Ambisiøse filmstudenter fant sin postapokalypse i evakuert sovjetisk militærleir, sikter mot Amanda-pris

Hva gjør du hvis du er student på filmskolen og så ambisiøs at du bare må lage avgangsfilm med millionbudsjett om menneskets grunnleggende behov for nærhet, satt til etter sivilisasjonens undergang og med apokalypsen som allegori på hovedpersonens sinnsstemning?

Vel, først setter du antakelig en fot i bakken. Og når ikke engang det hjelper, får du google.

Det var slik Ravn Wikhaug på produsentlinja på Høgskolen på Lillehammer i fjor kom over Skrunda-1, en svær, nedlagt sovjetisk «hemmelig by» med militærleir og radarstasjon, beliggende i det som i dag er Latvia.

Skrunda-1 ble etablert i 1963 med ansvar for å kontrollere vesteuropeisk luftrom for innkommende ballistiske missiler, og hadde ifølge The Guardian både 5000 beboere og alle fasiliteter – boligblokker, fabrikker, gymsal, skole, nattklubb og naturligvis et digert underjordisk nettverk av bombesikre bunkere.

Fraflyttet

Men etter Sovjetunionens kollaps og Latvias uavhengighet i 1991 tørket pengeoverføringene inn, og herligheten ble gradvis fraflyttet over de neste åtte årene.

Siden har den vært til lite annet enn bry for den lille baltiske staten, som verken har sett seg i stand til å pusse den opp eller jevne den med jorda. De fikk ikke engang solgt den til spottpris, og de har allerede paintballarena i en nedlagt missilbase.

Enter de norske studentene!

– Det har stått helt stille i Skrunda-1 siden 1999. Da vi reiste dit for første gang hadde vi bare sett bilder på nettet, og følelsen av faktisk å være der var helt absurd. Stillheten, bare avbrutt av glasskår og murstein som med jevne mellomrom faller ned fra bygningene, sier Wikhaug, som – det skal sies – er lovlig erfaren til student å være; han har drevet Feil Film siden 2008 og produsert både «Pornopung» (2013), «Bambieffekten» (2011) og nesten 30 kortfilmer.

Billig og bra

– Stedet har måtte tåle en del plyndring opp gjennom årene, men mye står igjen etter beboerne – blant annet et digert glassmaleri av Lenin. Scenografisk fikk vi utrolig mye gratis av å være der, sier produsenten, som vurderte flere andre urban exploring-hotspots for filmingen, deriblant det sagnomsuste Dikemark Mentalsykehus i Lier, uten at det ga ham den rette byfølelsen.

Uten at det var avgjørende for valg av location viste også Latvia seg å være et økonomisk gunstig sted å reise – prisene er lave og studentene fikk avgiftsrefusjon under den latviske insentivordningen, noe som bidro til å barbere det opprinnelige budsjettet til under en halv million kroner.

Også den norske ambassaden i Latvia og crowdfundere på nettet var med på å finansiere den vel 25 minutter lange filmen, som får tittelen «Finite».

– Filmen følger en ensom mann som tror han er den siste overlevende i verden, inntil han plukker opp et signal på radioen sin. Deretter reiser han ut for å finne ut hvor signalet kom fra. Det er plottet, men tematikken er menneskets behov for kjærlighet og nærhet til andre. Postapokalypsen er et bilde på depresjon, forklarer Wikhaug.

Emosjonell reise

Noen gladfilm er det altså ikke snakk om – i en av scenene er hovedpersonen så desperat etter menneskelig kontakt at han legger seg ned i en seng sammen med et lik.

– Det er litt sprøtt å lage en postapokalypsefilm med så mye sårhet, det er virkelig snakk om en emosjonell reise dypere og dypere inn psykosen. Vi er virkelig fornøyde med resultatet og håper det kan bli en festivalfilm, sier Wikhaug.

– Og så har vi ambisjon om å vinne Amanda-pris for beste kortfilm. Klarer vi det har vi kommet et stykke på vei, fastslår han.

• «Finite» er laget av Marius Rolfsvåg (regi), Ravn Wikhaug (produsent), Kaja Eline Lindsay (manus), Torbjørn Sundal Holen (foto), Kristian Lahn Vestby (produksjonsdesign), Johan Rasmus Pram (tonemester) og Kristian Tveit (klipper). De tilhører kull 9 på Den Norske Filmskolen.
• Rollene spilles av Tov Sletta («NOKAS») og Lolita Sniega.
• Du kan selv se den når årets avgangsfilmer vises på Lillehammer 16. juni og i Oslo 21. juni.