I fjor ble hun Amanda-nominert med kinodokumentaren «Flink pike». Nå skal filmskaper Solveig Melkeraaen vise sin nye kortfilm «Linje 1» på festivalen Eurodok, som starter på Cinemateket i Oslo i dag.

«Linje 1» er et miniportrett av Oslo og en dokumentasjon av hvordan byen endrer karakter fra øst til vest. Den består av stillbilder fra banen mellom Ellingsrudåsen og Frognerseteren, og bruddstykker av private samtaler Melkeraaen har tatt opp i skjul i vognene.

Det har hun fått til ved å reise på banen med skjult mikrofon festet til kroppen, en såkalt mygg, og en lydmann diskret plassert i en annen del av vogna, får Filter Film og TV opplyst av filmskaperen.

Presse-ekspert: – Betenkelig

– Jeg tar en sjanse, men tror det skal mye til for at noen kjenner seg igjen. Og det er på det rene at denne filmen ikke kunne vært laget på noen annen måte. Hadde jeg informert om at jeg gjorde opptak, ville jeg ikke fått de samme samtalene på teip, sier Melkeraaen til Filter Film og TV.

I dag får dem ikke noe av meg, i går ga jeg bort halvparten av ei lang sjokoladeplate til ei dame som satt og tagg. Jeg pleier ikke å gi bort noe, men akkurat i går passa det sånn. Så da fikk a det. Jeg tenkte at den har ikke jeg bruk for, jeg har litt, sånn, svake tenner for tida. (Mann gjengitt i filmen)

Metoden er ikke bare betenkelig, men ulovlig, mener Gunnar Bodahl-Johansen, ekspert i presse-etikk. Og ifølge ham er det ikke et argument at filmen ikke kunne vært laget på noen annen måte.

– Etisk sett er bare det å ta opp samtalene ganske betenkelig, å spille dem av offentlig er enda mer betenkelig. Det er også ulovlig. I henhold til norsk lov kan du ta opp en samtale du selv er en del av, men gjør du opptak av andres samtaler driver du en form for ulovlig overvåking, uansett hva som er formålet, mener Bodahl-Johansen.

Kan være straffbart

Selv om pressen tidvis offentliggjør skjulte lyd- eller bildeopptak, følger norske medier et strengt regelverk der opptakene skal være eneste mulighet for å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.

Straffelovens paragraf 145a sier at det er straffbart med bøter eller fengsel inntil 6 måneder å avlytte «telefonsamtaler eller annen samtale mellom andre», ved hjelp av «lydbånd, hemmelig lytteapparat eller andre tekniske innretninger».

Did you know that there are air rifles? You can buy them without a license. There are also real rifles with gunpowder. That’s a real rifle. Air rifles have very small bullets. Like small pellets. Air pistol.

So you don’t need a license to buy one?

No, you don’t need it, as far as I know you don’t need a license. You can buy then at XXL, G-Sport…

(Samtale mellom to asiatiske menn, oversatt til engelsk og tekstet i filmen)

– I et fritt, demokratisk samfunn skal mennesker kunne sitte på t-banen uten at deres samtaler blir tatt opp og senere spilt av offentlig. Det er ikke slik vi skal ha det i vårt samfunn, sier Bodahl-Johansen.

– Jeg vil kalle det et grensetilfelle fordi opptakene er gjort i det offentlige rom, og jeg selv er deltakende i noen av samtalene, sier Melkeraaen når hun blir konfrontert med Bodahl-Johansens kritikk.

Ikke forvrengt

– Det er mange dokumentarfilmskapere som filmer i det offentlige rom, for eksempel på en kafe, og får med både dialog og bilder av utenforstående på opptakene. Det er jo heller ikke hensikten å identifisere noen eller ta opp samtaler for å avsløre noen eller henge ut noen, men å skape et helhetlig bilde av noe større og sette det i en sammenheng; Oslo som by og forskjellene mellom øst og vest, sier hun.

Filmens produsent, Ingvild Giske i Medieoperatørene, bekrefter overfor Filter Film og TV at stemmene ikke er forvrengt, men mener opptakene er tilstrekkelig anonymisert ved måten de er klippet på og måten lydbildet er skrudd på.

– Det er heller ikke snakk om samtaler som avslører personlige forhold eller hemmeligheter på en slik måte at noen kan gjenkjennes, sier hun.

Ikke tema i festivalen

Eurodok-festivalen ser ikke på arbeidsmetodene bak «Linje 1» som problematiske.

– Vi er av den oppfatning at dette er såpass anonymisert at det er vanskelig å gjenkjenne. Det har ikke vært et tema i arbeidet med programmet, sier festivalkoordinator Kaia Høidalen og viser til at filmen fikk pengestøtte av Norsk Filminstitutt og dermed godkjent «på høyeste hold».

Filmen fikk støtte gjennom den såkalte Nye Veier-ordninger, som skal gi filmskapere muligheten til å eksperimentere med filmmediet. Den fikk 150 000 i utviklingstilskudd og 750 000 i produksjonstilskudd i 2011.

What I was talking about was: We are only seven seas apart. We feel each other’s pain. We know each other so well. You in one corner, me in the other. Then love is such that we humans feel the distance is quite near.

(Asiatisk kvinne på t-banen, oversatt og tekstet i filmen)

NFI har ansvar for å vurdere etikken i prosjektene de deler ut penger til, men den aktuelle konsulenten i dette tilfellet – Stig Andersen – har for lengst fratrådt stillingen. Han har heller ikke sett filmen.

– Min befatning med filmen går tilbake til 2011. Jeg sluttet i Norsk filminstitutt i 2012, og husker ikke saken i detalj. Som konsulent den gang tok jeg det som en selvfølge at filmskaperen ville underrette dem som medvirket. Folk må vite dersom deres private samtaler offentliggjøres, selvom disse ikke nødvendigvis er knyttet til bilder av personene det gjelder. Dette burde være normal praksis og mildt sagt et betimelig krav. Skjult mikrofon kan etter mitt skjønn kun brukes når samfunnsmessige interesser står på spill, sier Andersen.

Avviser ansvar

Han viser videre til konsulenten som i siste instans godkjente den endelige filmen.

– Jeg opplever at passasjerene i denne filmen er tilstrekkelig anonymisert. Det vil være vanskelig å gjenkjenne enkeltpersoner ut fra filmen. Det er heller ikke veldig kontroversielle ting som blir sagt, sier dokumentarfilmkonsulent Kristine Ann Skaret.

Hun avviser at Norsk Filminstitutt har noe redaksjonelt ansvar for filmen.

– Det ansvaret tilligger produsenten og plattformen der filmen vises. Men dette er en spennende utfordring i det nye medielandskapet, når de store redaksjonene bygges ned og kuttes og den redaksjonelle kompetansen og kapasiteten forsvinner. Men jeg har ikke oppfattet dette som en stor utfordring i arbeidet med «Linje 1», sier hun.