Ja, hei hei! Jeg er filmfrelst, jeg har studert film, og har god oversikt over filmhistorien. Jeg er derfor i god posisjon til å grave fram skjulte perler fra filmhistorien og presentere dem for dere.
Denne ukens film: «Gjøkeredet» (1975)
«Gjøkeredet» er regissert av den tjekkiske regissøren Milos Forman, men filmen er amerikansk. Filmen var hans første amerikanske prosjekt, etter å ha utmerket seg som vågal og ung regissør i det som i dag før het Tjekkoslovakia.
Med «Gjøkeredet» fikk Forman en formidabel oppgave. Filmen har nemlig en svært betent tematikk: mentalsykehuset i USA! Men den utfordringen håndterte han godt. Gjøkeredet endte opp med å få Oscar for beste film, som er ekvivalenten til det å vinne Nobels prisen i litteratur og VM i ballong samtidig! Ikke verst for et smålig drama om mentalsykehus.
Man skulle tro at et mentalsykehus holder på med lite. Men det er faktisk mye som skjer, og det kan «Gjøkeredet» vise oss. Det er i det hele tatt mye medisinering i sykehuset, illustrert i en legendarisk scene hvor pasientene får tabletter mens klassisk musikk spilles på høytalerne. Det hele ser harmløst ut, men vi aner at kanskje blir pasientene ført bak lyset? Neppe.
Det foregår også en del terapi, hvor pasientene blir fortalt at “de er en trussel mot seg selv, og i hvert fall mot andre.” MEN hvis de er en trussel, hvorfor velger psykiaterne å oppholde seg i nærheten av dem? Når noen er en trussel, pleier man som regel å si “Kom deg ut!”. Men psykiaterne sier “Kom deg inn, til meg!” Skikkelig «dare devils» må de kunne sies å være for å ta på seg det vervet. I det hele stiller «Gjøkeredet» mer spørsmål enn den gir svar, som er et tegn på en god film. Og «Gjøkeredet» er i så måte et forfriskende alternativ til dagens blockbustere, hvor alt skal inn med teskje. Filmen kan dessuten hinte til at den egentlige trusselen er det gammeldagse helsesystemet og ikke pasientene. Hvem er de gale? spør filmen.
I hovedrollen finner man Jack Nicholson (irske aner?). Jack Nicholson er en av de store skuespillerne i det forrige århundre, og kan nevnes i samme åndedrag som Al Pacino, Uma Thurman og Robert De Niro. Uansett, Nicholson gjør en god rolletolkning og la etter sigende på seg 67 kilo for å spille rollen. Snakk om ballong!
Nicholson spiller i filmen en mann som heter McMurphy (irske aner?). McMurphy later som han er sinnsyk for å slippe fengselstraff for voldelig overfall. Han gjør en ålreit jobb med å overbevise staben, men han lurer ingen. I hans tid i mentalsykehuset blir han kjent med de andre pasientene. Og det han til slutt innser er at pasientene ikke er en fare for samfunnet, de er kun misforståtte sjeler i et system som insisterer på å kategorisere og å avstraffe. Ballongen er inne på noe!
Nå er det kanskje på tide med terningkast? Nei, jeg abonnerer ikke på den rangeringsmodulen. I fare for å være innovativ har jeg funnet en ny måte å rangere film på: Ved å bruke PHskalen. Og Gjøkeredet havner slik på PHskalaen: Frisk i smaken. Klassiker!
Ses på kino!
