• «The Story of Film: An Odyssey» sendes på NRK2 lørdager. Du kan se første episode på nrk.no.

Hva sier egentlig suksessen til «The Artist» om oss? At vi savner stumfilmen? At vi er en gjeng notoriske nostalgikere og retrohoder som syns vår egen samtid er en endeløs serie av skuffelser og uforløste drømmer, nedturer og personlige tragedier? At vi skulle ønske at dagene dreide seg om litt mer enn fiffig formulerte statusoppdateringer på Facebook og passiv-aggressive tweets til #Ruter hver gang sanntidssystemet går til helvete?

Hva sier den om filmindustrien i 2012? Vågal? Reaksjonær? Sjanglende på kanten av stupet med fem i promille? På vei til hundene? Eller til stjernene, enda en gang?

Nei, men ikke se på meg! Jeg aner vel ikke. Mark Cousins (bildet øverst), filmkritiker, regissør og hjernen bak den femten timer lange måneferden ned den litt pompøse tittelen «The Story of Film: An Odyssey» på NRK, gjør det kanskje, men det vet jeg heller ingenting om, siden jeg bare har sett de to første episodene.

Men skulle jeg gi meg i kast med å tippe, tror jeg han ville sagt at nei, filmmediet lever i beste velgående, fordi det fundamentalt sett handler om ideer og historier, om oppfinnsomhet og utvikling, og ikke fullt så mye om å skvise penger ut av den samme gamle sure svampen.

Eller, som Cousins sier et sted om serien: «A global road movie to find the innovators». Og dette ville han ha sagt på det som må være en av de mer underlige måtene jeg kan huske å ha hørt noen brite snakke på: nord-irsk (Ulster, leser jeg meg fram til) kombinert med det som låter som sødmefylte resiteringer av W.B. Yeats-dikt. Tro meg, det må nesten bare høres:

Og tro meg også når jeg sier at dette er en gigantisk bøyg å komme seg rundt. Jeg husker ingenting av den første halvtimen, kun den enerverende, merkelige fortellerstemmen til Cousins som gjør hver eneste påstand til et ubesvart spørsmål.

Men umerkelig begynner den også å, for å si det på godt norsk, gro på meg, og etter en stund har jeg nesten begynt å sette pris på den bløte, poetiske måten å formidle filmhistorie på, og nå tenker jeg at stemmen hans snarere gir en ekstra dimensjon til serien.

Dessuten vet han tross alt hva han snakker om. Jeg er kanskje ikke like sikker på om dette er serien ei enslig trebarnsmor på Melhus vil sette seg ned med etter en lang arbeidsdag på bo- og servicesenteret, til det er den nok for mye myntet på kulturabeidere med masse fritid og få unger, men som sagt; Cousins vet hva han snakker om.

Og han gjør det på en smart måte: Selv om han går kronologisk til verks, unngår han det som er ankepunktet mitt mot eksempelvis både «Beatles: Anthology»-serien og fjorårets Martin Scorsese-dokumentar om George Harrison, nemlig det faktum at det tar flere timer med flimrete klipp og snakkende hoder før de i det hele tatt har kommet seg hjem fra jævla Hamburg!

Mark Cousins er derimot smartere enn som så, og viser hele tiden konkrete eksempler, setter fortid opp mot nåtid, peker og forklarer og styrer i første episode elegant fra den spede fødsel med brødrene Lumière via det første reverse-angle-klippet til svenske Victor Sjöström og danske Benjamin Christensen – «Scandinavian directors made film an art of light» – ustanselig hoppende fram og tilbake, gjerne fra svart-hvitt-klipp til scener fra «The Empire Strikes Back».

Til slutt er det som om alt bare umerkelig har falt ned på sin rette plass, basunene og paukene rulles ut, første verdenskrig lurer rundt neste sving, Hollywood skal snart ta over, og når Mark Cousins i slutten av siste episode forteller oss at «cinema was at the end of an era… but in fact it was only just beginning», da er det ikke det nakkehår som ikke har reist seg.

Episode to følger i samme spor: poetisk, søkende og vandrende litt hit, litt dit. I hovedsak omhandler den studiosystemet i Hollywood («MGM? More stars than there are in heaven. Warner Bros? Streetwise, grimey, movie journalism. Paramount? Sparkling, romantic, champagney», osv), stumfilmkomedienes største stjerner; Chaplin, Buster Keaton og Harold Lloyd, samt dokumnetarfilmens fødsel med Robert Flahertys «Nanook of the North» fra 1921, hvis Criterion Collection-versjon du kan se i sin helhet på Youtube:

Flaherty er samme mann som lagde «Man of Aran», en film de eminente kunstrockerne i British Sea Power satte musikk til i 2008, og som sant å si er noe av mest storslåtte undertegnede har sett og hørt – jeg så det hele i et telt i Wales året etter, og huden på ryggen formerlig krøllet seg:

Fem år har det visstnok tatt Mark Cousins å lage «The Story of Film», og med seg har han ikke hatt så stort mye mer enn produsenten sin og et kamera. Underveis har han reist over gjennom den globale landsbyen, fra Senegal til India til Hollywood til det skotske høylandet – på sistnevnte plass fikk han likegodt med seg den alltid like fantastiske Tilda Swinton og laget en mobil filmfestival, som han slepte med seg fra plass til plass for å vise filmer fra all verdens steder.

Og i neste episode får forhåpentligvis Einar svar på hvorfor han bør gi «Citizen Kane» en sjanse til.

Og jeg hvorfor jeg bør se «The Artist».