Hellas! Demokratiets vugge. Den olympiske bevegelsens vugge. For ikke å snakke om et av våre mest populære ferieland. Χαίρετε!

Med den kinoaktuelle, norske dokumentarfilmen «Hatets vugge» («Golden Dawn Girls» på engelsk) kommer imidlertid et ganske annet bilde av det greske samfunnet.

Filmskaper Håvard Bustnes har fulgt det høyreekstreme partiet Gyllent Daggry fra 2012, da en rekke av partiets parlementsmedlemmer og hele toppledelsen ble fengslet, anklaget for å drive en kriminell organisasjon, til partiet ble landets tredje største ved valget i 2015.

Håvard Bustnes. Foto: Geir Mogen / Storytelling Media

Ved hjelp av uortodokse metoder fikk han komme tett på en datter, en mor og en kone til de fengslede nynazistene – inkludert den unge psykologistudenten som ble sittende med ansvar for å drive partiet videre mens faren satt inne.

– Jeg hadde et ønske om å forstå hvordan moderne mennesker i dag kan støtte noe som nazistene sto for under Den andre verdenskrig, når vi vet hvordan det gikk. For meg har det alltid vært helt absurd og et stort mysterium. Ideen med filmen er å vise fram hva det er vi må kjempe mot, sier Bustnes til Filter Film og TV.

– Det er farlig, det som skjer i Europa nå – og det går så fort. I løpet av de tre-fire årene jeg har jobbet med dette har de ekstreme høyrekreftene bare blitt sterkere, sier han.

Black metal som døråpner

Spol tilbake til 2012. Produsent Christian Falch i det Trondheim-baserte produksjonsselskapet Gammaglimt lager dokumentar om black metal-turismen til Norge: Svartkledde, liksminkede fans av ekstrem musikk, fra hele verden som reiser til landet vårt for å oppleve miljøet der legendariske band som Mayhem, Darkthrone og Emperor oppsto.

Ikke uten komisk effekt, når de møter det striglede, egalitære sosialdemokratiet, der Trude Drevland kan åpne en ekstremmetall-festival den ene dagen og døpe cruiseskip den andre.

Og med stor variasjon i bakgrunnen til de langveisfarende: En iransk frihetskjemper, en columbiansk satanist… og en gresk nasjonalist. Gyldent Daggry-poltikeren og metal-musikeren Kaiadas er et av subjektene i black metal-filmen, og en av parlamentsmedlemmene som ble fengslet det året.

– Da jeg hørte om filmen «Blackhearts» tenkte jeg: Dette må vi jo lage en større film av, når vi først har den tilgangen på Gyldent Daggry. Det var gjennom denne musikeren vi fikk tilgang til partiet – det var også noe med at Norge har denne statusen som fødested for black metal-scenen, for det er en link mellom den og nynazisme, sier Bustnes (for ordens skyld vil vi legge til at de aller, aller fleste black metal-fans tar avstand fra høyreekstremisme, selv om nazi-effekter kan brukes som sjokkeffekter, journ.anm.).

Den greske strandidyllens bakside. Foto: Storytelling Media

– Så black metal ble en døråpner?

– Rett og slett. Da vi troppa opp hos dem var det jo litt skummelt – dette er et miljø som er kjent for å ha drept en antifascist, og vi ble advart mot at de kan være voldelige mot journalister. Å skaffe en gresk fotograf til filmen var for eksempel helt umulig, det var ingen som turte. Men jeg stilte med en lånt black metal-skjorte, jeg tenkte det var et triks som kunne hjelpe meg å skli inn i miljøet og gjøre meg tryggere, sier filmskaperen.

Ville bruke filmen som propaganda

Med alle arrestasjonene havnet han ikke bare i et politisk drama – men et personlig. Og de pårørende til de arresterte partimedlemmene tenkte kanskje at filmen kunne bidra til å kaste lys over rettsprosessen mot Gyldent Daggry.

– Etterhvert ble det klart de hadde sin egen agenda og en ide om å bruke filmen i sin propaganda. Så det ble nødvendig for meg å konfrontere dem, og en kamp mellom deres forsøk på å kontrollere filmen og mitt forsøk på å lage den. Dette ble en større og større del av filmen – i starten hadde jeg ikke selv tenkt å være med i den selv, men etterhvert ble nødt til det, sier Bustnes.

– Slik ble dette historien om en norsk filmskaper som prøver å infiltrere og forstå dette fenomenet midt i min ungdoms ferieparadis, med de vennlige grekere, vakre strender, og så plutselig disse nynazistene som det tredje største partiet, sier han.

Bustnes, som tidligere har laget filmer om alt fra helsepolitikk («Helsefabrikken») til vanlige folks opprør mot finanseliten («Opprørske oldemødre») og en uvanlig norsk familie («Blod og ære», om proffbokseren Ole Klemetsen og hans far), mener Hellas’ skjebne er en vi må lære av også her hjemme.

– Gyldent Daggry var bitte, bitte lite parti helt til finanskrisa. Plutselig hadde de sju prosent oppsluting. Dette er noe som ligger latent – når arbeidsledigheten stiger er det som å trykke på en knapp, så eksploderer det, sier han.

– Du sier du ønsket å forstå, men man kan også bli for forståelsesfull?

– Ja, det er en hårfin balansegang, og for meg ville det vært mitt verste mareritt å ende med en film som støtter dem. Mange ganger underveis lurte jeg på om jeg måtte avslutte opptakene. Men når du ser filmen og de konfrontasjonene jeg tar, tror jeg du vil se at jeg har lyktes, sier han.

Psykologistudenten Ourania tok over ledelsen av Gyllent Daggry mens faren, partiets grunnlegger, satt i fengsel. Foto: Storytelling media

– Fikk du sympati for dem?

– Ikke for holdningene deres, de er grusomme. Men så naivt det kanskje høres ut, er det mennesker med positive sider, dette også, sier han.

– Jeg har lært en del om hvordan ekstrem nasjonalisme sprer seg, også til vanlige folk. Dette handler ikke om å være uintelligent, det er til dels høyt utdanna folk. Men det handler om hjernevasking, om å lese feil bøker, og om frykt og hat. De er veldig redde og frykter faktisk at jødene skal ta over verden – de gjør ikke dette av ondskap, selv om holdningene er onde og fører til onde handleinger. Som så mange ekstremister opplever de at de er i krig, kjemper en riktig kanp og ser på seg som idealister, sier han.

  • «Hatets vugge» vises på HUMAN-festivalen i Oslo onsdag og på Kosmorama i Trondheim fredag. Ordinær kinopremiere er fredag 6. april.