Ulvedebatten splitter nasjonen, og i en så betent sak kommer puslete løskrutt som fakta og saklig argumentasjon alltid til kort. Noen sannheter er det kun følelser som kan formidle. Senterpartiet så seg denne uken dermed nødt til å ende debatten en gang for alle med en retorisk atombombe i form av det audiovisuelle bildediktet «Tror du på eventyr?», som hadde premiere på Facebook denne uken. Filmen har gått sin seiersgang, og har fått oss alle til å innse hvor feil vi har tatt.
Senterpartiets videoavdeling behersker åpenbart mediets virkemidler til fingerspissene, og med filmatiske grep så subtile at man knapt merker dem spiller videoen på hjertestrengene våre som var vi en hardingfele.
Vi vanlig dødelige vil aldri kunne håpe på å lage noe som når dette til anklene, men som Salieri til Mozart vet vi å gjenkjenne gudebenådet genialitet når vi ser det.
Så i all ydmykhet drister vi oss til en liten analyse.
FILTERANALYSEN: Senterpartiets videoavdeling – «Tror du på eventyr?»
Første bilde viser tilsynelatende et helt vanlig oppmøte på den såkalte «løvebakken» utenfor Stortinget i Norges dekadente, sjelløse hovedstad, Oslo. (Hvis du tror himmelen i bakgrunnen er manipulert så kan jeg fortelle deg at nei, så grå er faktisk oslohimmelen.)
Sa jeg helt vanlig? Nei, ved nærmere ettersyn ser vi at de oppmøtte holder plakater, og at de sågar har på seg ulvemasker.
Make no mistake about it, dette er en demonstrasjon.
Over bildet står teksten «Tror du på eventyr?», som både er filmens tittel, og et spørsmål direkte til oss seere. Filmskaperne vet at ryggmargsrefleksen til enhver oppegående seer er å si «nei, klabern tror jeg ikke på eventyr, tror du jeg er helt nørd eller?» For hvem vil vel tro på eventyr i voksen alder? Ingen, er hvem.
Likevel er jeg redd vi snart skal få møte vår egen naivitet i døra.
Men først tilbake til løvebakken.
Man kan kanskje et øyeblikk tenke at det er ulvedemonstrantene som stiller spørsmålet, men neste bilde avslører at det nok snarere er filmens gudelignende fortellerstemme som spør.
For disse demonstrantene vi ser er faktisk FOR ulven, og grunnen til at de er det, er fordi de har en mildt sagt spesiell virkelighetsoppfatning.
Neste bilde forteller oss nemlig at de tror på eventyr av typen «Danser med Ulver», den 27 år gamle oscarvinneren der Kevin Costner regisserer seg selv i rollen som nordstatssoldat som blir venn med fabelfigurer som ulver og indianere. Filmen har også veldig fin musikk.
Apropos musikk. Oppmerksomme seere vil ha merket at bildene vi har sett til nå er akkompagnert av myke toner. Stykket er «Morgenstemning» fra Edvard Griegs Peer Gynt-suite, og har tradisjonelt vært brukt for å formidle nasjonalromantikk og helnorske verdier. Men Sps videoavdeling har selvsagt full oversikt over hvilke semiotiske konnotasjoner et slikt stykke gir, og i en snedig vri snus alle konvensjoner på hodet, og det brukes her til å skape en følelse ikke av idylliske Norge og andre senterpartiske verdier, men av den løgnaktige fantasiverdenen de unasjonalromantiske og uhelnorske demonstrantene på Løvebakken har lullet seg inn i!
Hvilken snedig snedighet!
Musikken vugger oss lenger inn i drømmeland, og gjør at vi er totalt uforberedt på det voldsomme bruddet som kommer.
For brått skjønner vi at de som har laget videoen i motsetning til oss vet at virkeligheten er annerledes, via det effektive virkemiddelet «tekstplakat», der det står «MEN vi vet at virkeligheten er annerledes».
(Merk også den sterke bruken av flertallspronomenet «vi». Det er ikke bare én person som har laget denne videoen, nei. De er mange om dette, fordi å bli belært av én enkeltperson er aldri så effektivt som å bli belært av en hel gjeng som vet bedre enn oss.)
Allerede nå har de oss på kroken, men disse videokunstnerne har enda flere triks i verktøysposen sin. Med en perfekt timet anvendelse av virkemiddelet «tre frames lang crossfade» (en lydsammensmeltingsovergang på tre tjuefemtedels sekund, for den som er opptatt av brøk og å bevare det norske språk) har musikken nemlig subtilt, nesten umerkelig, byttet fra «Morgenstemning» – som vi husker representerte vrangforestillinger – til et par illevarslende, repeterende basstoner – som vi skjønner representerer virkeligheten.
Musikken er skummel, den vekker instinktivt urgamle redsler i oss, redsler vi ignorante byfolk har mistet kontakten med der vi går rundt i svime på Grünerløkka, bedøvet av kaffelatte, podcast og selfie.
Etter en tidkrevende detektivjakt klarer jeg å finne ut at musikken er fra en 40 år gammel, for meg totalt ukjent film kalt «Haisommer». Elegant.
Det retoriske poenget er ikke til å ta feil av: ulven er på mange måter skogens hai, og haier er som vi vet en ondskapsfull, egoistisk skapning som plager mennesker bare fordi den vil etablere habitat og spise akkurat der vi skal surfe, stå på vannski eller bade.
Haien og ulven er også begge grå, og på avstand er det veldig lett å ta feil av et ulveøre og en haifinne, i hvert fall hvis de befinner seg under vann.
Jeg tror det var lurt av filmskaperne å velge en slik musikk som både er ukjent og ekstremt subtil, hadde de gått for noe mer etablert eller in-your-face kunne de fort risikert at effekten ble overtydelig eller komisk. Her får den i stedet fungere fritt uten forstyrrende konnotasjoner, og får gå rett inn i ryggraden vår.
Apropos ryggrad.
Vi er blitt lovet virkelighet av Senterpartiets videoavdeling, og virkelighet skal vi saktens få. For nå kommer bilder på løpende bånd av hva ulven EGENTLIG driver med. Det den liker aller best i verden er nemlig å drepe nydelige, snille hunder.
(Merk at den sovende enhjørningen ikke var i det opprinnelige bildet, vi har valgt å sensurere bildene for å beskytte sarte kaffelattesjeler.)
Senterpartiet kan her altså avsløre at ulv, på tvers av den gjengse oppfatning, spiser – hold dere fast – kjøtt! Er deres mind like blown som min?
Og ikke bare spiser den kjøtt, den får blod rundt mulen når den spiser det!
I det hele tatt får vi i en lekker montasje (med bilder tatt av den anerkjente norske naturfotografen Google Images) presentert mange ulike varianter ulven på naturstridig vis forsvarer territoriet sitt på, feks ved å spise menneskets beste venn som et eple. Fy, ikke bare er den ond, den har ikke lært at man ikke skal leke med maten engang!
Stopp verden, jeg vil av. Dette blir for mye virkelighet for én dag. Hva blir det neste, at sauene de psykopatiske ulvene dreper egentlig bare ble fetet opp for å masseslaktes i en statlig velsignet saueholocaust for å brukes i en gryte full av kål og harde pepperkorn?!?
Hvorfor har denne sannheten blitt holdt fra oss, hvorfor har ikke vi byfolk lært om dette på skolen? Vi har blitt ført bak lyset, med løgner på læreplanen. Jeg fant faktisk frem den gamle o-fagboken min fra da jeg gikk på kaffelattelinjen på Fagerborg VGS. Det du er about to see vil deg sjokkere.
Løgn, løgn og atter løgn. FÅ KAFFELATTEGRUTEN UT AV ØYA OG VÅKNE, FOLKENS! ULV SPISER KJØTT!
Og nå, mens vi er på vårt mest sårbare og desillusjonerte, mens vi stiller spørsmål til hele vår tilværelse og har fått vår virkelighetsoppfatning snudd på hodet, setter videoen inn nådestøtet, i form av en direkte appell til regjeringen (¿Que pasa?, tenker du kanskje nå, henvendte ikke denne videoen seg til vårs vanlige folk som trodde på eventyr? Joda. Men husk at regjeringen er folk de også, og uansett må det da for faen gå an å bytte målgruppe midt i en film, vi lever tross alt i 2017).
Og hva er det regjeringen må forstå forskjellen?
Jo, den må forstå forskjellen på.
Og ikke bare på, men på eventyr.
I eventyrene er som kjent ulven alltid portrettert som en snill og grei mønsterborger. Bildet over er fra Rødhette og ulven, dere vet, den historien hvor ulven spiser Rødhettes bestemor og overtar identiteten hennes for senere å spise Rødhette også, også belønnes den ved å få skåret opp magen sin, sydd inn noen kampesteiner og bli pælmet i en brønn. En riktig solskinnshistorie, som på verste venstresidepropaganda-vis skjønnmaler ulven, akkurat som i eventyret om gutten som ropte ulv, ulven og geitekillingene, de tre små griser, og så videre.
Ja, er det én ting eventyr har gjort, så er det å gi ulven et ufortjent godt rykte.
Med ett skifter musikken til noen helrå, futuristiske scifi-droner, som overlater til den enkelte seer å forstå hva de skal føle nå.
Vi er tilbake på løvebakken, eller litt rundt hjørnet, dah.
Nok en demo, men i motsetning til den forrige er dette en snill demo, fordi den ikke tror på eventyr, men på haisommermusikk og bikkjeetende monsterulver.
Og den snille demoen bar frukter.
Regjeringen snudde, og politikkens runddans blir effektivt visualisert gjennom denne lille seansen her, der en stortingsmann spinner forvirret rundt sin egen akse:
Visuell poesi.
Men alt er fortsatt ikke idyll. Jakta i 2017 er ødelagt!
JAKTA ER ØDELAGT, FOLKENS! NOEN – DRIT I HVEM – HAR ØDELAGT JAKTA VÅR! JAKTA! ER! ØDELAGT!
Se så fint jaktterreng. Litt blå himmel til og med. Og dette skal altså eventyrelskende onde politikere i vår grå hovedstad ta fra de barske, edle ulvejegerne. Som alle gode kunstverk overforklarer ikke videoen hvorfor jakten er ødelagt, den forklarer det ikke engang, faktisk, men muligens er det fordi stortingsmannen ikke spant rundt aksen sin raskt nok. Sikkert er det i hvert fall at i år så blir det ikke noe innlosjering på jakthytta der man nipper lett til et glass årgangsamarone over en konstruktiv diskusjon om fordeler og ulemper ved innvandring og kvinnefrigjøring før man stikker ut i skogen og blåser hue av en håndfull psykopatiske ulver. Snufs. :´(
Men hva blir så konsekvensen av at jakten er avlyst, lurer du kanskje? Jo, selv det har videoen svar på:
Og det at ulvebestanden øker dramatisk, er temmelig dramatisk. Masse mere ulv til å lage epleskrott av bikkja di!
DRAMATISK, sier jeg!
For ulv yngler som kjent i voldsom fart. De kan legge opptil tre hundre tusen egg om dagen, og et ulveføll blir kjønnsmodent en halvtime etter at det er klekket. Så you do the mathematician.
Så dukker bildet av en kjekk ung mann opp.
Vi skjønner umiddelbart på det lure, selvsikre smilet, det lekne mønstret på innsiden av skjortekraven og måten han er framet for å ikke se skallet ut at denne fyren her, han er redningen.
Ikke la deg lure av de skumle scifi-dronene på lydsporet. Han er redningen, sa jeg!
Og siden filmskaperne vet at en god tekstplakat aldri kan bli for lang, og at det er viktig å gå ut på et minneverdig klimaks, legger de ut hans siste kronikk også.
BOOOM! Der fikk noen så ulvehatten passet, tenker jeg.
Og helt til slutt en liten oppfordring:
Hele Senterpartiet har møtt opp for sluttbildet. Noen gjør sågar illuminati-hilsenen for å vise den skjulte reptilmakteliten i hovedstaden at deres dager er talte.
For vi skal kjempe videre.
Ikke tenk på hva eller hvordan. Bare kjemp videre, ok?
Videoen er over. Gisp.
Som seer står vi igjen, rystet til selve kjernen av vår identitet. Vi har levd i en drømmeverden hele livet, og endelig har Senterpartiet fått oss til å forstå det.
Med dette verket har Senterpartiets videoavdeling revolusjonert hva en politisk reklame kan være. Dølle, informative og saklige videoer er passé, her snakker vi i stedet et språk internett forstår.
Denne filmens nennsomme bruk av virkemidler står stolt side om side med andre mesterverk innen nettvideosjangeren som Anders Anundsens epos «Trygghet i hverdagen» og ikke minst «Loose Change», som viste absurditeten i at passasjerfly kan få to skyskrapere til å kollapse. Yeah right.
For et mektig budskap, for en slagkraftig formidling. Atter en gang viser media at det er et utrolig sterkt medium. Nå har vi skjønt at mennesket er naturens hersker, at vi ikke kan la onde dyr ødelegge jakta vår, og at stråmenn er mennesker de òg.
Hansken er kastet, og presedensen for høstens valgkamp er satt. Hvis vi klarer å holde oss på dette nivået går vi virkelig spennende tider i møte.
Karakter: 10 av 10 ulveører under vann.
