen, og så ved å ikke se på veien. Men når ikke noe av det funker tester hun heller om å tråkke inn gasspedalen kan gi klarere signal.

Men nei, alt det resulterer i er at bilen går enda fortere. Hater når det skjer.

Vi snakker høye hastigheter nå, folkens.

Men Tone synes det er så stas å trykke på radioknappene (hvem gjør vel ikke det?) at hun så altfor, altfor sent oppdager at noen prankstere har plassert et dataanimert rådyr* midt i veibanen.

(*Jeg er ydmykt åpen for at dette kan være en dataanimert hjort.)

Og så blir alt svart, og en dyp bassbuldring begynner, og hvis du trodde at videoen var ferdig og youtube-spillelisten hadde hoppet videre til Loreens «Euphoria» kan jeg glede deg med at vi knapt er et halvt minutt ute i denne roadtrippen.

Med trykk på tripp.

Og road.

Kamera sveiper fra asfalt til rykende bil med rådyrhjort sirlig dandert på frontruten.

Til tross for den autobahn’ske hastigheten har bilen bare noen riper i frontruta, og det spede dyret er ikke filetert til hjortemedaljonger. Et gledelig mirakel.

«Tie me up

’cause I need to feel release

Tie me up

And then throw away the key*,»

begynner 1. vers, og Tone våkner til live av den vakre lyden av sin egen stemme.

(*Hva, bruker ikke dere også nøkkel når dere skal binde fast noen?)

Hun springer ut av bilen og bare hææææ hvem har lagt en hjort på frontruta mi, også prøver hun å åpne mobilen med touch-ID, men iPhonen bugger så i stedet forsvinner bilen fra veien og Tone bare dobbelthæææææ!!??!

Og så faller ansiktet hennes av.

Klassisk symbolikk for at hun ikke har noe ansikt.

Tone er mildt sagt forvirret, og vanskeligere skal det bli for vår unge heltinne, for plutselig våkner hun opp i bilen igjen!

Med ansikt!

Denne gangen går hun bort og titter på rådyret, dyreelsker som hun er. Hun tenker tilbake til biologitimene og alt hun noensinne har lært om dyreanatomi, og legger hodet mot høyre hjorterumpeball for å sjekke hjerteslagene.

Men før hun får konstatert en puls, trurukke hun våkner opp i bilen igjen, a?! Nå gir jeg meg ende over, hva er dette for noe, en slags bambi-versjon av Groundhog Day? En dramatisering av det repetitive, men akk, så gjenkjennelige rotteracet det er å hver dag kjøre på et nytt hjortedyr? Jeg vet ikke med dere, men jeg relaterer meg i hvert fall sterkt til dette. Ja, det gjør vondt å føle seg så avkledd, men samtidig er det godt å endelig bli sett.

Rådyret er borte fra frontruten! Og i stedet svever det nå over bilen i en mektig lyskjegle!

Her:

Og her:

Man skal være tilgitt om tankene først går i retning av av rådyret har hengt seg, eller er i ferd med å bli kidnappet av romvesener, men metaforen her blir kanskje hakket klarere hvis jeg forteller at i gammel, norrøn folklore-tradisjon var svevende hjortedyr et av de sterkeste symbolene man hadde på pretensiøsitet.

Tone våkner i bilen igjen, og legger på sprang. Hun angrer nok rimelig greit på at hun løp mot høyre, for hun løper rett på et identisk bilvrak som det hun løp fra. Hva er oddsen for det!?

Tone blir oppgitt og setter seg ned på asfalten og får en klem av rådyret.

Mens hun diskré prøver å synge inn i mikrofonen den har på øreflippen.

Etter over et tiår i showbiz vet Tone nemlig at god lyd er en veldig viktig del av musikkopplevelsen.

Og så – og hold dere fast nå, folkens, for dette kommer til å få dere til å revurdere ALT vi har sett til nå – er rådyret plutselig ikke et rådyr lenger, ikke et hjortedyr i det hele tatt, faktisk, men en mann! En menneskemann!

Hva i all verden? Er ingenting som vi har trodd? Er ikke hjorten en hjort likevel, men – hold på meg – en metafor for et menneske!?

Tone våkner igjen og går ut av bilen. Hun får blått lys i fjeset, et tradisjonsrikt symbol for at blålys er på vei.

Ambulansepersonellet kommer til, og Tone står og ser på seg selv få nakkestøtte og bli båret inn i sykebilen. Whoa. Ikke heeeeeeeeelt vanlig sjampinjong på den pizzaen regissøren spise i lunsjen, eller? ;-P

Men denne historien har enda en tvist i ermet. Med sine siste åndedrag ser Tone opp fra båren. Hun (og vi) drar kjensel på ambulansemannen som gir henne hjerte-lunge-redning. Til tross for at bildet er uklart er det ingen tvil om hvem det er.

Bård Hoksrud.

BOOOOOOOM.

Og så slutter videoen.

Hvordan skal vi tolke dette? Lagene av symbolikk vil jo ingen ende ta! En hjort fanget i frontlyktene som plutselig svever opp til himmelen og så blir forvandlet til en mann, et ansikt som faller av, en trafikkulykke som gjentar seg selv, en statsråd som livredder. Eller handler dette ganske enkelt om farene ved å ikke ha skaffet seg DAB-radio?

Kan refrengteksten kanskje gi oss en pekepinn?

«Take me to the stars

So you can see it on my face

Baby you’re the pinnacle of my eye every day

Getting so much closer now

You know not to stop

Baby you’re the pinnacle

You’re the pinnacle.»

Det er vel nærliggende å tenke seg at mannehjorten er the pinnacle of Tones eye. Som kanskje umiddelbart kan virke vanskelig å forene med at han i tillegg er et skremt dyr som er fanget i hennes frontlykter, men det er jo nettopp i slike kontrastfylte skjæringspunkter at kunstopplevelsen oppstår.

Den oppvakte leser vil kanskje også merke seg at «the pinnacle of my eye» ikke er et veldig etablert uttrykk. Det kan hende det er snakk om at det språklige bildet henger igjen fra førsteutkastet av teksten, da sangen fortsatt het «Pineapple», og Tone sang «the pineapple of my eye», en dristig vri på det engelske koseuttrykket «the apple of my eye».

Men enda mer nærliggende er det å tenke seg at pinnacle – som jo kan betyr enten «det ypperste», eller et helt konkret framsping eller toppunkt, f.eks. innen arkitektur» her refererer til at hjortemannen enten er det ypperste hun har i øyet (altså en regnbuehinne) eller en liten utvekst på øyeeplet, noe som jo åpner opp for et nytt, enormt fortolkningsrom.

Det får vi uansett sannsynligvis aldri vite. Som all kunst er spørsmålene viktigere enn svarene. Det eneste jeg vet er at en av de største fallgruvene for kunstnere er at symbolikken de bruker enten blir overtydelig eller komplett ugjennomtrengelig, og at det er kun de ypperste av de ypperste som klarer – sånn som her – å få den til å bli begge deler på en gang. Hadde det ikke vært for at Høstutstillingen av en eller annen grunn foregår på høsten burde denne videoen fått hedersplassen på videoinstallasjonsrommet under trappen.

For både Tone og filmskaperne er dette et gigantisk steg. I en eller annen retning.

Karakter: 10 av 10 svevende rådyr.