I et kollektiv jeg bodde i en gang, hadde noen satt opp denne illustrasjonen som kjøleskapsmagnet.

En karikatur som fanger opp en relativt utbredt (og stereotyp) oppfatning av feminister som hårete og humorløse – kvinner er jo ikke morsomme, de er i hvert fall mindre morsomme enn menn, og feminister er de mest humorløse av de alle. Men er det virkelig slik at feminister ikke er morsomme? Ikke om vi ser på TV-historien. Den vitner nemlig om at kvinner har vært både feminister og morsomme siden 50-tallet.

«I Love Lucy», «The Mary Tyler Moore Show», «Murphy Brown», «Roseanne», «Ally McBeal», «Sex og singelliv»,  «30 Rock» og «Parks and Recreation». Listen kunne vært enda lengre. Det disse (situasjons)komediene har til felles, er at de handler om kvinner og kan ses som representasjoner av diverse feministiske strømninger og perspektiver. Men først og fremst: de er morsomme, og anses alle som klassikere.

Situasjonskomedien har tradisjonelt vært den TV-genren hvor kvinner faktisk har fått slippe til, som en aktiv hovedperson.  I sitcoms har kvinners liv og problemer blitt skildret med vittighet og intelligens. «The Mary Tyler Moore Show» beskrev for eksempel en ugift karrierekvinnes liv allerede i 1970. Grensesprengende nok var hennes mål faktisk hverken å finne kjærligheten eller en mann til å forsørge seg.

«Murphy Brown» (1980) fulgte opp med å skildre et kvinnelig nyhetsanker som beintøff, utrolig ambisiøs -og morsom. «Roseanne» viste et annen type feminisme, den sterke arbeiderklassematriarken. Roseanne Barrs fiktive utgave av seg selv i denne serien er fremdeles en av en håndfull karakterer som har tatt abort på amerikansk TV.

«Ally McBeal» og «Sex og singelliv» var postfeminismens fremste showcase, og viste kvinner som et forbrukende seksuelt subjekt.

De siste årene har vi sett en bølge av kvinnesentrerte komedier. Vi har nevnt «30 Rock» og «Parks and Recreation», i tillegg har vi «Girls», «Don’t Trust the B**** in Apartment 23», «New Girl», «Awkward», «Suburgatory» og «Two Broke Girls». Det mest interessante med disse nye komediene, er at de representerer et vidt spekter av kvinnelige perspektiver og feministiske retninger.

«Girls», «Don’t Trust the B**** in Apartment 23», «New Girl», «Awkward», «Suburgatory» og «Two Broke Girls»  fortsetter «Sex og Singlelivs» noe navlebeskuende postfeminisme. Bare i en ny, yngre og mer  hipsterinnbydende innpakning, hvor unge kvinner får lov til å teste ut både sin egen identitet (på godt og vondt) og unge (Brooklyn-)menns seksuelle utholdenhet.

«Awkward» og «Suburgatory» er det man kan kalle brytningstidskomedier, og skildrer to tenåringsjenter som prøver å finne sin plass (og seg selv) i high school jungelen. Tess og Jenna er som småsøstrene til feministikonet «Buffy The Vampire Slayer», med frekke og sarkastiske comebacks, men også en realistisk sårbarhet.

Vi kommer selvsagt ikke utenom Liz Lemon og Leslie Knope, de (feministiske) heltinnene i henholdsvis «30 Rock» og «Parks and Recreations». Venninnene Tina Fey og Amy Poehler, hovedrolleinnehavere i de to seriene, er uttalte feminister. Begge deltar aktivt i produksjonen, på manus- og regisiden. Kanskje ikke så rart da, at de to tilsynelatende så forskjellige karaakterene Liz Lemon og Leslie Knope har blitt de morsomste, mest spennende feministiske karakterene på TV i vår tid.

Det mest interessante med disse to er hvordan begge karakterene forener faktisk feminisme med postfeministiske behov og begjær. Som Emily Nussbaum påpeker i The New Yorker:

Unlike some other adorkable or slutty-fabulous characters I could name, Liz only superficially resembled the protagonist of a romantic comedy, ready to remove her glasses and be loved. Beneath that, she was something way more interesting: a strange, specific, workaholic, NPR-worshipping, white-guilt-infected, sardonic, curmudgeonly, hyper-nerdy New Yorker.

Begge karakterene får lov til å være (først og fremst) dyktige og suksessfulle karrierekvinner, og begge serienes hovedplot interesserer seg mer for Liz og Leslie som profesjonelle, og deres karriereutvikling som tv-produsent og politiker, enn deres romantiske eskapader. Men de får også lov å være omtenksomme, empatiske og å ha søte kjærester som respekterer og beundrer dem. Som Leslie Knope sier: «Guys love it when you can show them you’re better than they are at something they love.» Samtidig kan de også være rare, klønete, nerdete og til tider også usympatiske. De får med andre ord være komplekse kvinner.

Feminisme er en tydelig del av serienes temaer og historier og man kan ofte høre Liz og Leslie klage over kvinners manglende likestilling. Begge karakterene er uttalt feminister. Seriene fokuserer på «kvinnetemaer»  og problemer (som Liz Lemon lettere sarkastisk sier: «Man, do my feet hurt in heels sometimes … and other things women talk about.»). Ikke minst blir feministiske perspektiver ofte nevnt, noen ganger som en integrert del av plottet. Som når Andy (en av karakterene i «Parks and Recreation») bestemmer seg for å studere feminisme og hans studieopplevelser blir et gjenvendende C-plot i sesong fire:

«30 Rock» (spesielt de tidlige sesongene) og «Parks and Recreation» er to av de aller mest kritikerroste og prisvinnende situasjonskomediene på TV, og få vil anklage de for å være hårete og humorløse. Det er derfor på høy tid å ta livet av myten om at feminister ikke er morsomme. Men ikke ta meg på ordet. Ta heller en titt på Amy Poehlers tale da hun mottok en ærespris fra Noreen Fraser Foundation (en forening som fokuserer på forebygging av kreft hos kvinner).

 

Foto: David Shankbone, Creative Commons-lisens.