I dag ble det kjent at (deler av) norsk filmbransje ønsker seg at bredbåndsleverandører som GET, Canal Digital etc. skal betale en egen avgift som skal komme norske film- og tv-produsenter til gode.
Utspillet kommer fra Produsentforeningen, som her følger sine danske kolleger som lanserte et tilsvarende ønske for flere måneder siden (og fikk minst like mye kjeft).
IT-folket, blant dem Torgeir Waterhouse i IKT-Norge (hei til deg!), er blant dem som er svært skeptiske til filmbransjens ønskedrøm, og heller ikke den kollektive magefølelsen her i redaksjonen var særlig god da denne nyheten dukket opp.
Likevel har vi lyst til å være litt konstruktive (eventuelt ironiske) og har kommet opp med noen betingelser som kanskje kunne ha gjort at innkrevingen av avgiften ble spiselig for oss som ser mye film via nett.
For det er vel ikke slik at Produsentforeningen har tenkt seg at disse pengene skal innkreves uten noen form for motytelser?
Dette må gjøres før en slik avgift i det hele tatt skal bli mulig å diskutere:
1) Alle norske filmer skal på nett: Hele den norske filmarven må digitaliseres og gjøres enkelt tilgjengelig for norske strømmetjenester (og nei, ikke bare Filmarkivet.no). Utvalget av norsk film på de mest populære hjemlige strømmetjenestene er som hovedregel svært dårlig, og det er også produsentenes ansvar (selv om distributørene må ta brorparten av skylda). Skal de få betalt av nettleverandørene går vi ut fra at bransjen for alvor begynner å prioritere nettet som distribusjonsplattform, nå som de er garantert en større sum tilbake.
2) Filmer må komme kjappere ut på nett: Enkelte distributører tilgjengeliggjør sine filmer på VOD cirka tre måneder etter kinopremieren. Det er bra, og må bli bransjestandard uten mulighet for unntak når det gjelder norske titler. Kanskje må også filmprodusentene pålegges å tilgjengeliggjøre filmene enda fortere for de som uansett ikke finner sitt publikum på kino. At Eskil Vogts «Blind» ikke er på noen strømmetjeneste ennå, over et halvt år etter kinolanseringen, vil vi anta diskvalifiserer distributør/produsent fra å se noen bredbåndsavgiftkroner i et slikt system.
3) Offentlige støtteordninger må omfatte nettleverandørene: En rekke distributører får hvert år penger til å lansere «kunstnerisk høyverdige» fremmedspråklige filmer på kino. Det er bra, men vi går ut fra at også strømmetjenestene kan søke tilsvarende støtte hvis nettaktørene er med på det offentlige spleiselaget.
4) Slipp kortfilmen fri: Norsk filminstitutt bruker hvert år mye skattepenger på å finansiere kortfilmer, som den jevne publikummer aldri får muligheten til å se. Instituttet må pålegge produsentene å tilgjengeliggjøre kortfilmene de lager og å la andre norske strømmetjenester distribuere dem – gjerne gratis. Det koster sikkert litt penger med musikkrettigheter og alt, men det vil jo være et verdig formål å bruke avgiftspengene til.
5) Lemp på DRM-kravene: Hinderet for å utvikle innovative og gode nettjenester er ofte kopibeskyttelsen (DRM) som er pålagt av produsent og distributør. Den største synderen her er jo de store Hollywood-studioene, som er jevnt over paranoide og insisterer på at Silverlight er nær sagt eneste akseptable standard for strømming av film på nett (likevel kopieres jo nær sagt alle filmer og distribueres på pirattjenestene uansett). Jeg antar egentlig at norske rettighetshavere er ganske liberale på dette allerede i dag, men likevel er det greit at de forplikter seg formelt til denne linja.
—
Ok, som du sikkert skjønner var vel disse «forslagene» først og fremst ment å illustrere hvor kort vi er kommet med utviklingen av levedyktige og gode nettjenester for film og tv i Norge, og hvor umodent dette markedet fremdeles er – dessverre.
Den éne strømmeaktøren som trolig tjener bra med penger er nok Netflix, som tilfeldigvis (eller ikke) er skrekkelig dårlige på norsk film. I kveld talte jeg 46 norske filmer på tjenesten (inkludert den eviglange Varg Veum-serien).
Hvis Leif Holst-Jensen i Produsentforeningen mener norske nettleverandører tjener grovt på lovlig distribusjon av norsk innhold på nett, tror jeg derfor han er på ville veier. Med mindre han for eksempel inkluderer NRKs produksjoner, som allerede er betalt av deg og meg gjennom lisensen.
Hvis avgiften derimot er ment å være en kompensasjon for ulovlig distribusjon, altså piratkopiering, av norsk film og tv-innhold, er forslaget mer interessant. At piratkopiering er en kilde til inntekter for nettleverandørene tror jeg er åpenbart, all den tid omfattende ulovlig kopiering krever endel båndbredde og dyrere abonnementer.
Men litt tidlig å indirekte legalisere piratvirksomhet ennå, er det ikke?
Jo, tenkte meg det.
