• Christopher Pahle er manusforfatter og regissør med en rekke tv-programmer bak seg. 
  • Iblant skriver han også tv-serierecaps og videoanalyser for Filter Film og TV. Dette er en av de gangene, men det skjønte du sikkert.

Såeh… det skjedde noe rare greier i natt.

I et supertoppmøte så supertopptastisk at det til og med overskygget helgens «returmatch» i «fotball» mellom VM ’98-lagene til Norge og Brasil, møttes omsider DJ Trump og «Li’l» Kim Jong-un til dyst i Singapore, etter å ha snerret, reist bust og snust hverandre i skrittet i mange måneder. Move over Ronaldo (han feite, ikke han kjekke) og hofteprotese-posterboy Tore André Flo.

Vi skal overlate til ekspertene å anslå det nøyaktige antallet fredspriser uforpliktende nedrustingsprat og skamros av diktatoriske regimer gjør en fortjent til. Mitt anliggende her er det som skjedde rett før Rocky og Ivan Drago – jeg mener Trumpern og Kimmo – møttes.

Da ble vi nemlig servert en åpningsvideo av så besynderlig – for ikke å si klin kokos snålt – kaliber at den ikke kan gå upåaktet hen. En fire minutters maktdemonstrasjon av visuell retorikk som får selv Michael Bays «Transformers»-krøniker til å fremstå som subtile og sjelfulle kunstfilmer.

Dere kan se den her:

Det er mye man kan si om denne videoen. Veldig mye. Vi får nøye oss med de 10 mest påfallende tingene. Føy gjerne på flere i kommentarfeltet på Facebook.

#1: Giga-tvisten etter rulleteksten

Det som ga meg aller mest hakaslepp er faktisk det som skjer rett etter videoen, da Trump entrer scenen og lirer av seg følgende: «That was a tape that we gave to chairman Kim and his people.»

Hæ? Er denne revysketsjen av en video laget av USA? Det er mulig det var fordi den først ble vist med koreansk voiceover, men det falt meg ikke inn engang at en så ubehjelpelig selvparodisk propagandafilm var laget av noen andre enn et av verdens kjipeste, mest idiotiske diktaturer.

«And it captures a lot», fortsetter Trump. «Captures what could be done». Her er jeg faktisk helt enig med ham, den forteller oss mye. Noe som bringer oss over til neste punkt.

#2: Atomkrig-looken: so hot right now

Det sier en del om USAs sittende regjering at selv når de prøver å fremstille idyll og fremtidstro, så ender de heller med å lede tankene hen til dommedag av bibelske proporsjoner.

Godt hjulpet av toppmøtets kontekst om atomvåpen er videoen fra første stund gjennomsyret av assosiasjoner til atomkrig.

For det er ikke bare meg som tenker at timelapsebildene av solen som står opp bak horisonten minner om interkontinentale raketter på vei mot oss?

Eller at lydeffektene mot slutten høres mer ut som eksplosjoner enn blitzregn i sakte film?

Og at overgangene klipperne har lagt på – en slags fancy gullvariant av det klassiske «dip to hvite»-glimtet først og fremst virker som en blendende atomeksplosjon rett foran nesa på oss?

Eller at åpningen på videoen, med sin illevarslende voiceover «Seven billion people inhabit planet Earth. Of those alive today only a small number will leave a lasting impact» er til forveksling lik åpningen på «Terminator 2»?

Eksperttips: hvis du skal holde fredskonferanse og etterape Hollywood-estetikk, ikke gå for en av de mest ikoniske apokalypsevisjonene i verdenshistorien og å kopiere en scene som blir direkte etterfulgt av bilder som dette:

Og dette:

Advarsel: Brennende barn leker.

#3: Den flammende retorikken

Og da mener jeg bokstavelig talt. Den usannsynlig svulstige, anmassende og ikke helt logisk koherente voiceoveren klarer å få selv på papiret idylliske språklige bilder til å høres ut som et inferno: «and the light of hope can BURN BRIGHT!»

Men først og fremst er den så stappfull av intetsigende floskler og pompøse klisjeer at det høres ut som om Paulo Coelho har prøvd å skrive konfirmasjonstale.

«History may appear to repeat itself for generations…»

«Out of the darkness can come the light…»

«A new world can begin today…»

Og min personlige favoritt:

«The past doesn’t have to be the future…»

Word.

#4: Hand in hand we stand

Litt sympati er man nødt til å ha for de stakkarene som har klippet sammen dette. Jeg vil for eksempel tro det er ganske vrient å finne nok bildemateriale av Kim. Så da de ville vise det potensielle, gryende vennskapet mellom ham og Trump gikk de for dette bildet av Kim som holder en annen koreansk dude i hånden (EDIT: ok, det er Sør-Koreas president).

Undertekst: dette kan være oss! Trumpen og Lillemor!

Men de har faktisk greid å finne et klipp der han vinker entusiastisk, og avslører at teknikken hans har litt å gå på før den når rojalt Mette-Marit-nivå.

 

Han er søt da. Bortsett fra at han er en blodtørstig tyrann som undertrykker et helt folk og holder dem på randen av hungersnød. Eller «he is very talented», som Trump har omtalt ham som.

Apropos hender, jeg vet at mye og mangt har vært sagt om både størrelsen på Trumps hender og de aggressivt mindreverdighetskompleks-kompenserende håndtrykkene hans, men nå har propagandaapparatet hans tydeligvis sett seg lei på det og prøvd å ta tilbake eierskap over dem ved forsøksvis å coine et nytt kallenavn på dem i det de retorisk spør om Kim vil «shake…THE HAND OF PEACE?»

#5: Akkurat som på film, jo!

Kim elsker Hollywood. Trump klarer ikke kommunisere i noe annet enn banale reality-soundbites. Da sier det seg kanskje selv at formen på denne videoen er en filmtrailer.

Så da er det bare å køle på meg alle klisjeene i boka, da. Vi får «in a world»-formuleringer.

Vi får annonsering av stjernene: «Featuring president Donald Trump. And chairman Kim Jong-un».

Vi får ikke bare «ONE man»-klassikeren, men «TWO men, TWO leaders, ONE destiny».

«Only a few are called upon to make a difference.» Håpet går i retning av Captain America og Superman. I stedet får vi dette elleville tospannet her. Jeg lukter buddy-komedie!

«To klønete tomsinger får tilgang på hver sin atomkoffert. De sprøeste ting skjer. Eller så dør vi alle sammen.»

Vi får hamret inn i oss hvor FORDØMT VIKTIG akkurat det som skjer akkurat nå er: «On this day. In this time. At this Moment. The world will be watching. Listening. Anticipating. Hoping.»

Og på slutten skyller en tsunami av retoriske, ikke så rent ledende spørsmål over oss: «Will this leader choose to advance his country? And be part of a new world? Be the hero of his people? Will he shake the hand of peace? And enjoy prosperity like he has never seen? A great life? Or more isolation? Which path will be chosen?»

Så mange spørsmål, så få svar.

Og truru jaggu ikke at de har klart å slenge på en tekstplakat, i fullt alvor, hvor det står «Destiny Pictures Presents».

Jepp. De gikk for det. Man skulle kanskje tro at litt sånn «hei, vi later som vi er med i en Hollywood-film»-jøgling i et redigeringsprogram var forbeholdt utdrikningslag med guttastemning og høstkickoffs i meglerfirmaer, men nei, da. Nå også lederen av den frie verden.

#6: I see you

Vi har alle vært i bryllup der talere har bestemt seg for å KUN henvende seg til brud eller brudgom og sånn sett ekskludere resten av forsamlingen med interne referanser og vage, kontekstløse hentydninger til «den gangen vi var på Magaluf og hadde det skikkelig sprøtt, skal ikke si noe mer om hva som skjedde der, hehe». Litt sånn føler jeg når jeg ser denne videoen. For vær ikke i tvil, filmens målgruppe består av ett individ, og alt er lagt opp for å appellere til egoet hans, og stryke ham med hårene.

Og det faktum at han er glad i basketball gjør at det plutselig dukker opp bilder som dette oppi all atomkrig-onanien.

Artig.

Litt mindre artig er at den samme intensjonen om å få Kim til å føle seg sett gjør at voiceoveren er pakket inn i et klassisk, hollywoodsk heltenarrativ der de to hovedpersonene gjøres til VERDENS VIKTIGSTE MENNESKER, der hele verdenshistorien har ledet opp til dette øyeblikket, der de er forutbestemt til å stå her i dag, og ikke minst der klodens fremtid ligger i deres hender.

«A story about a special moment in time, when a man is presented with one chance. That may never be repeated.» Akkurat som Eminem i den filmen, vettu!

Nå har ikke jeg noe psykologiutdannelse, og skal ikke påstå at det kanskje er bittelitt skummelt å fôre egoet til en uhelbredelig narsissist med tilgang på atomvåpen på denne måten, men – jo, jeg skal faktisk det.

#7: Dette bildet

Come on. De veiver med et hvitt flagg med en blekkflekk på. Wtf?

#8: Stockshots-bonanza

Jeg har allerede tent et lite lys for filmens klippere. En konsekvens av det glisne bildetilfanget er at stockshots-leverandører som Getty Images er nødt til å ha hatt rekordomsetning denne uken.

Her er det ikke måte på hva som har fått plass:

Noe som illustrerer «only the very few will make decisions»? Klart det, hva med en dame med VR-briller som peker vilt rundt seg i blinde?

Og hva skriker vel ikke «an abundance of resources» som en halvfull handlekurv?

Og når voiceoveren drar på skikkelig og påpeker at «History is always evooooooolving»? Da går vi full inspo-quote med dame i solnedgang i åkeren.

Litt rart spørsmål kanskje, men er det mulig å få inn et bilde av Macchu Picchu også? Og en vannsklie?

No problemo.

#9: Denne audiovisuelle needledrop’en her

Halvveis i videoen har voice’n lagt an en ganske førende tone med sine retoriske spørsmål, nesten en form for omvendt psykologi, direkte rettet mot Kim. «What will he choose? To show vision and leadership? Or not?»

Og bare for å illustrere hva som skjer hvis han ikke viser vision og leadership går filmskaperne full arthouse og gir oss et impresjonistisk bilde av hva noe sånt vil innebære: Lydsporet tømmes, og plutselig tar filmrullen fyr og krøller seg sammen til en forkullet ball av undergang via nuclear holocaust.

Yikes.

#10: Denne nydelige tretrinnsraketten

Nei, nå ble det litt dyster stemning her. La oss slutte på en litt artigere tone, med denne fabelaktige interkontinentale tretrinnsraketten av et bildehaiku vi får servert ut av det blå sånn midt i.

«A new world can begin today», sier voicen. Illustrert med hester som galopperer, naturligvis.

«One of friendship. Respect. Good will.» Til denne linjen får vi servert et bilde av Trump som ser beundrende opp på Sylvester Stallone. Litt vel obvious valg, kanskje, men ok.

«Be part of that world», anmodes vi, og poenget hamres inn med en liten koreansk gutt i radiobil som kælker inn i en annen.

Verden er et tivoli, folkens, og i dag er vi alle små koreanske gutter som kjører radiobil.